Ankomst II
På vei tilbake. Høyt over Middelhavet i en Airbus 330. Jeg sitter fastspent og føyelig foran brettet ved flymat og zapper mellom herlige og meningsløse actionfilmer. Alt er rolig, men man tenker tanken likevel. Det er tross alt bare tynne stålplater som skiller oss fra seksti kuldegrader og førti tusen fot til bakken. Man finner seg i galskapen fordi alle andre gjør det. Man er selv rolig fordi ens medpassasjerer er det. En skjør allianse av felles tro- så lenge nervene er under kontroll og det ikke er bomber og sabotører ombord, går det bra med alle. Antall døde passasjerer pr. km. er ubetydelig. Antall døde pr reise er kanskje ikke fullt så oppløftende. Når noe går galt er det sjelden noen mellomløsning. Etter at man så de usette fangene på vei til katastrofen 9/11, er det på en måte knyttet en ny assiosasjon til ethvert jetfly. Griske og fordømte der de farer over himmelen.
Nedstigning til Khartoum. Et virvar av lys, fasader, stillaser og skråtak. Byer sover aldri. Byer er på en måte en fantastisk suksess, en genial oppfinnelse – millioner som myldrer på overflaten av århundrers lag av oppsamlede prestasjoner, der de sover, arbeider, elsker og prøver å få livene til å henge sammen. La Åslaug Haga drive med sine grisgrendte strøk, overadministrerte mikrokommuner og milliarder til meningsløse veiprosjekter for fire grendehus. Nei – gi meg pulserende storbyliv, fortauskafeene, souq`en i Damaskus, dampende asfalt på Manhatten, markedet i Kashgar, støvet i Khartoum, menneskene. Eller for å sitere Farmand fra syttitallet (svakt etter hukommelsen): Bak begeistringen for den folkelige og regionale sær-art, ligger ofte hatet til den urbane intelligens, skapt av det rikere miljø. Hehe- det var mye krutt på syttitallet! Nuvel – også denne gangen setter piloten oss trygt på bakken. Alle er lettet og tenker at heldigvis gikk det bra denne gangen også. Men ansiktsuttrykkene røper ikke en flik av slike svake tanker. Vi er tross alt profesjonelle, flyene er vårt vante element og vi skal i hvert fall ikke assosieres med disse latterlige charterturistene som klapper i rus og begeistring ved landing.
Roar er der og venter på meg. Roar startet samtidig med meg og som i militæret blir det en felles allianse mellom oss ferskinger. Jeg har husket en kartong rød Prince og han har skaffet meg et moderne myggnett med spiler og glidelås. Det arrangementet jeg har i Orange House, har nemlig en tendens til klappe sammen i løpet av natten. Vikler meg inn i et virvar av netting, barduner og bambusspiler, som ikke er direkte søvnfremmende.
På kvelden drar Roar og jeg med en lokal Tuk-tuk til et indisk etablissement, og får dette unevnelige GT-eliksiret Servert diskret som om det var et glass vann. Vi føler oss som guttunger på den første bytur, men det er nå likevel slik at som kristen (og jeg får mer og mer sans for den religionen) i et muslimsk land er det tillatt å drikke alkohol. Problemet er at alle mulige måter å skaffe det på er forbudt. Roar har plukket opp litt arabisk fra sitt opphold i Libanon, men det bringer oss likevel ikke helt hjem. Vi er fortapt i en bakgate med rødt støv og søppel, en stadig mer irritert Tuk-tuk sjåfør og undertegnede som ser hjelpeløst på kompasset. Hvilken redning er ikke mobiltelefonen – kontakt med vår venn Faisal som bringer taxigutten på riktig spor og samtidig pruter prisen ned til latterlige åtte kroner.
The African Eve
Det moderne mennesket, Homo Sapiens Sapiens, eksisterte i Afrika frem til for ca 100.000 år siden. Deretter var det noen som forlot kontinentet og befolket verden. Kort fortalt. La meg litt nølende bringe dere en flik av utviklingshistorien- nølende fordi min kunnskap ligger noen år tilbake og her er det mye nytt som skjer hele tiden. (jeg satser på at det ikke er så mange av dere som kan korrigere meg – unntatt Tom B., som har stor kunnskap om emnet) Det er studiet av mitochondrial DNA, (mtDNA), som har levert kvantesprang i kunnskapen om hvor vi kommer fra. Mitochondria er selve energikilden i cellene og denne sentrale funksjonen har gitt den stabile strukturer. mtDNA er identisk for alle kroppens celler og den reproduseres ved kloning (ikke befruktning). Den arves kun fra den kvinnelige foreldre og beholdes relativt stabilt fra generasjon til generasjon. Den største variansen er funnet mellom mennesker i Afrika – faktum er at mtDNA i en nordmann har mer til felles med en kannibal på Ny Guinea, enn mellom to Sudanesere. (se dêt Carl I!) Genetikerne konkluderer med at vårt mtDNA stammer fra èn afrikansk kvinne- our common Mother eller the African Eve som hun fort ble kalt. Det betyr ikke at hun var alene eller at Bibelen så plutselig ble troverdig, men at hennes mtDNA ble dominant. Hun levde for ca 140.000 år siden. Konklusjonen er at en liten gruppe afrikanere, kanskje ikke mer enn 50 og uansett ikke flere enn 500, forlot Afrika for 100.000 år siden og ble stamfedre (mødre som Kirsten ville ha sagt) til alla andre ikke-afrikanere. Spøk? Nei, men det er ganske fascinerende. Omkring for 40.000 år siden nådde de Europa og på et eller annet senere tidspunkt var det noen som mistet retningssansen og havnet i Norge. Disse 100 vokste til 300 mill frem til 1500 AD. Til sammenligning var det ca 1 mill i Afrika for 100.000 år siden og de vokste til 47 mill i samme tidsrom. Sykdom og klima er en viktig faktor her, men det sprengstoffet skal jeg fortelle mer om i et annet kapitel. Uansett er det denne kunnskapen som så brutalt henviste Thor Heyerdahls teorier til den vitenskapelige gravplass. Hvem hadde trodd at villmennnene fra Micronesia kunne seile mot vinden, når det var grensesprengende nok at indianerne i Sør-Amerika hadde latt seg drive med.
Direktøren
A er irsk, 46 år og med praktisk talt hele sin arbeidserfaring fra Afrika. I ledergruppa har hun programsjef, logistikksjef, administrasjonssjef, økonomisjef og helsesjef. Hun har pulsen på alle områdene, kjapp i hodet, stiller krav, lytter. Nå har jeg de seneste årene vært borti tre kvinner med glimrende lederegenskaper (to som sjef og den siste kjenner jeg ganske godt og har gode grunner for å tro at hun er i samme liga). Hva er det med disse kvinnene? Eller katteslekta, som min nevø Håkon så respektløst ville ha sagt. Jeg som hater alle menn/kvinner sterotypene! Det sier seg selv at de har stor menneskekunnskap som valgte meg(!). Men i en verden av albuer og overvurdert ego, er det inspirerende å jobbe for slike ledere. Desverre skal A slutte og ny sjef kommer om noen dager. Så får vi se hva manneslekta kan by på.
På vei tilbake. Høyt over Middelhavet i en Airbus 330. Jeg sitter fastspent og føyelig foran brettet ved flymat og zapper mellom herlige og meningsløse actionfilmer. Alt er rolig, men man tenker tanken likevel. Det er tross alt bare tynne stålplater som skiller oss fra seksti kuldegrader og førti tusen fot til bakken. Man finner seg i galskapen fordi alle andre gjør det. Man er selv rolig fordi ens medpassasjerer er det. En skjør allianse av felles tro- så lenge nervene er under kontroll og det ikke er bomber og sabotører ombord, går det bra med alle. Antall døde passasjerer pr. km. er ubetydelig. Antall døde pr reise er kanskje ikke fullt så oppløftende. Når noe går galt er det sjelden noen mellomløsning. Etter at man så de usette fangene på vei til katastrofen 9/11, er det på en måte knyttet en ny assiosasjon til ethvert jetfly. Griske og fordømte der de farer over himmelen.
Nedstigning til Khartoum. Et virvar av lys, fasader, stillaser og skråtak. Byer sover aldri. Byer er på en måte en fantastisk suksess, en genial oppfinnelse – millioner som myldrer på overflaten av århundrers lag av oppsamlede prestasjoner, der de sover, arbeider, elsker og prøver å få livene til å henge sammen. La Åslaug Haga drive med sine grisgrendte strøk, overadministrerte mikrokommuner og milliarder til meningsløse veiprosjekter for fire grendehus. Nei – gi meg pulserende storbyliv, fortauskafeene, souq`en i Damaskus, dampende asfalt på Manhatten, markedet i Kashgar, støvet i Khartoum, menneskene. Eller for å sitere Farmand fra syttitallet (svakt etter hukommelsen): Bak begeistringen for den folkelige og regionale sær-art, ligger ofte hatet til den urbane intelligens, skapt av det rikere miljø. Hehe- det var mye krutt på syttitallet! Nuvel – også denne gangen setter piloten oss trygt på bakken. Alle er lettet og tenker at heldigvis gikk det bra denne gangen også. Men ansiktsuttrykkene røper ikke en flik av slike svake tanker. Vi er tross alt profesjonelle, flyene er vårt vante element og vi skal i hvert fall ikke assosieres med disse latterlige charterturistene som klapper i rus og begeistring ved landing.
På kvelden drar Roar og jeg med en lokal Tuk-tuk til et indisk etablissement, og får dette unevnelige GT-eliksiret Servert diskret som om det var et glass vann. Vi føler oss som guttunger på den første bytur, men det er nå likevel slik at som kristen (og jeg får mer og mer sans for den religionen) i et muslimsk land er det tillatt å drikke alkohol. Problemet er at alle mulige måter å skaffe det på er forbudt. Roar har plukket opp litt arabisk fra sitt opphold i Libanon, men det bringer oss likevel ikke helt hjem. Vi er fortapt i en bakgate med rødt støv og søppel, en stadig mer irritert Tuk-tuk sjåfør og undertegnede som ser hjelpeløst på kompasset. Hvilken redning er ikke mobiltelefonen – kontakt med vår venn Faisal som bringer taxigutten på riktig spor og samtidig pruter prisen ned til latterlige åtte kroner.
Direktøren
A er irsk, 46 år og med praktisk talt hele sin arbeidserfaring fra Afrika. I ledergruppa har hun programsjef, logistikksjef, administrasjonssjef, økonomisjef og helsesjef. Hun har pulsen på alle områdene, kjapp i hodet, stiller krav, lytter. Nå har jeg de seneste årene vært borti tre kvinner med glimrende lederegenskaper (to som sjef og den siste kjenner jeg ganske godt og har gode grunner for å tro at hun er i samme liga). Hva er det med disse kvinnene? Eller katteslekta, som min nevø Håkon så respektløst ville ha sagt. Jeg som hater alle menn/kvinner sterotypene! Det sier seg selv at de har stor menneskekunnskap som valgte meg(!). Men i en verden av albuer og overvurdert ego, er det inspirerende å jobbe for slike ledere. Desverre skal A slutte og ny sjef kommer om noen dager. Så får vi se hva manneslekta kan by på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar