En dag på jobben

Søndag er første arbeidsdag i den nye uka. Jeg venner meg ikke helt til det – hodet er fortsatt i gammeldags frimodus selv om lyden av vekkerklokka bringer meg kjapt tilbake til muslimsk kalender. Det er bursdagen til Ellen også, 1. juni og jeg må huske å ringe. 31 år – snart voksen (?)  Jeg rusler de 50 meterne bort til brødbutikken og kjøper de fire, runde brødene som jeg alltid pleier å kjøpe. Den unge gutten i brødbutikken kjenner ritualene. Han er glødende opptatt av å lære engelsk og sier alltid "four bread Mr Mana today?" Og jeg svarer bekreftende på engelsk og rekker han en sliten ett-pund seddel. Nice day, Mr Mana og jeg ønsker han en god dag også. Det vil nok ta litt tid før han kommer til en noe mer elevert konversasjon på engelsk, men hans strålende smil får meg til å glemme at jeg egentlig kunne tenke meg sengen et par timer til. Jeg er helt alene i Orange House. Cat har reist til England på en etterlengtet ferie og jeg kan surre rundt på kjøkkenet som jeg vil. Egentlig har de fleste reist – vi er kun fire internasjonale tilbake (av 25) og jeg har tatt på meg direktørhatten igjen for n'te gang. I motsetning til Khartoum hvor den intense heten holder seg hele natten igjennom, er morgenen i Nyala kjølig i forhold. En 27-28 grader tørr varme er egentlig helt perfekt og det varme brødet, en kopp espressokaffe  og litt langsom tid gir meg en helt riktig start på dagen. Jeg slipper å haste av gårde til trikk eller buss. Kontoret ligger vegg i vegg. Mye bygningsmasse, men det hele virker litt tilfeldig plassert. Riktignok er muren omkring husene rett og grei nok, men innenfor virker det som en femåring med legoklosser har fått fritt spillerom. De kasselignende kontorene er spredt tilfeldig utover og det er mengder med hjørner og kroker og dødplass. Malingen på muren flasser av i store flak, hønsenettingen og gitterne foran vinduene er rustet og Charles Dickens hadde sikkert skrevet 20 sider for å beskrive husene, støvet og forfallet. Rundt området, som kan være en 100 x 75 meter, er en ganske høy mur. Ikke høy nok, mente Asbjørn, vår norske sikkerhetssjef. Han forklarte meg inngående om hvor høy muren måtte være for å hindre vanlige kulebaner og hvor lett det var ved et angrep å stå på en bil og hoppe over muren. Kan de ikke bare gå inn porten, sa jeg i min naivitet. Det er jo ikke akkurat en avskrekkende sikkerhetstyrke vi har, sier jeg og peker på våre eldre, halvsovende og ubevæpnede vakter, der de ligger eller sitter under trærne og drikker sin te. Men sikkerhet i dette utsatte miljøet er hevet over det meste, også fornuften tenker jeg. Så muren ble litt høyere.

Innerst i leiren ligger Finance dep. Et knøttlite kontor med safe på venstre side av inngangen og så det store kontoret med plass til fire. Deretter mitt gamle kontor.  Mubarak er allerede kommet og vi hilser hjertelig. Han er en viktig brikke i avdelingen og holder styr på det meste av de daglige gjøremål. Han får god hjelp av Ståle som overvåker, underviser og løfter kompetansen til de andre ansatte. På et tidspunkt trengte vi et kontor til, så jeg har flyttet helt innerst i et lite avlukke. A/Cn i mitt gamle, store kontor våknet plutselig til liv dagen etter jeg hadde flyttet, som en siste hevn over alle mine forbannelser for at den aldri virket. Så jeg må fortsatt nøye meg med en takvifte som min eneste redning når heten kan få egg til å steke på hodet ditt. Egentlig er disse husene bygget for å tåle sterk varme – store, tykke murer og et kaldt, kjølig murgulv. Alt var bra helt til de kom til taket, men da forsvant all tradisjonell lærdom og den enkle og billige bølgeblikken gjorde sitt inntog. Resultatet ble som man kan forvente – et inferno av dirrende hete stort sett året rundt. I regntiden fant vi for sikkerhets skyld ut at skjøtene var lagt feil vei så vannet fosser inn uansett. Akkompagnert av en kakafoni av støy når kaskader av vann treffer blikktaket.

Søndag er det Staff møte kl 08:30. Vanligvis kun en sikkerhetsoppdatering. Hva har skjedd den siste uka av uroligheter, hvilke veier kan vi bruke og hvilke camper er no-go area. Det handler om en stri strøm av carjacking, innbrudd hos NGOer og skyting i campene. Denne uka har jeg regien, så jeg informerer om at vi kan komme til å miste 10-12 internasjonale stillinger. Jeg får egentlig ikke den reaksjonen jeg forventer. I mitt hode betyr dette nedskjæringer, redusert program og færre ansatte. Men grasrota i staben ser overhodet ikke dette som noe problem. Vi kan jo bare erstatte de internasjonale med nasjonale. Jeg bekrefter jo at dette er målet, men vi er ikke helt der ennå. En overraskende samstemmighet blant de nasjonale og jeg tenker at her har vi litt internkommunikasjon å gjøre. Nå er det jo slik at svært mye av jobben vår går med til å skrive rapporter til nettverket og donorer – man kan sikkert diskutere ressursbruken med tanke på de problemer som Darfurianerne står overfor, men sannheten er i alle fall at dette er nødvendig for å få penger til programmet. Ingen rapporter - heller ingen penger. Kanskje skulle de skrive på arabisk og la noen hjemme oversette. Vi trenger noen kreative løsninger hvis 50 % av expatene forsvinner.

Vi har innredet et rom for våre kvinnelige ansatte hvor de kan spise lunsj og be. Jeg skal ikke ta æren for dette initiativet - vi har fått en ganske så verbal jentejunta med expats, som har noen helt klare prioriteringer på hvordan ting skal henge sammen. Riktignok forsvant arkivrommet mitt i denne prosessen, men jeg forstår jo problemstillingen. Jentene kan ikke spise sammen med menn, kan ikke sette seg ut under trærne og kan heller ikke be sammen med menn. Jeg har et litt større problem med å overbevise de mannlige, lokale sjefene. Første halvtimen går med til å forklare at de trenger et bord og seks stoler. Vår tradisjon er å spise på gulvet, sier Lemi. De har forstått at ordet tradisjon er vanskelig materie for utlendinger. Noe som har vært her i generasjoner og som ikke må endres. Vår tradisjon i NCA er å spise rundt et bord, sier jeg og de må gi meg rett i at dette faktisk har vært praksisen blant de mannlige ansatte. Alle disse ønskene vil aldri ta slutt, sier Lemi, neste gang er det aircondition, store, myke stoler, de sitter i timesvis og sludrer der inne, de mannlige ansatte har begynt å klage, kvinner er tross alt bare kvinner – det er en endeløs rekke av det vi oppfatter som meningsløse, men akk så engasjerte innvendinger fra Lemi. Jeg forklarer og argumenterer så godt jeg kan. Ikke uten en viss forståelse, men heller ikke uten å glemme hva vi egentlig snakker om.  Men mitt ultimate våpen er alder og kjønn. Jeg har fått tilnavnet "bestefar" og i denne kulturen gir det all den autoritet du kan drømme om. Når jeg avslutter dialogen med min konklusjon – "Her er min løsning...."  da vet Lemo og Abdul Moneim at den gamle har talt og de må gjøre som jeg sier. Ingen roping eller skriking eller heving av røsten – en lang og viktig meningsutveksling og deretter  " Her er min løsning ..".   Jeg kjenner at jeg på en litt nifs måte føler stor tilfredshet med denne kulturelle autoriteten. Som skreddersydd til mitt eget lynne.

