tirsdag 15. mai 2007

Slaveri og varme netter

Bill Gates og andre ting som går galt
Jeg har erklært krig. Full skala krig med tungt artilleri og om nødvendig kjemiske våpen. Forbannelse over han og alle hans slektledd. Mannen i overskriften kan ikke bare ture frem på denne måten og frarøve meg den salvelsesfylte rem-søvnen og tro at han kan komme unna. Hva er problemet, sier du? Det begynte egentlig med at jeg brokket meg litt over denne klokkealarmen på telefonen, da jeg var i Jordan og Syria med ungene. At jeg forsiktig ymtet frempå med at jeg skulle hatt en vekkerklokke med store visere og kraftig lyd. At det var litt komplisert og smått med denne telefonen og alle dens valg. Min sønn så på meg med dette generasjonsblikket som sier det meste. Hvilket årtusen er du egentlig fra, vi skriver altså 2007, how hard can it be? Du vet-  denne følelsen av at verden egentlig har passert for lenge siden, du har gått av toget og egentlig vil bare bort til gutta på hjørnet og kaste på stikka som på femtitallet. Men nå har jeg ikke noe valg. Alt arbeid må vike for denne ene, livsviktige oppgaven. Når jeg legger meg om kvelden sjekker jeg klokka mot armbåndsuret og deretter alarmen. Den står på 07:15. (dette er en PDA med Windows Mobile 5). Presis 06:15 ringer den elendige telefonen. Da har Bill vært å sjekket uret mitt på PDA`n, funnet ut at synkronisering med atomuret i Paris er tvingende nødvendig og deretter satt klokka en time frem. Nå er sikkert ikke 06:15 et tidspunkt hvor jeg får rungende sympati, men jeg vil uansett ha meg frabedt denne type innblanding. Som det ofte er med Windows og Bill Gates, får man til slutt løst eller kommet seg rundt problemet. Man aner egentlig ikke hvordan eller hvorfor og det vil helt sikkert dukke opp igjen ved neste oppgradering. Men for denne gang er problemet løst.


Vannforsyningen i Nyala
Mitt humør er heldigvis ganske stabilt. Men denne samme natten, hvor mobiltelefonen ringte så ubarmhjertig kl 06:15, satte selvkontrollen på alvorlige prøver. Først gikk strømmen. Det gjør den stadig vekk og om det er Kjell al-Bashir Strøm eller andre som napper ut hovedkabeln, kan være likegyldig nå. Deretter harket generatoren et par timer før den døde med et langt, surklende stønn. Jeg er diplomingeniør i forhold til Omar i porten og det sier jo det meste. Da han begynte med spett for å få opp lokket på bensinfatet, skjønte jeg at slaget var tapt og at han nok burde ta kvelden, før halve Nyala gikk i lufta. Generatoren var mao. død for den natten. Det samme var kjølingen og TVn. Liverpool-Chelsea hadde spilt i 25 min., Philippe og jeg hadde benket oss med cola og nøtter og det var dén Champions Leauge kvelden.( det hadde til og med endt opp med  straffespark-konkurrense!!) Da jeg skal legge meg svikter den forbaskede Maglighten også (det er sikkert livstidsgaranti, men det hjelper jo lite nå). Jeg famlet rundt med mobiltelefonen som lykt, for å finne vann og tannbørste og åpningen til myggnettet. Uten kjøling, i 40gr., kjenner du bare at det pipler og sildrer ut av kroppens porer og du velter deg hvileløst rundt i en knirkende seng og vet at dette tar lang tid. Og endelig- etter tusen år og 4 liter svette senere, er du såvidt inne og toucher i drømmeland. Så kommer strømmen og selvfølgelig har jeg glemt taklyset og det er det grelleste taklyset du kan tenke deg. Av med lyset og nye runder. Deretter denne mobiltelefonen. Ja ,ja – Bill hadde ikke skylda for alt. Mitt yndlingsuttrykk om "at nå kan dere bare gå en vei – og det er ytterligere nedover" har en viss selvoppfyllende profeti. Av hensyn til min mentale helse, må jeg ty til min ene terapeutiske øvelse. I et nakent rom i Nyala, Darfur, fyrer jeg opp "I am Going down" med Bruce, med fullt trykk på alle forsterkere og roper besværgelser til en imaginær guddom.

Likevel endte dagen bedre enn den startet. Jeg liker jo ikke å klage og jeg tror nok min mors: "vær takknemlig for det du har du, Magne!" er implantert i hjernebarken. Likevel synes jeg nok at sengen min er en smule under pari mhp komfort. Myk, tynn skumgummi, 10 cm for kort, løse og litt for få planker som sengebunn og det knirker noe helt forderderlig. Jeg ba riktignok med myndige ordelag samme morgen, at den generatoren skulle være i orden til jeg kom hjem om kvelden. Der går i alle fall min smertegrense.  Så kommer min mann på accomodation tilbake og sier at generatoren er i orden og helt uten oppfordring lurer på om jeg er interessert i en hospitalseng han har skaffet. Riktignok har jeg sett hospitalsenger andre steder i Afrika og der dør du. Garantert. Men likevel - de skjønner at dette er en viktig Mzee som styrer pengene og jeg takker gladelig for tilbudet. Uansett hva slags baktanker han har. (man rir ikke samme dagen man saler her nede, så foreløpig har jeg ikke sett noe til den senga. Bokra - Kanskje i morgen.....)

