Nye kontorer

Det har vært planer om nybygg i mange år. Noen planer har definitivt vært mer grandiose enn det vi har endt opp med nå. Høyere, større, mer prangende. Men jeg tror vi til slutt fikk et ganske så bra og edruelig alternativ. Det gamle kontoret fra 1974 ble borte på en uke og det nye har tilnærmet samme størrelse. Vi i HR og Finance har midlertidig vært i et annet gammelt bygg. Nå skal det også ned og gi plass til møtesal og kantine. 

Jeg er mektig imponert over arbeidsinnsatsen og tempo i byggingen. Inntil 60 mann (og kvinner) seks dager i uken fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Det aller meste uten maskiner. Tunge løft, mye sement på trillebårer og lite - svært lite HMS. Formannen er fra Eritrea, men har bodd mange år i California. Men nå var det vanskelig med jobber der, så han er kommet til Sør Sudan! Jeg trodde i min naivitet at dette var lokale arbeidere, men det var det nok ikke. 90-95 % er fra Uganda. I følge formannen er det vanskelig å rekruttere lokalt og de som kommer er der maksimalt en uke. Så orker/gidder/kan de ikke mer. Det er litt som Saud-Arabia og Norge, men vi har jo råd til det - enn så lenge. De lokale her eier jo ikke penger. Dårlig betalt tenker du kanskje og ja - det er jo ikke norske lønninger. Men de får 100 pund om dagen og det er tross alt fire gangern av det sikkerhetsvaktene våre får. Med dagens svartebørskurs er 100 pund ca 7 USD. (34 USD etter offisiell kurs)  

Det gamle kontoret

Mange utlendinger som kommer hit er nok av den oppfatning av at Sørsudanesere er grunnleggende late. Hoteller og restauranter drives av folk fra nabolandene Etiopia, Uganda eller Kenya. På markedet er det et stort innslag av folk fra Uganda og Kenya. Og anleggsvirksomhet drives av kinesere eller av andre utlendinger. Til og med vår lokale leiebilsjåfør er fra Kenya. Slik kunne jeg fortsette med å beskrive et problem som nok er litt mer komplisert enn latskap. Kanskje er dette baksiden av bistandsmedaljen? Et resultat av de massive utenlandske investeringene uten noen form for beskyttelse eller oppgradering av egen arbeidskraft. Det er jo ikke akkurat tradisjon for å bygge denne type hus eller hoteller på 10-15 etasjer. Her er det tukuls og leirhytter som gjelder. For 10 år siden fikk du seng i et telt og betalte 200USD for natta. På få år har et hopetall med hoteller og leilighetsbygg skutt i været. Vi er gode på kvinnegrupper og workshop’er, men når det kommer til næringsvirksomhet har vi ikke mye å bidra med. Hva med lærlinger, utdanning og krav til utenlandske entrepenører? Mange politikere har nok med å berike seg selv og de utenlandske entreprenørene rykker inn med egne trente folk så slipper de å lære opp sørsudanesere.  Vi trengte jo beskyttelse og regelverk for å kunne bygge opp en egen oljeindustri I Norge og det er vel ikke helt utenkelig at de kunne trengt mye av det her også.

Finance dep i gamle lokaler

Mitt nye kontor har lyse fliser og duse farger. Veldig delikat. Nå er det slik at det tidvis er svært varmt i dette landet(!) Og fuktig. Det kan være ganske krevende å opprettholde konsentrasjonen når svetten siler og viftene streiker for n’te gang. Da setter man umåtelig pris på et nytt sentralisert kjølesystem. Still inn temperaturen og det nesten lydløse anlegget gir deg et svalt kontor hele dagen. Fantastisk!

Kirkebesøk

Søndag! Det er på tide med et kirkebesøk! Ikke for å høre Herrens ord nødvendigvis – som human-etiker er jeg er ikke helt der - men skal man komme litt mer under huden på dette folket må man også møte dem på en for dem viktig arena. Messe på søndag klokken 10:00. Jeg er med Thor-Arne og Matea. Thor-Arne var direktør for KN i Khartoum, mens jeg jobbet i Nyala. Nå er han pensjonist, men på gjestebesøk mens Anne har permisjon uten lønn. Matea har jobbet for KN i 35 år og er en institusjon både hjemme og her.

 Det er masse mennesker innenfor og utenfor kirken. En drøm for en norsk prest skulle jeg tro for her er det ikke mye glisne benkerader. Hele langsiden er fylt opp med et kor og musikkinstrumenter. Folk er kommet i finstasen og alle kjenner alle. Stor stemning. Når de fyrer opp instrumentene og koret stemmer i, er det som et fyrverkeri av musikk, sang og rytmer. Man føler seg hensatt til sørstatene i USA. Messen foregår gjerne på flere språk - engelsk, Juba-arabisk og et lokalt språk. Presten snakket denne gangen utelukkende på engelsk og elsket å høre sin egen stemme, slik de fleste prester i denne verden gjør. Manuskript er feigt og da blir det ofte mye gjentakelser. Kirken i seg selv er ganske så enkel med blikktak og uten de store alterdekorasjonene. Matea forteller at de planlegger en ny kirke og samler inn penger til dette. Det er ikke mindre enn to kollekter – en for ny kirke som sagt og en for de fattige. Zakat’n, som de har med seg fra islam i nord. Man gir mer til fattige og tiggere i dette landet enn man ser hjemme. Det skal riktignok ikke så mye til, men de store kurvene strutter over av sedler. Mest ett-pundsedler riktignok, men det er jo slik at jo rikere vi blir jo mindre tenker vi på de som ikke har lykkes like bra. Slik er også det selvopptatte og rike Norge blitt på 2000-tallet!

