Tilbake i Nyala

Darfur i Februar 2008
Endelig i Nyala. Sett fra Oslo er det neppe så mange gode grunner til å ønske seg akkurat hit. Søppel og sand driver nedover gatene, strøm og internett er ustabilt som vanlig og den leskende fredagspilsen kan du se langt etter. Men jeg har nå liksom en jobb å gjøre og den løper ikke helt fra meg selv om jeg til tider kunne ønske det. De lokale gir deg en hjertelig velkomst – det er Mr Maggne fra alle kanter og hvordan er det med deg, hvordan er familien og hvordan er helsa og hvordan var Khartoum. En hjertelighet og en uendelighet av langsom tid, som du ikke finner i vår del av verden.

Mohammed i vår PPP sektor (peacebuilding, psychosocial, protection) har kjøpt seg ny sykkel. Et vidunder av en kinesisk 125 cbm- glinsende sort med deilig krom og billig plast, som han strålende og stolt viser meg. Hvor fort går den, spør jeg nysgjerrig. Ett hundre og sytti, sier han stolt og viser meg speedometeret. Akkurat slik vi tolket fartsevnen på femtitallet. Og som på femtitallet fyker de rundt i T-skjorte og uten hjelm. Han innrømmer at han måtte låne noen kroner, men han stråler fornøyd over hele ansiktet. Men hva blir det til med brylluppet nå, spør jeg lettere bekymret. Jeg har nemlig hatt lange og tidvis svært humoristiske samtaler med Mohammed om kvinner og ekteskap og disse vanskelige valgene vi må ta. Som mange utdannede, unge Sudanesere vil han gjerne ha en utdannet og selvstendig kone. Men det er alltid en grense for hvor selvstendig – på et eller annet tidspunkt må mannen vise hvem som tross alt bestemmer. Hvor denne grensen går er naturligvis litt kulturelt bestemt, men også her i Sudan er roller i utvikling. Jeg burde jo ha litt å bidra med her med noen års erfaring i kvinners uransakelige psyke. Men når unge kvinner senest må være hjemme, hvordan finansiere 100 kuer for betaling til den kommende svigerfar og hvor mange koner er det fornuftig å ha, er jo ikke helt mitt erfaringsområde. Men det har jo aldri forhindret noen til å uttale seg i sakens anledning – heller ikke meg.  For tre måneder siden kunne han gledesstrålende fortelle at KVINNEN var funnet og at nå ble det ekteskap. Men nå - nei, han må nok innrømme at det var et vanskelig valg mellom bryllup og motorsykkel og kuer, men egentlig hadde han ønsket seg denne sykkeln i lang tid. Underforstått – da måtte alle andre hensyn vike og det brylluppet måtte bare vente litt. Du får god bruk for din trening i peacebuilding, sier jeg, når du nå må fortelle kjæresten om valgets kvaler. Mushkula, muskhula sier han bare (store problemer!) og er (heldigvis) tydelig bekymret over forestående samtale.

Lokal HMS i Nyala. Hvem trenger egentlig en jekk....

Vente
Man venter på så mangt, men her i Nyala, blant de internasjonale, er det visum og oppholdstillatelser det handler om. Alle NGO'er i Sudan må fornye arbeidstillatelsen en gang i året (31. januar) og det blir fort litt opphopninger i det lokale byråkrati. Det er en endeløs rekke av dokumenter som skal avleveres – tekniske avtaler, lagerlister, ansattlister, hva har vi gjort og hva skal vi gjøre, for hvem og hvor. Hvem er donorene, hvor mye penger betaler de og hvor mye tjener de internasjonale. At vi informerer om dette månedlig, at vi har sendt dette ørten ganger før, er ikke noe argument. Formatet er helt avgjørende i disse rapportene – ikke tro du kan fyre av en word eller excel template som inneholder det de ber om. Nei, tall og tekst har sin bestemte plasser på disse dokumentene og det kreves et lite grunnfag i dokumentutfylling. Jeg var nede hos vårt lokale høvdingekontor og de likte dårlig at vi hadde folk med USD 30.000+ på lønningslisten. Han nevnte ikke meg spesielt, men hadde nok gjort hjemmeleksen sin. Du sier i alle fall ikke at det skal du gi f... i, selv om det ligger svært nær refleksen din. Det er på en måte ikke stedet å forklare kostnadsnivå, skattetrykk og de lokale polpriser i Norge. Egentlig er det ikke så mye å si som kan berolige den lokale embedsmann - at verden er urettferdig og vi kommer med 15 mill. er neppe noe som hjelper HAN. Fotball er ofte universalknepet (men only) og det gir nesten alltid et deilig smutthull. Når du kan navnet på et par, tre av spillerne på det Sudaneske landslaget, har sett et lokal-derby på Nyala stadium og er landsmann til Solskjærr på ManU– hvem gidder å bry seg om overbetalte expats da?

