Fredag 8 Juli 2016. Vi har sendt hjem de ansatte tidlig
denne fredagen. Dagen før ble flere soldater drept ved en kontrollpost på veien
ut av Juba. Et par, tre kilometer vest for staff house. Situasjonen er spent og
det kan være en fordel å komme hjem i god tid før det blir mørkt. Jeg har
konferert med noen lokale, gitt melding til Anne (direktøren som er på ferie)
og Oslo at vi gir oss tidligere. Vi lukker og slukker kl 15:00 og drar på Vamp
for å proviantere. Vi skal uansett ikke ut av huset før etter
uavhengighetsdagen. En ualminnelig klok beslutning skulle det vise seg. Hadde
vi dratt hjem til vanlig tid hadde vi havnet midt i skuddlinjen foran State
House. (rundt halv seks starter skytingen og vi forlater vanligvis kontoret
17:30 og State House er to kvartaler unna)
Jeg skyper med Karianne på hovedkontoret. Hun skal ha tak i
noen rapporter på en fredags ettermiddag og jeg vet jo at alle behov som dukker
opp i Oslo skulle helst vært levert dagen før. Plutselig begynner det å smelle
rundt oss – en ganske intens skuddveksling som nok høres nærmere ut enn det
faktisk er. Jeg skriver til Karianne at det er litt vanskelig å holde konsentrasjonen
siden det skytes ganske heftig i nabolaget. Hun er ikke sen med å ringe meg.
Derved blir hun også min kontaktperson de nærmeste dagene. Karianne – som ikke
har en bråte løsninger der det egentlig ikke finnes noen - som ikke tar deg
gjennom hundre checklister for å minne deg på alt hva du skulle ha gjort, og
som er akkurat passe strukturert, medfølende og redd til å hjelpe deg igjennom
situasjonen. Som dropper feriestarten for å være min kontakt til Oslo. Og ikke
minst – hun kjenner Sør-Sudan, staff house og de ansatte etter mange besøk her.
Det har vært spent i flere uker. Vår ryktebørs nummer en er
Restaurant Bedouin. Her er piloter, forretningsfolk, expats og noen få lokale.
Og den katolske presten Dan Eiffe som ledet Norsk Folkehjelps operasjoner i
Sør-Sudan på nittitallet. Her er det litt som i TV-serien Cheers – «everybody
knows your name» I alle fall kollega Snorres navn – han er noe mer frempå enn
undertegnede og konverserer ivrig med alle. Men serveringsdamen kjenner meg i
alle fall (!) og Rita kommer umiddelbart med en iskald White Bull når jeg
entrer barkrakken. Dan har nære kontakter til presidenten og har aldri vært mer
nervøs for sikkerhetssituasjonen. Det er ikke helt lett å tolke det konkrete
budskapet, men det stemmer ganske godt med hva andre kilder forteller oss.

Skytingen ved State House (J1) varer i nærmere halvannen time
denne fredags ettermiddagen. Salva Kiir og Riek Machar har et krisemøte inne i
bygningen for å unngå at situasjonen etter skytingen ved kontrollposten dagen
før skal eskalere til noe mer. Det er i alle fall den offisielle versjonen. Noe
tyder på at kampene startet ved en tilfeldighet og Maren Sæbø fortalte meg
denne versjonen: Livvaktene til Riek Machar og presidentens livgarde krangler
om parkeringsplasser inne på området. En offiser fra SPLA-iG fiker til en
kvinnelig soldat fra SPLA-iO. Kollegaen til kvinnen skyter umiddelbart offiseren
som slo. Derved er blodbadet i gang og kampene inne i forgården sprer seg til
veien utenfor (Ministry Road) hvor en rekke soldater fra de to fløyene er plassert. Forsterkninger
fra Riek Machars styrker ankommer etter hvert i pick-up’er med sine mitraljøser,
men da er mye tungt artilleri hos regjeringshæren kommet på plass. Det finnes
ingen dekning og likhaugen bare vokser. De seneste tallene anslår at nærmere
300 døde i skuddvekslingen.
Uavhengighetsdagen forløper helt rolig med bare litt spredt
skyting. Min kollega Diana er klar på at hun gjerne skulle ut fortest mulig og
jeg bestiller en flybillett til henne til Nairobi neste dag. Det flyet kom aldri
til Juba. På søndag snakker jeg tidlig med Gunnar på ambassaden. De har flyttet
over til amerikanernes leir. De er klare på at situasjonen er uoversiktlig og
usikker og vil evakuere så snart situasjonen tillater det. Men siden gårsdagen
forløp rolig har vi jo et håp om at det er over for denne gang. Det var det
ikke. Bare minutter etter telefonsamtalen med Gunnar hører vi tunge
granatnedslag oppe ved Jebel området hvor Riek Machar og hans styrker holder
hus. Kampene der oppe fortsetter hele søndagen og mandagen og de sprer seg til
området hvor vi bor (Tompiny) – ned mot flyplassen og rundt FN-leiren. Gunnar
sier militsen er blitt bevæpnet og det er særdeles dårlig nytt. Disse gutta
skyter på alt og alle og de går ofte fra hus til hus for å rane, drepe og
voldta.
 |
Kule på badet |
Mandag kveld annonseres våpenhvile og vi puster lettet ut.