Kristendommen kom tidlig til Sudan. I Apostelens gjerninger møter Filip en «etiopisk» hoffmann. Men han tjente dronning Kandake av Meroe og det var i dagens Sudan. Han ble den første ikke-jøde som ble døpt. Den kristne delen av Sudan (Nubia) levde lenge side om side med muslimene etter at de inntok landet på 600-tallet, men de siste kirkene forsvant på 1200 tallet. Våre dagers kristne arv er et resultat av vestlige misjonærer på 18 og 19 tallet. I 1964 ble de alle kastet ut av det arabisk/muslimske styret i Khartoum. Stein Erik Horjen skriver i sin bok «Lang vei til fred» om møte mellom norske og Sørsudanske teologer og prester i året 2000. Langt oppe i Hedalen, som jo er mer kjent for troll enn gudstro. Sørsudaneserne hevdet at borgerkrigen var Guds straffedom over Sudan. Hvis du har glemt din bibelhistorie (!) så forteller Jesaja kap. 18 hvilke ulykker som skulle ramme mange av Israels naboer. Her er også det sudanske landet Kush nevnt og det skulle gå riktig ille med dem. Nestekjærlighet var ikke veldig fremtredende i dette skriftstedet. Denne tolkningen virket nok noe meningsløs på norske teologer. Men hva visste vel nordmenn om lidelse? Hva visste de om å miste alt og likevel holde fast i troen og håpet? I Europa vender kristne Gud ryggen når lidelsen blir uforståelig. I Sør Sudan eller Afrika for den del, er det motsatt. Jo mer uoverkommelig lidelsen blir, jo mer intens blir bønnene om hjelp. En tilværelse uten Gud er utenkelig i denne tradisjonelle, afrikanske virkelighet. Jo mer prøvelser, krig og desperasjon det ble for folket i Sør-Sudan, jo sterkere vokste kirken seg.

Vi jobber med kirkesamfunn i Sør-Sudan, men også gjennom lokale grupperinger og tradisjonelle stammestrukturer. Når mye av det sivile samfunn har brutt samfunn har kirkesamfunn (også muslimske) en legitimitet og troverdighet som er viktig i freds- og forsoningsarbeidet. Og det er en viktig kommunikasjonskanal. Når Tom Kristiansen skrev presidentens kunngjøringer, var kanalen gjennom kirkene. Jeg kan bekrefte at «Kunngjøringer» stod på agendaen i denne kirken også, slik det var og sikkert fortsatt er i norske kirker. En svært underholdende oppleser som utløste tilrop og latter.

Ettermiddagen tilbringes i bassenget til den norsk ambassaden. Det skal jeg fortelle om en annen gang.

 

Svartebørs

På en av mine faste nettsider har de oversikt over utviklingen på svartebørsen. Ganske spesielt! Det er slik at sentral-banken har fastsatt kursen på Sør Sudanesiske pund til 2.96 for en dollar. Det er den grønne rette linjen. Da jeg kom her for et år siden var kursen rundt fire på svartebørsen. For et par uker siden var den over 15. Vi snakker om svartebørs, men det er jo ikke slik at vi veksler i mørke bakgater. Vi kan betale i vårt lokale supermarked med dollar og få tilnærmet svartebørskurs.

Da Salva Kiir undertegnet fredsavtalen datt kursen fra over 16 til 11. Det viser jo at markedet har tro på bedre tider. Men prisene i butikkene reflekterer stigningen i dollarkursen. Selv når jeg regner om fra svartebørskurs, koster yoghurten 40 kroner for et stort beger.  250 gram smør er 50 kroner. Bruker jeg den offisielle kursen er smørprisen 890,- pr kilo. Jeg trodde ikke det var mulig for en nordmann å bli lettere rystet over matprisene , men det har eksplodert det siste halve året. Vi har leid inn et vaktselskap som har vakter innenfor boområdet om natta. De tjener 600 pund i måneden, så det er ikke helt enkelt å få endene til å møtes selv når man har jobb!

Våre ansatte får utbetalt lønninger i amerikanske dollar. De fleste ansatte i FN og NGO’er får det. Men nå begynner dollarmengden å skrumpe inn. Jeg har hatt krisemøter med våre to banker denne uka (Kenyanske banker med filialer her). Den ene banken innrømmet at de hadde støvsugd alle hvelv og hadde knapt en dollarseddel igjen. De skulle prøve å frakte inn dollar fra Kenya. Når tillitten til lokal valuta og økonomi er borte, ja så vil alle ha utbetalt dollar.

Vi husker jo systemet med svartebørs i Øst-Europa og det gir jo mulighet for mye grums. Folk oppover i regjeringsapparatet beskyldes for å kjøpe dollar til offisiell kurs 2.96 og deretter veksle tilbake til pund. Man trenger neppe være økonom for å se at det kan gi ganske store gevinster med minimal risiko. Vi utenlands-ansatte har med en bunke dollar hjemmefra og så veksler vi en gang i uka. Det nytter Ikke å komme til Sør Sudan uten kontanter -  minibankene  må du lete lenge etter. Men ta med nye dollarsedler - er de fra før 2006 må du lete lenge etter kjøpere. Og det skal være 100 dollarsedler - nystrøkne og fine.


Internt fordrevne