Bank of Khartoum

Vår lokale bank Bank of Khartoum ligger nede ved markedet, en imponerende kolonial fasade med høye vinduer og brede trapper, men i litt rufsete omgivelser. Sand og søppel driver nedover den brede og ujevne sandveien og stedets beboere minner lite om blårussgutta på Aker Brygge. Mubarak (min lokale assistent på kontoret) viser meg kjapt inn sideinngangen. Tydeligvis er det lunsj-pause eller i alle fall stengetid i banken. Arbeidstiden er sånn ca fra 09:00 til 10:30. Deretter te frem til lunsj og etterpå er det kun for gode kunder- slike som oss. Innenfor sitter fire svette herrer og teller enorme bunker med sudanesiske dinarer. De har riktignok tellemaskiner kunne Mubarak fortelle meg, men de fleste av sedlene er så slitte (og kolerabefengte) at de ikke lenger kan telles maskinelt. Det lokale næringsliv har tydeligvis gode dager med mange kjøpesterke utlendinger på plass. Store, litt gammelmodige safer er plassert omkring i lokalet. Her kan du glemme bankautomater og plastkort. Cash is king. Endelig en bank hvor det eneste du får er deilige kontanter, i stedet for våre bankkonsulenter med sine indexobligasjoner og påtrengende aksjeråd. Riktignok er det ikke kontanter hele tiden. Bankene her er nemlig stadig tom for penger, særlig ute i distriktene. Vi har en lokal bank i Zalingei, men det er nesten aldri penger der, så vi må uansett frakte kontantene selv. Da får jeg litt problemer med å vite hva de egentlig driver med, men de får helt sikkert tiden til å gå. Men tilbake til vår bank i Nyala. Vi blir vist frem til bankdirektøren. Det viser seg av alle ting å være en kvinne. (ingen fordommer, men det er faktisk ganske overraskende i dette landet) Hun ruver stor og ferm bak et ganske lite skrivebord og har en alvorlig mengde gull rundt hals, armer og håndledd. En sterk duft av lavendel fyller lokalet. Det blir en lang smalltalk om forretninger, det lokale næringsliv, Sudan i alminnelighet og selvfølgelig et par ord om mitt merkelige fødeland. Jeg får en aldri så liten innføring i muslimsk bankvirksomhet hvor arven fra Mohammed gjør rente til et ikke-ord. Derimot er profit fine greier, selv om det lyder adskillig verre i våre ører. Under samtalens løp uttrykker jeg et forsiktig ønske om at pengene våre er trygge. Your money is in the strong room, sier hun ganske så bestemt og peker mot noe som tydeligvis er en safe innenfor. Tonen innbyr ikke til ytterligere utdyping. Jeg signerer på diverse fullmakter, Mubarak får tre store hauger med penger og vi avslutter teen og samværet med gode ønsker.

Penger og logistikk har vi sluttet å tenke på i vår del av verden. Vi går ikke lenger til banken,

og bankfilialer nedlegges på stripe. Noen tastetrykk på PCn og vips er pengene på konto i Oslo, Paris eller Tokyo. Litt mer problematisk i Sudan. Våre donorpenger, tålmodig samlet inn fra alle verdens hjørner, havner til slutt i en internasjonal bank i Khartoum. For å konvertere til det Sudanske bankvesen, skriver vi sjekker, går over gaten til Bank of Khartoum og gjør et innskudd. En overførsel til Darfur er avhengig av at pengene flytter seg fysisk, fordi mye eller egentlig alt, skal ut igjen i kontanter. I Nyala betaler vi aldri kontant til leverandører – kun sjekker, så de tilbringer nok en dag eller to i banken for å få hevet dem. Men det er mannearbeid og så er de beskjeftiget de også. Jeg gjør alltid denne massasjen med å gå litt tilbake i min egen historie (eller lengre) når jeg finner disse håpløse rutinene. Jeg husker fra mitt opphold i USA på slutten av syttitallet, at jeg måtte avgi fingeravtrykk for å få hevet mine egne penger! En sjekk måtte løses inn i samme filial som den var trukket på, selv om Chemical Bank hadde hundrevis av filialer i New York. På åttitallet stod vi med lua i hånda Aker Sparebank uten å få så mye som en krone i boliglån og vi bar bøtter med svarte penger for å kjøpe leilighet. Det er som med været – vi glemmer fort! Men dette kontantprinsippet gjør i alle fall våre operasjoner adskillig mer risikofylt. Både personlig sikkerhet og organisasjonens penger er jo mer utsatt når vi farter rundt med en halv million i veska.

Islam og slaveri

Jeg kom aldri helt i mål med mine betraktninger om slaveri, så her kommer den planlagte slutten. Islam etter Mohammed, aksepterte slaveri. Det gjorde forøvrig også Jødedommen og den kristne (katolske) kirke helt fram til på 1400-tallet. Vi protestanter har et noe bedre rykte på dette feltet, siden diskusjonen var avsluttet da vi kom på banen. Men Islam introduserte to endringer i den tradisjonelle slavekulturen, som skulle få stor betydning for den videre utvikling. Forutsetningen om at mennesket er fritt og forbud mot slaveri unntatt i spesielle omstendigheter. En fri muslim kunne etter dette ikke bli slave og slaver kunne bare erverves gjennom hellig krig. Mohammed var ingen revolusjonær på dette området, han aksepterte på mange måter den gjeldende orden, men ønsket en mer human behandling og det ble innført syndsforlatelse for frifinnelse av slaver. I tiden etter Mohammed med en rask ekspansjon i Midt-Østen og Nord-Afrika, var krigsfanger ikke det store problemet. Men uten kriger og etterhvert grenser som stabilisiserte seg, tørket markedet for slaver inn. Barn av slaver, som også var godkjente slaver i islam, var det en dårlig tilvekst på. Kastraksjon, liten oppmuntring til ekteskap og høy dødelighet blant slaver, fremmet ikke akkurat reproduksjonen. Historiens triste paradoks, var at de humane reformer innenfor islam mhp slaveri, førte til en sterk økning og brutalisering av slavehandelen utenfor det muslimske området. Afrika sør for Sahara ble derfor et viktig marked for den arabiske slavehandel.

Den arabiske slavehandelen var i mindre grad rettet mot produksjon. Behovet for mer arbeidskraft innenfor jordbruket (plantasjene) var lite, slik vi kjenner fra den transatlantiske slavehandelen.  Den var mer øremerket servicesektoren – elskerinner, kokker, tjenere og soldater. Mens en av tre slaver til Amerika var kvinner, var forholdet omvendt i den arabiske slavehandelen.

Herrene innenfor de teologiske studier av Koranen bedriver jo litt eksegese de også. Men det er vel omtrent som med katolikkene – det skjer ikke mye god fremdrift. Slaveri var dypt rotfestet i Islamsk lov og det kom aldri noe moralsk eller ideologisk opprør mot slaveriet, slik vi så i Europa og USA. På mange måter var saken løftet opp på et uangripelig moralsk plan. Slaveriets offisielle fordømmelse i de muslimske land, var nok mer et vestlig og internt statlig press enn at tolkningen av de hellige skrifter endret seg radikalt. Tror det var Mauritania som var det siste islamske landet til å forby slavehandel. Det skjedde i 1981. Litt avhengig av hvilke sitater man henger seg opp i, er det fullt mulig å argumentere både for og imot slaveriet i Islam. Det er det sikkert i det nye testamentet også. Det interessante er kanskje at en slik diskusjon, dvs om retten til å ha slaver, er ganske aktiv i Saudi-Arabia også i våre dager.

 
Da er jeg tilbake i Sudan, hvor det har vært en oppblomstring av slaveri på åttitallet og senere. Etter det islamske regimeskiftet i 1983, var det sterk fokus på hellig krig og omforming av Sudan fra et multietnisk, multireligiøst samfunn til en Arabisk-dominert islamsk stat. Som i mange andre islamske land ble islam politisert og sharialovgivningen i nord var en viktig offisiell begrunnelse for opprøret i det kristne syd. Jeg hadde nok planer om en grand finale på dette kapitelet om islam og slaveri, da jeg startet. En logisk tankerekke som munner ut i religion som årsak til våre dagers slavehandel i Sudan. Men så er det vel tvilsomt om dette har så mye med islam å gjøre. Det er en del av og et resultat av krig, tusenårig tradisjon for å ta fanger og slaver, senter-periferi konflikter og alle de andre lagene i de Sudanske borgerkrigene. Når land skal erobres, mennesker skal drives vekk og våpenforsyningen fra Khartoum er rundhåndet, er kanskje ikke slaveri mellom gamle fiender så grensesprengende som det lyder for oss. I Darfur hvor muslimer sloss mot muslimer og hvor Koranen forbyr slavehandel, blir det også tatt slaver. Omfanget av slaver i Sudan er vanskelig å avgjøre og her er anti-slaveribevegelsene i USA svært aktive og har mye penger. Jeg så Redd Barna hadde tallet 7000, mens kristne antislaveriorganisasjoner opererer med flere hundre tusen. Gjenkjøp av slaver er blitt big business (priser fra 50USD) og etterlater store etiske spørsmålstegn for å uttrykke meg forsiktig. Det handler lite om årsaker og det er neppe alltid slaver som blir kjøpt tilbake. Fred er nok den eneste og den lange veien tilbake.

Da gikk strømmen (surprise!) og det passet jo egentlig bra. Masaa al-khayr.