Gudmundur (min forgjenger) har reist. Det minnet meg om overskriften, som jeg har rappet fra min bror og som jeg synes er ganske treffende for de neste refleksjoner.
De fleste av oss har hatt besøk av håndverkere. Har du noengang - noensinne, opplevd rosende omtale av den forrige elektrikern eller snekkern? Nei, de gisper og brokker seg over amatørenes katastrofearbeid og er rystet over hvordan det er mulig å oppdrive en slik udugelighet. Underforstått – jeg kan være svært takknemlig over at kåken står, jeg har vist stor menneskekunnskap ved å hyre disse gutta og det vil bli svært dyrt. Det siste stemmer alltid. Når flisene løsner etter et par år og det er tilløp til gnistregn i sikringsskapet, kommer neste runde håndverkerne. Forræderne. Da har du fattet poenget med overskriften. Dette er jo ikke noe ukjent fenomen i arbeidslivet generelt og heller ikke i denne industrien jeg nå har havnet i. Men det er et par faktorer i denne bransjen, som gjør at katastofemailene til hovedkontoret bør overveies nøye. Dette er ofte kortsiktige prosjekter – i starten kan infrastrukturen være temmelig mangelfull for å si det forsiktig. Den første direktøren i DERO-prosjektet måtte stå opp hver natt kl 03:00. I et sprengt datanettverk var dette eneste rolige periode hvor det var mulig å sende e-post. Når strømmen forsvinner 10-15 ganger pr dag reduseres produktiviteten noe. Det gjør den også hvis den store, manuelle kassedagboka er ditt eneste alternativ til moderne regnskap. Så er det alle avbruddene – R&R, ferier, møter og kurser, som arbeidslivet generelt og denne bransjen spesielt er blitt invadert av. Og om ikke det er nok - ifjor måtte hele Finance evakueres til Khartoum i halvannen måned pga Muhammed-tegningene. I tillegg er det de stadige utskriftningene av internasjonal stab, ofte hver 6. måned, som ikke akkurat fremmer kontinuitet og stabilitet. Hva prøver jeg å si med dette – jo, det er en trappetrinnsprosses og stafettpinner som bringes videre. Ingen kommer helt i mål slik de hadde ønsket, det er alltid nye ting å gripe fatt i og lett å finne forbedrings-potensiale. Ingen har tid til å rive ned for å bygge opp, ens egne ambisjoner må tilpasses prosjektet og håpet får være at status er litt bedre når man drar enn da man kom. Uten at det nødvendigvis skal være diskreditt til din forgjenger eller noen stor stjerne i hatten til deg selv.
Egentlig er dette noe av det mer fascinerende med jobben. Man kommer inn på et ganske tilfeldig trinn i trappen og skal krabbe/krype/hoppe videre. Samtidig skal man jo drive kompetanseoverføring, slik at dette kan driftes videre av de lokale i størst mulig grad. Hvilket trinn har jeg så jeg havnet på?
La meg si litt kort om prosjektet først. Det er stort og sikkert et av de større som KN er engasjert i. Ja, kanskje et av de større NGO-prosjekt i Afrika. (beklager min uvitenhet her, men det var ikke tid til noe intro-kurs for meg) For første gang jobber katolikker og protestanter sammen om denne type prosjekt gjennom sine respektive bistands-organisasjoner, ACT (luthersk/ortodoks hvor KN er medlem) og Caritas (katolsk). Budsjettet var i starten (2003/2004) på over 40 mill. USD. For 2007 er det på USD 12 mill. og fortsatt et svært stort prosjekt i NGO-sammenheng. Vi har fire lokale kontorer i Darfur i tillegg til hovedkontoret i Nyala. Regnskapsmessig er det særlige utfordringer knyttet til mange lokasjoner, lokal kompetanse og et stort antall donorer, som rimeligvis skal ha sine rapporter og forsikringer om at pengene er brukt forstandig. (kunder er alltid noe herk, men jeg har merket et par ganger i min karriere at man trenger dem !) I fjor ble nytt, moderne økonomisystem (Navision) installert. Jeg kjenner ikke dette spesielt godt, men jeg har jo svettet meg igjennom noen økonomisystemer i min karriere, så dette er ikke det største problemet. Egentlig fungerer de daglige rutinene greit og her er de lokale uunnværlige. Kontakt med bank og myndigheter, lønn til de lokalt ansatte, administrering av mye (og jeg mener mye) kontanter. Jeg vet med meg selv at kontrollen med disse pengene aldri blir god nok, og det er neppe bare min egen fortjeneste hvis jeg unngår tunge oppslag om penger på avveie. Min erfaring med skattetilpasninger for norske investorer kommer litt til kort her, men det er vel ofte den samme kreativiteten! Mitt selvdefinerte trappetrinn er rapportering, revisjon, intern kontroll og kompetanseoverføring. Så vi får vi se hvor langt jeg kommer.
