Kubum - South Darfur

Vi flyr lavt over landsbyen. Piloten tar en ekstra runde over "landingsstripa" for å skremme bort geiter og esler, som rusler fredelig i sola. Litt betenkt var jeg, da jeg oppdaget at det røde exit-skiltet i helikopteret lyste på russisk. Slitne, russiske militærhelikoptre er kanskje ikke helt min kopp te, selv ikke hvitmalt og med UN på sidene, men den armenske piloten har fløyet trygt over ørkenen i Darfur. Endeløse sletter med sand og busker og trær, fjellene i vestre Darfur i horisonten og små, sudanesiske landsbyer spredt omkring i landskapet.

 

På flyplassen, både i Nyala og Khartoum, er det denne pussigheten med en halv dør for å komme inn og den samme halve døra for å komme ut. Når det køer seg med mennesker, traller, kofferter og enorme pappesker i begge retninger, bryter systemet fullstendig sammen. Ingen ut og ingen inn. Det minner meg om Manhatten når alle gatene var fylt med biler – the complete deadlock. Det er en form for logistikk som gir et spontant utbrudd for alle våre afrikanske fordommer. Denne gangen viftet jeg med billetten og ropte høyt på norsk til dørvakta. Akkurat som ikke alle andre skulle med fly også! Men det virket – jeg slipper igjennom og ennå et bevis på at å være en hvit mann har sine fordeler. I hvert fall akkurat her og nå.  Jeg holder et godt grep om vesken min. Den inneholder USD 50.000,- i lokale sedler og også for meg er det en betydelig sum penger. Det er også grunnen til at jeg nødig vil bli innesperret i en altfor tett lufthavnskø. Slike pengetransporter skal holdes hemmelige, men jeg er ganske overbevist om at alle på vårt kontor, og dermed også en hel del andre, vet om denne turen. Det er riktignok ikke første gangen vi frakter store kontantbeholdninger med fly, men jeg er jo litt shaky likevel. I Kubum er det lite nettbank eller bank i det hele tatt. Men ingen tok nevneverdig notis av min veske.

 

Ahmed, vår lokale accountant officer,  har en bitte liten safe på kontoret. Jeg teller opp beholdningen hans, sjekker mot kassedagboka. Han har orden i papirene, alt er printet på våre ferdiglagde skjemaer og han finner raskt frem bilag jeg spør etter. Jeg tror en norsk kontantkasse ligger svært langt unna i å ha en sånn deilig orden på papirer og bilag. Det har samlet seg en betydelige mengde lokalt ansatte utenfor kontoret. De venter på sine lønninger og jeg er ssv byens mest populære mann. Alle smiler og roper hilsninger på arabisk og engelsk. Og jeg lever opp til forventningene om at en hvit mann kommer med penger – mye penger.

Jeg går de 50 meterne fra kontoret til guesthouse og setter meg på plenen foran det lille huset. Utenfor porten er det en åpen plass med brønn og håndpumpe. Kvinner og barn fyller opp plastikkdunkene med vann, esler og geiter rusler rundt på plassen. De store akasietrærne gir skygge for den brennende solen og det driver en svak bris fra ørkenen og innover landsbyen. Jeg nipper til kaffen og forsøker å fortrenge det lille stikket av dårlig samhvittighet fordi jeg ikke har kastet meg over et mega excelark som roper aggressivt etter meg. Jeg kjenner at jeg er sliten og at det ensformige livet i Nyala likevel tar på. Det er ikke bare den evige jobb/søvn dansen med 10-12 timers dager, 6-7 dager i uka, nei- kanskje like mye er det følelsen av å være innestengt. Mur og piggtråd rundt huset vårt, portforbud og vanskelig å kunne bevege seg fritt omkring.  Her er det åpent landskap og det hersker en usigelig fred. Bildene fra filmen Hotel Rwanda begynner å flimre på netthinnen, men jeg klarer heldigvis å slå av den fremvisern. Jeg dupper i stolen, men går og legger meg på senga og slår på vifta. Hvor utrolig godt og "forbudt" det er å sove midt på dagen – jeg blir borte i tre timer og våkner som et nytt menneske.