Jeg ser utover mitt lille skrivebord. Papirmengden blir jo alltid tilpasset den flaten du har til rådighet, men det er uansett nok av saker å gripe fatt i. Jeg kan bare drømme om en tilsvarende kontorplass som den lokale leder av det statlige arbeidskontoret har. Jeg var nede hos han igår sammen med Abdul Moneim, vår lokale personalsjef. En ansatt har fått sparken og vi må ha godkjenning av det lokale labour office. Mannen troner bak et enormt skrivebord i mørkt tre av solide dimensjoner. Det er ikke størrelsen eller kvaliteten som gjør inntrykk, men hva han har på bordet. En gammeldags bjelle som du av og til finner i en hotellresepsjon. Du slår på den og den gir et behagelig pling. Som backup, hvis lyden av bjella blir for sped, har han en god, gammeldags speiderfløyte. Det er faktisk det han har på bordet. Ingen PC, ingen papirer, ingen telefon – det er INGENTING. Han tar høflig imot oss, blir overrakt papirer som han leser igjennom, stiller et par spørsmål og underskriver dokumentet. Et pling på bjella og en kvinnelig sekretær er lynsnart på pletten og henter dokumentet for arkivering. Da er han ferdig med den saken. Herregud – det må jo være den ultimate måten å jobbe på. Ingen sprengfulle mailbokser, ingen tunge rapporter, ingen glemte saker – alt avgjøres der og da med en underskrift og arkivering. Stressrelaterte sykdommer må jo være fullstendig fraværende – et nytt slag på bjella og han bestiller tre glass med te. Så sludrer vi litt om livets viderverdigheter og mannen er klar for lunsj.

Det er en kontinuerlig strøm av mennesker som skal inn og ut av kontoret mitt. Stort sett for å få underskrift på all verdens papirer. Skal man leie en truck er det det bunke papirer som skal underskrives i ikke mindre en tre omganger. Jeg er litt usikker om dette egentlig betyr bedre kontroll, men det er noen kamper man må la ligge. Annan skal reise til El Geneina (like ved Chad-grensen) og trenger underskrift på sikkerhetsklareringen. Hvorfor, spør jeg. Jo, han må til El Geneina for å reparere noen PCr vi har donert til HAC. Da husker jeg det. Det lokale HAC-kontor ønsket seg PCr. En type tjeneste som vi vanligvis betegner som korrupsjon på våre breddegrader og som egentlig er helt unødvendig. Jeg husker jeg var skikkelig oppgitt under ledermøtet og fikk min dissens protokollert. De gamle PCene var selvfølgelig helt ubrukelige og nå er de fly forbannet og vil ha rettet på forholdene. Hva har du tenkt å gjøre, sier jeg. Jo, han vil mekke og skru for å få PCene opp og kjøre. Jeg aner katastrofene står i kø. Selv om han får fyrt opp de PCene en stakket stund er vi langt hjemmefra og de kommer til å ringe oss ned i de neste seks månedene. Nå er det ikke lenger snakk om donasjoner, men om akutt skadekontroll! Få tak i en ny PC, sier jeg, sett den i benken og test den i to dager. Deretter drar du til El Geneina med et personlig brev fra meg. Hvilken budsjettpost, spør han helt riktig om. Og jeg gir han budsjettkoden til han som fant på dette tøvet.

Det skjedde mye denne søndagen. Men resten får komme  i et annet brev.

Dagligliv

SHOPPING
Over gata ligger min lokale butikk. Her går det i hermetikk, vann og tørrvarer. Fodor har liten tiltro til lapper og kalkulatorer. Han putter alle mine varer i to bæreposer og sier 2100 dinarer. Kjapt og selvsikkert. Ingen forsøk på å memorere etterhvert som varene gikk ned posen –ser han egentlig på varene? Hallo – denne mannen er jo et unikum i hoderegning. Det samme gjentar seg hver gang jeg er innom og jeg er jo ikke bokholder for ingenting. Så en dag tar jeg alle varene opp igjen og forsøker å få en pris på hver vare. Jeg antar at som hvit Mzee (den gamle) er det tillatt å krysse noen kulturgrenser og uansett - disse gutta bygget pyramider og drev med handel lenge før Norge var påtenkt. Jeg putter varene langsomt tilbake i posen mens jeg får pris på hver 

Dream on... (Khartoum-Hilton)

vare og forsøker å få strøm til regnedelen av min slitne hjerne. Til slutt får man jo forklaringen. Den siste varen må unngjelde for å få regnestykket til å gå opp. Jeg tror ikke jeg tar denne sier jeg og smiler. Da blir det 1200 dinarer. Fint- da begynner vi å bli enige. Men ikke tro du kan vinne. Kanskje er det litt billigere et par dager, men så er vi tilbake til tallknusingen med herlige påslag. Det skal sies at han er like blid hele tiden og det er jeg også. Så Fodor og jeg har denne forståelsen at av og til må han gi meg litt "rabatt".

Utenfor står Ali på 15 år. Han selger aviser som koster 50 dinarer. I hvert fall er det prisen som er trykket på avisen. Da jeg gir han 500 får jeg avisen, men ikke noe mer. Skulle ikke jeg noen dinarer tilbake? Han står like rolig og trekker ikke på en mine. Jeg gjør en diskret bevegelse med hånden og opp kommer 100 dinarer (3 kroner). Det gjentar seg fire ganger. Ok- 50 dinarer xtra for å skaffe meg litt nyheter er sikkert en grei fortjeneste. Jeg nikker ok, han smiler bredt og vi er begge godt fornøyde. Dette lille skuespillet gjentar seg stadig og vi er blitt fine kompiser.  

FRISØR
Håret mitt begynner unektelig å få preg av sent sekstitall. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg prøver finne meg sjæl, men angsten for de lokale maskingutta (det er lite saksebruk på herrehodene her) har foreløpig satt meg litt ut. Egentlig kunne det godt passe med litt hestehale og hippistil. Det er jo så lenge siden, selv om blomsterveien til hippiene nå er overstrødd med våpen, hasjdrømmene deres er blitt mafiakarteller og den seksuelle friheten er hemmet av en dødelig sykdom; på en mer redselsfull måte enn konvensjonelle tabuer noen gang kunne forestille seg. Men så er det noe med dette inuitthåret mitt, som lever sitt eget, strie liv. Det må være mye urbefolkning i disse genene fra Svendsen. Ungene begynte til og med å klage på farsarven i sommer og mente at hårgenene var reklamasjonsgrunn. Her kan jeg ikke kaste ballen til barnas mor heller, uansett hvor gjerne jeg ville. Egentlig er jo sudanesisk look helt etter min stil. Så slipper jeg rett og slett å tenke på hvor de hårtustene ligger.

