Zalingei- West Darfur

Darfur (landet til Fur-folket) har gjennom mange år vært hjemsøkt av uroligheter. På åttitallet var det stor tørke, ørkenspredning og hungerkatastrofe. Det førte til kamp om land og beiterettigheter mellom arabiske nomadestammer og bofaste afrikanske stammer. Vi (i.e hvite) har nok litt problemer med å se forskjell på en Arabisk-afrikansk og en afrikansk sudaneser. Men den arabiske tilstedeværelsen i Sudan gjennom mange hundre år har også gjort en bevisst på stamtavler og røtter, så for en sudaneser er ikke dette så merkelig. I 2003 begynte den nåværende konflikten. Opprørsgrupper angrep statlige installasjoner med krav om mer ressurser til denne tørre og fattige delen av Sudan og en slutt på diskrimeringen mellom de arabiske nomadene og de svarte farmerne. Myndighetene svarte med å utstyre arabiske grupper med våpen og å støtte et såkalt selvforsvar for de arabiske grupperingene. Den nekter alle forbindelser til Janjaweed-bevegelsen, som får skylden for etnisk rensning i Darfur.  De "offisielle" tallene er 200.000 døde (krig,sult og epidemier) og mer enn 2 millioner drevet på flukt.  

Jeg befinner meg i Zalingei i Vest-Darfur. I og omkring byen er mer enn 100.000 flyktninger i campene. Det er ca 120 km til grensen mot Chad, hvor det foregår regulære kamper og flyktinger drives i begge retninger over grensen. De opprinnelige beboerne i et belte vest for byen er enten døde eller bor i IDP-camper i en nord-syd akse fra byen. Menneskene i campene har ingen steder og dra og vil ikke få det heller. En blanding av asset stripping, religion og naturressurser (olje) er et lite bilde. Langsomt befolkes området av andre og de opprinnelige beboerne blir prolitarisert til landarbeidere. Det som kanskje var en enklere konflikt for fire år siden, er nå et lappeteppe av konflikter. Arabere mot arabere (Janjaweed er splittet i flere fraksjoner) og de tradisjonelle svarte (farmerne) er også delt i en rekke fraksjoner. Tilbake står regjeringen i Khartoum som den egentlige seierherre, med et knippe av grunner til å forrykke maktbalansen i dette folkerike området.

Her hersker det ikke fred og idyll som i Kubum. En UN-bil ble kapret midt i sentrum av byen og en av våre egne biler ble stoppet noen kilometer utenfor Zalingei for et par uker siden. Det kunne virke som profesjonelle bilrøvere med lynrask  overmaling av den hvite Land Roveren og øyeblikkelig kutt i sambandet. Men under disse forholdene skal man heller ikke glemme Ken`s (vår sikkerhetsekspert og elitesoldat fra England) ord om at alle, og han mente alle inklusive meg, ville kunne stjele mat fra sin egen bestemor hvis barna dine sultet. Det foregikk heldigvis ganske gemyttelig og de passet sannelig på å be sammen, de to landeveisrøverne og våre sjåfører. Tror kanskje ikke de ba om det samme, men kommunikasjonen med vår Herre kan tydeligvis ha mange former. Mon tro hva Gud/Allah tenker om alt som foregår her nede? Våre to ansatte ble sluppet av ikke så langt unna en politistasjon og siden har vi ikke sett den bilen. Det var godt de ikke stoppet oss fra flyjordet og inn til kontoret, der jeg satt og tviholdt på "mine" 100.000,- dollar. 

Matthew er vår field coordinator og har vært her i to år. Opprinnelig fra Malawi. Vi drar ut til AMIS-campen i utkanten av byen. Her er den afrikanske fredsstyrken stasjonert, side om side med det sudanesiske forsvaret. Matthew vil gjerne gjøre en avtale med kommandanten på vegne av NGOene i byen om evakueringsplaner og exitmuligheter. Jeg forstår plutselig at vi er i en krigssone.