 



Ahmed - vår bokholder

Ahmed og Mutaz tar meg med bort til wahdien. Et kjempestort elveleie som flommer over i regntiden, men som nå er tørt og sandete. På begge sider av wahdien er det gårder og grønt og frodig. En vannpumpe putrer monotont og bringer livgivende vann opp og utover de grønne markene. Etter regntiden høster de fire ganger på like mange måneder. Det hadde vært noe for en norsk fjellbonde tenker jeg. (Høster de egentlig noe der hjemme?) Med vann og vannpumpe har de tydeligvis utvidet sesongen. Et eller annet sted har jeg lest om hvordan de bofaste deler jorda med nomadene i takt med naturens skiftende lune. Det er når slike følsomme arrangementer ikke lenger er mulige, enten pga naturen selv

eller fordi de begynner med kunstig vanning, at du har en annen av de mange årsaker til Sudans konflikter. Vi går inn porten til noe som minner om en kjempe frukthage. Her vokser de deiligste mangoer du kan tenke deg. Megastore indiske mangoer og noe som tydeligvis er den lokale varianten. Ahmed plukker villig og skjærer store stykker til oss. Mango er jo noe træl å skrelle, det harde inni vokser ussymmetrisk og stjeler alt for mye av det deilige fruktkjøttet. Vi bokholdere liker best firkantet frukt uten noe surr inni, men det er visst vanskelig å få tak i. Men vi trengte ikke å tenke på avkappet her, det var nok å ta av. Jeg gumlet og fråtset og slukte mango etter mango, til fruktmagen stod som helspente kattetarmer. Litt sukker nå, så kommer dette til å gjære til en skikkelig rus.... Mette og fornøyde går Mutaz og jeg og setter oss ute i wahdien og betrakter himmelen som går fra dag til natt. Den brennende solen har stått urørlig og nådeløst på himmelen hele dagen og fått trærne til å gråte og selv steinene til å rope etter hjelp. Når sola endelig dør i et blodrødt crescendo i ørkensanden, er det som om livet kommer tilbake. Kanskje er den svake brisen en innbilning, men det fløyelsmyke mørket gjør det plutselig lettere å puste. Mutaz forteller meg at han er Nubier og at han jobber på vannprosjektet vårt i Kubum. Jeg spør om Nubierne og deres historie og han forteller villig på sitt langsomme og litt nølende engelsk. Da jeg spør om kong Taharqa, lyser han om opp – det er kanskje ikke så ofte en hvit mann vil høre om Nubiernes mest berømte konge. (King Taharqa erobret Fahraoenes Egypt og de styrte der i 60 år). Ahmed kommer tilbake med bil og sjåfør og en stor kasse med mangoer. Ett dusin er til Tommy, vår tysk/danske logistikksjef, og resten skal jeg ha. Han skal personlig få sendt den med shuttletransporten i morgen. (Dero har egen bil som kjører til og fra Kubum to ganger i uka, men ingen expat får sitte på pga den usikre situasjonen).

Det er en strålende morgen. Eller for å være mer presis – jeg er uthvilt og føler meg i strålende form. Været er vel egentlig akkurat det samme som i går, og dagen før og dagen før osv. Utenfor kontoret står det 12 Toyota Landcruisere på rekke og rad, nyvaskede og fine. Sjåførene sitter under et tre og drikker te og skrøner litt. Jeg har litt problemer med å forstå behovet for en sånn flåte med biler, men det er ikke tidspunktet å ta opp det nå. Ahmed er allerede i full gang med sin kassedagbok, payment requests og å samtale med lokale som kommer inn og ut av lokalet i en stri strøm. I dag skal vi dra å se på IDP-campen her i Kubum. (IDP-Internal displaced people)

Det bor 4800 IDP ere i Kubum. Som hundretusenvis andre ble de en dag brutalt revet ut idyllen i landsbyen de bodde. En historie til forveksling lik de jeg har klippet fra BBC:

 Fadidja Isaac Ali, 35 years old and from a town in Darfur called Mulli, sat before me with her baby in her arms as she talked. She had been shopping at the market in her village when the gunmen came.

"The bullets began to fly, people fell, people ran. The evil men had come", she said.

"On that day in Mullis market, she said, 55 people were massacred. The killers found that Fadidja had survived and three of them took her away, tore her clothes off, beat her, broke her arm and then raped her, one by one".

All the stories we heard were similar. No-one in the refugee camps spoke of gun battles between soldiers, only of massacres of civilians by the Janjaweed militia - Arab militiamen often seen fighting with the Sudanese government - or of massacres resulting from aerial bombings of villages by Sudanese government planes.

Following are excerpts of the interview with ex-fighter "Ali", who is now living in London.

We will be split into two groups, one on horses, one on camels...

The aircraft went ahead of the Janjaweed. We saw the smoke, we saw the fire, then we went in...

Whenever we go into a village and find resistance we kill everyone. Sometimes they said wipe out an entire village...

We hear kill! Kill! Kill! And we shoot to kill...

Most were civilians - most were women...

Innocent people running out and being killed including children. And those who escape will die of thirst.

There are many rapes. But they don't do it in front of others. They take the victim away and rape them.

Jeg kommer til å tenke på Kapuscinski's beskrivelser av galskapen i Gulag i sin bok om det russiske imperiet. Om to menn som begge har havnet i denne leiren. (de overlevde og skrev senere hver sin bok)  En vestlig, glødende kommunist beskriver galskapen i dette helvete- hvordan han uten stans forsøker å finne rasjonelle, fornuftige grunner til det som skjer rundt ham, diskuterer,stiller spørsmål. Og den andre, en russisk antikommunist, som er overbevist at alt rundt han er en del av den naturlige orden i verden, aksepterer leirens logikk av død og underkastelse og tilpasser seg leirlivet for å kunne overleve. Jeg tenker at kanskje er mentaliteten til sudaneserne ikke så forskjellig fra den russiske. Kanskje har vår vestlige tenkemåte ført til mangel på et felles språk. Kanskje er/blir man selv gal, når man skal forsøke å forklare, analysere og dissikere hvorfor mennesker kan begå slike grusomheter mot hverandre. Derfor må man krabbe opp i treet når flommen kommer og vente til flommen gir seg. Det er det eneste man kan gjøre.

IDP-camp, Kubum. Jeg har gruet meg for dette øyeblikket. Hvordan vil jeg reagere på nøden, fattigdommen, håpløsheten. Jeg kunne ta det helt med ro. Det var ingenting som minnet meg om noe av det. Bortsett fra tettheten, kunne dette vært en helt normal sudanesisk landsby. Jeg ble vist klinikken hvor de behandler for diare, feber, malaria mv. og hvor de i gjennomsnitt tar imot ett barn pr dag. På skolen, i klasserommet, sitter  

40 smårollinger fra fem til åtte år. Takk og pris har jeg plukket opp litt fra min bror om hvordan man takler disse situasjonene. Det blir ganske tett når du blir dyttet inn i et sånt telt og her får man kommunisere som best man kan. En ting er i hvert fall sikkert - vi Svendsen-brødrene prøver oss ikke på noe sangstunt! Men barn er lette å kommunisere med og det skal ikke så mye til før de ler av denne hvite mannen med det rare navnet og den merkelige arabiske uttalen.

 
Her og der er det presenninger med UN-merket på, men ellers er det lite som minner om en leir. Vi drar bort til sykehuset som ble bygget av KN. Dr Hasan ( her er man ikke bare Hasan – det er dr Hasan) tar vel imot oss. Jeg blir jo svimmel og blek bare jeg tenker på hva de driver med på et sykehus, men jeg klarer meg uten skandaler. Bygningen har store sprekker og dr Hasan er nøye med å vise meg skadene og hva som behøves for å rehabilitere. For dem har nok alle hvite tilgang til penger, og som Finance Manager er jeg sikkert en lovende representant. Men det har jeg tross alt lært, at her er ikke stedet å love noe du ikke kan holde. Her er det bare å henvise til våre lokale representanter.
 
