The Royal Norwegian Embassy in Juba

Norske utenriksstasjoner hadde ikke det beste rykte blant norske bistandsarbeidere tilbake på 80- og 90-tallet.  Utestasjonerte nordmenn, for ikke å snakke om turister, fikk klare seg så godt de kunne på egen hånd. Ambassadene hadde tross alt viktigere oppgaver enn å surre med nordmenn og deres ofte selvforskyldte problemer. Er det ikke en sjømannskirke her? 

Jeg vet ikke om Juba er unntaket – egentlige tror jeg holdningene hos ambassadene også er endret de siste 25 år. I Juba er i alle fall ambassaden eller egentlig ambassadørens residens et viktig møtepunkt for skandinaver. En eller annen norsk konsul (før selvstendigheten og før ambassadestatus) bygde et svømmebasseng i residensen. Du skal være ganske unorsk i tilnærmingen når du prioriterer et svømmebasseng i en by som skriker etter alt – ikke minst vann. «Dette er beviset på at vi skal bli i Juba» argumenterte konsulen. Det er riktignok det vi pleier å si i velkomsttaler når vi har svidd av noen av felleskapets penger på biler eller bygninger, men det er jo temmelig devaluert verbal verdi. Alle vet jo at slike beslutninger omgjøres med et pennestrøk en sen nattetime i en stortingskomite. Men – og her kommer ovasjonene til denne spesielle utenriksstasjonen – hver søndag mellom to og fem på ettermiddagen er alle skandinaver eller skandinavisk talende invitert til lun samtale ved bassengkanten. Jeg glemmer gjerne konsulens mangel på realitetsorientering – poolbesøk er absolutt en av favorittaktivitetene i Juba. «Nå sliter hjelpeapparatet» sier jeg og velter meg ut i et herlig, forfriskende basseng. Og sannelig – selveste ambassadøren, Tone, kommer med nytraktet kaffe og hjemme bakst til store ovasjoner fra de fremmøtte- skandinavisk politi, forsvaret og NGO-ansatte. Uten å ha det minste empirisk belegg, tror jeg kanskje dette skiller oss fra engelske eller franske ambassader!

Den nye ambassadøren fortsatte den gode tradisjonen sist søndag. Det vanket kaffe og nydelig kringle, men denne gangen var det visse føringer på serveringen. En haug av flat-pakkede IKEA-møbler skrek aggressivt etter montering. Gunnar (ambassadøren) hadde forsøkt å få de lokalansatte til å forestå monteringsarbeidet, men her er det kanskje et skandinavisk gen som mangler hos afrikanerne. Det er riktignok et gen som er utviklet i smerte, raseri og frustrasjoner – gjennom lange weekender med kompliserte bruksanvisninger, manglende deler og gjerne en kritisk verbal partner som hadde alle løsningene. Men det er lenge siden og nå har IKEA-pakkene en tendens til å være komplette. Jeg fikk omsider skrudd opp en stol – definitivt ikke den første som var ferdig, men nå er det heller ikke IKEA-skruing som definerer min personlighet. 18 stoler, noen bord og to parasoller på en time. Ikke verst! Det er alltid hyggelig når forsvar og politi kan brukes til noe fornuftig!
 

Etter poolbesøket tilbringes gjerne resten av ettermiddagen på takterrassen til James hotell. Det høyeste bygget i nabolaget og med strålende 360gr utsikt over Juba. Det er en ganske utbredt teori at det finnes kun ett sentralkjøkken i Juba, som leverer samme mat til alle restaurantene. Ok - det er kanskje ikke de store kulinariske løftene og mye smaker av det samme, men når du sitter på takterrassen med en iskald Tusker, solen synker blodrød ned i Nilen og den svale brisen gjør tretti grader akkurat passe – da er det ganske så okey å være i Juba. J