Samuel er vår regnskapsmann i Zalingei. Han er kanskje ikke den fødte bokholder. Jeg vet mine internasjonale kollegaer kan ha ganske sterke meninger om kvaliteten til nasjonal stab

og stønner uhemmet over feilkoding og gale summeringer. Jeg er nok kanskje en naiv sjel – min eneste nulltoleranse er latskap og skråsikkerhet, det andre må vi ta skrittvis og tålmodig. Samuel spør meg om hvordan han skal kontere et bilag og jeg blir svar skyldig. Eller rettere- jeg svarer det som er minst feil. På et eller annet tidspunkt mistet dette trollet av en kontostreng logikken og ble et kompromiss mellom ulike og motstridene hensyn. Jeg tror jeg har installert over 100 økonomisystemer i min karriere og har hatt lange runder med økonomiavdelinger om hvordan det interne kontroll- og dimensjonssystem skal bygges opp.  Etterhvert som databaseteknologien ble tilgjengelig også for sluttbruker, var det ikke måte på hva som var "nice to have". I prosessen mistet mange formålet av syne, og de kjempelange kontostrengene, som et KID-nummer i fjerde potens, fikk utfolde seg uhemmet. Keep it simple – min erfaring er at de de fleste bedriftene som trenger mer enn to eller tre dimensjoner får et alvorlig styringsproblem (her i Afrika har vi fem+ kontonummer!!). De mister grepet om hva de egentlig skal styre, kvaliteten på tallene blir for dårlig pga feilkoding og økonomisystemene støtter ikke lenger bedriftens strategier. (Litt engasjement her (!), men det er tross alt faget mitt.) Jeg konsentrerer meg om de viktigste greiene med Samuel – originalkvitteringer, signaturbestemmelser, bilagskvalitet, kassetelling, vaktbikkje overfor den lokale sjef osv. Litt feilkoding må vi jo kunne plukke opp på hovedkontoret! Egentlig er motiveringen langt viktigere - følelsen av å tilhøre et finance-team, han er ikke alene, vi skal backe opp, ja - noe er vanskelig. Jeg lover å komme på jevnlige besøk, sjekker excelkunnskapene hans (som selvfølgelig er langt under pari) og noterer i boka mi at disse lokale bokholderne våre hurtigst mulig må komme til Nyala for kurs - med meg som kursleder. Samuel er vår mann i Zalingei – vi skal gjøre han god!  

 
På ettermiddagen drar jeg ut med Mohammed og Amed for se på to av leirene. Tett i tett står hus og telt og hytter. Smale veier mellom husene og vi krongler oss frem forbi esler og

geiter og en etterhvert tykk støvsky. Plutselig er det gravd en dyp grøft som ikke lar seg forsere. Det er beskyttelse mot inntrengere forteller Mohammed, og vi må snu og finne en annen vei. I utkanten av leiren hadde de begynt å dyrke litt i jorda. Hva slags urter er det, spør jeg i den tro at det var urteplanter som vi kjøper i Iranerbutikken på Plattå. Mango- og akasietrær sier Mohammed. Tror han skjønte jeg var bygutt! Det kryr av unger og kvinner som henter vann, bærer ved og til og med bygger hus. Gutta i sine hvite gevanter rusler rundt og ser på livet eller drikker te. Hva driver egentlig disse herrene med spør jeg, det er jo ikke akkurat mangel på oppgaver her? Mohammed har et greit svar på dette – "men have only night work" og så ler vi hjertelig begge to på menns vis. De må hvile på dagtid for å klare strabasene om natten. Vi nordeuropeiske menn har gått glipp av svært mye. Tror kanskje ikke den kristendommen var noe for meg likevel. Selv Matthew fra Malawi er rystet over hvor lite Sudanesiske menn bidrar med. Og de er jo ikke akkurat påfallende aktive i andre deler av Afrika heller. Jeg begynner å fatte at avstanden i tid og rom mellom to utgaver av manneslekta er ganske betydelig.Jeg mener – uansett hvor mye som har skjedd med kvinnefrigjøring i Norge de siste 100 år, menn har jo jobbet både før og etter. (jeg prøver å ta brodden fra mine to nieser, men jeg kan høre dem likevel) Vi så på flere skoler i området. Ungene hadde skoleferie, men sannelig traff vi ikke en klasse som hadde voksenopplæring. Det var bare menn og jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Det å studere er svært trettende, sier jeg medfølende og med et tydelig kroppspråk. 15 slitne menn er bare såååå enig. Very tiresome, bekrefter de unisont. Vi er plutselig på samme frekvens, lærern er ute av fokus og jeg får sporenstreks en kopp te.