På kvelden sitter vi og drikker te foran Guesthouse. Dr Raymond, som er fra Kenya, er vår field officer for helse i Kubum. Han forteller fra dagens sykebesøk ca 20 km utenfor Kubum. Her hadde han funnet en gutt på 11år som var lenket til en stolpe. Han hadde vært lenket til den samme stolpen i seks år!  Var han ikke gal for seks år siden, var han i hvert fall det nå. Benet måtte sannsynligvis amputeres pga kjettingen rundt ankelen. Raymond hadde hørt om dette tidligere, men aldri sett det med egne øyne. Riktignok satte vi ut gærningene i skogen vi også, men dette virker nærmere og sterkere likevel. Om ikke det var nok – Ahmed forteller at hans søster, etter morens plutselig død, hadde falt i dype depresjoner, 12 år gammel. Hun ble også bundet til en stolpe. Ahmed var storebror og dengang 18 år. Han solgte unna kveget etter moren (faren døde året før moren), og tok med seg søsteren til Khartoum. Der fikk hun behandling og er nå lykkelig mor til tre barn. Det var en utrolig sterk historie, fortalt ydmykt og stille i Afrikanatten. Det skal mye styrke til for å trosse de gamle i landsbyen, selge kapitalen de foreldreløse søsknene skulle leve av og dra 2000km til en ganske uviss skjebne – 18 år gammel sammen med en syk søster på 12! Det formelig lyser av mot og karakter. Og det minner meg om The Hollies' "He Ain't Heavy, He's My Brother" fra 1969.
 

Neste morgen blir jeg plukket av helikopteret presis kl 10:30. Eneste passasjer og eneste grunnen til at piloten tok turen til Kubum. VIP!

Kubum, 25.mai 2007

Fra IDP-leiren i Kubum

Slaveri og varme netter

Bill Gates og andre ting som går galt
Jeg har erklært krig. Full skala krig med tungt artilleri og om nødvendig kjemiske våpen. Forbannelse over han og alle hans slektledd. Mannen i overskriften kan ikke bare ture frem på denne måten og frarøve meg den salvelsesfylte rem-søvnen og tro at han kan komme unna. Hva er problemet, sier du? Det begynte egentlig med at jeg brokket meg litt over denne klokkealarmen på telefonen, da jeg var i Jordan og Syria med ungene. At jeg forsiktig ymtet frempå med at jeg skulle hatt en vekkerklokke med store visere og kraftig lyd. At det var litt komplisert og smått med denne telefonen og alle dens valg. Min sønn så på meg med dette generasjonsblikket som sier det meste. Hvilket årtusen er du egentlig fra_, vi skriver altså 2007, how hard can it be? Du vet-  denne følelsen av at verden egentlig har passert for lenge siden, du har gått av toget og egentlig vil bare bort til gutta på hjørnet og kaste på stikka som på femtitallet. Men nå har jeg ikke noe valg. Alt arbeid må vike for denne ene, livsviktige oppgaven. Når jeg legger meg om kvelden sjekker jeg klokka mot armbåndsuret og deretter alarmen. Den står på 07:15. (dette er en PDA med Windows Mobile 5). Presis 06:15 ringer den elendige telefonen. Da har Bill vært å sjekket uret mitt på PDA`n, funnet ut at synkronisering med atomuret i Paris er tvingende nødvendig og deretter satt klokka en time frem. Nå er sikkert ikke 06:15 et tidspunkt hvor jeg får rungende sympati, men jeg vil uansett ha meg frabedt denne type innblanding. Som det ofte er med Windows og Bill Gates, får man til slutt løst eller kommet seg rundt problemet. Man aner egentlig ikke hvordan eller hvorfor og det vil helt sikkert dukke opp igjen ved neste oppgradering. Men for denne gang er problemet løst.