Kingdom of Kush og Dronningen av Saba
Egypterne kalte Nubia (nordlige del av Sudan) for "the land of the bow", visstnok grunnet deres dyktighet i krig. Dette var under det første dynastiet (2900-2500 BC), så guttene her nede har jo holdt på å krige en stund! Dengang som så mange andre ganger senere, var det jakten på slaver, gull og elfenben, som fristet de egyptiske faraoene. Egypterne hadde lenge en kolonial stilling i Nubia, men etterhvert som det egyptiske riket ble større, kommunikasjonslinjene ble lange og de politiske problemer på hjemmefronten store, tok Nubierne selv over handelen. Etterhvert kontrollerte de all handel fra Khartoum til Aswan og dannet grunnlaget for sitt eget kongedømme, Kingdom of Kush, (Kush- fra egyptisk) fra ca 1000BC. I 730BC erobret de til og med Egypt og styrte her i 60 år. De ble drevet tilbake av assyrerne og reetablerte seg senere i Meroe ca 600BC. Dette kongedømmet eksisterte helt til det andre århundre AD. Det var korte trekk, men dere skjønner jo at sudaneserne ikke akkurat startet opp i 1956 (uavhengigheten fra UK). Det er et par interessante trekk i denne historien hvorav det første er ganske dagsaktuelt. Meroes undergang var ssv. en økologisk katastrofe. Riktignok hadde handelsveiene endret seg og bidro til undergangen. Men jernproduksjon kombinert med ukontrollert trefelling førte til jorderrosjon og sviktende jordsmonn. Jorda, som hadde vært dyrket i tusenvis av år, kunne ikke lenger dyrkes. Mange har også diskutert om dette kan sees som en selvstendig kulturuttrykk for Afrika sør for Sahara. I vår tankerekke er jo kultur og sivilisasjon gjerne knyttet til monumentale byggverk, og religiøse og kunstneriske uttrykk. (diktaturer mao!) Kongedømmene i Nubia og Meroe utviklet nok egne spesifikke trekk, men i sum var dette en ekspansjon av det egyptiske riket med egyptisklignende templer, egyptiske guder (Amon) og egyptiske pyramider. Vi må nok vente til senere reisebrev for å finne spor av sørlige afrikanske sivilisasjoner. (eller årsaker til at vi ikke finner dem.)
Hva har så dette med Dronningen av Saba å gjøre? Egentlig ingenting, det var litt tabloid, men la meg likevel fortelle historien, siden dette foregikk i Aksum i nabolandet Etiopia. Jeg må først dra frem min engelske utgave av Bibelen og sitere litt fra Salomons bok:
I henhold til Etiopisk tradisjon var Solomons gave til dronningen av Saba, en sønn som hun fødte da hun kom tilbake til Aksum. (jeg liker den ordstillingen!) Han fikk navnet David, ble konge under navnet Menelik 1. og var grunnleggeren av det Salomonske dynastiet, hvor Hailie Selassie var den siste keiser. Men ikke nok med det – da David var på besøk hos sin far, kong Salomon, stjal han Paktens Ark og brakte den til Aksum, hvor den siden har vært. (Paktens ark inneholdt de to steintavlene med de ti bud, håndskrevet av Jahve. Det var en trekiste dekket av gull og ble båret gjennom ørkenen til den til slutt ble plassert i tempelet etter erobringen av Palestina). Slik lyder historen - og det er en god historie. Det eneste som støtter den, er at det finnes ingen tegn på hvor Arken er blitt av, verken i Bibelen eller andre historiske kilder. Og i Etiopa er arken en viktig del av den koptiske kirkens ritualer. Det er et par andre detaljer som heller ikke helt stemmer, men det lar jeg ligge nå. (Tom og jeg var faktisk på British Museum å så en spesialutstilling om Dronningen av Saba, under en åtte timers stopover på Heathrow.)