Jeg har aldri forstått disse moderne frisørsalongene hvor man sitter på utstilling for alle kjøpesenterets kunder. Jeg har alltid følt meg ganske uvel mens frisøren angriper hodehåret mitt – hvordan det vannes og gres de merkeligste veier mens du hele tiden må følge med i et digert speil hvordan utseendet forandres i stadig skiftende former. Jeg har intet behov for å eksponere dette for kjøpesenterets kunder. Nei, da er det adskillig fredeligere hos Hamouda. Faktisk er det helt tomt i lokalet da jeg ankommer, men som troll av eske dukker han 

Kulinariske søndagsmiddager hos Peter

opp. Han er ikke helt stø i engelsk, så jeg peker ivrig på saksen og sier qalil, qalil.(lite). Han setter opp et strålende smil og sier no problem, no problem. Det kan egentlig bety det meste, men svært ofte det motsatte. Den slitte skinnstolen har preg av fordums, kolonial storhet. Det er mulig pedalen for å heve stolen har virket en gang, men nå er den i alle fall den død.Da han løfter opp et håndkle som er falt på gulvet hadde sannsynligvis de fleste av mine lesere forlatt lokalet. Det er så møkkete og stivt at det er vanskelig å legge det rundt halsen min. Pyttt, pytt, jeg kan jo dusje senere. En sterkt dunst av svette og Gillette hårvann begynner å rive i neseborene. Utstyrt med en koloss av en kinesisk hårmaskin, kaster han seg med liv og lyst over den venstre siden av hodet. Det begynner å bli en smule sent å angre -  her skrelles hårene av i store schwung med maskinen og etterlater den venstre halvdel som en skjærende kontrast til den høyre. Det store speilet kan være en utfordring – heldigvis er det store sprekker tvers over og det gjør det enklere å konse på andre ting. Barberblad er tydeligvis greia for å trimme og fikse. Hamouda har foreløpig vært konsentrert om arbeidet, men det endrer seg litt da en ny kunde setter seg i nabostolen. Det er mulig de snakker om sitt daglige sladder fra nabolaget, men måten min nabo gliser og blunker til meg, kan tyde på at jeg er sentrum for noen voldsomme latterkuler. Hånden som holder barberbladet er plutselig ikke så stø lenger og gir meg et saftig risp i nakkeregionen. Mon tro om håndkle mitt går i vaskemaskinen av den grunn tenker jeg, mens blodet pipler friskt nedover nakken. Men Hamouda er stolt og fornøyd over resultatet og synes nok jeg burde være det samme. Han avslutter med en halv liter hårvann som masseres deilig inn i hodebunnen. Hadde det ikke vært for lukten var det faktisk svært behagelig. Prisen er litt som hos Freddy på Platå – du betaler etter evne og det er uansett for sent å prutte. Og som hos Freddy virker ikke regnskapsplikten å være særlig tyngende – mine to 10-pund sedler forsvinner lynsnart ned i lomma og Hamouda ønsker meg fortsatt god dag. Hvis jeg hadde trodd alle ville stoppe og glo på meg på gaten kan jeg ta det helt med ro. Dette er Sudanese, khawaja (hvit mann) look og i denne varmen egentlig ganske behagelig. Direktøren lurer riktignok på hvilken IDP camp jeg kommer fra, men han må nok snart erfare det samme selv.

FOOTSTEPS
En dag i 1976 er de tur, Andrew Hill og David Western. De befinner seg i et utgravningsområdet kalt Laetoli (Rift Valley, Tanzania). Rester av Australophitecus afarensis er funnet, men det som virket lovende i starten er blitt lite annet enn noen tann- og beinrester. Ved ved inkurie oppdager Andrew Hill en fullstendig annerledes fossil formasjon. Det viser seg bl.a. å være avtrykk av tre hominider (Australophitecus afarensis) ruslende ned mot de gresskledte slettene. 3,6 mill. år gamle. Det oppsikts-vekkende ved denne oppdagelsen er at de går på to.

Det hadde lenge vært en diskusjon om hvordan og hvorfor vi reiste oss opp på to. Egentlig er det mange gode grunner til at vi fortsatt skulle gå på fire – bevegelsesmessig er vi  jo blitt noen utrolige sinker i forhold til dyrene på fire, som uten særlige problemer løper fra oss. Darwin satte som vanlig opp premissene for denne debatten: "Man could not have attained his present dominant position in the world without the use of hands, which are so admirably adapted to act in obedience with his will". I følge Darwin er det at vi går på to selve karakteristikken av det å tilhøre den menneskelige stamtavle, og dette hadde utviklet seg lenge før mennesket utviklet et annet særtrekk – den store hjernen. Ikke alle delte Darwins syn på dette. I mellomkrigstiden utviklet det seg en annen teori, kanskje inspirert av den første verdenskrigs grusomheter. Mennesket hadde jo vist en formidabel evne til å ta livet av hverandre. Våpen hadde vært verktøyet som hadde bestemt menneskets utvikling og teorien om the Killer-Ape fikk utvikle seg. Dette var bestialske saker og beskrivelsen av våre forfedre var en orgie i blod, kannibalisme og vold. Faktisk er åpningsscenen i A Space Odyssey, inspirert av Killer-Ape teoremet. Dart, som var en av talsmennene for denne teorien, mente hjerne, våpen og to ben hadde utviklet seg i en spiral av årsak og virkning – frigjøring av hendene ved å stå oppreist skapte bedre verktøy, produksjon av verktøy krevde intelligens, som igjen førte til større hjerne osv osv. Det var jo ganske deprimerende for mange at voldelig konkurrense og ikke samarbeid var grunnlaget for den menneskelige stamtave. Men det var likevel en logisk argumentasjon, som ikke uten videre kunne tilbakevises. Funnet i Laetoli beviste at dette ikke kunne være riktig. Hjernen til vår venn Australophitecus afarensis var på størrelse med en hønsehjerne, så disse gutta var neppe de skarpeste knivene i skuffen. Så det å gå på to ben, utvikling av verktøy og hjernens størrelse var tre uavhengige utviklingstrekk og det kan til og med tidfestes. Det skulle gå 1,2 mill. år før steinredskap ble utviklet og ytterligere 700.000 år før det ble noe særlig vekst i hjernens størrelse. Så hvorfor egentlig skulle vi opp å gå på to?

Det å bevege samme kroppsmasse på to ben kontra fire, krever vesentlig mer energi. Vi beveger oss også langsommere enn våre firbente venner. Selv om apene har 60% av vekten på bakbena, er det jo fortsatt store konstruksjonsarbeider for å få oss opp på to. Først og fremst av skjellettmessig karakter. Bare tenk på nakkemusklene for å holde hodet oppe når du går på fire. Og denne omformingen må ha gått ganske hurtig, siden kombinasjonen av to og fire er ganske problematisk. Hvorfor alt dette pes med å komme opp på to? Hvilken nisje kan vi tenke oss som gjør dette fornuftig? (og det spennende nå kjære leser,er at vi beveger vi oss fra såkalte fakta (i denne vitenskapen endrer fakta seg ganske hurtig)  til teori)

Sylskarpe hjørnetenner er viktig redskap for aper og sjimpanser. Ja, det er faktisk det eneste våpen de har for å sloss eller skremme andre dyr. Våre tobente forfedre manglet de skarpe hjørne-tennene og de måtte derfor ha utviklet andre våpen og teknikker. Sannsynligvis en evne til å kaste stein og sloss med stokker– en evne som aper på fire ikke kan utvikle i særlig grad, fordi balansen er for dårlig når de reiser seg på to.

En skur av steiner er sjelden dødelige for et dyr i bevegelse. Men evnen til å skremme dyr på avstand, er en formidabel evne som skiller oss fra alle andre dyr. Natur og temperatur på den Afrikanske savanne, er neppe endret i vesentlig grad på disse 3-4 mill. årene. Våre forfedre kunne følge den store dyremigrasjonen over slettene og utnytte evnen til å skremme dyr og beskytte familen på avstand. De var neppe jegere i vår forstand – til det er våpnene for primitive. Men de kunne operere som åtselsdyr og skremme vekk løver og andre dyr fra deres bytte eller rett og slett utnytte alle de døde dyrene som følger med migrasjonen. Disse gutta overlevde i 2 mill. år, så de har funnet en nisje som de med stor suksess har utnyttet.

også et bilde av Paul Jeffrey

 

Tilbake i Nyala

Darfur i Februar 2008
Endelig i Nyala. Sett fra Oslo er det neppe så mange gode grunner til å ønske seg akkurat hit. Søppel og sand driver nedover gatene, strøm og internett er ustabilt som vanlig og den leskende fredagspilsen kan du se langt etter. Men jeg har nå liksom en jobb å gjøre og den løper ikke helt fra meg selv om jeg til tider kunne ønske det. De lokale gir deg en hjertelig velkomst – det er Mr Maggne fra alle kanter og hvordan er det med deg, hvordan er familien og hvordan er helsa og hvordan var Khartoum. En hjertelighet og en uendelighet av langsom tid, som du ikke finner i vår del av verden.

Mohammed i vår PPP sektor (peacebuilding, psychosocial, protection) har kjøpt seg ny sykkel. Et vidunder av en kinesisk 125 cbm- glinsende sort med deilig krom og billig plast, som han strålende og stolt viser meg. Hvor fort går den, spør jeg nysgjerrig. Ett hundre og sytti, sier han stolt og viser meg speedometeret. Akkurat slik vi tolket fartsevnen på femtitallet. Og som på femtitallet fyker de rundt i T-skjorte og uten hjelm. Han innrømmer at han måtte låne noen kroner, men han stråler fornøyd over hele ansiktet. Men hva blir det til med brylluppet nå, spør jeg lettere bekymret. Jeg har nemlig hatt lange og tidvis svært humoristiske samtaler med Mohammed om kvinner og ekteskap og disse vanskelige valgene vi må ta. Som mange utdannede, unge Sudanesere vil han gjerne ha en utdannet og selvstendig kone. Men det er alltid en grense for hvor selvstendig – på et eller annet tidspunkt må mannen vise hvem som tross alt bestemmer. Hvor denne grensen går er naturligvis litt kulturelt bestemt, men også her i Sudan er roller i utvikling. Jeg burde jo ha litt å bidra med her med noen års erfaring i kvinners uransakelige psyke. Men når unge kvinner senest må være hjemme, hvordan finansiere 100 kuer for betaling til den kommende svigerfar og hvor mange koner er det fornuftig å ha, er jo ikke helt mitt erfaringsområde. Men det har jo aldri forhindret noen til å uttale seg i sakens anledning – heller ikke meg.  For tre måneder siden kunne han gledesstrålende fortelle at KVINNEN var funnet og at nå ble det ekteskap. Men nå - nei, han må nok innrømme at det var et vanskelig valg mellom bryllup og motorsykkel og kuer, men egentlig hadde han ønsket seg denne sykkeln i lang tid. Underforstått – da måtte alle andre hensyn vike og det brylluppet måtte bare vente litt. Du får god bruk for din trening i peacebuilding, sier jeg, når du nå må fortelle kjæresten om valgets kvaler. Mushkula, muskhula sier han bare (store problemer!) og er (heldigvis) tydelig bekymret over forestående samtale.

Lokal HMS i Nyala. Hvem trenger egentlig en jekk....

Vente
Man venter på så mangt, men her i Nyala, blant de internasjonale, er det visum og oppholdstillatelser det handler om. Alle NGO'er i Sudan må fornye arbeidstillatelsen en gang i året (31. januar) og det blir fort litt opphopninger i det lokale byråkrati. Det er en endeløs rekke av dokumenter som skal avleveres – tekniske avtaler, lagerlister, ansattlister, hva har vi gjort og hva skal vi gjøre, for hvem og hvor. Hvem er donorene, hvor mye penger betaler de og hvor mye tjener de internasjonale. At vi informerer om dette månedlig, at vi har sendt dette ørten ganger før, er ikke noe argument. Formatet er helt avgjørende i disse rapportene – ikke tro du kan fyre av en word eller excel template som inneholder det de ber om. Nei, tall og tekst har sin bestemte plasser på disse dokumentene og det kreves et lite grunnfag i dokumentutfylling. Jeg var nede hos vårt lokale høvdingekontor og de likte dårlig at vi hadde folk med USD 30.000+ på lønningslisten. Han nevnte ikke meg spesielt, men hadde nok gjort hjemmeleksen sin. Du sier i alle fall ikke at det skal du gi f... i, selv om det ligger svært nær refleksen din. Det er på en måte ikke stedet å forklare kostnadsnivå, skattetrykk og de lokale polpriser i Norge. Egentlig er det ikke så mye å si som kan berolige den lokale embedsmann - at verden er urettferdig og vi kommer med 15 mill. er neppe noe som hjelper HAN. Fotball er ofte universalknepet (men only) og det gir nesten alltid et deilig smutthull. Når du kan navnet på et par, tre av spillerne på det Sudaneske landslaget, har sett et lokal-derby på Nyala stadium og er landsmann til Solskjærr på ManU– hvem gidder å bry seg om overbetalte expats da?

Khartoum-Nyala railway. Litt usikker passasje her, men jernbanen er i bruk.

Det er nok overveiende sannsynlig at vår organisasjon ikke topper hitlisten hos myndighetene i Khartoum for øyeblikket. Vi har ventet snart fire måneder, vi får ikke lov å reise omkring i Darfur og vi får heller ikke ut-inn reise visum. Den ultimate ironi er jo at når eller hvis du får utreise, må du betale dagsbøter fra 31. januar på 5 USD pr dag, siden vi ikke har hatt gyldig opphold i Sudan! Min kollega Ståle hadde planlagt bryllup i Bangkok den 15. mars. Det var duket til stor fest, men brudgommen satt fast i Nyala og kom ingen vei. Min standardkommentar om at kjærlighet gjør blind, men ekteskapet gir deg fort synet tilbake, passer nok bedre i andre sammenhenger. Så det ble ikke noe bryllup og man kan jo lure på om brudens familie egentlig kjøpte historien?

PDF (Popular Defense Force)
I juni 1989 ble Sudans valgte regjering veltet i et fredelig kupp av en gruppe militære (under)offiserer. Den sivile basis for dette kuppet, var Sudans godt organiserte islamske bevegelse under ledelse av Dr Hassan al-Turabi. Under slagordet Revolution of National Salvation ble det Sudanesiske samfunn radikalt endret. Statlige institusjoner og byråkrati ble overkjørt av nye parastatlige maktstrukturer loyale til partiet. Et av nøkkelelementene i denne nye maktbasen var opprettelsen av PDF (Popular Defense Force) med egne kommandolinjer utenfor landets miltære strukturer. Inspirert av den iranske revolusjonsgarde.

Opprettelsen av paramitære grupper og væpning av lokale stammer, kom etter angrepet på en landsby i Kordofan i 1985 hvor 60 mennesker ble drept. Landbyens innbyggere var arabiske Misseriyai, en semi-nomadisk del av Bagghara-folket med tette bånd til parti og regjering i Khartoum. Med en tyngende krig i syd var det ingen ressurser til å forsvare arabiske stammer i vest. I valget mellom å la stammen be om beskyttelse fra SPLA i syd, ble store mengder våpen og ammunisasjon gitt de lokale myndigheter. Dette dannet grunnlaget for opprettelsen av lokale militias i mange deler av  Kordofan og Darfur. Utbrytere fra disse lokale militiaer utviklet seg til en nasjonal, paramilitær hær av leiesoldater, støttet av myndighetene og med egne kommandolinjer uavhengig av det Sudanesiske miltæret. Dette var starten på PDF, Popular Defence Force.

PDF ble legalisert i 1989 gjennom den såkalte Popular Defence Force Act. Organisasjonen hadde militære såvel som politiske ambisjoner og skulle være spydspissen i den folkelige bevegelsen for å omforme det Sudaneske samfunn i en islamsk retning. Styrken skulle ledes av en militær brigadier, som igjen var direkte underlagt Bashir (presidenten). Under denne sentrale og direkte kommandolinjen, var imidlertid PDF et lappeteppe av sivile PDF-koordinatorer på nasjonalt, delstats-og lokalt nivå og førte til en svært uoversiktlig og desentral struktur. PDF-koordinatorer var ofte lokale stammeledere, som fikk full autonomi over de styrkene som ble rekruttert og som igjen hadde de samme rettigheter som profesjonelle soldater. Militære offensiver i Kordofan eller Bahr El Ghazal inkluderte ofte styrker fra det sudanesiske militæret, frivillige fra PDF og eksisterende militsgrupper. Generelle termer som mujahideen ble ofte betegnelsen på en blanding av styrker tilknyttet til styresmaktene. På samme måte som vi idag bruker Janjaweed som en beskrivelse på paramilitære og militære styrker som opererer i Darfur. Den manglende militære struktur og den institusjonelle kompleksiteten gjør det nærmest umulig å identifisere kontroll og kommandolinjer. Mens styresmaktene forsvarte bruken av paramilitære styrker på grunn av fiskale begrensninger og manglende militær kapasitet, argumenterer stammene med selvforsvar og nødverge. Retten flyttes fra sentralregjering til lokale styringsstrukturer.

Den sterke fokus på PDF's rolle som redskap i den nye sammfunnsorden, førte til en tilsvarende svekkelse av eksisterende institusjoner. Islamiseringen var knyttet til både sivile og militære strukturer. 30% av offiserene i det sudanesike miltære var innen 1993 erstattet av nyutdannede kadre; loyale til det nye regimet. Samtidig var det en massiv rekruttering og trening til PDF i et forsøk på å erstatte de militære styrkene med nye, loyale styrker. Inspirert av andre islamske revolusjoner i Midt-Østen gikk det oppfording fra universiteter, media og fra moskeene til å mobilisere studenter i stor skala. Treningsleire ble opprettet og en stripe av rådgivere og konsulenter ble hentet fra Iran. Det var nok imidlertid mer fokus på æren ved en martyrdød enn praktisk, militær trening til bruk i kamp. Store tapstall blant utrente studenter førte til sterk nedgang i rekrutteringen utover på nittitallet. Plyndring av landsbyer ble en mer vanlig geskjeft for desillusjonerte frivillige, i stedet for å gå inn i regulære kamper. Etter al-Turabi's fall fra maktens tinder i 2000, mistet PDF mye av sin legitimitet. Sterke ledere fra Misseriya og Rizeigat folkene, advarte ungdommen mot å la seg rekruttere til PDF. Martyrdød med etterfølgende himmelsk herlighet kunne ikke lenger garanteres. En skikk og tradisjon som forøvrig er helt ukjent i det tradisjonelle, religiøse liv blant Sudanesere.

Et viktig element for å forstå utviklingen i Sudanesiske samfunn etter 1989 og konfliktene i Darfur, er de uklare og etterhvert selvstendige maktstrukturer i det sivile og militære samfunn. Maktstrukturer som gjør det vanskelig å styre og lede landet i en ønsket politisk og sikkerhetsmessig retning. Selv om PDF er svekket etter år 2000, spiller de fortsatt en viktig rolle som et militært og politisk nettverk. De er aktive mange steder i Darfur

og bidar med våpen og styrker for å støtte opp under lokal misnøye i denne splitt og hersk politikken som preger Sudan. For det Sudanesiske forsvaret er det for risikabelt å operere fritt i Darfur og de har trukket seg tilbake til de store byene. (det samme gjelder forøvrig FN's UNAMIS eller nå UNAMID styrke) Trefninger i og omkring Nyala mellom milits og regjeringsstyrker, dreier seg ofte om manglende kontant oppgjør for leverte militære tjenester. En av mange viktige forutsetninger for å kunne starte en vei mot fred i Darfur, er demobilisering og avvæpning av PDF og lignende paramilitære styrker. En prosess som i liten grad er startet.

 

Dette er et bilde tatt av fotografen Paul Jeffrey, som besøkte oss i juli 2007. Bildene hans fra Darfur ble lagt ut på KN's og CARITAS's sine hjemmesider. Når virkeligheten i Darfur blir i tøffeste laget, kan du sette deg ned med dette bildet. Mer er det ikke å si...

 

 

Ventetid i Khartoum

NON GRATA

Jeg sitter i Khartoum og kommer ikke videre. All behandling av visa- og reisetillatelser til Darfur for DERO-ansatte er på hold etter denne HAC-komitteens undersøkelse i Nyala, som jeg fortalte om før jul. Rapporten skulle være ferdig etter 14 dager, men nå, etter nærmere 60 dager, er det fortsatt taust fra komiteen. Historien har mange ingredienser det kunne vært skrevet bok om – en mannlig Sudanesisk lege som ikke kan samarbeide med vår kvinnelig sjef og som får sparken; en kvinnelig sekretær som ikke gjør noe annet enn å hisse opp personalet etter direktørens avgang og som også får sparken. Som har annonsert søksmål mot DERO på USD 300.000,-. Legen er forøvrig svoger til øverste sjef i HAC og sekretæren er kusine med formannen i undersøkelseskomiten. Et litt uheldig scenario, som dere skjønner. En hevngjerrig, avskjediget direktør, som gjør alt han kan for å svartmale oss hos HAC og en komite som kjenner maktens sødme og som elsker å vise hvem som bestemmer. Ryktene sier at komiteen ikke fant stort å sette fingern på, men realiteter betyr jo mindre i denne maktkampen. En eller annen må sannsynligvis ta kostnaden til slutt og vi får se hvem som blir persona non-grata i vår organisasjon. Det er gjerne slik det skjer for å få en "verdig" avslutning. Kommer jeg til Oslo før jeg kommer til Nyala, skjønner dere tegningen.

 

MITT DAGLIGE SURR

 

 

Jeg har kjøpt vekkerklokke. På flyplassen i Amsterdam. En deilig liten sak i børstet rotting som viser dag og måned og temperatur både i Celsius og

Ghadafi-finansiert 5-stjerners hotell

Fahrenheit. Og selvfølgelig klokken - med deilige store tall til glede for alle middelaldrende herrer. En av åttitallets gaver til menneskeheten er jo denne snooze-funksjonen på vekkerklokken. Du slår av alarmen, det blir stille i fem eller ti minutter og så er det på'n igjen. Du må sette på alarmen en halv time tidligere enn du ellers ville ha gjort og så kjemper du din daglige kamp med klokken i et kvarter eller en time, før du taper og må stå opp. Dagens første nederlag. Hver dag. Problemet med den nye klokken var ikke denne funksjonen – det virket som forventet; men det stod med store  bokstaver "RadioControlled". Fint – da sjekker den vel at klokken går riktig da. Problemet var bare at det radiosignalet som den sjekket mot hver natt kl 02:00, var en litt annen tidssone enn mitt armbåndsur. Klokken syv var blitt klokken fem. Hver natt. Så nå må jeg sette vekking på fem og da rekker jeg frokost til halv åtte. Den ingeniørstanden finnes det ingen milde straffer for.....

 

The blue Nile

I dag er det fredag og fridag. For en gangs skyld tok jeg helt fri. Siste episode av  "24" på laptopen med morgenkaffe på senga. Kyrre til Ellen har generøst sendt med deilig DVD-materiale med drivende action. Kanskje ikke den store realismen, men hvem gidder å se det på TV. Politifilm om "Saken henlagt pga bevisets stilling" – er neppe stor underholdning. Så har jeg lest meg opp på Sudans historie på 18-tallet, avsluttet en roman av Ngozi Adichie "Half of a Yellow Sun" fra Nigeria på sekstitallet og gått en totimers tur i Khartoums gater og sett på byggeboomen. Inkludert en kaffe ved Nilens bredder. Alt i alt føler jeg meg litt klokere enn da jeg la meg i går. Men det synes jo ikke utenpå.  Eller får jeg mange kommentarer av typen: Det ser virkelig ut som du kan mye om Sudans historie på 18-tallet og borgerkrigen i Nigeria. Det kler deg. Neppe. Vår Etiopiske kokke har

fri idag, så hennes to timer lange middagsforberedelse med de deiligste retter var fraværende.Så det ble middag

på noe som hadde preg av veikro. Både mat og interiør. Her kan man ikke trøste seg med god vin heller siden Mohammed aldri gjorde vann til vin. Her var jo Jesus en foregangsmann. Bryluppet i Kana må forøvrig ha vært litt av en rotbløyte. Det var jo ikke en sølle flaske som ble konvertert, men nærmere bestemt seks kar som rommet to til tre anker. Et anker er 38 liter så det tilsvarer ca 570 liter med vin. Og dette var etter at selskapet var godt drukket! "Han åpenbarte sin herlighet og disiplene trodde på ham" står det, og det ville sannelig jeg gjort også. "Jesus og disiplene dro ned til Kapernaum og ble der noen dager" – knappest noen overraskelse at de måtte roe nervene etter en slik fest.

 

SLAGET OM KHARTOUM

(Jeg skrøt på meg litt historiekunnskap i forrige avsnitt, så da har jeg få valg.)

 

Mohammed Ali Pasha var guvernør i Egypt. En albansk lykkejeger i tjeneste for det Ottomanske imperiet. Han er forøvrig regnet som det moderne Egypts far og dynastiet han grunnla skulle vare til revolusjonen i 1952. Ali var på jakt etter slaver i Sudan, men hadde også ambisjoner om gjøre Sudan moderne og fremgangsrikt. Skoler og hospitaler ble bygget, posttjeneste etablert (hvor ble det av den??), jernbane konstruert og båttrafikk på Nilen ble introdusert. Ting var neppe gratis på den tiden heller, så Sudan ble skattlagt grensende til konfiskasjon. Dette er en av årsakene til det Sudanesiske opprøret på 1880-tallet og slaget om Khartoum.

En annen grunn var forbudet mot slavehandel i 1877. Britene satte inn den første europeiske guvernør i Sudan, en engelskmann ved navn Charles George Gordon, til å håndheve forbudet. For Sudaneserne var slavehandel en del av deres tradisjonelle liv. Det var ikke forbudt i Islam og ingen andre enn Gordon og muligens slavene, hadde noen interesse i å stoppe denne handelen. Tvertimot – det ble et hardt slag for den Sudanesiske økonomi og parret med en tung bør av skatter, var det "tverrpolitisk" motstand blant de fleste stammer og klaner i Sudan.

Med dette bakteppet dukker Mohammed Ahmad opp – senere bare Mohammed al-Mahdi. Mahdi står for veileder/profet og er en Messiasfigur i islamsk tradisjon. Han var en direkte etterkommer av Profeten og Fatima, skulle revitalisere islam og var tegnet på at dommedag nærmet seg. For Mohammed Ahmad hadde islam blitt ledet av frafalne, representert ved Sultanen (kalifatet) i Konstantinopel, og hans skjebne var å føre folket tilbake til den autentiske islam. Mahdi var inspirert av de tidlige muslimer. Problemet med alle bokstavtro muslimer eller kristne, er jo at det har skjedd et par greier etter skriftenes tilblivelse. Våpen f.eks., men det er jo ikke autentisk, så hans første kamper I Nuba-fjellene var uten moderne våpen som børser og kanoner. Det var imidlertid Baggara-folket som senere skulle utgjøre hovedtyngden i Mahdis hær.  

Baggari-folket er grupper av stammer som er etterkommere etter arabiske bedouiner som reiste i karavaneruter gjennom Afrika i middelalderen. De slo seg ned i området mellom Lake Chad og Nilen og giftet seg med afrikanske kvinner. Afrikanske av utseende, men arabiske i språk og kultur. De hadde erstattet kameler med hester og kveg og det svarte teltet med gresshytter, og hadde tilpasset seg livet på steppene. (Baggara= kvegfolket). De er berømte for sine rideferdigheter og jaktet elefant og sjiraff fra hesteryggen med spyd. En sjiraff har som dere vet ganske lange ben og løper utrolig kjapt hvis den føler deg truet. For å legge ned en sjiraff måtte man ri helt opp i ryggen på den og sette spydet i høyre bakben. Helst ikke så nærme at rekylen av benet treffer deg. Det var disse folkene fra Darfur og Kordofan (bl a stammene Rizeigat, Ta'isha, Habbaniya), som skulle utgjøre bærebjelken i Mahdis hær.

Bagarra horseman

  Etter den anglo-egyptiske krig i 1882, var Egypt de facto et Britisk protektorat. Riktignok var Egypt fortsatt en del av det Ottomanske riket, men britene hadde kontroll med Suez-kanalen, som var deres hovedinteresse. Sudan ble av britene betraktet som et internt Egyptisk anliggende og det var Turkisk-Egyptiske tropper som hadde kontroll med den sørlige nabo. Da Mahdis styrker drev egypterne på flukt ved El Obeid i 1883 og senere erobret store deler av Darfur og Kordofan, tok britene affære. Gladstone ønsket ikke å bli involvert i et felttog i Sudan og etter mye press sendte han Charles Gordon for andre gang til Khartoum. Oppdraget var å evakuere Egyptiske styrker og komme seg ut av Sudan. General Gordon, en helt fra krigene i Kina, var av en helt annen oppfatning enn Gladstone. Mahdi måtte bekjempes og beseires, slik at ikke de muslimske land falt som brikker i et dominospill. (ref Vietnam, så teorien er ikke av helt ny dato) Charles Gordon var en eksentrisk herre, kristen evangelist og mente djevelen bodde på Pitcairn Island i Stillehavet.  Neppe fordi han hadde personlige erfaringer fra et opphold der, men fordi det ligger nøyaktig på den motsatte side av jordkloden i forhold til  Jerusalem, hvor Guds trone angivelig skulle være.

 

 

I april 1884 kuttet Mahdi forbindelseslinjene til Egypt ved å stanse all trafikk på Nilen. Beleiringen av Khartoum hadde begynt og den skulle vare i ni måneder. Gordon rekvirerte styrker til Sudan, men Gladstone og den engelske regjering var lenge fast besluttet på å la Sudan og Gordon klare selv.