Vannforsyningen i Nyala

Mitt humør er heldigvis ganske stabilt. Men denne samme natten, hvor mobiltelefonen ringte så ubarmhjertig kl 06:15, satte selvkontrollen på alvorlige prøver. Først gikk strømmen. Det gjør den stadig vekk og om det er Kjell al-Bashir Strøm eller andre som napper ut hovedkabeln, kan være likegyldig nå. Deretter harket generatoren et par timer før den døde med et langt, surklende stønn. Jeg er diplomingeniør i forhold til Omar i porten og det sier jo det meste. Da han begynte med spett for å få opp lokket på bensinfatet, skjønte jeg at slaget var tapt og at han nok burde ta kvelden, før halve Nyala gikk i lufta. Generatoren var mao. død for den natten. Det samme var kjølingen og TVn. Liverpool-Chelsea hadde spilt i 25 min., Philippe og jeg hadde benket oss med cola og nøtter og det var dén Champions Leauge kvelden.( det hadde til og med endt opp med  straffespark-konkurrense!!) Da jeg skal legge meg svikter den forbaskede Maglighten også (det er sikkert livstidsgaranti, men det hjelper jo lite nå). Jeg famlet rundt med mobiltelefonen som lykt, for å finne vann og tannbørste og åpningen til myggnettet. Uten kjøling, i 40gr., kjenner du bare at det pipler og sildrer ut av kroppens porer og du velter deg hvileløst rundt i en knirkende seng og vet at dette tar lang tid. Og endelig- etter tusen år og 4 liter svette senere, er du såvidt inne og toucher i drømmeland. Så kommer strømmen og selvfølgelig har jeg glemt taklyset og det er det grelleste taklyset du kan tenke deg. Av med lyset og nye runder. Deretter denne mobiltelefonen. Ja ,ja – Bill hadde ikke skylda for alt. Mitt yndlingsuttrykk om "at nå kan dere bare gå en vei – og det er ytterligere nedover" har en viss selvoppfyllende profeti. Av hensyn til min mentale helse, må jeg ty til min ene terapeutiske øvelse. I et nakent rom i Nyala, Darfur, fyrer jeg opp "I am Going down" med Bruce, med fullt trykk på alle forsterkere og roper besværgelser til en imaginær guddom.

Likevel endte dagen bedre enn den startet. Jeg liker jo ikke å klage og jeg tror nok min mors: "vær takknemlig for det du har du, Magne!" er implantert i hjernebarken. Likevel synes jeg nok at sengen min er en smule under pari mhp komfort. Myk, tynn skumgummi, 10 cm for kort, løse og litt for få planker som sengebunn og det knirker noe helt forderderlig. Jeg ba riktignok med myndige ordelag samme morgen, at den generatoren skulle være i orden til jeg kom hjem om kvelden. Der går i alle fall min smertegrense.  Så kommer min mann på accomodation tilbake og sier at generatoren er i orden og helt uten oppfordring lurer på om jeg er interessert i en hospitalseng han har skaffet. Riktignok har jeg sett hospitalsenger andre steder i Afrika og der dør du. Garantert. Men likevel - de skjønner at dette er en viktig Mzee som styrer pengene og jeg takker gladelig for tilbudet. Uansett hva slags baktanker han har. (man rir ikke samme dagen man saler her nede, så foreløpig har jeg ikke sett noe til den senga. Bokra - Kanskje i morgen.....)

Slaveri

Vårt syn på slavehandel er uløselig knyttet til bildene av  millioner av afrikanere som ble fraktet over Atlanteren for å jobbe på plantasjene i Karribien og USA. Skildret i bøker og regissert for film og TV-serier. Handelen var på mange måter drevet til det ekstreme, den var grusom, men den ble tross alt akseptert i 300 år fordi et stort antall mennesker mente at slaver var en nødvendig komponent i samfunnet. Slaver i Afrika har eksistert lenge før den transatlantiske handelen begynte og lenge etter at den ble avsluttet. Men slaveri eller slik vi bruker ordet når vi beskriver Afrikas historie, er en skala av nyanser og vi må kanskje justere vårt noe endimensjonale syn. (jeg hører ordet minefelt, men jeg sitter langt unna nå!) Et barn i romertiden av frie menn, var nok fritt, men faren hadde full kontroll over liv og død. En kvinne i Victoriatidens England, overdro formuen og de fleste sider ved livet til sin mann ved inngåelse av ekteskap. Adopsjon gir total kontroll over et barn til fremmede mennesker uten slektsbånd. Industrialiseringens horder av arbeidere på lav lønn og null rettigheter, ga mye kontroll til arbeidsgiver og ditto lite personlig frihet til arbeidstaker. Aristoteles mente slaver var uunnværlige og Marx var ganske åpen for handel med barn i agrare samfunn. Penger er for oss det avgjørende skille i vår oppfatning av slaveri. Vi aksepterer at vi tilegner oss rettigheter over andre gjennom adopsjon, men hadde foreldrene fått penger for barnet, er det moralsk forkastelig. Selv om penger i denne forbindelse ikke endrer barnets rettigheter - barnet vil bli elsket eller mishandlet uansett.

