Dagligliv

SHOPPING
Over gata ligger min lokale butikk. Her går det i hermetikk, vann og tørrvarer. Fodor har liten tiltro til lapper og kalkulatorer. Han putter alle mine varer i to bæreposer og sier 2100 dinarer. Kjapt og selvsikkert. Ingen forsøk på å memorere etterhvert som varene gikk ned posen –ser han egentlig på varene? Hallo – denne mannen er jo et unikum i hoderegning. Det samme gjentar seg hver gang jeg er innom og jeg er jo ikke bokholder for ingenting. Så en dag tar jeg alle varene opp igjen og forsøker å få en pris på hver vare. Jeg antar at som hvit Mzee (den gamle) er det tillatt å krysse noen kulturgrenser og uansett - disse gutta bygget pyramider og drev med handel lenge før Norge var påtenkt. Jeg putter varene langsomt tilbake i posen mens jeg får pris på hver 

Dream on... (Khartoum-Hilton)

vare og forsøker å få strøm til regnedelen av min slitne hjerne. Til slutt får man jo forklaringen. Den siste varen må unngjelde for å få regnestykket til å gå opp. Jeg tror ikke jeg tar denne sier jeg og smiler. Da blir det 1200 dinarer. Fint- da begynner vi å bli enige. Men ikke tro du kan vinne. Kanskje er det litt billigere et par dager, men så er vi tilbake til tallknusingen med herlige påslag. Det skal sies at han er like blid hele tiden og det er jeg også. Så Fodor og jeg har denne forståelsen at av og til må han gi meg litt "rabatt".

Utenfor står Ali på 15 år. Han selger aviser som koster 50 dinarer. I hvert fall er det prisen som er trykket på avisen. Da jeg gir han 500 får jeg avisen, men ikke noe mer. Skulle ikke jeg noen dinarer tilbake? Han står like rolig og trekker ikke på en mine. Jeg gjør en diskret bevegelse med hånden og opp kommer 100 dinarer (3 kroner). Det gjentar seg fire ganger. Ok- 50 dinarer xtra for å skaffe meg litt nyheter er sikkert en grei fortjeneste. Jeg nikker ok, han smiler bredt og vi er begge godt fornøyde. Dette lille skuespillet gjentar seg stadig og vi er blitt fine kompiser.  

FRISØR
Håret mitt begynner unektelig å få preg av sent sekstitall. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg prøver finne meg sjæl, men angsten for de lokale maskingutta (det er lite saksebruk på herrehodene her) har foreløpig satt meg litt ut. Egentlig kunne det godt passe med litt hestehale og hippistil. Det er jo så lenge siden, selv om blomsterveien til hippiene nå er overstrødd med våpen, hasjdrømmene deres er blitt mafiakarteller og den seksuelle friheten er hemmet av en dødelig sykdom; på en mer redselsfull måte enn konvensjonelle tabuer noen gang kunne forestille seg. Men så er det noe med dette inuitthåret mitt, som lever sitt eget, strie liv. Det må være mye urbefolkning i disse genene fra Svendsen. Ungene begynte til og med å klage på farsarven i sommer og mente at hårgenene var reklamasjonsgrunn. Her kan jeg ikke kaste ballen til barnas mor heller, uansett hvor gjerne jeg ville. Egentlig er jo sudanesisk look helt etter min stil. Så slipper jeg rett og slett å tenke på hvor de hårtustene ligger.

