Zalingei

 

Vi går ned i en bratt spiral-landing på flystripa i Zalingei. Et av helikopterne til FN ble beskutt fra bakken her om dagen og den typiske rett ned helikopter-landingen blir visst litt  for sårbar for pilotene. All transport av hjelpearbeidere i Darfur foregår via FNs helikoptertjeneste. Det har vært mangel på piloter (de får heller ikke visum J), men nå er de armenske gutta på plass igjen med sine russiske helikoptere. Finansieringen av denne tjenesten er imidlertid et stort problem. WFP (World Food programme som administrerer tjenesten) har midler til ut oktober og har satt opp prisene fra $ 40 til $100 og i oktober til $200 pr tur for å bøte på pengetørken. Det gjenstår å se om det hjelper.

Når man flyr de 200km fra Nyala til Zalingei er det et åpent og ganske så folketomt område. Det er et gjerrig landskap, sand og busker, men nå i regntiden ganske grønt og frodig. Det bor 6 mill. mennesker i Darfiur (tror man!) og størrelsen tilsvarer arealet til Spania. Det er mao god plass i denne delen av Sudan og det  er skjebnens ironi at 2 mill. mennesker  er stuet sammen i leire på bittesmå flater. Det er desverre ikke slik i denne verden at de mest åpenbare løsningene er villet eller mulige.

Jeg har som vanlig kofferten full av penger - $35.000, som er til september-lønningene i Zalingei. Det er Ramadan og snart Eid og det er svært velkomne penger for de lokale. Alle NGO'er har et problem med pengeflytting i Darfur. Det er riktignok en bank I Zalingei, men de nekter å akseptere en overførsel fra Nyala. Cash er mangelvare og det eneste vi kan bruke banken til er sjekker utstedt til de lokale myndigheter (skatter og avgifter). Resten må vi frakte i kofferten. Men dette krever tillatelse fra HAC og de har en kronisk frykt for at vi fyller opp de tomme kassene til en av de utallige rebell-gruppene. Vi har et stort program i Zalingei og må frakte $25' i uka for å holde kreditorene nogenlunde rolige. Så det er en konstant kamp og stor risiko med å fylle opp den litt raklete safen i Zalingei.  Samuel og Adam , mine to finansfolk her i Zalingei, står klar med den hvite Landcruiser'n på flystripa. Vi kjører i konvoi med UN tilbake til byen (ubevæpnet). Veien fra flyplassen er usannsynlig humpete og selvfølgelig en fristenede strekning for ransforsøk. Det hjelper at flere biler kjører sammen.

Chris er vår nye field coordinator i Zalingei. En ganske ung gutt fra Zimbabwe, som har fått mye ansvar på sine unge skuldre. Han ble ansatt i en helt annen stilling, men mangelen på expats i programmet  har gitt han et godt skyv på karriere-stigen. Han ser ut til å takle det. Jeg blir med han på Securuty briefing hos OCHA. (det er stripevis med disse forkortelsene. Som relativ fersk i denne bransjen, hadde/har jeg store problemer med å dechiffrere kodene, som mine kollegaer tydeligvis er vel fortrolige med. OCHA er et FN-organ -Office for coordination of humantarian affairs). Vi er 10 stykker rundt bordet fra lokale NGO'er og det er siste ukes hendelser som presenteres i nydelige farver og profesjonelt på PowerPoint. To trafikkulykker, to WFP lastebiler kapret av bevæpnede menn, innbrudd hos Dansk flyktningehjelp, en voldtekt og ett drap. Harde kamper i Jebel Marra og no-go area for NGO'ene.  Det siste er nytt for de av oss som har programmer i Jebel Marra, men dette var så langt unna kamphandlingene, så vår mann obersten modifiserte no-go til å gjelde vest i Jebel Marra (!) Virket ikke helt betryggende spør du meg. Voldtekt av kvinner som sanker ved er et stort problem i Darfur. Chris forteller meg at UNAMID (UN African Mission in Darfur) hadde lovet å følge og beskytte kvinnene på et tidligere møte. Så han spør obersten hvor langt UNAMID går inn i skogen. 13 km er svaret. Alle rundt bordet vet at det er løgn. UNAMID satte opp en bilkortesje på ikke mindre enn 16 kjøretøyer med pansret bil foran og bak som svar på henvendelsen om beskyttelse. Men det må være svært lenge siden det var ved å finne langs veien og kortesjen til UNAMID våger seg ikke utenfor veien. Så da fortsetter voldtektene som før. Dette er jo primært ikke voldtektsmenn som vi kjenner fra Norge. Voldtekt er ledd i krigføringen, en ultimat ydmykelse av mennene i kvinnens klan/stamme og også et ledd i arabiseringen av Darfur. Eventuelle barn er å anse som arabere.

Lederen for Dansk Flyktningehjelp forteller at hans laptop ble stjålet under et innbrudd i gjestehuset. Av alle godsaker som penger, kameraer og utstyr var datamaskinen tydeligvis det eneste de var interessert i. Politiet ventet i 45 min. før de kom. Dansker er uønsket i Sudan (Mohammed-tegningene) så de har en leder fra England. Det var neppe mye tvil blant de tilstedeværende om at National Security stod bak innbruddet.

Senere på dagen er vi på besøk i en flyktningeleir. Vi besøker en klinikk som vi driver, et ernærings-senter og en av våre mange brønner. Vi jobber i fire flyktingeleire i Zalingei og den største har 50.000 innbyggere. En liten pjokk på tre bryter ut i krampegråt da han ser meg. En aldri så liten brist i troen på mitt eget barnetekke, men hvite herrer er ikke så vanlige her.  Det er selvfølgelig et liv preget av håpløshet  og dårlige fremtidsutsikter. Men mennesker har en utrolig evne til omstilling. Jeg vil tro at det blir vanskeligere og vanskeligere å flytte disse menneskene hvis det hadde vært mulig. I leirene får de mat, skoler og klinikker er rett rundt hjørnet, og det er rikelig tilgang på vann. Goder som de ikke alltid hadde der de kom fra. Det skal gis mye garantier, både når det gjelder beskyttelse og service, for at disse menneskene skal kunne dra andre steder. Folkeforflyttingen er  ved å bli permanent og 2 mill. mennesker er blitt helt avhengige av hjelp fra det internasjonale samfunn.

Chris og jeg sitter ute under stjernehimmelen om kvelden. Et kraftig regnskyll har gjort luften frisk og kjølig. En flokk med traner har slått seg ned i et tre på nabotomta og konkurrerer med den lokale minareten om oppmerksomhet. Vi har hatt to ganske så forskellige oppvekster og møtes til en ny virkelighet i et annet land. Det blir det mye god og lun samtale av , mens den mørke Afrikanatten  kryper tettere omkring oss.

Tilbake i Nyala

Innenriksterminalen i Khartoum. Det er like kaotisk som vanlig – selv kl 05:00 om morgenen. Synet av den enorme menneskemengden foran inngangsdøra kan ta motet fra de fleste. Paller med enorme bæreposer og kofferter. Du aner timer i kø. På de fleste flyplasser er det kø foran check-in skranken eller foran en sikkerhetskontroll. Her er det i tillegg kø foran en inngangsdør hvor den ene halvdelen er stengt og i den andre står fire uniformerte herrer. Heldigvis kommer det ingen ut av døren  på denne tiden av døgnet. Jeg finner en bærer  som bringer meg inn i løpet av to minutter. Glem vestlig køkultur – alle tar det helt naturlig at noen trenger seg foran og forbi. Sannsynligvis alle untatt meg, som er pinlig berørt og betaler stor avlat til min redningsmann portøren.
Jeg geleides som vanlig inn på den lokale kontoret til National Security. Det var enklere før, uten denne nye kontrollen, men nå er du prisgitt humøret til den lokale sikkerhetsoffiseren. Jeg har et ID-kort fra HAC (Humanitarian Aid Commision)  og det er egentlig det vi trenger. Passet oppbevares i Khartoum og extra reisetillatelse er ikke nødvendig så lenge du skal reise til den føderale hovedstaden. Men det er i teorien. Hvor er passet mitt, hvem jobber jeg for, hvor er reisetillatelsen, har jeg kopier osv. Av og til nektes man rett og slett å reise og må prøve igjen neste morgen med en forhåpentligvis annen tjenestemann. Man bør i alle fall ikke ta den eplekjekke tonen uansett hvor urimelig det hele her. Jeg slipper nå greit igjennom denne gangen – kanskje fordi jeg alltid har ekstra kopier av dokumentene så vår mann slipper å skrive så mye. Da jeg sjekker inn bagasjen har mannen foran meg 139kg på vekta! En lokal kjøpmann fra Nyala som provianterer i Khartoum. Det er mange av dem, men jeg har sluttet å tenke på om flyet kan løfte det hele. Litt fatalistisk blir man i Afrika. Det russiske Illyusjon-flyet (fraktefly) som crashet i Khartoum 1. juli var faktisk for tungt. Men først og fremst hadde de lastet alt på en side, så flyet skar ut og ned til venstre rett etter take-off. Mye dårlig statistikk her i Sudan.  Jeg kjøper en kopp kaffe og et kakestykke og tar opp Coetzee's "Age of Iron". Om en kreftsyk kvinne, en alkoholisert mann og brutal vold i Sør-Afrika under apartheid-tiden. En så deprimerende historie at det meste fortoner seg rosenrødt i forhold. Tre timers venting i avgangshallen er kanskje ikke så ille? Det er ikke akkurat expressfart på denne flyplassen.