Handel mellom kommende ektefeller eller deres familer, har en lang tradisjon i Afrika. Når brudgommen betaler for hustruen, erverver han og slekten også rettigheter fra hustruens slekt og rettigheter i forhold til kommende barn. (det minner meg på at Kyrre skylder meg en anseelig slump penger – og det er heldigvis kun et oppgjør til farsleddet!) Og rettighetene hadde et presist pengemessig eller verdimessig uttrykk og kunne handles videre. Manglende evne til å fø familien eller oppgjør i forbindelse med forbrytelser, var naturlige grunner til å overføre rettigheter fra en familie til en annen mot oppgjør i kveg eller redskap. Behovet for ektefeller og barn, ønsket om utvidelse av slekten og også ønsket om tjenere, var et grunnleggende element i det tidlige Afrika. Uforutsigbare klimatiske forhold og endemiske sykdommer satte sterke begrensninger på befolkningsveksten. Det var rett og slett for lite mennesker, og mennesket var den viktigste form for kapital.

Dette barter-nettverket som jeg liker å kalle det, kunne holdes i kontroll så lenge stammens strukturer ble opprettholdt og autoriteten lå hos de gamle. Men kriger og sult førte også til en annen og mer agressiv menneskehandel. I Sudan begynte det på Faraoenes tid. Da araberne erobret Egypt rykket de videre inn i Sudan. Men nubierne gjorde kraftig motstand og inngikk en fredsavtale i 652. Ett av vilkårene var å forsyne araberne med 300 slaver årlig. Slavehandelen fikk et kraftig oppsving under Mohammed Ali`s styre i Egypt på 1820-tallet og fremover. (dette er Ottoman-imperiet) Hans suksessrike ekspedisjoner inn i Sudan var en brutal jakt på slaver og elfenben. Med steambåter på Nilen fulgte europeiske og arabiske handelsmenn med horder av væpnede menn. De etablerte handelsstasjoner, samhandlet med lokale stammer og skaffet slaver i en stri strøm. På et tidspunkt er Khartoum verdens største slavemarked. På denne tiden er antislaveribevegelsene i Europa sterke. Kampen mot slaveriet var en kristen kampsak og fikk aldri noen helhjertet støtte i den islamske verden. Statsminister Gladstone følte seg tvunget til å handle. Hva som skjedde med hans utsendte medarbeider, Charles Gordon, skal jeg fortelle en annen gang. Det som nemlig inspirerte meg til denne historien om slaveriet i Afrika generelt og Sudan spesielt, var Islams syn på slaveri. Særlig med tanke på oppblomstringen av slavehandel i Sudan etter 1983 og som er ett lag av den innviklede historien om Sudans borgerkriger. Men kjære leser, klokken nærmer seg midnatt,  vannkjølingen virker og sengen plystrer innbydende toner. Masaa' an-nuur.

Nyala

15. mai 2007

Idioter og forrædere

Gudmundur (min forgjenger) har reist. Det minnet meg om overskriften, som jeg har rappet fra min bror og som jeg synes er ganske treffende for de neste refleksjoner.

