Charlotte er fra England og har vært her i seks måneder. En flott, slank og høyreist jente i midten av tredveårene. Har jobbet i flere land i Afrika og Sør-Amerika. Hun er informasjonskoordinator i DERO (dette er prosjektet vi jobber for – Darfur Emergency Response Operation i regi av ACT (Luthersk) og Caritas (Katolsk). Hun er profesjonell, full av selvtillit og lar seg ikke saa lett vippe av pinnen. Litt svingende humør. Wilfred er fra Uganda og jobber med programmene. Liten, tett og 34 år. Herlig humor og en glimrende historieforteller. Sen om morgenen, uorganisert på kjøkkenet og neppe den store sportsmannen. Har svært få poeng på hjemmefronten hos den hypereffektive Charlotte, men det er han også fullstendig likeglad til. Mens hun raser og river seg i håret, smiler og ler han like avbevæpnende over tallerkener som ikke er ryddet inn, innkjøpslister som er glemt og lys som skulle være slukket. Her har jeg mye å lære, men i en ekteskapelig sammenheng er det er vel uansett litt sent nå. Ute er fra Tyskland, men er reist på RnR i fire uker, så hun treffer jeg først neste gang jeg kommer. RnR er forkortelse for Rest and Recreation. Hver tredje måned skal vi ut herfra på to ukers permisjon med " free ticket to a suitable destination". Tror ikke de har tenkt på Khartoum i denne forbindelse! Dette er ganske vanlig i områder hvor bevegelsesfriheten er begrenset. Amim og en assistent vasker og steller (se over), handler mat og lager også middag hvis vi ber om det. Min arabisk er foreløpig begrenset, så det har blitt mye kykeliky (kylling) de første ukene. Jeg legger mine skjorter, underbukser og sokker til vask om morgenen. Om kvelden er de vasket, strøket og lagt pent på sengen. Også underbuksene er strøket. Hvilken herlig service! Wilfred ser nok neppe dette som noe spesielt å skrive hjem om – men så har han heller ikke vært gift i Nord-Europa. Gekoen (firfisle) Frode og pinnsvinet Ulla er de to siste medlemmene av Orange House. De tar seg av innsekter og kakkerlakker.
Jeg tror jeg nå kan slå fast, at hvis man legger seg helt uten alkohol i blodet, våkner man mer uthvilt om morgenen (!?) Dette er muligens sørgelige nyheter – om det da er nyheter, men jeg må bare innrømme at jeg føler meg mer uthvilt enn på lenge. Til tross for en litt for kort og knirkende seng, myggnett, støv og støy. Etter en iskald dusj, er det kaffe, frukt og groennsaker til frokost. (jeg vet dette hoeres litt kvalmende sunt ut og det er ogsaa litt overdrevet J ) Solen kommer opp litt over syv. Det er ualminnelig vakkert naar sandslettene gaar fra en blek brunfarge til et litt hardere hvitskjaer. Jeg prover aa faa tid til en lang og rolig frokost – det er et parogtyve grader tidlig om morgenen og deilig aa sitte ute med kaffen og nyte roen. Min etterhvert kjaere iPod (avskjedsgave fra ungene) gir meg tone til dagens eneste langsomme tid. Wilfred kommer ut litt over aatte og synes nok morgenen kom veldig braatt paa i dag ogsaa. Han er ingen frokostmann, saa vi rusler de 5-10 min opp til jobben. (Charlotte har vaert mye paa reise, saa det har vaert mest Wilfred og meg)
Det er 29 i internasjonal stab og 400 lokalt ansatte. De fleste av disse er plassert ute paa prosjektene (flyktningeleirene) Vi jobber fra 0830 til ca 1800 med lunsjservering kl 1300. Fredag er det fri, loerdag jobber vi litt kortere dag og soendag er vanlig arbeidsdag. Jeg har naturligvis norske arbeidstider i kontrakten, men det blir naa litt ekstra – baade fordi det er mye og ogsaa fordi det er begrenset med alternativer. Utrolig spennende og ogsaa krevende aa jobbe med saa mange nasjonaliteter (9 paa hovedkontoret i Nyala) Min jobb blir aa holde styr paa finansene. Det er en hel del andre utfordringer her enn det vi vanligvis har hjemme, men det handler uansett om kvalitet paa tall og rapporter. Det kommer sikkert mer om dette senere.