Gen Gordons død

Da de etter sterkt press fra opinionen, endelig sendte en unnsetningsstyrke var det for sent. I januar 1885 stormet Mahdis styrke på 50.000 mann inn i Khartoum og tilintetgjorde den 7000 store egyptiske styrken samt mesteparten av byens 4000 innbyggere. Gordon ble drept, hans hode satt på en stake og brakt til Mahdi i triumf. Etter seieren i Khartoum ble Mohammed al-Mahdi hersker over store deler av det moderne Sudan. Første og eneste gang at en kolonimakt i Afrika ble kastet ut av landet med makt (?) En streng sharialovgivning ble innført, men Mahdi døde kort tid senere. Hans statsdannelse levde likevel videre.

I England ble Gordon betraktet som martyr og helt og det skulle inspirere britene i deres neste felttog i Sudan, som ble ledet av Horatio Kitchener. Men det er en annen historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kubum

Jeg er tilbake i Kubum. Kubum betyr  "I skyggen av trær". Store, akasielignende trær gir navnet mening. Dette er i hovedsak et arabisk område. Flyktningene kommer fra området omkring Mukjar litt lenger vest og de har blitt akseptert av de fastboende. Her har det vært fredelig siden konfliktene startet i 2003. Det er heller ikke tettpakket slik som i Zalingei. Her er 4852 IDPere og de vokser med ca 1 om dagen, iflg helsesøster på klinikken. Kubum er det fredeligste stedet du kan tenke deg. Når du kommer fra portforbud og kjøreforbud i

Nyala, er dette det nærmeste du kommer paradis i Darfur. Jeg setter meg ut under stjernehimmelen – finner Sirius, den sterkeste stjernen på himmelen, og litt bortenfor Orions belte med stjernene Rigel og Betelgeuse. Så Taurus og Pleiadene eller de syv søstre. Søstrene ble forfulgt av Orion og ropte på hjelp og Zevs forvandlet dem til duer og plasserte dem på himmelen. Her sitter jeg i 22 gr og nyter stjernehimmelen. Hjemme er det minus 20 når du har fine kvelder for stjernekikking. Det mangler en Iriany Moon, som jeg alltid fikk av Leif og Kirsten i Kenya, der vi også kunne skue nattehimmelen i behagelige temperaturer. Men litt te får gjøre nytten. De lokale sier det er vinter og kaldt her. Jeg må riktignok trekke et lite teppe over meg ved femtiden, da jeg våkner av en hane som konkurrerer med den monotone ropingen fra den lokale minareten. Men ordet kaldt har en litt annen betydning her nede.

 

Vi skal overlevere klinikken i IDP-campen til myndighetene eller Ministry of Health (MoH). DERO er primært et nødhjelpsprogram. Vårt mandat er bistand i akutte situasjoner, men også legge til rette for bæredyktige løsninger. Vi har vært her i 3,5 år og har vært eneste NGO på stedet. Oppført bygninger, bygget lokal kompetanse på helse og ernæring og  forsynt klinikkene med medisiner og utstyr. Men nå er mission complete – dette er ikke lenger nødhjelp og komiteene og MoH må selv ta stafettpinnen videre. Vi setter oss i en ring rundt bålplassen. 15 menn. Komiteen for flyktningene er møtt mannsterke frem, så er det en representant for MoH, en representant fra HAC, og Raymond og jeg.

 

Det er nok ikke så mye motor og drive i disse gutta, men taleføre er de som få. Presentasjon av alle, Sheik Abdullah er glad for at NCA direktøren har tatt bryet med å komme til Kubum, de hilser, er høflige og har sine ritualer. Dette er Afrika og man hilser tilbake, takker for gjestfriheten og gode 20 minutter går med før vi er klar for dagens forretninger. Komiteen nekter å overlevere klinikken til MoH. De stoler ikke på løftene deres og bemerker at de ikke har sendt noen representanter fra Nyala eller Khartoum. I denne kulturen er ikke skriftlige kontrakter det viktigste. Det viktigste er å gjøre avtaler ansikt til ansikt, avgi løfter og forpliktelser og avslutte med et håndtrykk. Når MoH ikke sender representanter som kan forplikte ministeriet, betyr det at ministeriet ikke er klar til å støtte dem. Et resonnement som nok er svært nær sannheten. Hvis ikke ministeriet er villig til å støtte dem, hvorfor skal klinikken overleveres til ministeriet?  Den stakkars unggutten fra

MoH kan vanskelig tilbakevise denne åpenbare logikken. Han er stasjonert alene i Kubum og har selvfølgelig ingen fullmakter. Jeg sier at vår støtte er uansett slutt, vi har fullført oppdraget vårt og våre begrensede midler må brukes i andre, mer prekære områder i Darfur. Men vi vil beholde en ansatt for å følge opp avtalen vi har med MoH og som vil være våre øyne og øre i Kubum.  Sheik Abdullah takker NCA og roser oss så man blir nesten pinlig berørt. Deretter heves møtet – MoH og HAC representanten blir vist bort fra området (de ville rett og slett ikke se dem!) og jeg blir personlig vist rundt i leiren. Jeg tror jeg tidligere har snakket kritisk om bistand og makroøkonomisk vekst. Men når du rusler omkring i denne IDP-campen forstår du at bistand også gir resultater. Rent vann, primærhelsetjeneste, ernæring – og etterhvert skoler til ungene. Bedre livsvilkår, nye muligheter, håp. Og flyktningene deltar, får oppgaver og er klar for mer ansvar for sin nye hverdag.

 

Hospitalet er litt lettere, men sannelig ikke mye. Vi setter oss inn på et knøttlite kontor med komiteformannen, HAC, MoH og oss til stede. Denne komiteen har også samme skepsis, men her er MoH allerede inne og betaler lønninger til enkelte av de ansatte. Raymond, vår lege og field coordinator er svært lite fornøyd med opplegget. Han vil ikke ha noe møter i lukkede rom, er landsbyen invitert?, hvor er resten av komiteen? Derved lemper han hele forsamlingen ut på gårdsplassen og får arrangert stoler og bord og et spann med søtsaker. Så blir det taler og høytidelig underskrift av overleveringsdokument. De skjønner alle at NCA må trekke seg ut - Raymond har gjort et godt PR-arbeide og jeg sørger for de store ordene og hilsninger til folket.

 

Om kvelden er det stor fest for Raymond. Han har vært her i 13 måneder og skal fortsette med helsearbeid i Nyala. Det er ikke nødvendigvis noe enklere å komme fra et naboland i forhold til oss europeere. Snarere tvert i mot. De vet vi kommer med penger, mens

Kenyanere kommer med kunnskap som de egentlig føler de skulle ha hatt selv. Men du merker det ganske fort når du kommer til et av våre utekontorer – om folk trives og er trygge i sitt arbeidsmiljø. Raymond har vært en god sjef og veileder, og personalet overøser han med varme ord og sjenerøse gaver. Til tross for at 23 av dem må finne annet arbeid etter at vi legger ned det meste av helsesektoren vår. Han blir til slutt tullet inn i den lokale jallabiya, et ganske komisk syn som de ansatte ler hjertelig av, mens vi danser til lyden av en skranglete radio.

Direktør for et par,tre uker kan sannelig også være en hyggelig opplevelse. I møtet med flyktninger som har opplevd det utenkelige, møter du en varme og stolthet som gir deg ny energi. Og i møtet med engasjerte og blide medarbeidere, føler du deg utrolig priviligert.