De fleste av oss har hatt besøk av håndverkere. Har du noengang - noensinne, opplevd rosende omtale av den forrige elektrikern eller snekkern? Nei, de gisper og brokker seg over amatørenes katastrofearbeid og er rystet over hvordan det er mulig å oppdrive en slik udugelighet. Underforstått – jeg kan være svært takknemlig over at kåken står, jeg har vist stor menneskekunnskap ved å hyre disse gutta og det vil bli svært dyrt. Det siste stemmer alltid. Når flisene løsner etter et par år og det er tilløp til gnistregn i sikringsskapet, kommer neste  runde håndverkerne. Forræderne. Da har du fattet poenget med overskriften. Dette er jo ikke noe ukjent fenomen i arbeidslivet generelt og heller ikke i denne industrien jeg nå har havnet i. Men det er et par faktorer i denne bransjen, som gjør at katastofemailene til hovedkontoret bør overveies nøye. Dette er ofte kortsiktige prosjekter – i starten kan infrastrukturen være temmelig mangelfull for å si det forsiktig. Den første direktøren i DERO-prosjektet måtte stå opp hver natt kl 03:00. I et sprengt datanettverk var dette eneste rolige periode hvor det var mulig å sende e-post. Når strømmen forsvinner 10-15 ganger pr dag reduseres produktiviteten noe. Det gjør den også hvis den store, manuelle kassedagboka er                                                ditt eneste alternativ til moderne regnskap. Så er det alle avbruddene – R&R, ferier, møter og kurser, som arbeidslivet generelt og denne bransjen spesielt er blitt invadert av. Og om ikke det er nok - ifjor måtte hele Finance evakueres til Khartoum i halvannen måned pga Muhammed-tegningene.  I tillegg er det de stadige utskriftningene av internasjonal stab, ofte hver 6. måned, som ikke akkurat fremmer kontinuitet og stabilitet. Hva prøver jeg å si med dette – jo, det er en trappetrinnsprosses og stafettpinner som bringes videre. Ingen kommer helt i mål slik de hadde ønsket, det er alltid nye ting å gripe fatt i og lett å finne forbedrings-potensiale. Ingen har tid til å rive ned for å bygge opp, ens egne ambisjoner må tilpasses prosjektet og håpet får være at status er litt bedre når man drar enn da man kom. Uten at det nødvendigvis skal være diskreditt til din forgjenger eller noen stor stjerne i hatten til deg selv.


Egentlig er dette noe av det mer fascinerende med jobben. Man kommer inn på et ganske tilfeldig trinn i trappen og skal krabbe/krype/hoppe videre. Samtidig skal man jo drive kompetanseoverføring, slik at dette kan driftes videre av de lokale i størst mulig grad. Hvilket trinn har jeg så jeg havnet på?
 
La meg si litt kort om prosjektet først. Det er stort og sikkert et av de større som KN er engasjert i. Ja, kanskje et av de større NGO-prosjekt i Afrika.  (beklager min uvitenhet her, men det var ikke tid til noe intro-kurs for meg)  For første gang jobber katolikker og protestanter sammen om denne type prosjekt gjennom sine respektive bistands-organisasjoner, ACT (luthersk/ortodoks hvor KN er medlem)  og Caritas (katolsk). Budsjettet var i starten (2003/2004) på over  40 mill. USD. For 2007 er det på USD 12 mill. og fortsatt et svært stort prosjekt i NGO-sammenheng. Vi har fire lokale kontorer i Darfur i tillegg til hovedkontoret i Nyala. Regnskapsmessig er det særlige utfordringer knyttet til mange lokasjoner, lokal kompetanse og et stort antall donorer, som rimeligvis skal ha sine rapporter og forsikringer om at pengene er brukt forstandig. (kunder er alltid noe herk, men jeg har merket et par ganger i min karriere at man trenger dem !) I fjor ble nytt, moderne økonomisystem (Navision) installert. Jeg kjenner ikke dette spesielt godt, men jeg har jo svettet meg igjennom noen økonomisystemer i min karriere, så dette er ikke det største problemet. Egentlig fungerer de daglige rutinene greit og her er de lokale uunnværlige. Kontakt med bank og myndigheter, lønn til de lokalt ansatte, administrering av mye (og jeg mener mye) kontanter. Jeg vet med meg selv at kontrollen med disse pengene aldri blir god nok, og det er neppe bare min egen fortjeneste hvis jeg unngår tunge oppslag om penger på avveie. Min erfaring med skattetilpasninger for norske investorer kommer litt til kort her, men det er vel ofte den samme kreativiteten! Mitt selvdefinerte trappetrinn er rapportering, revisjon, intern kontroll og kompetanseoverføring. Så vi får vi se hvor langt jeg kommer.   