Khartoum-Nyala railway. Litt usikker passasje her, men jernbanen er i bruk.

Det er nok overveiende sannsynlig at vår organisasjon ikke topper hitlisten hos myndighetene i Khartoum for øyeblikket. Vi har ventet snart fire måneder, vi får ikke lov å reise omkring i Darfur og vi får heller ikke ut-inn reise visum. Den ultimate ironi er jo at når eller hvis du får utreise, må du betale dagsbøter fra 31. januar på 5 USD pr dag, siden vi ikke har hatt gyldig opphold i Sudan! Min kollega Ståle hadde planlagt bryllup i Bangkok den 15. mars. Det var duket til stor fest, men brudgommen satt fast i Nyala og kom ingen vei. Min standardkommentar om at kjærlighet gjør blind, men ekteskapet gir deg fort synet tilbake, passer nok bedre i andre sammenhenger. Så det ble ikke noe bryllup og man kan jo lure på om brudens familie egentlig kjøpte historien?

PDF (Popular Defense Force)
I juni 1989 ble Sudans valgte regjering veltet i et fredelig kupp av en gruppe militære (under)offiserer. Den sivile basis for dette kuppet, var Sudans godt organiserte islamske bevegelse under ledelse av Dr Hassan al-Turabi. Under slagordet Revolution of National Salvation ble det Sudanesiske samfunn radikalt endret. Statlige institusjoner og byråkrati ble overkjørt av nye parastatlige maktstrukturer loyale til partiet. Et av nøkkelelementene i denne nye maktbasen var opprettelsen av PDF (Popular Defense Force) med egne kommandolinjer utenfor landets miltære strukturer. Inspirert av den iranske revolusjonsgarde.

Opprettelsen av paramitære grupper og væpning av lokale stammer, kom etter angrepet på en landsby i Kordofan i 1985 hvor 60 mennesker ble drept. Landbyens innbyggere var arabiske Misseriyai, en semi-nomadisk del av Bagghara-folket med tette bånd til parti og regjering i Khartoum. Med en tyngende krig i syd var det ingen ressurser til å forsvare arabiske stammer i vest. I valget mellom å la stammen be om beskyttelse fra SPLA i syd, ble store mengder våpen og ammunisasjon gitt de lokale myndigheter. Dette dannet grunnlaget for opprettelsen av lokale militias i mange deler av  Kordofan og Darfur. Utbrytere fra disse lokale militiaer utviklet seg til en nasjonal, paramilitær hær av leiesoldater, støttet av myndighetene og med egne kommandolinjer uavhengig av det Sudanesiske miltæret. Dette var starten på PDF, Popular Defence Force.

