Norske utenriksstasjoner hadde ikke det beste rykte blant
norske bistandsarbeidere tilbake på 80- og 90-tallet. Utestasjonerte nordmenn, for ikke å snakke om
turister, fikk klare seg så godt de kunne på egen hånd. Ambassadene hadde tross
alt viktigere oppgaver enn å surre med nordmenn og deres ofte selvforskyldte
problemer. Er det ikke en sjømannskirke her?
Den nye ambassadøren fortsatte den gode tradisjonen sist
søndag. Det vanket kaffe og nydelig kringle, men denne gangen var det visse
føringer på serveringen. En haug av flat-pakkede IKEA-møbler skrek aggressivt
etter montering. Gunnar (ambassadøren) hadde forsøkt å få de lokalansatte til å
forestå monteringsarbeidet, men her er det kanskje et skandinavisk gen som
mangler hos afrikanerne. Det er riktignok et gen som er utviklet i smerte,
raseri og frustrasjoner – gjennom lange weekender med kompliserte
bruksanvisninger, manglende deler og gjerne en kritisk verbal partner som hadde
alle løsningene. Men det er lenge siden og nå har IKEA-pakkene en tendens til å
være komplette. Jeg fikk omsider skrudd opp en stol – definitivt ikke den
første som var ferdig, men nå er det heller ikke IKEA-skruing som definerer min
personlighet. 18 stoler, noen bord og to parasoller på en time. Ikke verst!
Det er alltid hyggelig når forsvar og politi kan brukes til noe fornuftig!
Jeg vet ikke om Juba er unntaket – egentlige tror jeg
holdningene hos ambassadene også er endret de siste 25 år. I Juba er i alle
fall ambassaden eller egentlig ambassadørens residens et viktig møtepunkt for
skandinaver. En eller annen norsk konsul (før selvstendigheten og før ambassadestatus)
bygde et svømmebasseng i residensen. Du skal være ganske unorsk i tilnærmingen
når du prioriterer et svømmebasseng i en by som skriker etter alt – ikke minst
vann. «Dette er beviset på at vi skal bli i Juba» argumenterte konsulen. Det er
riktignok det vi pleier å si i velkomsttaler når vi har svidd av noen av
felleskapets penger på biler eller bygninger, men det er jo temmelig devaluert
verbal verdi. Alle vet jo at slike beslutninger omgjøres med et pennestrøk en
sen nattetime i en stortingskomite. Men – og her kommer ovasjonene til denne
spesielle utenriksstasjonen – hver søndag mellom to og fem på ettermiddagen er
alle skandinaver eller skandinavisk talende invitert til lun samtale ved
bassengkanten. Jeg glemmer gjerne konsulens mangel på realitetsorientering –
poolbesøk er absolutt en av favorittaktivitetene i Juba. «Nå sliter
hjelpeapparatet» sier jeg og velter meg ut i et herlig, forfriskende basseng. Og
sannelig – selveste ambassadøren, Tone, kommer med nytraktet kaffe og hjemme bakst
til store ovasjoner fra de fremmøtte- skandinavisk politi, forsvaret og NGO-ansatte.
Uten å ha det minste empirisk belegg, tror jeg kanskje dette skiller oss fra engelske
eller franske ambassader!
Etter poolbesøket tilbringes gjerne resten av ettermiddagen på takterrassen til
James hotell. Det høyeste bygget i nabolaget og med strålende 360gr utsikt over
Juba. Det er en ganske utbredt teori at det finnes kun ett sentralkjøkken i Juba, som
leverer samme mat til alle restaurantene. Ok - det er kanskje ikke de store
kulinariske løftene og mye smaker av det samme, men når du sitter på
takterrassen med en iskald Tusker, solen synker blodrød ned i Nilen og den
svale brisen gjør tretti grader akkurat passe – da er det ganske så okey å være i Juba. J