 

Myndighetene

HAC
HAC. Humanitarian Aid Commission. Dette er myndighetenes arm inn mot bistansbransjen. Kontrollerer, setter regler, godkjenner alle ansettelser av Sudanesisk personale, kaster oss ut ved uvennlig (politisk) oppførsel og overtar selvfølgelig alle aktiva hvis vi må dra. Det er på en måte greit å slippe å bruke de deilige oljepengene til å støtte landets egen befolkning, slik at nye Røkke-palass kan finne sin naturlige plass i Khartoums byggeboom. Men samtidig kan disse utlendingene være svært brysomme med øyne og øre som til stadighet rapporterer hjem. Normalt samarbeider vi med HAC i Nyala, men denne gangen var det A-teamet fra Khartoum som hadde meldt sin ankomst. Såpass alvorlig av styret var informert. De ankom med fulle pontifikalier på mandag. Direktøren er på styremøtet i London, og Svendsen er på kontoret til en kollega, og det likte jo ikke komiteformannen noe særlig. Var ikke komitteen velkommen, ga direktøren blaffen i å møte dem, vet man ikke hvem som kommer(?) Hr Mutasim tar selskapet med seg, strener ut av kontoret og drar tilbake til det lokale HAC-kontor. Vi mannsterke like etter - jeg var tross alt ikke borte lenger enn fem minutter. Det blir selvfølgelig dette gamle øst-europeiske skuespillet - vi må sitte på gangen å vente og vente. Det er nok noen ganger jeg savner temperament, men ikke i disse situasjonene. I denne leken kan jeg alle regler og ingen statskomite klarer å bringe meg ut av fatning uansett hvor lenge vi må vente. Etter en time passer det komiteen og bringe meg inn på teppet. De andre i ledergruppa var helt uinterresante. Ja, det mest provoserende hadde vært at at Head of Operations hadde foreslått å starte møtet. Vi snakker for pokker ikke med staff heller, som formannen uttrykte det. Liten grunn til å nevne at han stort sett har vært active director når direktøren var på tur. Jeg lirer av meg alle frasene - hvor glad jeg er for å se dem, hvor beklagelig det var at jeg hadde vært opptatt med en kollega, vi burde selvfølgelig vært stand by på kontoret (vi hadde ventet i tre dager på komiteen), vi håpet den ærede komite med den høyverdige formann kunne akseptere våre uforbeholdne unnskyldninger osv. osv. Dette er jo deilig musikk for guttene og etter en halvtime med dette våset, som jeg i all beskjedenhet tror jeg er ganske god på, er formannen tilsynelatende smørblid, og de meddeler at de aksepter mine unnskyldninger og vil komme litt senere på dagen. De blir innstallert på direktørens kontor, jeg ønsker dem på nytt velkommen til Nyala og NCA ACT-Caritas, håper samarbeidet vil bære frukter og at all informasjon om vår virksomhet er til deres rådighet. Deretter lister formannen opp alt han ønsker. Undersøkelsen dreier seg om 2005, 2006 og 2007. Alt hva som er importert, lagerlister, biler, donorer, regnskap, budsjetter, ansatt lister, lønningslister, drivstoffforbruk, godkjennelser, eiendelsregister, hvem hadde mottatt varene  - jeg noterer febrilsk i 45 minutter og formannen mener at to timer bør være tilstrekkelig for å fremskaffe dette. Jeg mener kanskje at det hadde vært lettere for komiteen hvis de hadde opplyst om dette i sitt brev (!), men vi har selvfølgelig alle opplysningene tilgjengelige (noe jeg egentlig ikke ante) og vil straks og med en gang sette i gang med å samle dokumentasjonen.

Vi hadde gitt et par medarbeidere sparken før de kom og dette hadde tydeligvis falt komiteen tungt for brystet. Den ene var lege fra Khartoum, som ikke fant seg i å jobbe under vår kvinnelig sectorleder uten doktorutdannelse.(jordmor)  Den andre var den direktørens sekretær. Begge foret HAC med all verdens opplysninger om hvor ille det stod til hos oss. Jeg hadde bedt sikkerhetssjefen om å sjekke at sekretæren ikke tok med seg PCn og mobiltelefonen vår, som legen hadde gjort noen dager før. Selvfølgelig skjedde dette samtidig med komiteens ankomst og det ble jo et voldomt rabalder. Hr Mutasim likte ikke vår behandling av Sudanesiske kvinner og jeg henviste til rutiner og sikkerhetssjefen (han er sudaneser og derfor vanskeligere å angripe). Så det var på alle måter en dårlig start. Men etter fire dager var vi på ganske god talefot – han takket sååå hjertelig for det gode samarbeidet (vi var på fornavn, mens komiteemedlemmene titulerte meg kun som Your Excellency) og jeg uttrykte takknemlighet for komiteens positive bidrag til å bistå flyktinger i Darfur. Ikke uten en viss ironi, men akkurat det går (heldigvis) hus forbi.

 

I tillegg til slike åpenbare utro tjenere er det alltid plassert folk fra den interne sikkerhetstjenesten i NGOene. Det er ofte mennesker som de har noe på, som de truer eller som ønsker å tjene en ekstra slant. Sikkerhetstjenesten er opplært av STASI på åttitallet og er Afrikas beste. Du kan bare glemme å forsøke tuske unna informasjon her. Formannen dro på et tidspunkt frem en e-mail, som var temmelig intern mellom vår direktør og et par andre. Vi får håpe at Gmail via satelitt til Sør-Afrika kanskje er nummeret for stort.

 WILFRED

Wilfred har reist. Kloke og modige Wilfred. Orange House kollektivet har blitt et medlem fattigere. Med en oppvekst i Gulu i Nord-Uganda, blant LRA-militsen og barnesoldater, har han hatt en tøffere barndom enn de fleste. Vi sitter ute under stråtaket vårt i Orange House. Strømmen er

borte og jeg husker det kullsvarte, konsentrerte ansiktet som forteller om angrepet på en politistasjon i nabolaget. Han er 16 år, overraskes av en LRA-soldat, klarer å gjemme seg krattet, mens han observerer den intense beskytingen av politistasjonen. Huset til familien ligger mellom rebellene og stasjonen og han er overbevist om at hele familien er drept, da han endelig våger seg frem. Så har de klart seg mirakuløst, noen få skuddsår er det eneste. Du blir temmelig ydmyk over en priviligert oppvekst i fredelige omgivelser.

 

Wilfred og jeg kjempet for å få fjernet direktøren. Han var urokkelig og uredd og hadde en formidabel fremstillingsevne. Kompromissløs. Vi hadde lange runder på hva som er vesentlig og ødeleggende for programmet og hva som er sladder og som oppfattes som bakvaskelse. Med hans erfaring fra program og organisasjonsutvikling og min erfaring fra ledelse og finans var vi ikke noe dårlig team, tror jeg. Og ikke minst – vi hadde en oppegående ResRep for KN i Khartoum, som trodde på oss og hadde mot til å kjøre denne vanskelige saken i styret.  Det er ganske ubehagelig å leve i en slik kamp over måneder – vi hadde begge gitt opp etter styremøtet i september og Wilfred dro tilbake til Uganda. Fire uker senere kunne jeg gledestrålende meddele han via epost at vi og programmet hadde lykkes.

 

Mennesker du får et forhold til er plutselig borte, relasjoner som er viktige og betydningsfulle blir brutalt skåret over. Med 25-30 expats på ofte korte kontrakter, er dette en av de store utfordringene ved å jobbe i dette programmet. Noen orker ikke alle disse avskjedene og isolerer seg. Andre går inn i depresjoner når folk slutter og reiser hjem. Jeg drukner i jobbing og bøker og reisebrev. Men Wilfred kommer til Norge til sommern, så han slipper jeg ikke helt. Som jeg sa i mine avskjedsord til han – til tross for sin unge alder (32) hadde han opparbeidet en overraskende klokskap og modenhet som vanligvis er forbeholdt oss 50-åringer (!)