Sudans historie er lang. Og spennende. Men dere får ikke alt på en gang!
De fleste av oss har hatt besøk av håndverkere. Har du noengang - noensinne, opplevd rosende omtale av den forrige elektrikern eller snekkern? Nei, de gisper og brokker seg over amatørenes katastrofearbeid og er rystet over hvordan det er mulig å oppdrive en slik udugelighet. Underforstått – jeg kan være svært takknemlig over at kåken står, jeg har vist stor menneskekunnskap ved å hyre disse gutta og det vil bli svært dyrt. Det siste stemmer alltid. Når flisene løsner etter et par år og det er tilløp til gnistregn i sikringsskapet, kommer neste runde håndverkerne. Forræderne. Da har du fattet poenget med overskriften. Dette er jo ikke noe ukjent fenomen i arbeidslivet generelt og heller ikke i denne industrien jeg nå har havnet i. Men det er et par faktorer i denne bransjen, som gjør at katastofemailene til hovedkontoret bør overveies nøye. Dette er ofte kortsiktige prosjekter – i starten kan infrastrukturen være temmelig mangelfull for å si det forsiktig. Den første direktøren i DERO-prosjektet måtte stå opp hver natt kl 03:00. I et sprengt datanettverk var dette eneste rolige periode hvor det var mulig å sende e-post. Når strømmen forsvinner 10-15 ganger pr dag reduseres produktiviteten noe. Det gjør den også hvis den store, manuelle kassedagboka er
Egentlig er dette noe av det mer fascinerende med jobben. Man kommer inn på et ganske tilfeldig trinn i trappen og skal krabbe/krype/hoppe videre. Samtidig skal man jo drive kompetanseoverføring, slik at dette kan driftes videre av de lokale i størst mulig grad. Hvilket trinn har jeg så jeg havnet på?
La meg si litt kort om prosjektet først. Det er stort og sikkert et av de større som KN er engasjert i. Ja, kanskje et av de større NGO-prosjekt i Afrika. (beklager min uvitenhet her, men det var ikke tid til noe intro-kurs for meg) For første gang jobber katolikker og protestanter sammen om denne type prosjekt gjennom sine respektive bistands-organisasjoner, ACT (luthersk/ortodoks hvor KN er medlem) og Caritas (katolsk). Budsjettet var i starten (2003/2004) på over 40 mill. USD. For 2007 er det på USD 12 mill. og fortsatt et svært stort prosjekt i NGO-sammenheng. Vi har fire lokale kontorer i Darfur i tillegg til hovedkontoret i Nyala. Regnskapsmessig er det særlige utfordringer knyttet til mange lokasjoner, lokal kompetanse og et stort antall donorer, som rimeligvis skal ha sine rapporter og forsikringer om at pengene er brukt forstandig. (kunder er alltid noe herk, men jeg har merket et par ganger i min karriere at man trenger dem !) I fjor ble nytt, moderne økonomisystem (Navision) installert. Jeg kjenner ikke dette spesielt godt, men jeg har jo svettet meg igjennom noen økonomisystemer i min karriere, så dette er ikke det største problemet. Egentlig fungerer de daglige rutinene greit og her er de lokale uunnværlige. Kontakt med bank og myndigheter, lønn til de lokalt ansatte, administrering av mye (og jeg mener mye) kontanter. Jeg vet med meg selv at kontrollen med disse pengene aldri blir god nok, og det er neppe bare min egen fortjeneste hvis jeg unngår tunge oppslag om penger på avveie. Min erfaring med skattetilpasninger for norske investorer kommer litt til kort her, men det er vel ofte den samme kreativiteten! Mitt selvdefinerte trappetrinn er rapportering, revisjon, intern kontroll og kompetanseoverføring. Så vi får vi se hvor langt jeg kommer.