Vi skal helst bruke FN-fly (WFP) lokalt i Darfur. Det ble noen innskjerpinger etter at en fly fra Sun Air ble kapret. Sun Air tok forøvrig også ombord et helt fotballag i Nyala et par dager før denne kapringen, til tross for at flyet allerede var stappfullt. Litt rusten sikkerhetspraksis kanskje, når fotballaget står i midtgangen og prøver å holde seg fast ved avgang og landing. Men folk må jo skjønne at fotball tross alt er viktigere enn noen rigide sikkerhetsforskrifter! Jeg har fått billett på Mid Airways, riktignok et lokalt selskap det også, men de har noen Fokker 50 maskiner som jeg føler meg litt tryggere i. Kanskje fordi det står "Rednings-vester under setet" på klingende norsk. Tidligere SAS-fly som jeg kjenner igjen fra Nord-Norge.  

Vi er åtte internasjonale tilbake i programmet. For tre måneder siden var vi 26. Det blir fort litt ekstra på de som er igjen. Det er naturlig nok vanskelig å forstå for dere der hjemme hvorfor myndighetene ønsker å redusere og sabotere den humanitære innsatsen. Men diktarurer som Sudan og  Burma, trives dårlig med expats spredd over hele landskapet. De har øyne og ører, sikkerhets-rapporter og øyevitneskildringer blir kommunisert hjem til hoved-kontorer i Europa eller USA. Stater som i regjeringens øyne er fiendtlige og står bak anklagene i Haag mot president Al-Bashir. Og vi mistenkes for å stå i ledtog med rebellene. Når vi har store problemer med å få godkjent penge-transporter er det en uttalt frykt for at vi samarbeider med rebellene og at pengene havner hos dem. Norsk Flyktningehjelp ble kastet ut av Darfur og flere ledere i andre organisajoner er erklært uønskede og sendt hjem. For oss har det vært en utrolig seigpining hvor  myndighetene har nektet oss inn-og utreisevisum. Samtaler og møter over måneder. Man tror en løsning er rett rundt hjørnet, papirer flyttes til andre kontorer, men det skjer egentlig ingenting. Til slutt må man kaste håndkle og reise ut på såkalt final exit. Men da får du normalt innreise-forbud i seks måneder og så lang ferie får du tross alt ikke innvilget i dette programmet. Dette er en ønsket strategi for å redusere antall utlendinger i Darfur.  

