Uavhengighetsdagen

På lørdag er det fem år siden Sør-Sudan ble en selvstendig stat. Man skulle tro det var duket for en storstilt feiring, men all festivitas er avlyst. Statskassa er tom! Offentlige ansatte ligger langt etter med lønninger. Nå kunne regjeringen sikkert ha svidd av en bråte pund på en durabelig feiring, selv om visse statsansatte ikke får lønninger. Det er jo ikke helt uten tradisjon i en afrikansk virkelighet. Men en ting er jo at lærere og helsepersonell ikke får lønn – av en eller annen grunn gjør det meg litt mer engstelig når soldater og politi mangler noe i lønningsposen.

Det er mer enn vanlig spent i Juba om dagen. Forrige fredag ble en offiser drept på høylys dag angivelig av National Security. For sikkerhets skyld brukte attentatmennene mitraljøsen som gjerne er montert på planet på en Toyota pick up. En ganske voldsom henrettelse.  Offeret tilhørte SPLM-iO (opposisjonen) og kilder hevder han var det femte offeret i en serie drap på tidligere medlemmer av National Security. På onsdag (Eid Al-fitr) var det utallige check-points på vei hjem og i går kveld var det heftig og langvarig skyting som kunne høres over det meste av byen. I følge Sudan Tribune var det skuddveksling mellom soldater fra SPLA og SPLM-iO og minst fire skal være drept og flere sårede. Litt senere på kvelden ble en amerikanske ambassadebil beskutt med flere runder fra automatvåpen. Det var et pansret kjøretøy så ingen ble skadet. Den siste hendelsen var bare noen hundre meter fra gjestehuset vi bor. Jeg tror kanskje vi ligger litt lavt denne weekenden uten de store byturene!

Det økonomiske sammenbruddet kommer neppe som en bombe.

Her er det lite innenlandsk produksjon og oljeprisens fall og ødelagte oljebrønner har redusert statens inntekter til et minimum. Krig er jo heller ikke helt gratis. Da jeg kom hit i august 2014 fikk jeg fire pund for en US dollar. Den offisielle kursen var 3. Forrige lørdag fikk jeg 48 pund for en dollar og nå har den offisielle kursen steget til 41. Når landets realøkonomi nærmest er ikke-eksisterende og praktisk talt alle varer importeres, er sør-sudanske pund lite å satse penger på. Prisene stiger i takt med fallende pundkurs. Hvis lønnen din er utbetalt i pund som hos de offentlige ansatte (og militære), har du store problemer. Jeg tror vaktene fra vårt lokale vaktselskap har 800 pund i måneden. Det var 200 USD da jeg kom hit. Nå er det 17. Hvis du tror det er store økonomiske forskjeller i Norge – forestill deg 17 dollar i måneden med et prisnivå på basisvarer som overgår Norge.  Det er en situasjon det kan være vanskelig å sette seg inn i hvis du bor i Norge. De fleste NGO’er som oss har knyttet lønningen opp mot US dollar. Den nominelle lønnen i pund stiger i takt med pundets fall mot dollar og gledelig nok for Sør Sudan – i våre utregninger stiger skatteinngangen fra våre ansatte i takt med pundfallet. Noen ganske krevende øvelser for å beregne det hele og lønnssystemet er et excel-ark så sprengfullt av pivot-tabeller, valutakurser og intrikate formler at jeg får angst når jeg tenker på det. Heldigvis er det mange andre ting å tenke på.

Det er en jevn strøm av dårlige nyheter fra Sør-Sudan. Senest var det kamper i Wau , mange drepte og tusenvis som flyktet inn i bushen, til FN eller søkte tilflukt i kirker. Daglig kommer det meldinger om trefninger, kvegtyverier, ran, nye flyktninger. Noe er stammestrider, noe er militsgrupper, noe er banditter og unntaksvis er det trefninger mellom soldater - SPLA og SPLM-iO. Krig er jo sjelden mellom soldater lenger – det er soldater mot sivilbefolkning og ofte med grufulle konsekvenser.  Behovet for nødhjelp stiger i takt med en ny strøm av internt fordrevne flyktninger. For et år siden ble det et veldig oppsving i ran av kontorer og internasjonale gjestehus her i Juba. Våre venner i Danish Church Aid og Finn Church Aid har begge hatt besøk av nattlige banditter. Ingen udelt hyggelig opplevelse å bokstavelig talt bli vekket med en AK 47 mot hodet. Jeg trodde det var noen år til jeg måtte ha trygghetsalarm fra hjelpemiddelsentralen, men nå har jeg en ved siden av meg i senga. Den skrur på sirenen vår og gir signal hos vaktselskapet. Jeg gjør hver kveld mine forberedelser til nattlige besøk – en litt slitt nr 2 laptop på bordet (mens min nye gjemmes vekk), passelig mengde med kontanter inkludert dollar og mine to mobiltelefoner på nattbordet. Det er dette de er på jakt etter.

Rammeverket for fredsavtalen er temmelig skjør og grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Etter at overgangsregjeringen ble etablert er det skjedd bemerkelsesverdig lite. Mye tyder på at de gamle ministre tok med seg smitt og smule av møbler, data, biler osv – ja til om med ministerienes bankkonti ble støvsugd og tømt. En av mine kilder sier at hele regjeringsapparatet er preget av likegyldighet – «they don’t care any more» sier han til meg.

Drømmen fikk ingen sjanse i Sør-Sudan.