Myndighetene

HAC
HAC. Humanitarian Aid Commission. Dette er myndighetenes arm inn mot bistansbransjen. Kontrollerer, setter regler, godkjenner alle ansettelser av Sudanesisk personale, kaster oss ut ved uvennlig (politisk) oppførsel og overtar selvfølgelig alle aktiva hvis vi må dra. Det er på en måte greit å slippe å bruke de deilige oljepengene til å støtte landets egen befolkning, slik at nye Røkke-palass kan finne sin naturlige plass i Khartoums byggeboom. Men samtidig kan disse utlendingene være svært brysomme med øyne og øre som til stadighet rapporterer hjem. Normalt samarbeider vi med HAC i Nyala, men denne gangen var det A-teamet fra Khartoum som hadde meldt sin ankomst. Såpass alvorlig av styret var informert. De ankom med fulle pontifikalier på mandag. Direktøren er på styremøtet i London, og Svendsen er på kontoret til en kollega, og det likte jo ikke komiteformannen noe særlig. Var ikke komitteen velkommen, ga direktøren blaffen i å møte dem, vet man ikke hvem som kommer(?) Hr Mutasim tar selskapet med seg, strener ut av kontoret og drar tilbake til det lokale HAC-kontor. Vi mannsterke like etter - jeg var tross alt ikke borte lenger enn fem minutter. Det blir selvfølgelig dette gamle øst-europeiske skuespillet - vi må sitte på gangen å vente og vente. Det er nok noen ganger jeg savner temperament, men ikke i disse situasjonene. I denne leken kan jeg alle regler og ingen statskomite klarer å bringe meg ut av fatning uansett hvor lenge vi må vente. Etter en time passer det komiteen og bringe meg inn på teppet. De andre i ledergruppa var helt uinterresante. Ja, det mest provoserende hadde vært at at Head of Operations hadde foreslått å starte møtet. Vi snakker for pokker ikke med staff heller, som formannen uttrykte det. Liten grunn til å nevne at han stort sett har vært active director når direktøren var på tur. Jeg lirer av meg alle frasene - hvor glad jeg er for å se dem, hvor beklagelig det var at jeg hadde vært opptatt med en kollega, vi burde selvfølgelig vært stand by på kontoret (vi hadde ventet i tre dager på komiteen), vi håpet den ærede komite med den høyverdige formann kunne akseptere våre uforbeholdne unnskyldninger osv. osv. Dette er jo deilig musikk for guttene og etter en halvtime med dette våset, som jeg i all beskjedenhet tror jeg er ganske god på, er formannen tilsynelatende smørblid, og de meddeler at de aksepter mine unnskyldninger og vil komme litt senere på dagen. De blir innstallert på direktørens kontor, jeg ønsker dem på nytt velkommen til Nyala og NCA ACT-Caritas, håper samarbeidet vil bære frukter og at all informasjon om vår virksomhet er til deres rådighet. Deretter lister formannen opp alt han ønsker. Undersøkelsen dreier seg om 2005, 2006 og 2007. Alt hva som er importert, lagerlister, biler, donorer, regnskap, budsjetter, ansatt lister, lønningslister, drivstoffforbruk, godkjennelser, eiendelsregister, hvem hadde mottatt varene  - jeg noterer febrilsk i 45 minutter og formannen mener at to timer bør være tilstrekkelig for å fremskaffe dette. Jeg mener kanskje at det hadde vært lettere for komiteen hvis de hadde opplyst om dette i sitt brev (!), men vi har selvfølgelig alle opplysningene tilgjengelige (noe jeg egentlig ikke ante) og vil straks og med en gang sette i gang med å samle dokumentasjonen.

Vi hadde gitt et par medarbeidere sparken før de kom og dette hadde tydeligvis falt komiteen tungt for brystet. Den ene var lege fra Khartoum, som ikke fant seg i å jobbe under vår kvinnelig sectorleder uten doktorutdannelse.(jordmor)  Den andre var den direktørens sekretær. Begge foret HAC med all verdens opplysninger om hvor ille det stod til hos oss. Jeg hadde bedt sikkerhetssjefen om å sjekke at sekretæren ikke tok med seg PCn og mobiltelefonen vår, som legen hadde gjort noen dager før. Selvfølgelig skjedde dette samtidig med komiteens ankomst og det ble jo et voldomt rabalder. Hr Mutasim likte ikke vår behandling av Sudanesiske kvinner og jeg henviste til rutiner og sikkerhetssjefen (han er sudaneser og derfor vanskeligere å angripe). Så det var på alle måter en dårlig start. Men etter fire dager var vi på ganske god talefot – han takket sååå hjertelig for det gode samarbeidet (vi var på fornavn, mens komiteemedlemmene titulerte meg kun som Your Excellency) og jeg uttrykte takknemlighet for komiteens positive bidrag til å bistå flyktinger i Darfur. Ikke uten en viss ironi, men akkurat det går (heldigvis) hus forbi.

 

I tillegg til slike åpenbare utro tjenere er det alltid plassert folk fra den interne sikkerhetstjenesten i NGOene. Det er ofte mennesker som de har noe på, som de truer eller som ønsker å tjene en ekstra slant. Sikkerhetstjenesten er opplært av STASI på åttitallet og er Afrikas beste. Du kan bare glemme å forsøke tuske unna informasjon her. Formannen dro på et tidspunkt frem en e-mail, som var temmelig intern mellom vår direktør og et par andre. Vi får håpe at Gmail via satelitt til Sør-Afrika kanskje er nummeret for stort.

 WILFRED

Wilfred har reist. Kloke og modige Wilfred. Orange House kollektivet har blitt et medlem fattigere. Med en oppvekst i Gulu i Nord-Uganda, blant LRA-militsen og barnesoldater, har han hatt en tøffere barndom enn de fleste. Vi sitter ute under stråtaket vårt i Orange House. Strømmen er

borte og jeg husker det kullsvarte, konsentrerte ansiktet som forteller om angrepet på en politistasjon i nabolaget. Han er 16 år, overraskes av en LRA-soldat, klarer å gjemme seg krattet, mens han observerer den intense beskytingen av politistasjonen. Huset til familien ligger mellom rebellene og stasjonen og han er overbevist om at hele familien er drept, da han endelig våger seg frem. Så har de klart seg mirakuløst, noen få skuddsår er det eneste. Du blir temmelig ydmyk over en priviligert oppvekst i fredelige omgivelser.

 

Wilfred og jeg kjempet for å få fjernet direktøren. Han var urokkelig og uredd og hadde en formidabel fremstillingsevne. Kompromissløs. Vi hadde lange runder på hva som er vesentlig og ødeleggende for programmet og hva som er sladder og som oppfattes som bakvaskelse. Med hans erfaring fra program og organisasjonsutvikling og min erfaring fra ledelse og finans var vi ikke noe dårlig team, tror jeg. Og ikke minst – vi hadde en oppegående ResRep for KN i Khartoum, som trodde på oss og hadde mot til å kjøre denne vanskelige saken i styret.  Det er ganske ubehagelig å leve i en slik kamp over måneder – vi hadde begge gitt opp etter styremøtet i september og Wilfred dro tilbake til Uganda. Fire uker senere kunne jeg gledestrålende meddele han via epost at vi og programmet hadde lykkes.

 

Mennesker du får et forhold til er plutselig borte, relasjoner som er viktige og betydningsfulle blir brutalt skåret over. Med 25-30 expats på ofte korte kontrakter, er dette en av de store utfordringene ved å jobbe i dette programmet. Noen orker ikke alle disse avskjedene og isolerer seg. Andre går inn i depresjoner når folk slutter og reiser hjem. Jeg drukner i jobbing og bøker og reisebrev. Men Wilfred kommer til Norge til sommern, så han slipper jeg ikke helt. Som jeg sa i mine avskjedsord til han – til tross for sin unge alder (32) hadde han opparbeidet en overraskende klokskap og modenhet som vanligvis er forbeholdt oss 50-åringer (!)