Helt til det starter en kakafoni av skudd fra automatvåpen. Det er rett utenfor
porten vår og i området rundt og vi dukker ned på gulvet og kryper inn på
badet. Jeg ser på NGO-skypen at noen tror det er feiring av våpenhvilen og de
skyter i lufta! Gi nå disse gutta noe champagne i stedet tenker jeg. Det
smeller inne på badet og en kule har kommet gjennom taket og truffet en flis.
Rosie er nær ved å bli truffet. Etter hvert gir det seg, men det er ikke helt
den beste sovemedisinen.
Skal vi evakuere eller bli? Det er jo ikke noen god følelse å
stikke av når problemene tårner seg opp. Det er denne skamfølelsen jeg alltid
kjenner på når jeg sitter på flyet fra Juba til Nairobi – vi kan alltid reise
fra problemene og komme tilbake til et trygt Norge. Ja, verden er urettferdig,
men jeg kjenner denne følelsen sterkere i dag. Det virker som våpenhvilen kan
holde og vi føler oss ganske trygge innenfor murene. Men samtidig er dette den
farlige perioden. Det finnes ikke lenger forsyninger i Juba – alle butikker og
markeder er tømt for varer og nå er soldater og mobben på jakt etter mat og
verdisaker. Da er våre boliger et ettertraktet bytte. Samtidig vet vi ikke helt
hvem som styrer denne byen lenger og hvem, om noen, som har kontroll med Juba. Jeg
ringer Nina i DCA og vi bestiller evakueringsflyet fra Planes of Africa. (Etter
forrige krise i 2013 har vi og noen andre NGO’er et evakueringsfly i beredskap)
Jeg ser på Skype-forumet at du bør helst være
forhandlingsekspert for å tråkle seg gjennom aggressive og ganske brutale kontrollposter.
Men hva er trikset ? – resitere Koranen på arabisk fungerer ikke her, men jo - jeg må lære meg noen fraser på Dinka.
Språk kan være en veldig konfliktdemper og jeg ringer Dhieu og ber han komme
opp i hovedhuset (han bor i nabohuset og er Dinka) En times pugging, notering
og trening og jeg har lært meg noen både viktige og uviktige setninger. «Vi har problemer med forgasseren» kan jo være
greit å kunne på Dinka(!) Jeg prøvde meg på sikkerhetsvakten vår og det
fungerte på han. Han lo så han ristet. Det var egentlige den eneste praksisen
jeg fikk. Alle kontrollposter var borte fra veien til flyplassen.
Juba International Airport - en av de mest kaotiske
flyplasser i verden, er denne morgenen forvandlet til disiplinerte køer som
sluses gjennom flyplassen ganske så effektivt. Riktignok må jeg putte 550
Sør-Sudanske pund (ca 100 kr) i en enorm svart plastsekk full av penger, men jeg
tror jeg kan leve med det. Vi tar av 09:45 i en Fokker 50 på vei til Nairobi.

35 000 er flyktet fra hjemmene sine under kampene om Juba.
De har søkt tilflukt hos familie, kirker og i FN sine leirer. Og det er en stri
strøm av flyktninger til Uganda. Når mange samler seg på små flater bryter det
gjerne ut kolera. Også i dette tilfellet. Husk at Juba har ingen sentral
vannforsyning eller kloakksystem. Vannet hentes stort sett fra Nilen og hvis du
som nordmann prøver å drikke det vannet kan jeg garantere noen smertefulle
dager. Kirkens Nødhjelp har boret og rehabilitert brønnhull i Juba den siste
måneden. Og vi har levert tepper, utstyr og hygieneartikler. Nå handler det om
å tilrettelegge for at de kan dra tilbake til hjemmene sine.
Mange sivile har mistet livet i kampene, men dette er tall
som aldri vil bli offentliggjort. Brutaliteten kan være hinsides det du orker å
tenke på. Det så vi fra AU-rapporten om kampene i nord, vi hørte om det nylig
etter kampene i Wau og det kommer langsomt frem i fortellingen om Juba også.
Det er noen lidelser for dette folket som det er vanskelig eller umulig å sette
seg inn i eller bli en del av. Gjennom tiår har det vært en kamp for å overleve
– frykten for vold og krig, kampen for mat til familien, de mange
sykdommene. Og så er det vel også slik
at vi ikke fatter hvordan de fortsatt har håp, kan gå videre, le og ha glede i
livene sine.
Mange kriser kjemper om oppmerksomhet i opinionen. Nå er
ikke tiden for å glemme Sør –Sudan.