Safe haven

Jeg har vært på tre dagers sikkerhetskurs! Det er på tide sier du og ja, jeg burde nok å ha gjennomført det tidligere. To år i Darfur med to timers gjennomgang er jo litt snaut for å uttrykke meg forsiktig. Kursleder var tidligere SAS-soldat (britisk spesialstyrke) med erfaring fra Irak og Afghanistan. Jeg var egentlig ganske rolig før kurset, men han klarte jo å skremme vettet av de fleste av oss med alt som kunne vederfares en stakkars bistandsarbeider. Videoopptak med selvopplevd skuddveksling var ganske sterk kost og førstehjelpsfilmene fikk meg nesten i bakken. Men – og her kommer jeg til overskriften – han poengterte stadig viktigheten ved å finne en safe haven hvis man hadde forfølgere eller kom opp i krisesituasjoner. Det kunne være hoteller, NGO’er eller FN. Jeg er jo en samvittighetsfull mann og har tatt oppgaven med stor seriøsitet. Og jeg har funnet mitt Safe haven – Paradiso, min lokale restaurant. De av oss som ikke forventer de store opplevelser i det hinsidige, må ta med seg de små paradiser på jord innimellom ganske mye deprimerende nyheter.

Vi (expatene) jobber vanligvis halv dag på lørdager – fra 10 til 14 mens vi har strøm fra generatorene. (I heldige øyeblikk er det bystrøm, men ikke noe å satse på) Jeg pleier å spasere hjem (20 minutter) i en temperatur som nærmer seg badstu-assosiasjoner. I det jeg krysser Airport Road har jeg alltid denne følelsen av bli forfulgt/stirret på, så jeg skjærer kjapt ned til min Safe haven – Paradiso, som ligger 50 meter nede i gata.  Når det nærmer seg 40 grader, du har jobbet i seks lange dager og en smilende Etiopisk skjønnhet ønsker deg hjertelig velkommen og setter automatisk en iskald Tusker Lager foran deg - vel, jeg er en nøysom fyr og jeg krever ikke så mye mer.  
 

De har et utmerket trådløst nettverk på Paradiso og jeg drar opp laptopen. Ikke for å sjekke mail denne gangen, men for å se sportssendingene på NRK. Jeg er jo noe over middels interessert i vinteridrett, men NRK har denne utrolig irriterende meldingen om at de ikke har rettigheter til å vise det i utlandet. Det er det sikkert noen av dere som har merket. Jeg prøvde å få Eurosport på kabel-TV, men det var tydeligvis ikke så lett. Så jeg googlet følgende spørsmål: «Hvordan se norsk TV i utlandet gratis» Det er mulig jeg beveger meg på lovens kant, men jeg betaler tross alt NRK-lisensen med TV’n stående på et lager på Kjeller. Det var 198.000 svar
på det spørsmålet. Fantastisk! Jeg var tydeligvis ikke helt alene og valgte et av alternativene. Riktignok var det ikke helt gratis, men fire dollar i måneden klarer jeg. Så la jeg et par nye IP-adresser for DNS-serveren og vips- jeg var på nett med NRK1 og herlige sportssendinger. Så nå vet dere det! Lørdag ettermiddag er jeg er på mitt lokale safe haven og klubbhus, Paradiso, drikker øl og heier på Bjørgen og Sundby. At jeg stjeler båndbredde fra de andre kundene kan jeg leve med. (Og vi er to timer før dere, så det passer bra med tidspunktet)

Hjemreise

Når dere leser dette har jeg vel allerede landet på Gardermoen. Denne rytmen med åtte intense arbeidsuker og to uker helt av (eller nesten helt av J) passer meg svært bra. Vi jobber mye – også fordi vi har folk som tar seg av administrasjonen av våre liv. Sjåfører, rengjøring, vask. Så vidt jeg husker brukte jeg en del tid på det hjemme.  Her kan du jobbe i stedet. Eller lese.  Men når du kjører til Juba International Airport på vei hjem er det vanskelig å unngå følgende tanke: Du kan alltid dra din kos, Magne. Til en helt annen og fredeligere verden. Slik er det ikke for de lokale og du skal ta med deg den refleksjonen når du nipper til G/T’n på 35.000 fot på vei til Norge.

Jeg er tilbake i Juba 8. januar. InshaAllah.
God jul!
 

Trafikklys

Vi hentes og bringes til jobben hver morgen i en av våre mange Land-Cruiserne. De finnes i hopetall i denne byen. Vi i denne sammenheng er 5 expater som bor sammen på KN’s gjestehus i Juba. Wilfred fra Uganda, Dave fra UK, Paulos fra Etiopia og Bent og Magne fra Norge. På en utrolig humpete vei ut av området skal vi krysse Airport Road – en svært trafikkert firefeltsvei. Det er mye som er farlig i denne byen og som du kan dø av, men å krysse Airport Road er helt klart på toppen av min risikoliste. Normalt har man jo stor fordel med en kraftig SUV, men her har jo de fleste den samme bilen. I tillegg til bilene er det er en skog av små motorsykler (Boda-Boda taxier) på alle sider av bilene som gjør halsbrekkende manøvrer for å komme fortest mulig fram. Det er selvfølgelig noen fotgjengere også, men de kan vi faktisk glemme i Afrika. (og et par andre steder også!) De må klare seg selv som best de kan og for all del ikke være til hinder for oss og bilene våre. Hver morgen måtte vi bakse oss over dette livsfarlige krysset helt til det en dag kom trafikklys! Ganske fancy også med nedtelling i sekunder og drevet av solcellepanel på toppen, som dere kanskje kan se av bildet. Problemet var bare at alle kjøreretninger var styrt av piler – dvs vi hadde grønn pil rett frem og de som skulle svinge foran oss hadde også grønn pil. Vi har tre forskjellige sjåfører og de angrep lyskrysset på tre forskjellige måter. Chris ga blaffen i hele lyssirkuset. Her må alle stå på egne krav, lyset var for puslinger og han tråklet seg i vei nesten som før. Det skal sies at de fleste fulgte hans eksempel! Louis (min gamle sjåfør fra Khartoum) hadde en viss erfaring med trafikklys og kjørte på grønn pil som riktig var. Men da kom det en skog av motorsykler som ville krysse foran oss (de hadde også grønn pil) og det ble svært mye tuting og hoiing. Charles, som kjører vår nyeste Prado V8’r og er sjåfør for direktøren, hadde valgt den beste løsningen. Han kjørte riktignok på rødt, men de til venstre for oss hadde grønn pil for å svinge. Det er aldri noen overraskelse i Afrika at det er flere biler i bredden enn veien er beregnet for. Noen må vike og det er her du må vise at du duger som sjåfør. «Keep moving», «be strong»  er mantraen i dette trafikkbildet.

FLYKRASJ

The following is an excerpt from a UNDSS SIOC message issued at 12:44 today.

Today at about 10.20 a fix wing aircraft crashed in Mabior, Jonglei State, approximately 300 meters before the airstrip. The plane is a Commercial Cargo flight, it belongs to GLOBAL AIRLIFT, being chartered by Norwegian Church Aid. It broke into 3 pieces and the first 2 ones are still burning. Three persons were on board, 2 of them died (it seems the PIC and FO), 1 survived.

Det er ikke bare ufremkommelige veier eller mangelen på sikre korridorer som hindrer hjelpearbeidet. Vi chartret et fly for å bringe inn såkalte NFI’s (non food items). Litt over 1000 pakker med hygieneartikler som ikke kom helt fram til mottakerne som dere kan skjønne. Heldigvis var det ingen mennesker på bakken som omkom. Første spørsmål var om flyet var skutt ned, men ingenting tyder på det. Oslo lurte på hvordan det var med forsikringen, men selv ikke Vår Herre forsikrer flytransport i Sør-Sudan. I stedet måtte vi erstatte noen kuer som omkom i flystyrten. Bøndene skal uansett ha sitt - det være seg i Norge eller i Sør-Sudan!

ETTÅRSDAGEN

Vi sitter litt musestille denne weekenden. På mandag er det et år siden opptøyene brøt ut i Juba og selv om vi ikke venter uroligheter er det ingen grunn til å oppsøke steder hvor folk samles. Nuerne hevder det var over 20.000 nuere som ble slaktet ned i Juba. Uansett tall, var det noen ganske forferdelige uker. Hvis du lurer på hvorfor dinkaer og nuere ikke er perlevenner kan det gamle nuersagnet gi deg et bilde: Nueren og dinkaen var begge sønner av Gud. Gud lovte sin dinkasønn en eldre ku, mens nuersønnen skulle få en ung kalv. Men i nattens mørke snek dinkaen seg frem til Gud, imiterte stemmen til sin nuerbror og stjal kalven. Da Gud fant ut at han var blitt lurt, ble han sint og beordret nuerne til å hevne ugjerningen ved å angripe dinkaene og stjele kveget deres til tidenes slutt. Som dere sikkert har fått med dere lytter folk til sin Gud i dette landet!

R&R

De fleste NGO’er har en ventil – en måte å overleve på i områder med høy risiko. Rest and recreation scheme. Hos oss er det åtte uker og ut! Det er ikke frivillig eller kan velges bort fordi det er mye å gjøre. Du skal bare reise ut!  Så nå har jeg kjent på høsten i Norge og følt hvor uvirkelig denne verden er skrudd sammen. Og vært milevis fra å skrive reisebrev.

Noen sier Juba er en av de styggeste byene i verden. Det er i alle fall en av de dyreste! Det er godt gjort at undertegnede blir sjokkert over matvarepriser, som er vant til Norge. Nå handler jeg riktignok i en typisk expat-butikk hvor du finner få lokale. Det sier i alle fall noe om at de lokale sliter med høye priser. I et land som kunne vært matkammer for Øst-Afrika. Ja, kanskje hele Afrika. En gang var Juba en yndet juvel langs Nilen med art deco inspirerte bygninger med søyleganger og utsmykninger. Her kom safariturister, løvejegere og oppdagelsesreisende og nøt sine G/T’er, mens Afrikas blodrøde sol gikk ned bak horisonten. Nå er det på mange måter en forvokst landsby med en bråte halvferdige høyblokker, som jeg er litt usikker på om blir ferdigstilt. Optimismen gikk litt ut av prosjektet sist desember og donorpengene sitter ikke like løst lenger.

«På bunnen av sola»

Jeg kjøpte meg en bok da jeg var hjemme. «På bunnen av sola» - om Norge i Sudan skrevet av Bibiana Dahle Piene. For alle oss Sudan-frelste er det en herlig bok. Høydepunktene fra Kirkens Nødhjelp’s «Little Norway» skal jeg dekke fyldig en annen gang. Men når Kirkens Nødhjelp trekker seg ut av Hileiu og Torrit i 1986 er det duket for en annen av Norges bistands-organisasjoner  - Norsk Folkehjelp.

Men la meg ta dere tilbake til åttitallet. Sudans andre borgerkrig startet i 1983 og sivilbefolkningen er som alltid den tapende part. En av mange årsaker til Sudans borgerkriger er også en langsiktig økonomisk utviklingsstrategi. I kampen om hvem som skal ta kontrollen over ressurser og landområder er forflytning av mennesker og det vi på norsk kaller «asset stripping» et viktig element. I Khartoum hadde man administrative og militære ressurser til å gjennomføre denne politikken. Hos SPLA ønsket man interne flyktninger tilbake til hjemmene sine, men alle parter i konflikten ville hindre de andre i å få tilgang til mat og ressurser. Så alle utførte angrep på landsbyer, brant avlinger og drev beboerne vekk. Det er gjerne årsaken til begge eller alle parter i borgerkrigen spilte på internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er neppe så mange av oss som jobber i denne bransjen som er så naive at vi ikke forstår at vi (bistandsorganisasjoner) er en del av denne maktpolitikken. Det reiser naturlig nok  en stripe av etiske dilemmaer. Khartoum tillot bare nødhjelp til de byene de selv kontrollerte og SPLA angriper hjelpeforsyninger og skyter ned fly. Slik blir nødhjelpen både et våpen og et gissel i borgerkrigen.

Utover på åtti-tallet ble Sør-Sudan rammet en sultkatastrofe av enorme dimensjoner. Folk var drevet på flukt og manglet alt for å kunne brødfø seg selv. Ikke helt ulik situasjonen i dag. Tusener døde i hopetall, men interessen i internasjonal presse var konsentrert om Bob Geldof, «Do they know it’s Christmas» og sultkatastrofen i Etiopia. Det fantes få vitner til hva som skjedde i Sør-Sudan. Det er her Egil Hagen og Norsk Folkehjelp kommer inn. Ingen andre bistandsorganisasjoner ville utfordre Khartoum og de ville heller ikke støtte en geriljabevegelse som kjempet mot et folkevalgt regime, støttet av USA. (dette er åttitallet) Egil Hagen, en tidligere spesialsoldat som nå jobbet med bistandsarbeid hadde skaffet seg gode kontakter i SPLA. Han fikk flere tusen tonn mais fra EU og får Norsk Folkehjelp til å betale for transporten inn i Sør-Sudan. En transport som i henhold til EU skulle holdes hemmelig, men som ble slått stort opp i VG. Etter hvert ble det mer oppmerksomhet omkring sultkatastrofen i Sør-Sudan og Khartoum måtte til slutt åpne opp for nødhjelp. I 1988 startet den til da største og dyreste hjelpeoperasjonen i FN’s historie, Operation Lifeline Sudan (OLS). Alle bistandsorganisasjonene deltok i denne operasjonen – alle uten Norsk Folkehjelp. De ønsket seg handlefrihet og tettere samarbeid med SPLA og hadde egne forsyningslinjer direkte til opprørsbevegelsen. Det var kanskje ikke bare såkorn de fraktet i flyene til Norsk Folkehjelp, men det er uansett historie nå. Det har vært tette kontakter mellom Norsk Folkehjelp og SPLA helt opp til våre dager og det er vel ikke helt uten grunn at på bilskiltene til Norsk Folkehjelp her i Sør-Sudan står det "NGO 1".    

Dette bilde er tatt av Paul Jeffrey, som vi bruker mye i nettverket (ACT)