Vi sier ofte "aldri igjen", etter at verdenssamfunnet har fått et blikk inn i de mest bestialske grusomheter – Rwanda, DR Kongo, Darfur. Når hundretusenvis blir myrdet og drept er det få som er motstandere av en kort og brutal militær intervensjon som kan stoppe uhyrlighetene. Men det blir så altfor fort et åpent og langdrygt engasjement med å

administrere en voldelig og splittet region – vi blir en del av problemet i stedet for en del av løsningen. Dette er store og kompliserte konflikter og så lenge myndighetene og opprørsgrupper ønsker å fortsette krigen, er det  faktisk lite vi kan gjøre med det. En suksessrik militær intervensjon i dette enorme landet, er så lite sannsynlig at man knappest bør true med det. FN er nok i stand til å administrere en fredsavtale, men vi har fortsatt til gode å se forsiden til en slik avtale.
De afrikanske soldatene i FN-styrken er her primært for å skaffe hard valuta og  mat til de der hjemme. Vi snakket med en fra Zimbabwe og han hadde i egne øyne gjort den store lykken. Når prisen på restaurantmåltidet i Harare stiger mens du spiser, er utenlansk valuta gull. Disse soldatene er i alle fall ikke kommer hit for å dø. Det er en dårlig, bevart hemmelighet at det å beskytte kvinner som henter ved mot voldtekt, er en altfor stor risiko for FN-soldatene. Det eneste som har vært vellykket i Darfur er den humanitære innsatsen. Vi holder liv i et par millioner mennesker og helsetilstanden for barna har på enkelte områder bedret seg i forhold til før krigen. Vi vet bare så altfor godt hva som vil skje hvis det blir en åpen konfrontasjon med Khartoum-regimet. De humanitære organisasjoner vil bli kastet ut og tusenvis vil dø før fred, en gang i det fjerne, vil komme til denne regionen.

RAMADAN
Jeg kan like godt innrømme det – min kunnskap om muslimene hellige fastemåned var svært begrenset før jeg havnet i Sudan. Min erfaring på området faste er  mer i retning av fastelavensboller, men det er vel festen før faste. Vi protestanter nøyer oss med det.

Ramadan er i september i år. De følger månefasen, 28 dager, så det endrer seg fra år til år. Fastetiden er en tid for øvelse, - skjerpe sansene, lydhørheten, få øye på eget liv, menneskene rundt deg, og på Gud/Allah.  Jesus fastet 40 dager i ørkenen og det er en tradisjon man kjenner i mange religioner og filosofier - også i hinduismen. De ansatte har en time kortere arbeidsdag og det er svært begrenset hva som gjøres etter lunsj. Dvs min lunsj, siden de ikke spiser, drikker, røyker eller har sex. Det sistnevnte er kanskje ikke det store problemet i arbeidstiden, men uten vann i dette klimaet, blir det fort slutt på energien. I tillegg blir det lite søvn, fordi man gjerne har noen store nattmåltider- siste frist er ved femtiden om morgenen og tretthet sammen med sult og tørste, fører vanskelig til høynet produktivitet.

Sudanesere er utrolig gjestfrie.  Utenfor inngangen vår sitter gjerne noen vakter og sjåfører og da jeg for noen dager siden tar en tidlig kveld (halv åtte) er de klare for å bryte fasten. De inviterer meg sporenstreks til det store måltidet og jeg takker for en gangs skyld ja. De spiser av en eller flere felles blikktallerkener og i starten kan dette være en ganske krevende øvelse. Alle hendene som grafser i matfatet, slurpingen og smattingen, er ikke sånn umiddelbart innbydende. Men jeg har mage til dette nå. Ofte er det stuede bønner (ful) og kokt lammekjøtt. Blandet med ost og/eller egg. Den siviliserte måten er å bruke brødet til å skuffe mat på, men skal du henge med her, må fingrene tas til hjelp. Jeg har hatt med meg røkelaks fra Norge og tenker at dette må jo være et glimrende bidrag til måltidet og den generelle kulturforståelse. Det var ikke det. De trodde nok på meg når jeg sa det var en delikatesse i min del av verden, men jeg kan forsikre Eksportrådet at det ikke umiddelbart er marked for dette produktet i Nyala. De prøvde ikke å være høflige heller, men gren på nesen og lo godt av Mr Magne som spiste rå fisk.

Det er stor stemning når fasten brytes – det er latter og smilende mennesker overalt i nabolaget og kvelden og natten brukes til samvær i storfamilien. En ganske annerledes og spennende tradisjon.