Jeg har aldri forstått disse moderne frisørsalongene hvor man sitter på utstilling for alle kjøpesenterets kunder. Jeg har alltid følt meg ganske uvel mens frisøren angriper hodehåret mitt – hvordan det vannes og gres de merkeligste veier mens du hele tiden må følge med i et digert speil hvordan utseendet forandres i stadig skiftende former. Jeg har intet behov for å eksponere dette for kjøpesenterets kunder. Nei, da er det adskillig fredeligere hos Hamouda. Faktisk er det helt tomt i lokalet da jeg ankommer, men som troll av eske dukker han 

Kulinariske søndagsmiddager hos Peter

opp. Han er ikke helt stø i engelsk, så jeg peker ivrig på saksen og sier qalil, qalil.(lite). Han setter opp et strålende smil og sier no problem, no problem. Det kan egentlig bety det meste, men svært ofte det motsatte. Den slitte skinnstolen har preg av fordums, kolonial storhet. Det er mulig pedalen for å heve stolen har virket en gang, men nå er den i alle fall den død.Da han løfter opp et håndkle som er falt på gulvet hadde sannsynligvis de fleste av mine lesere forlatt lokalet. Det er så møkkete og stivt at det er vanskelig å legge det rundt halsen min. Pyttt, pytt, jeg kan jo dusje senere. En sterkt dunst av svette og Gillette hårvann begynner å rive i neseborene. Utstyrt med en koloss av en kinesisk hårmaskin, kaster han seg med liv og lyst over den venstre siden av hodet. Det begynner å bli en smule sent å angre -  her skrelles hårene av i store schwung med maskinen og etterlater den venstre halvdel som en skjærende kontrast til den høyre. Det store speilet kan være en utfordring – heldigvis er det store sprekker tvers over og det gjør det enklere å konse på andre ting. Barberblad er tydeligvis greia for å trimme og fikse. Hamouda har foreløpig vært konsentrert om arbeidet, men det endrer seg litt da en ny kunde setter seg i nabostolen. Det er mulig de snakker om sitt daglige sladder fra nabolaget, men måten min nabo gliser og blunker til meg, kan tyde på at jeg er sentrum for noen voldsomme latterkuler. Hånden som holder barberbladet er plutselig ikke så stø lenger og gir meg et saftig risp i nakkeregionen. Mon tro om håndkle mitt går i vaskemaskinen av den grunn tenker jeg, mens blodet pipler friskt nedover nakken. Men Hamouda er stolt og fornøyd over resultatet og synes nok jeg burde være det samme. Han avslutter med en halv liter hårvann som masseres deilig inn i hodebunnen. Hadde det ikke vært for lukten var det faktisk svært behagelig. Prisen er litt som hos Freddy på Platå – du betaler etter evne og det er uansett for sent å prutte. Og som hos Freddy virker ikke regnskapsplikten å være særlig tyngende – mine to 10-pund sedler forsvinner lynsnart ned i lomma og Hamouda ønsker meg fortsatt god dag. Hvis jeg hadde trodd alle ville stoppe og glo på meg på gaten kan jeg ta det helt med ro. Dette er Sudanese, khawaja (hvit mann) look og i denne varmen egentlig ganske behagelig. Direktøren lurer riktignok på hvilken IDP camp jeg kommer fra, men han må nok snart erfare det samme selv.

FOOTSTEPS
En dag i 1976 er de tur, Andrew Hill og David Western. De befinner seg i et utgravningsområdet kalt Laetoli (Rift Valley, Tanzania). Rester av Australophitecus afarensis er funnet, men det som virket lovende i starten er blitt lite annet enn noen tann- og beinrester. Ved ved inkurie oppdager Andrew Hill en fullstendig annerledes fossil formasjon. Det viser seg bl.a. å være avtrykk av tre hominider (Australophitecus afarensis) ruslende ned mot de gresskledte slettene. 3,6 mill. år gamle. Det oppsikts-vekkende ved denne oppdagelsen er at de går på to.

Det hadde lenge vært en diskusjon om hvordan og hvorfor vi reiste oss opp på to. Egentlig er det mange gode grunner til at vi fortsatt skulle gå på fire – bevegelsesmessig er vi  jo blitt noen utrolige sinker i forhold til dyrene på fire, som uten særlige problemer løper fra oss. Darwin satte som vanlig opp premissene for denne debatten: "Man could not have attained his present dominant position in the world without the use of hands, which are so admirably adapted to act in obedience with his will". I følge Darwin er det at vi går på to selve karakteristikken av det å tilhøre den menneskelige stamtavle, og dette hadde utviklet seg lenge før mennesket utviklet et annet særtrekk – den store hjernen. Ikke alle delte Darwins syn på dette. I mellomkrigstiden utviklet det seg en annen teori, kanskje inspirert av den første verdenskrigs grusomheter. Mennesket hadde jo vist en formidabel evne til å ta livet av hverandre. Våpen hadde vært verktøyet som hadde bestemt menneskets utvikling og teorien om the Killer-Ape fikk utvikle seg. Dette var bestialske saker og beskrivelsen av våre forfedre var en orgie i blod, kannibalisme og vold. Faktisk er åpningsscenen i A Space Odyssey, inspirert av Killer-Ape teoremet. Dart, som var en av talsmennene for denne teorien, mente hjerne, våpen og to ben hadde utviklet seg i en spiral av årsak og virkning – frigjøring av hendene ved å stå oppreist skapte bedre verktøy, produksjon av verktøy krevde intelligens, som igjen førte til større hjerne osv osv. Det var jo ganske deprimerende for mange at voldelig konkurrense og ikke samarbeid var grunnlaget for den menneskelige stamtave. Men det var likevel en logisk argumentasjon, som ikke uten videre kunne tilbakevises. Funnet i Laetoli beviste at dette ikke kunne være riktig. Hjernen til vår venn Australophitecus afarensis var på størrelse med en hønsehjerne, så disse gutta var neppe de skarpeste knivene i skuffen. Så det å gå på to ben, utvikling av verktøy og hjernens størrelse var tre uavhengige utviklingstrekk og det kan til og med tidfestes. Det skulle gå 1,2 mill. år før steinredskap ble utviklet og ytterligere 700.000 år før det ble noe særlig vekst i hjernens størrelse. Så hvorfor egentlig skulle vi opp å gå på to?

Det å bevege samme kroppsmasse på to ben kontra fire, krever vesentlig mer energi. Vi beveger oss også langsommere enn våre firbente venner. Selv om apene har 60% av vekten på bakbena, er det jo fortsatt store konstruksjonsarbeider for å få oss opp på to. Først og fremst av skjellettmessig karakter. Bare tenk på nakkemusklene for å holde hodet oppe når du går på fire. Og denne omformingen må ha gått ganske hurtig, siden kombinasjonen av to og fire er ganske problematisk. Hvorfor alt dette pes med å komme opp på to? Hvilken nisje kan vi tenke oss som gjør dette fornuftig? (og det spennende nå kjære leser,er at vi beveger vi oss fra såkalte fakta (i denne vitenskapen endrer fakta seg ganske hurtig)  til teori)

Sylskarpe hjørnetenner er viktig redskap for aper og sjimpanser. Ja, det er faktisk det eneste våpen de har for å sloss eller skremme andre dyr. Våre tobente forfedre manglet de skarpe hjørne-tennene og de måtte derfor ha utviklet andre våpen og teknikker. Sannsynligvis en evne til å kaste stein og sloss med stokker– en evne som aper på fire ikke kan utvikle i særlig grad, fordi balansen er for dårlig når de reiser seg på to.

En skur av steiner er sjelden dødelige for et dyr i bevegelse. Men evnen til å skremme dyr på avstand, er en formidabel evne som skiller oss fra alle andre dyr. Natur og temperatur på den Afrikanske savanne, er neppe endret i vesentlig grad på disse 3-4 mill. årene. Våre forfedre kunne følge den store dyremigrasjonen over slettene og utnytte evnen til å skremme dyr og beskytte familen på avstand. De var neppe jegere i vår forstand – til det er våpnene for primitive. Men de kunne operere som åtselsdyr og skremme vekk løver og andre dyr fra deres bytte eller rett og slett utnytte alle de døde dyrene som følger med migrasjonen. Disse gutta overlevde i 2 mill. år, så de har funnet en nisje som de med stor suksess har utnyttet.

også et bilde av Paul Jeffrey