Den siste leiren vi besøkte var fra høsten 2005. Nye hus bygges, gjerder settes opp og det

blir mer og mer permanent og mindre preg av nødhjelp og katastrofearbeid. Det er utrolig motiverende å se at vi gjør en forskjell, at det nytter og at lange dager på kontoret ikke er helt uten mening. Vi har bygget et lite "grendehus" hvor de driver med husflid av ymse art. Foran huset sitter to eldre herrer og fletter tau. Noen tjener penger på småhandel og kjøper hus i byen. Andre tar seg flere koner (max fire) og svir av pengene på den måten. Selv om det virker ganske rolig og idyllisk der vi kjører og går forbi, kan leirene være farlige oppholdssteder. Det kryr av AK47, som man får kjøpt for 50USD på markedet i Zalingei. Klan og stammekonflikter blir lett synlige her de bor temmelig så tett og for sikkerhets skyld er det en arabisk IDP-camp rett over veien. Det fremmer nok ikke fred og fordragelighet, selv om akkurat disse araberne selv er fordrevet. Matthew forteller meg senere at det ikke har vært lett å bore etter vann i leirene.  Hva de geologiske prøvene sier er forsåvidt uinteressant for de lokale klanslederne. Plasseringen derimot, har alt å si. Det handler om avstand og grenser til naboer og det er vesentlig viktigere enn om geologene vender tommelen ned. Mistenksomheten er grenseløs og farlig. Du bør helst kjenne noen eller de bør kjenne deg. Vi hadde bestilt en vannprøve-undersøkelse ifjor høst for å sjekke kvaliteten. Mannen fra det lokale vannverket ble anklaget for å forgifte vannet og skutt på stedet.

Etterhvert som nødhjelpen får mer karakter av bistand, får man også de klassiske bistandsfellene. Dansk Flyktningehjelp bygger skoler i arabernes leir. Da Matthew er innom, er ingen av skolene i bruk. Hvorfor ikke, spør Matthew den lokale sheiken. Vi skal da ikke ha andre skoler enn de koranske sier sjeiken. Hvorfor var dere med og sa ja til prosjektet? Det ville jo være uhøflig å si noe annet! Tror jeg har hørt den historien før. Husker ikke hvor lenge Kirsten forhandlet om skolegang til nomadene (Ovambo-folket) i Nord-Namibia, men det var lenge. Da de gamle endelig sa ja, hadde de etablert eierskap til ideen. Da kom både unge og gamle på skolen, som forøvrig var et telt, en tavle og et bord. Man kan jo kanskje reflektere litt over lærekurven til de såkalte profesjonelle bistandsarbeiderne med årelange opphold i utviklingsland. Men kjære leser, det er ikke min oppgave – jeg er bare en bokholder uten NGO-erfaring.

Jeg sitter ute sammen med en av våre medarbeidere. Han bor i en av IDP- campene. Langsomt kommer det frem at han mistet fire koner, 10 barn og 14 andre, nære familiemedlemmer da Janjaweed angrep landsbyen en morgen. Han var selv på reise og erfarte grusomhetene senere. Kanskje var jeg helt uforberedt på å høre en slik historie i kontortiden. Kanskje er det måten han forteller det på og det usigelige triste blikket. Håpløsheten og tomheten som ligger helt naken. Jeg kjenner at forsvars-mekanismene ikke er på plass som de pleier. Jeg går hjem om kvelden og gråter tårer jeg ikke har. Jeg får denne skremmende følelsen som da jeg som barn oppdaget at tiden var uendelig, at alt var svart før jeg ble født og at det kunne bli helt svart etter meg også. Det var tanker som var alt for store for en tiåring. Og jeg føler jeg har hørt en flik av en virkelighet, som er for stor meg nå også. Jeg klarer ikke å komme unna å kjenne på det ufattelige, det onde, det grusomme. Jeg er naken og hudløs og det kommer ingen forklaringer fra min ellers rasjonelle hjerne. Slik var det – det hendte og han er alene tilbake. Godt Matthew er der, vi setter oss ut med kaffekoppen og jeg forteller min historie. Han forteller tilsvarende historier på sitt rolige, afrikanske vis. Det er godt å dele med noen og jeg kommer langsomt opp til overflaten igjen. Men jeg føler at jeg har berørt en annen og annerledes virkelighet, nært og tett, midt i den endeløse, afrikanske ørkenen.  

 

 

Bank of Khartoum

Vår lokale bank Bank of Khartoum ligger nede ved markedet, en imponerende kolonial fasade med høye vinduer og brede trapper, men i litt rufsete omgivelser. Sand og søppel driver nedover den brede og ujevne sandveien og stedets beboere minner lite om blårussgutta på Aker Brygge. Mubarak (min lokale assistent på kontoret) viser meg kjapt inn sideinngangen. Tydeligvis er det lunsj-pause eller i alle fall stengetid i banken. Arbeidstiden er sånn ca fra 09:00 til 10:30. Deretter te frem til lunsj og etterpå er det kun for gode kunder- slike som oss. Innenfor sitter fire svette herrer og teller enorme bunker med sudanesiske dinarer. De har riktignok tellemaskiner kunne Mubarak fortelle meg, men de fleste av sedlene er så slitte (og kolerabefengte) at de ikke lenger kan telles maskinelt. Det lokale næringsliv har tydeligvis gode dager med mange kjøpesterke utlendinger på plass. Store, litt gammelmodige safer er plassert omkring i lokalet. Her kan du glemme bankautomater og plastkort. Cash is king. Endelig en bank hvor det eneste du får er deilige kontanter, i stedet for våre bankkonsulenter med sine indexobligasjoner og påtrengende aksjeråd. Riktignok er det ikke kontanter hele tiden. Bankene her er nemlig stadig tom for penger, særlig ute i distriktene. Vi har en lokal bank i Zalingei, men det er nesten aldri penger der, så vi må uansett frakte kontantene selv. Da får jeg litt problemer med å vite hva de egentlig driver med, men de får helt sikkert tiden til å gå. Men tilbake til vår bank i Nyala. Vi blir vist frem til bankdirektøren. Det viser seg av alle ting å være en kvinne. (ingen fordommer, men det er faktisk ganske overraskende i dette landet) Hun ruver stor og ferm bak et ganske lite skrivebord og har en alvorlig mengde gull rundt hals, armer og håndledd. En sterk duft av lavendel fyller lokalet. Det blir en lang smalltalk om forretninger, det lokale næringsliv, Sudan i alminnelighet og selvfølgelig et par ord om mitt merkelige fødeland. Jeg får en aldri så liten innføring i muslimsk bankvirksomhet hvor arven fra Mohammed gjør rente til et ikke-ord. Derimot er profit fine greier, selv om det lyder adskillig verre i våre ører. Under samtalens løp uttrykker jeg et forsiktig ønske om at pengene våre er trygge. Your money is in the strong room, sier hun ganske så bestemt og peker mot noe som tydeligvis er en safe innenfor. Tonen innbyr ikke til ytterligere utdyping. Jeg signerer på diverse fullmakter, Mubarak får tre store hauger med penger og vi avslutter teen og samværet med gode ønsker.

Penger og logistikk har vi sluttet å tenke på i vår del av verden. Vi går ikke lenger til banken,

og bankfilialer nedlegges på stripe. Noen tastetrykk på PCn og vips er pengene på konto i Oslo, Paris eller Tokyo. Litt mer problematisk i Sudan. Våre donorpenger, tålmodig samlet inn fra alle verdens hjørner, havner til slutt i en internasjonal bank i Khartoum. For å konvertere til det Sudanske bankvesen, skriver vi sjekker, går over gaten til Bank of Khartoum og gjør et innskudd. En overførsel til Darfur er avhengig av at pengene flytter seg fysisk, fordi mye eller egentlig alt, skal ut igjen i kontanter. I Nyala betaler vi aldri kontant til leverandører – kun sjekker, så de tilbringer nok en dag eller to i banken for å få hevet dem. Men det er mannearbeid og så er de beskjeftiget de også. Jeg gjør alltid denne massasjen med å gå litt tilbake i min egen historie (eller lengre) når jeg finner disse håpløse rutinene. Jeg husker fra mitt opphold i USA på slutten av syttitallet, at jeg måtte avgi fingeravtrykk for å få hevet mine egne penger! En sjekk måtte løses inn i samme filial som den var trukket på, selv om Chemical Bank hadde hundrevis av filialer i New York. På åttitallet stod vi med lua i hånda Aker Sparebank uten å få så mye som en krone i boliglån og vi bar bøtter med svarte penger for å kjøpe leilighet. Det er som med været – vi glemmer fort! Men dette kontantprinsippet gjør i alle fall våre operasjoner adskillig mer risikofylt. Både personlig sikkerhet og organisasjonens penger er jo mer utsatt når vi farter rundt med en halv million i veska.

Islam og slaveri

Jeg kom aldri helt i mål med mine betraktninger om slaveri, så her kommer den planlagte slutten. Islam etter Mohammed, aksepterte slaveri. Det gjorde forøvrig også Jødedommen og den kristne (katolske) kirke helt fram til på 1400-tallet. Vi protestanter har et noe bedre rykte på dette feltet, siden diskusjonen var avsluttet da vi kom på banen. Men Islam introduserte to endringer i den tradisjonelle slavekulturen, som skulle få stor betydning for den videre utvikling. Forutsetningen om at mennesket er fritt og forbud mot slaveri unntatt i spesielle omstendigheter. En fri muslim kunne etter dette ikke bli slave og slaver kunne bare erverves gjennom hellig krig. Mohammed var ingen revolusjonær på dette området, han aksepterte på mange måter den gjeldende orden, men ønsket en mer human behandling og det ble innført syndsforlatelse for frifinnelse av slaver. I tiden etter Mohammed med en rask ekspansjon i Midt-Østen og Nord-Afrika, var krigsfanger ikke det store problemet. Men uten kriger og etterhvert grenser som stabilisiserte seg, tørket markedet for slaver inn. Barn av slaver, som også var godkjente slaver i islam, var det en dårlig tilvekst på. Kastraksjon, liten oppmuntring til ekteskap og høy dødelighet blant slaver, fremmet ikke akkurat reproduksjonen. Historiens triste paradoks, var at de humane reformer innenfor islam mhp slaveri, førte til en sterk økning og brutalisering av slavehandelen utenfor det muslimske området. Afrika sør for Sahara ble derfor et viktig marked for den arabiske slavehandel.

Den arabiske slavehandelen var i mindre grad rettet mot produksjon. Behovet for mer arbeidskraft innenfor jordbruket (plantasjene) var lite, slik vi kjenner fra den transatlantiske slavehandelen.  Den var mer øremerket servicesektoren – elskerinner, kokker, tjenere og soldater. Mens en av tre slaver til Amerika var kvinner, var forholdet omvendt i den arabiske slavehandelen.

Herrene innenfor de teologiske studier av Koranen bedriver jo litt eksegese de også. Men det er vel omtrent som med katolikkene – det skjer ikke mye god fremdrift. Slaveri var dypt rotfestet i Islamsk lov og det kom aldri noe moralsk eller ideologisk opprør mot slaveriet, slik vi så i Europa og USA. På mange måter var saken løftet opp på et uangripelig moralsk plan. Slaveriets offisielle fordømmelse i de muslimske land, var nok mer et vestlig og internt statlig press enn at tolkningen av de hellige skrifter endret seg radikalt. Tror det var Mauritania som var det siste islamske landet til å forby slavehandel. Det skjedde i 1981. Litt avhengig av hvilke sitater man henger seg opp i, er det fullt mulig å argumentere både for og imot slaveriet i Islam. Det er det sikkert i det nye testamentet også. Det interessante er kanskje at en slik diskusjon, dvs om retten til å ha slaver, er ganske aktiv i Saudi-Arabia også i våre dager.

 
Da er jeg tilbake i Sudan, hvor det har vært en oppblomstring av slaveri på åttitallet og senere. Etter det islamske regimeskiftet i 1983, var det sterk fokus på hellig krig og omforming av Sudan fra et multietnisk, multireligiøst samfunn til en Arabisk-dominert islamsk stat. Som i mange andre islamske land ble islam politisert og sharialovgivningen i nord var en viktig offisiell begrunnelse for opprøret i det kristne syd. Jeg hadde nok planer om en grand finale på dette kapitelet om islam og slaveri, da jeg startet. En logisk tankerekke som munner ut i religion som årsak til våre dagers slavehandel i Sudan. Men så er det vel tvilsomt om dette har så mye med islam å gjøre. Det er en del av og et resultat av krig, tusenårig tradisjon for å ta fanger og slaver, senter-periferi konflikter og alle de andre lagene i de Sudanske borgerkrigene. Når land skal erobres, mennesker skal drives vekk og våpenforsyningen fra Khartoum er rundhåndet, er kanskje ikke slaveri mellom gamle fiender så grensesprengende som det lyder for oss. I Darfur hvor muslimer sloss mot muslimer og hvor Koranen forbyr slavehandel, blir det også tatt slaver. Omfanget av slaver i Sudan er vanskelig å avgjøre og her er anti-slaveribevegelsene i USA svært aktive og har mye penger. Jeg så Redd Barna hadde tallet 7000, mens kristne antislaveriorganisasjoner opererer med flere hundre tusen. Gjenkjøp av slaver er blitt big business (priser fra 50USD) og etterlater store etiske spørsmålstegn for å uttrykke meg forsiktig. Det handler lite om årsaker og det er neppe alltid slaver som blir kjøpt tilbake. Fred er nok den eneste og den lange veien tilbake.

Da gikk strømmen (surprise!) og det passet jo egentlig bra. Masaa al-khayr.