The desert Railway
Jeg kunne faktisk tatt tog fra Khartoum til Nyala. Det tar riktignok en fire eller åtte eller fjorten dager sånn litt avhengig av vær og føreforhold. (les: angrep) Men den jernbanen jeg skulle fortelle om her er den fra Wadi Halfa ved den egyptiske grensen og til Khartoum. Noe av en Victoriansk ingeniørbragd. Lord Ketchener trengte stabile forsyningslinjer i sitt anglo-egyptiske felttog for å erobre Sudan. (1897-1898) Toglinjen skulle legges 360km over et ukjent ørkenområde uten vann. De startet arbeidet om sommeren 1897 i en drepende hete. De la i gjennomsnitt to km toglinje pr dag og fortroppen fikk forsyninger fra to tog. Det første hadde skinnene og svillene, mens det andre hadde en liten smak av sivilisasjonen. Eller for å sitere Winston Churchill som deltok i felttoget:” the letters, newspapers, sausages, jam, whiskey, soda-water, and cigarettes which enable the Briton to conquer the world without discomfort”. Ja, de britene! Med jernbane og telegraf på plass, var skjebnen til motstandsstyrkene gitt. Uten stopp kunne man bringe inn nye styrker og forsyninger og krigens suksess for britene var ikke minst takket være toget.
Jeg kunne faktisk tatt tog fra Khartoum til Nyala. Det tar riktignok en fire eller åtte eller fjorten dager sånn litt avhengig av vær og føreforhold. (les: angrep) Men den jernbanen jeg skulle fortelle om her er den fra Wadi Halfa ved den egyptiske grensen og til Khartoum. Noe av en Victoriansk ingeniørbragd. Lord Ketchener trengte stabile forsyningslinjer i sitt anglo-egyptiske felttog for å erobre Sudan. (1897-1898) Toglinjen skulle legges 360km over et ukjent ørkenområde uten vann. De startet arbeidet om sommeren 1897 i en drepende hete. De la i gjennomsnitt to km toglinje pr dag og fortroppen fikk forsyninger fra to tog. Det første hadde skinnene og svillene, mens det andre hadde en liten smak av sivilisasjonen. Eller for å sitere Winston Churchill som deltok i felttoget:” the letters, newspapers, sausages, jam, whiskey, soda-water, and cigarettes which enable the Briton to conquer the world without discomfort”. Ja, de britene! Med jernbane og telegraf på plass, var skjebnen til motstandsstyrkene gitt. Uten stopp kunne man bringe inn nye styrker og forsyninger og krigens suksess for britene var ikke minst takket være toget.

Sikkerhet
Et av de foerste dokumentene man faar utlevert er " Staying alive in Darfur". Hvis ikke det tar helt pusten av deg, gjoer i alle fall sikkerhetseksperten fra British Army det. Med erfaring fra Afghanistan og Irak vet han nok litt om emnet. Her er det mye militaer disiplin paa hva du gjoer og ikke gjor. Uansett kan jeg "berolige" dere der hjemme, at det absolutt farligste jeg gjoer er aa gaa til jobben. Det er esler, hestekjerrer, indisklignende drosjer, overlessede lastebiler, land cruisere i vill fart, syklister, mopedister og selvfoelgelig masse fotgjengere. Her kan du glemme aa snakke om rettigheter, myke trafikanter og refleksvest. The strongest man will win – det er enkle Darwinregler. Saa faar du heller hoppe noen ganger i groefta, naar lastebilen kommer farlig naer....