Kingdom of Kush og Dronningen av Saba
Egypterne kalte Nubia (nordlige del av Sudan) for "the land of the bow", visstnok grunnet deres dyktighet i krig. Dette var under det første dynastiet (2900-2500 BC), så guttene her nede har jo holdt på å krige en stund! Dengang som så mange andre ganger senere, var det jakten på slaver, gull og elfenben, som fristet de egyptiske faraoene. Egypterne hadde lenge en kolonial stilling i Nubia, men etterhvert som det egyptiske riket ble større, kommunikasjonslinjene ble lange og de politiske problemer på hjemmefronten store, tok Nubierne selv over handelen. Etterhvert kontrollerte de all handel fra Khartoum til Aswan og dannet grunnlaget for sitt eget kongedømme, Kingdom of Kush, (Kush- fra egyptisk) fra ca 1000BC. I 730BC erobret de til og med Egypt og styrte her i 60 år. De ble drevet tilbake av assyrerne og reetablerte seg senere i Meroe ca 600BC. Dette kongedømmet eksisterte helt til det andre århundre AD. Det var korte trekk, men dere skjønner jo at sudaneserne ikke akkurat startet opp i 1956 (uavhengigheten fra UK). Det er et par interessante trekk i denne historien hvorav det første er ganske dagsaktuelt. Meroes undergang var ssv. en økologisk katastrofe. Riktignok hadde handelsveiene endret seg og bidro til undergangen. Men jernproduksjon kombinert med ukontrollert trefelling førte til jorderrosjon og sviktende jordsmonn. Jorda, som hadde vært dyrket i tusenvis av år, kunne ikke lenger dyrkes. Mange har også diskutert om dette kan sees som en selvstendig kulturuttrykk for Afrika sør for Sahara. I vår tankerekke er jo kultur og sivilisasjon gjerne knyttet til monumentale byggverk, og religiøse og kunstneriske uttrykk. (diktaturer mao!) Kongedømmene i Nubia og Meroe utviklet nok egne spesifikke trekk, men i sum var dette en ekspansjon av det egyptiske riket med egyptisklignende templer, egyptiske guder (Amon) og egyptiske pyramider. Vi må nok vente til senere reisebrev for å finne spor av sørlige afrikanske sivilisasjoner. (eller årsaker til at vi ikke finner dem.)
Hva har så dette med Dronningen av Saba å gjøre? Egentlig ingenting, det var litt tabloid, men la meg likevel fortelle historien, siden dette foregikk i Aksum i nabolandet Etiopia. Jeg må først dra frem min engelske utgave av Bibelen og sitere litt fra Salomons bok:
And king Solomon gave unto the queen of Sheba
I henhold til Etiopisk tradisjon var Solomons gave til dronningen av Saba, en sønn som hun fødte da hun kom tilbake til Aksum. (jeg liker den ordstillingen!) Han fikk navnet David, ble konge under navnet Menelik 1. og var grunnleggeren av det Salomonske dynastiet, hvor Hailie Selassie var den siste keiser. Men ikke nok med det – da David var på besøk hos sin far, kong Salomon, stjal han Paktens Ark og brakte den til Aksum, hvor den siden har vært. (Paktens ark inneholdt de to steintavlene med de ti bud, håndskrevet av Jahve. Det var en trekiste dekket av gull og ble båret gjennom ørkenen til den til slutt ble plassert i tempelet etter erobringen av Palestina). Slik lyder historen - og det er en god historie. Det eneste som støtter den, er at det finnes ingen tegn på hvor Arken er blitt av, verken i Bibelen eller andre historiske kilder. Og i Etiopa er arken en viktig del av den koptiske kirkens ritualer. Det er et par andre detaljer som heller ikke helt stemmer, men det lar jeg ligge nå. (Tom og jeg var faktisk på British Museum å så en spesialutstilling om Dronningen av Saba, under en åtte timers stopover på Heathrow.)
Sudans historie er lang. Og spennende. Men dere får ikke alt på en gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar