Zalingei- West Darfur

Darfur (landet til Fur-folket) har gjennom mange år vært hjemsøkt av uroligheter. På åttitallet var det stor tørke, ørkenspredning og hungerkatastrofe. Det førte til kamp om land og beiterettigheter mellom arabiske nomadestammer og bofaste afrikanske stammer. Vi (i.e hvite) har nok litt problemer med å se forskjell på en Arabisk-afrikansk og en afrikansk sudaneser. Men den arabiske tilstedeværelsen i Sudan gjennom mange hundre år har også gjort en bevisst på stamtavler og røtter, så for en sudaneser er ikke dette så merkelig. I 2003 begynte den nåværende konflikten. Opprørsgrupper angrep statlige installasjoner med krav om mer ressurser til denne tørre og fattige delen av Sudan og en slutt på diskrimeringen mellom de arabiske nomadene og de svarte farmerne. Myndighetene svarte med å utstyre arabiske grupper med våpen og å støtte et såkalt selvforsvar for de arabiske grupperingene. Den nekter alle forbindelser til Janjaweed-bevegelsen, som får skylden for etnisk rensning i Darfur.  De "offisielle" tallene er 200.000 døde (krig,sult og epidemier) og mer enn 2 millioner drevet på flukt.  

Jeg befinner meg i Zalingei i Vest-Darfur. I og omkring byen er mer enn 100.000 flyktninger i campene. Det er ca 120 km til grensen mot Chad, hvor det foregår regulære kamper og flyktinger drives i begge retninger over grensen. De opprinnelige beboerne i et belte vest for byen er enten døde eller bor i IDP-camper i en nord-syd akse fra byen. Menneskene i campene har ingen steder og dra og vil ikke få det heller. En blanding av asset stripping, religion og naturressurser (olje) er et lite bilde. Langsomt befolkes området av andre og de opprinnelige beboerne blir prolitarisert til landarbeidere. Det som kanskje var en enklere konflikt for fire år siden, er nå et lappeteppe av konflikter. Arabere mot arabere (Janjaweed er splittet i flere fraksjoner) og de tradisjonelle svarte (farmerne) er også delt i en rekke fraksjoner. Tilbake står regjeringen i Khartoum som den egentlige seierherre, med et knippe av grunner til å forrykke maktbalansen i dette folkerike området.

Her hersker det ikke fred og idyll som i Kubum. En UN-bil ble kapret midt i sentrum av byen og en av våre egne biler ble stoppet noen kilometer utenfor Zalingei for et par uker siden. Det kunne virke som profesjonelle bilrøvere med lynrask  overmaling av den hvite Land Roveren og øyeblikkelig kutt i sambandet. Men under disse forholdene skal man heller ikke glemme Ken`s (vår sikkerhetsekspert og elitesoldat fra England) ord om at alle, og han mente alle inklusive meg, ville kunne stjele mat fra sin egen bestemor hvis barna dine sultet. Det foregikk heldigvis ganske gemyttelig og de passet sannelig på å be sammen, de to landeveisrøverne og våre sjåfører. Tror kanskje ikke de ba om det samme, men kommunikasjonen med vår Herre kan tydeligvis ha mange former. Mon tro hva Gud/Allah tenker om alt som foregår her nede? Våre to ansatte ble sluppet av ikke så langt unna en politistasjon og siden har vi ikke sett den bilen. Det var godt de ikke stoppet oss fra flyjordet og inn til kontoret, der jeg satt og tviholdt på "mine" 100.000,- dollar. 

Matthew er vår field coordinator og har vært her i to år. Opprinnelig fra Malawi. Vi drar ut til AMIS-campen i utkanten av byen. Her er den afrikanske fredsstyrken stasjonert, side om side med det sudanesiske forsvaret. Matthew vil gjerne gjøre en avtale med kommandanten på vegne av NGOene i byen om evakueringsplaner og exitmuligheter. Jeg forstår plutselig at vi er i en krigssone.

Samuel er vår regnskapsmann i Zalingei. Han er kanskje ikke den fødte bokholder. Jeg vet mine internasjonale kollegaer kan ha ganske sterke meninger om kvaliteten til nasjonal stab

og stønner uhemmet over feilkoding og gale summeringer. Jeg er nok kanskje en naiv sjel – min eneste nulltoleranse er latskap og skråsikkerhet, det andre må vi ta skrittvis og tålmodig. Samuel spør meg om hvordan han skal kontere et bilag og jeg blir svar skyldig. Eller rettere- jeg svarer det som er minst feil. På et eller annet tidspunkt mistet dette trollet av en kontostreng logikken og ble et kompromiss mellom ulike og motstridene hensyn. Jeg tror jeg har installert over 100 økonomisystemer i min karriere og har hatt lange runder med økonomiavdelinger om hvordan det interne kontroll- og dimensjonssystem skal bygges opp.  Etterhvert som databaseteknologien ble tilgjengelig også for sluttbruker, var det ikke måte på hva som var "nice to have". I prosessen mistet mange formålet av syne, og de kjempelange kontostrengene, som et KID-nummer i fjerde potens, fikk utfolde seg uhemmet. Keep it simple – min erfaring er at de de fleste bedriftene som trenger mer enn to eller tre dimensjoner får et alvorlig styringsproblem (her i Afrika har vi fem+ kontonummer!!). De mister grepet om hva de egentlig skal styre, kvaliteten på tallene blir for dårlig pga feilkoding og økonomisystemene støtter ikke lenger bedriftens strategier. (Litt engasjement her (!), men det er tross alt faget mitt.) Jeg konsentrerer meg om de viktigste greiene med Samuel – originalkvitteringer, signaturbestemmelser, bilagskvalitet, kassetelling, vaktbikkje overfor den lokale sjef osv. Litt feilkoding må vi jo kunne plukke opp på hovedkontoret! Egentlig er motiveringen langt viktigere - følelsen av å tilhøre et finance-team, han er ikke alene, vi skal backe opp, ja - noe er vanskelig. Jeg lover å komme på jevnlige besøk, sjekker excelkunnskapene hans (som selvfølgelig er langt under pari) og noterer i boka mi at disse lokale bokholderne våre hurtigst mulig må komme til Nyala for kurs - med meg som kursleder. Samuel er vår mann i Zalingei – vi skal gjøre han god!  

 
På ettermiddagen drar jeg ut med Mohammed og Amed for se på to av leirene. Tett i tett står hus og telt og hytter. Smale veier mellom husene og vi krongler oss frem forbi esler og

geiter og en etterhvert tykk støvsky. Plutselig er det gravd en dyp grøft som ikke lar seg forsere. Det er beskyttelse mot inntrengere forteller Mohammed, og vi må snu og finne en annen vei. I utkanten av leiren hadde de begynt å dyrke litt i jorda. Hva slags urter er det, spør jeg i den tro at det var urteplanter som vi kjøper i Iranerbutikken på Plattå. Mango- og akasietrær sier Mohammed. Tror han skjønte jeg var bygutt! Det kryr av unger og kvinner som henter vann, bærer ved og til og med bygger hus. Gutta i sine hvite gevanter rusler rundt og ser på livet eller drikker te. Hva driver egentlig disse herrene med spør jeg, det er jo ikke akkurat mangel på oppgaver her? Mohammed har et greit svar på dette – "men have only night work" og så ler vi hjertelig begge to på menns vis. De må hvile på dagtid for å klare strabasene om natten. Vi nordeuropeiske menn har gått glipp av svært mye. Tror kanskje ikke den kristendommen var noe for meg likevel. Selv Matthew fra Malawi er rystet over hvor lite Sudanesiske menn bidrar med. Og de er jo ikke akkurat påfallende aktive i andre deler av Afrika heller. Jeg begynner å fatte at avstanden i tid og rom mellom to utgaver av manneslekta er ganske betydelig.Jeg mener – uansett hvor mye som har skjedd med kvinnefrigjøring i Norge de siste 100 år, menn har jo jobbet både før og etter. (jeg prøver å ta brodden fra mine to nieser, men jeg kan høre dem likevel) Vi så på flere skoler i området. Ungene hadde skoleferie, men sannelig traff vi ikke en klasse som hadde voksenopplæring. Det var bare menn og jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Det å studere er svært trettende, sier jeg medfølende og med et tydelig kroppspråk. 15 slitne menn er bare såååå enig. Very tiresome, bekrefter de unisont. Vi er plutselig på samme frekvens, lærern er ute av fokus og jeg får sporenstreks en kopp te.

Den siste leiren vi besøkte var fra høsten 2005. Nye hus bygges, gjerder settes opp og det

blir mer og mer permanent og mindre preg av nødhjelp og katastrofearbeid. Det er utrolig motiverende å se at vi gjør en forskjell, at det nytter og at lange dager på kontoret ikke er helt uten mening. Vi har bygget et lite "grendehus" hvor de driver med husflid av ymse art. Foran huset sitter to eldre herrer og fletter tau. Noen tjener penger på småhandel og kjøper hus i byen. Andre tar seg flere koner (max fire) og svir av pengene på den måten. Selv om det virker ganske rolig og idyllisk der vi kjører og går forbi, kan leirene være farlige oppholdssteder. Det kryr av AK47, som man får kjøpt for 50USD på markedet i Zalingei. Klan og stammekonflikter blir lett synlige her de bor temmelig så tett og for sikkerhets skyld er det en arabisk IDP-camp rett over veien. Det fremmer nok ikke fred og fordragelighet, selv om akkurat disse araberne selv er fordrevet. Matthew forteller meg senere at det ikke har vært lett å bore etter vann i leirene.  Hva de geologiske prøvene sier er forsåvidt uinteressant for de lokale klanslederne. Plasseringen derimot, har alt å si. Det handler om avstand og grenser til naboer og det er vesentlig viktigere enn om geologene vender tommelen ned. Mistenksomheten er grenseløs og farlig. Du bør helst kjenne noen eller de bør kjenne deg. Vi hadde bestilt en vannprøve-undersøkelse ifjor høst for å sjekke kvaliteten. Mannen fra det lokale vannverket ble anklaget for å forgifte vannet og skutt på stedet.

Etterhvert som nødhjelpen får mer karakter av bistand, får man også de klassiske bistandsfellene. Dansk Flyktningehjelp bygger skoler i arabernes leir. Da Matthew er innom, er ingen av skolene i bruk. Hvorfor ikke, spør Matthew den lokale sheiken. Vi skal da ikke ha andre skoler enn de koranske sier sjeiken. Hvorfor var dere med og sa ja til prosjektet? Det ville jo være uhøflig å si noe annet! Tror jeg har hørt den historien før. Husker ikke hvor lenge Kirsten forhandlet om skolegang til nomadene (Ovambo-folket) i Nord-Namibia, men det var lenge. Da de gamle endelig sa ja, hadde de etablert eierskap til ideen. Da kom både unge og gamle på skolen, som forøvrig var et telt, en tavle og et bord. Man kan jo kanskje reflektere litt over lærekurven til de såkalte profesjonelle bistandsarbeiderne med årelange opphold i utviklingsland. Men kjære leser, det er ikke min oppgave – jeg er bare en bokholder uten NGO-erfaring.

Jeg sitter ute sammen med en av våre medarbeidere. Han bor i en av IDP- campene. Langsomt kommer det frem at han mistet fire koner, 10 barn og 14 andre, nære familiemedlemmer da Janjaweed angrep landsbyen en morgen. Han var selv på reise og erfarte grusomhetene senere. Kanskje var jeg helt uforberedt på å høre en slik historie i kontortiden. Kanskje er det måten han forteller det på og det usigelige triste blikket. Håpløsheten og tomheten som ligger helt naken. Jeg kjenner at forsvars-mekanismene ikke er på plass som de pleier. Jeg går hjem om kvelden og gråter tårer jeg ikke har. Jeg får denne skremmende følelsen som da jeg som barn oppdaget at tiden var uendelig, at alt var svart før jeg ble født og at det kunne bli helt svart etter meg også. Det var tanker som var alt for store for en tiåring. Og jeg føler jeg har hørt en flik av en virkelighet, som er for stor meg nå også. Jeg klarer ikke å komme unna å kjenne på det ufattelige, det onde, det grusomme. Jeg er naken og hudløs og det kommer ingen forklaringer fra min ellers rasjonelle hjerne. Slik var det – det hendte og han er alene tilbake. Godt Matthew er der, vi setter oss ut med kaffekoppen og jeg forteller min historie. Han forteller tilsvarende historier på sitt rolige, afrikanske vis. Det er godt å dele med noen og jeg kommer langsomt opp til overflaten igjen. Men jeg føler at jeg har berørt en annen og annerledes virkelighet, nært og tett, midt i den endeløse, afrikanske ørkenen.