R&R

De fleste NGO’er har en ventil – en måte å overleve på i områder med høy risiko. Rest and recreation scheme. Hos oss er det åtte uker og ut! Det er ikke frivillig eller kan velges bort fordi det er mye å gjøre. Du skal bare reise ut!  Så nå har jeg kjent på høsten i Norge og følt hvor uvirkelig denne verden er skrudd sammen. Og vært milevis fra å skrive reisebrev.

Noen sier Juba er en av de styggeste byene i verden. Det er i alle fall en av de dyreste! Det er godt gjort at undertegnede blir sjokkert over matvarepriser, som er vant til Norge. Nå handler jeg riktignok i en typisk expat-butikk hvor du finner få lokale. Det sier i alle fall noe om at de lokale sliter med høye priser. I et land som kunne vært matkammer for Øst-Afrika. Ja, kanskje hele Afrika. En gang var Juba en yndet juvel langs Nilen med art deco inspirerte bygninger med søyleganger og utsmykninger. Her kom safariturister, løvejegere og oppdagelsesreisende og nøt sine G/T’er, mens Afrikas blodrøde sol gikk ned bak horisonten. Nå er det på mange måter en forvokst landsby med en bråte halvferdige høyblokker, som jeg er litt usikker på om blir ferdigstilt. Optimismen gikk litt ut av prosjektet sist desember og donorpengene sitter ikke like løst lenger.

«På bunnen av sola»

Jeg kjøpte meg en bok da jeg var hjemme. «På bunnen av sola» - om Norge i Sudan skrevet av Bibiana Dahle Piene. For alle oss Sudan-frelste er det en herlig bok. Høydepunktene fra Kirkens Nødhjelp’s «Little Norway» skal jeg dekke fyldig en annen gang. Men når Kirkens Nødhjelp trekker seg ut av Hileiu og Torrit i 1986 er det duket for en annen av Norges bistands-organisasjoner  - Norsk Folkehjelp.

Men la meg ta dere tilbake til åttitallet. Sudans andre borgerkrig startet i 1983 og sivilbefolkningen er som alltid den tapende part. En av mange årsaker til Sudans borgerkriger er også en langsiktig økonomisk utviklingsstrategi. I kampen om hvem som skal ta kontrollen over ressurser og landområder er forflytning av mennesker og det vi på norsk kaller «asset stripping» et viktig element. I Khartoum hadde man administrative og militære ressurser til å gjennomføre denne politikken. Hos SPLA ønsket man interne flyktninger tilbake til hjemmene sine, men alle parter i konflikten ville hindre de andre i å få tilgang til mat og ressurser. Så alle utførte angrep på landsbyer, brant avlinger og drev beboerne vekk. Det er gjerne årsaken til begge eller alle parter i borgerkrigen spilte på internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er neppe så mange av oss som jobber i denne bransjen som er så naive at vi ikke forstår at vi (bistandsorganisasjoner) er en del av denne maktpolitikken. Det reiser naturlig nok  en stripe av etiske dilemmaer. Khartoum tillot bare nødhjelp til de byene de selv kontrollerte og SPLA angriper hjelpeforsyninger og skyter ned fly. Slik blir nødhjelpen både et våpen og et gissel i borgerkrigen.

Utover på åtti-tallet ble Sør-Sudan rammet en sultkatastrofe av enorme dimensjoner. Folk var drevet på flukt og manglet alt for å kunne brødfø seg selv. Ikke helt ulik situasjonen i dag. Tusener døde i hopetall, men interessen i internasjonal presse var konsentrert om Bob Geldof, «Do they know it’s Christmas» og sultkatastrofen i Etiopia. Det fantes få vitner til hva som skjedde i Sør-Sudan. Det er her Egil Hagen og Norsk Folkehjelp kommer inn. Ingen andre bistandsorganisasjoner ville utfordre Khartoum og de ville heller ikke støtte en geriljabevegelse som kjempet mot et folkevalgt regime, støttet av USA. (dette er åttitallet) Egil Hagen, en tidligere spesialsoldat som nå jobbet med bistandsarbeid hadde skaffet seg gode kontakter i SPLA. Han fikk flere tusen tonn mais fra EU og får Norsk Folkehjelp til å betale for transporten inn i Sør-Sudan. En transport som i henhold til EU skulle holdes hemmelig, men som ble slått stort opp i VG. Etter hvert ble det mer oppmerksomhet omkring sultkatastrofen i Sør-Sudan og Khartoum måtte til slutt åpne opp for nødhjelp. I 1988 startet den til da største og dyreste hjelpeoperasjonen i FN’s historie, Operation Lifeline Sudan (OLS). Alle bistandsorganisasjonene deltok i denne operasjonen – alle uten Norsk Folkehjelp. De ønsket seg handlefrihet og tettere samarbeid med SPLA og hadde egne forsyningslinjer direkte til opprørsbevegelsen. Det var kanskje ikke bare såkorn de fraktet i flyene til Norsk Folkehjelp, men det er uansett historie nå. Det har vært tette kontakter mellom Norsk Folkehjelp og SPLA helt opp til våre dager og det er vel ikke helt uten grunn at på bilskiltene til Norsk Folkehjelp her i Sør-Sudan står det "NGO 1".    

Dette bilde er tatt av Paul Jeffrey, som vi bruker mye i nettverket (ACT)