PDF ble legalisert i 1989 gjennom den såkalte Popular Defence Force Act. Organisasjonen hadde militære såvel som politiske ambisjoner og skulle være spydspissen i den folkelige bevegelsen for å omforme det Sudaneske samfunn i en islamsk retning. Styrken skulle ledes av en militær brigadier, som igjen var direkte underlagt Bashir (presidenten). Under denne sentrale og direkte kommandolinjen, var imidlertid PDF et lappeteppe av sivile PDF-koordinatorer på nasjonalt, delstats-og lokalt nivå og førte til en svært uoversiktlig og desentral struktur. PDF-koordinatorer var ofte lokale stammeledere, som fikk full autonomi over de styrkene som ble rekruttert og som igjen hadde de samme rettigheter som profesjonelle soldater. Militære offensiver i Kordofan eller Bahr El Ghazal inkluderte ofte styrker fra det sudanesiske militæret, frivillige fra PDF og eksisterende militsgrupper. Generelle termer som mujahideen ble ofte betegnelsen på en blanding av styrker tilknyttet til styresmaktene. På samme måte som vi idag bruker Janjaweed som en beskrivelse på paramilitære og militære styrker som opererer i Darfur. Den manglende militære struktur og den institusjonelle kompleksiteten gjør det nærmest umulig å identifisere kontroll og kommandolinjer. Mens styresmaktene forsvarte bruken av paramilitære styrker på grunn av fiskale begrensninger og manglende militær kapasitet, argumenterer stammene med selvforsvar og nødverge. Retten flyttes fra sentralregjering til lokale styringsstrukturer.

Den sterke fokus på PDF's rolle som redskap i den nye sammfunnsorden, førte til en tilsvarende svekkelse av eksisterende institusjoner. Islamiseringen var knyttet til både sivile og militære strukturer. 30% av offiserene i det sudanesike miltære var innen 1993 erstattet av nyutdannede kadre; loyale til det nye regimet. Samtidig var det en massiv rekruttering og trening til PDF i et forsøk på å erstatte de militære styrkene med nye, loyale styrker. Inspirert av andre islamske revolusjoner i Midt-Østen gikk det oppfording fra universiteter, media og fra moskeene til å mobilisere studenter i stor skala. Treningsleire ble opprettet og en stripe av rådgivere og konsulenter ble hentet fra Iran. Det var nok imidlertid mer fokus på æren ved en martyrdød enn praktisk, militær trening til bruk i kamp. Store tapstall blant utrente studenter førte til sterk nedgang i rekrutteringen utover på nittitallet. Plyndring av landsbyer ble en mer vanlig geskjeft for desillusjonerte frivillige, i stedet for å gå inn i regulære kamper. Etter al-Turabi's fall fra maktens tinder i 2000, mistet PDF mye av sin legitimitet. Sterke ledere fra Misseriya og Rizeigat folkene, advarte ungdommen mot å la seg rekruttere til PDF. Martyrdød med etterfølgende himmelsk herlighet kunne ikke lenger garanteres. En skikk og tradisjon som forøvrig er helt ukjent i det tradisjonelle, religiøse liv blant Sudanesere.

Et viktig element for å forstå utviklingen i Sudanesiske samfunn etter 1989 og konfliktene i Darfur, er de uklare og etterhvert selvstendige maktstrukturer i det sivile og militære samfunn. Maktstrukturer som gjør det vanskelig å styre og lede landet i en ønsket politisk og sikkerhetsmessig retning. Selv om PDF er svekket etter år 2000, spiller de fortsatt en viktig rolle som et militært og politisk nettverk. De er aktive mange steder i Darfur

og bidar med våpen og styrker for å støtte opp under lokal misnøye i denne splitt og hersk politikken som preger Sudan. For det Sudanesiske forsvaret er det for risikabelt å operere fritt i Darfur og de har trukket seg tilbake til de store byene. (det samme gjelder forøvrig FN's UNAMIS eller nå UNAMID styrke) Trefninger i og omkring Nyala mellom milits og regjeringsstyrker, dreier seg ofte om manglende kontant oppgjør for leverte militære tjenester. En av mange viktige forutsetninger for å kunne starte en vei mot fred i Darfur, er demobilisering og avvæpning av PDF og lignende paramilitære styrker. En prosess som i liten grad er startet.

 

Dette er et bilde tatt av fotografen Paul Jeffrey, som besøkte oss i juli 2007. Bildene hans fra Darfur ble lagt ut på KN's og CARITAS's sine hjemmesider. Når virkeligheten i Darfur blir i tøffeste laget, kan du sette deg ned med dette bildet. Mer er det ikke å si...