Slaveri
Vårt syn på slavehandel er uløselig knyttet til bildene av  millioner av afrikanere som ble fraktet over Atlanteren for å jobbe på plantasjene i Karribien og USA. Skildret i bøker og regissert for film og TV-serier. Handelen var på mange måter drevet til det ekstreme, den var grusom, men den ble tross alt akseptert i 300 år fordi et stort antall mennesker mente at slaver var en nødvendig komponent i samfunnet. Slaver i Afrika har eksistert lenge før den transatlantiske handelen begynte og lenge etter at den ble avsluttet. Men slaveri eller slik vi bruker ordet når vi beskriver Afrikas historie, er en skala av nyanser og vi må kanskje justere vårt noe endimensjonale syn. (jeg hører ordet minefelt, men jeg sitter langt unna nå!) Et barn i romertiden av frie menn, var nok fritt, men faren hadde full kontroll over liv og død. En kvinne i Victoriatidens England, overdro formuen og de fleste sider ved livet til sin mann ved inngåelse av ekteskap. Adopsjon gir total kontroll over et barn til fremmede mennesker uten slektsbånd. Industrialiseringens horder av arbeidere på lav lønn og null rettigheter, ga mye kontroll til arbeidsgiver og ditto lite personlig frihet til arbeidstaker. Aristoteles mente slaver var uunnværlige og Marx var ganske åpen for handel med barn i agrare samfunn. Penger er for oss det avgjørende skille i vår oppfatning av slaveri. Vi aksepterer at vi tilegner oss rettigheter over andre gjennom adopsjon, men hadde foreldrene fått penger for barnet, er det moralsk forkastelig. Selv om penger i denne forbindelse ikke endrer barnets rettigheter - barnet vil bli elsket eller mishandlet uansett.

Handel mellom kommende ektefeller eller deres familer, har en lang tradisjon i Afrika. Når brudgommen betaler for hustruen, erverver han og slekten også rettigheter fra hustruens slekt og rettigheter i forhold til kommende barn. (det minner meg på at Kyrre skylder meg en anseelig slump penger – og det er heldigvis kun et oppgjør til farsleddet!) Og rettighetene hadde et presist pengemessig eller verdimessig uttrykk og kunne handles videre. Manglende evne til å fø familien eller oppgjør i forbindelse med forbrytelser, var naturlige grunner til å overføre rettigheter fra en familie til en annen mot oppgjør i kveg eller redskap. Behovet for ektefeller og barn, ønsket om utvidelse av slekten og også ønsket om tjenere, var et grunnleggende element i det tidlige Afrika. Uforutsigbare klimatiske forhold og endemiske sykdommer satte sterke begrensninger på befolkningsveksten. Det var rett og slett for lite mennesker, og mennesket var den viktigste form for kapital.

Dette barter-nettverket som jeg liker å kalle det, kunne holdes i kontroll så lenge stammens strukturer ble opprettholdt og autoriteten lå hos de gamle. Men kriger og sult førte også til en annen og mer agressiv menneskehandel. I Sudan begynte det på Faraoenes tid. Da araberne erobret Egypt rykket de videre inn i Sudan. Men nubierne gjorde kraftig motstand og inngikk en fredsavtale i 652. Ett av vilkårene var å forsyne araberne med 300 slaver årlig. Slavehandelen fikk et kraftig oppsving under Mohammed Ali`s styre i Egypt på 1820-tallet og fremover. (dette er Ottoman-imperiet) Hans suksessrike ekspedisjoner inn i Sudan var en brutal jakt på slaver og elfenben. Med steambåter på Nilen fulgte europeiske og arabiske handelsmenn med horder av væpnede menn. De etablerte handelsstasjoner, samhandlet med lokale stammer og skaffet slaver i en stri strøm. På et tidspunkt er Khartoum verdens største slavemarked. På denne tiden er antislaveribevegelsene i Europa sterke. Kampen mot slaveriet var en kristen kampsak og fikk aldri noen helhjertet støtte i den islamske verden. Statsminister Gladstone følte seg tvunget til å handle. Hva som skjedde med hans utsendte medarbeider, Charles Gordon, skal jeg fortelle en annen gang. Det som nemlig inspirerte meg til denne historien om slaveriet i Afrika generelt og Sudan spesielt, var Islams syn på slaveri. Særlig med tanke på oppblomstringen av slavehandel i Sudan etter 1983 og som er ett lag av den innviklede historien om Sudans borgerkriger. Men kjære leser, klokken nærmer seg midnatt,  vannkjølingen virker og sengen plystrer innbydende toner. Masaa' an-nuur.


Nyala
15. mai 2007



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar