Hilieu

Jeg er i Torit i Øst Ekvatoria, hvor vi har et av våre to avdelingskontorer. Torit ligger tolv mil sør for Juba og kunne vært en totimers biltur. Men slik er ikke veistandarden i dette landet. Det tar fort seks til åtte timer og ennå mer i regntiden. Så Snorre (vår sikkerhetsansvarlige) og jeg har et tatt et FN-fly og er i Torit på under en time. Her er det litt som jeg kjenner fra Darfur. Piloten tar en ekstra sveip over rullebanen for å skremme bort kuer eller andre dyr. Da vi gikk inn for landing ruslet en kvinne på tvers av rullebanen uten å ta det minste notis av flyet som nærmet seg. Mye kunne tyde på at det var ganske normalt med fotgjengere på rullebanen – piloten ga seg i alle fall ikke.

Torit virker utrolig fredelig i forhold til Juba. Mer landsby, mer åpent, mer grønt, mindre mennesker. Riktignok er det stammer med kveg her også og er det mere enn to stammer så blir det ofte konflikter. Slik har det vært i hundrevis (tusenvis ?) av år, men med AK-47 får det ofte mer tragiske konsekvenser.  

Noen kilometer utenfor Torit ligger Hilieu. Her drev Kirkens Nødhjelp et av de aller største bistands- og utviklingsprosjekt i norsk regi noensinne. Vi er tilbake til tidlig 70-tall og i løpet av en ti-årsperiode brukte Norge over en milliard kroner på dette gigantprosjektet. Det gikk under betegnelsen Little Norway og hundrevis av nordmenn holdt til her. Det var egen skole for norske barn og egen expat butikk med importerte varer kun for de norske. Når veier skulle repareres eller lærere lønnes var det ikke myndighetene folk henvendte seg til. Nei, det var KN som ble sett på som ansvarlig og i alle fall de eneste som hadde ressurser til å gjøre noe med saken. «Allah er stor, Kirkens Nødhjelp er større» var en av vitsene i bistandsmiljøet. En god porsjon misunnelse fra andre bistandsaktører over overfloden av ressurser, men også kritiske blikk på gigantonomien i dette prosjektet. 

Pax har vært i Kirkens Nødhjelp en mannsalder og var selv en del av Hilieu prosjektet på syttitallet. Han er i dag kontorleder for oss i Torit og tar oss med på en tur til Hilieu. Det er et nydelig område på et høydedrag overfor Torit og det er lett å skjønne at nordmennene falt for natur og klima her. Her var et hypermoderne verksted, skoler, sykehus og boliger til ansatte. Krigen på åttitallet etterlot det hele i ruiner og der vi rusler rundt på området er det ikke mye igjen. En halv vegg, en rusten vannpumpe, en fiskedam. Alt er gjengrodd og forlatt.

Venterommet Torit Airport

70-tallet hadde nok en litt annen bistandsfilosofi enn i dag. Det har jo vært slik i norsk bistandspolitikk at hvert tiår eller så er det et oppgjør med tidligere tiders strategier og alt som gikk galt eller som man trodde gikk galt, skulle endres. Og hver gang man streker opp nye mål og nye måter å jobbe på, er man like overbevist om at nå er nøkkelen funnet. Men så finner man likevel en annen og «riktig» nøkkel etter noen år og nytt skift i norsk bistandsstrategi. Og det er neppe forandringer i Afrika som tvinger frem nye løsninger! Hilieu-prosjektene opplevet selvfølgelig det enhver norsk bistandsmedarbeider erfarer – utvikling tar tid. Og hvis man ikke orker å vente på at de lokale skal kunne overta - vi er tross alt arbeidsomme protestanter som vil ha resultater, ja så henter man bare inn flere nordmenn eller andre expats. På et eller annet tidspunkt bryter jo dette sammen fordi det aldri var meningen, selv ikke på syttitallet, at Norge skulle administrerere kommuner eller distrikter i andre land. Hvis man til de grader neglisjerer kompetanseoverføring eller alt er blitt for stort, ja så blir det både kostbart og meningsløst. Nå var det sådan sett borgerkrigen som innhentet dette prosjektet, men bærekraft (sustainability), som er et av mantraene i dagens politikk, var ikke til stede. Mange av de som jobbet i Hilieu på syttitallet, er nå pensjonister og veldig klare for nye redningsoperasjoner i Sør-Sudan! Det kan man jo mene mye om, men jeg tror jeg skal la den ballen ligge! 

Jerome Surur jobbet Hilieu på åtti-tallet og var den eneste lokale direktør. Da alle nordmennene ble evakuert i 1985 var han alene tilbake da SPLM inntok stedet og tok for seg av «godsakene». Biler og klær og utstyr. Møbler og verdisaker. 200 nordmenn var evakuert i all hast og eiendeler og utstyr var tilbake. Jerome er i dag viseguvernør i Øst Ekvatoria og jeg besøker han hjemme i huset i Torit. Han kjenner jo KN og alle menneskene der langt bedre enn jeg gjør og har vært utallige ganger i Norge. Men vi har et viktig felles referansepunkt. Mens alle de veteranene jeg har truffet her i Sør-Sudan jobbet i de Khartoum-kontrollerte områdene under borgerkrigen, jobbet Jerome ut fra



 

Jerome - nr to fra venstre. Pax helt til høyre

Nairobi/Lokichogio og i SPLM kontrollerte områder. Jeg spør om han kjente min svigerinne Kirsten Svendsen. Selvfølgelig kjente jeg henne sier han, jeg var programdirektør under Kirsten da hun ledet KN’s operasjoner inn i Sør-Sudan. (1996 til 1998) Han var mektig imponert over Kirsten og arbeidet hun gjorde. Tøff, modig og effektiv. Rettferdig og direkte. Handlingsorientert. Vi ble sittende lenge å snakke om det vanskelige arbeidet – en krigssone, mangel på alt, manøvrere blant selvopptatte opprørsgeneraler, beholde nøytraliteten når de lokale milits-ledere ønsket tjenester. Jerome ble så inspirert at han inviterte Snorre og meg og hele ledergruppa i Torit  til middag på Torit Grand Hotel. En særdeles spennende kveld.