Kingdom of Kush og Dronningen av Saba
Egypterne kalte Nubia (nordlige del av Sudan) for "the land of the bow", visstnok grunnet deres dyktighet i krig. Dette var under det første dynastiet (2900-2500 BC), så guttene her nede har jo holdt på å krige en stund! Dengang som så mange andre ganger senere, var det jakten på slaver, gull og elfenben, som fristet de egyptiske faraoene. Egypterne hadde lenge en kolonial stilling i Nubia, men etterhvert som det egyptiske riket ble større, kommunikasjonslinjene ble lange og de politiske problemer på hjemmefronten store, tok Nubierne selv over handelen. Etterhvert kontrollerte de all handel fra Khartoum til Aswan og dannet grunnlaget for sitt eget kongedømme, Kingdom of Kush, (Kush- fra egyptisk) fra ca 1000BC. I 730BC erobret de til og med Egypt og styrte her i 60 år. De ble drevet tilbake av assyrerne og reetablerte seg senere i Meroe ca 600BC. Dette kongedømmet eksisterte helt til det andre århundre AD. Det var korte trekk, men dere skjønner jo at sudaneserne ikke akkurat startet opp i 1956 (uavhengigheten fra UK). Det er et par interessante trekk i denne historien hvorav det første er ganske dagsaktuelt. Meroes undergang var ssv. en økologisk katastrofe. Riktignok hadde handelsveiene endret seg og bidro til undergangen. Men jernproduksjon kombinert med ukontrollert trefelling førte til jorderrosjon og sviktende jordsmonn. Jorda, som hadde vært dyrket i tusenvis av år, kunne ikke lenger dyrkes. Mange har også diskutert om dette kan sees som en selvstendig kulturuttrykk for Afrika sør for Sahara. I vår tankerekke er jo kultur og sivilisasjon gjerne knyttet til monumentale byggverk, og religiøse og kunstneriske uttrykk. (diktaturer mao!) Kongedømmene i Nubia og Meroe utviklet nok egne spesifikke trekk, men i sum var dette en ekspansjon av det egyptiske riket med egyptisklignende templer, egyptiske guder (Amon) og egyptiske pyramider. Vi må nok vente til senere reisebrev for å finne spor av sørlige afrikanske sivilisasjoner. (eller årsaker til at vi ikke finner dem.)


Hva har så dette med Dronningen av Saba å gjøre? Egentlig ingenting, det var litt tabloid, men la meg likevel fortelle historien, siden dette foregikk i Aksum i nabolandet Etiopia. Jeg må først dra frem min engelske utgave av Bibelen og sitere litt fra Salomons bok:

And king Solomon gave unto the queen of Sheba all her desire, whatsoever she asked, beside that which king Solomon gave her of his royal bounty. So she turned and went home to her own country, she and her servants.

I henhold til Etiopisk tradisjon var Solomons gave til dronningen av Saba, en sønn som hun fødte da hun kom tilbake til Aksum. (jeg liker den ordstillingen!)  Han fikk navnet David, ble konge under navnet Menelik 1. og var grunnleggeren av det Salomonske dynastiet, hvor Hailie Selassie var den siste keiser. Men ikke nok med det – da David var på besøk hos sin far, kong Salomon, stjal han Paktens Ark og brakte den til Aksum, hvor den siden har vært.  (Paktens ark inneholdt de to steintavlene med de ti bud, håndskrevet av Jahve. Det var en trekiste dekket av gull og ble båret gjennom ørkenen til den til slutt ble plassert i tempelet etter erobringen av Palestina). Slik lyder historen - og det er en god historie. Det eneste som støtter den, er at det finnes ingen tegn på hvor Arken er blitt av, verken i Bibelen eller andre historiske kilder. Og i Etiopa er arken en viktig del av den koptiske kirkens ritualer.  Det er et par andre detaljer som heller ikke helt stemmer, men det lar jeg ligge nå.  (Tom og jeg var faktisk på British Museum å så en spesialutstilling om Dronningen av Saba, under en åtte timers stopover på Heathrow.)


Sudans historie er lang. Og spennende. Men dere får ikke alt på en gang!