Kirkebesøk

Søndag! Det er på tide med et kirkebesøk! Ikke for å høre Herrens ord nødvendigvis – som human-etiker er jeg er ikke helt der - men skal man komme litt mer under huden på dette folket må man også møte dem på en for dem viktig arena. Messe på søndag klokken 10:00. Jeg er med Thor-Arne og Matea. Thor-Arne var direktør for KN i Khartoum, mens jeg jobbet i Nyala. Nå er han pensjonist, men på gjestebesøk mens Anne har permisjon uten lønn. Matea har jobbet for KN i 35 år og er en institusjon både hjemme og her.

 Det er masse mennesker innenfor og utenfor kirken. En drøm for en norsk prest skulle jeg tro for her er det ikke mye glisne benkerader. Hele langsiden er fylt opp med et kor og musikkinstrumenter. Folk er kommet i finstasen og alle kjenner alle. Stor stemning. Når de fyrer opp instrumentene og koret stemmer i, er det som et fyrverkeri av musikk, sang og rytmer. Man føler seg hensatt til sørstatene i USA. Messen foregår gjerne på flere språk - engelsk, Juba-arabisk og et lokalt språk. Presten snakket denne gangen utelukkende på engelsk og elsket å høre sin egen stemme, slik de fleste prester i denne verden gjør. Manuskript er feigt og da blir det ofte mye gjentakelser. Kirken i seg selv er ganske så enkel med blikktak og uten de store alterdekorasjonene. Matea forteller at de planlegger en ny kirke og samler inn penger til dette. Det er ikke mindre enn to kollekter – en for ny kirke som sagt og en for de fattige. Zakat’n, som de har med seg fra islam i nord. Man gir mer til fattige og tiggere i dette landet enn man ser hjemme. Det skal riktignok ikke så mye til, men de store kurvene strutter over av sedler. Mest ett-pundsedler riktignok, men det er jo slik at jo rikere vi blir jo mindre tenker vi på de som ikke har lykkes like bra. Slik er også det selvopptatte og rike Norge blitt på 2000-tallet!

Kristendommen kom tidlig til Sudan. I Apostelens gjerninger møter Filip en «etiopisk» hoffmann. Men han tjente dronning Kandake av Meroe og det var i dagens Sudan. Han ble den første ikke-jøde som ble døpt. Den kristne delen av Sudan (Nubia) levde lenge side om side med muslimene etter at de inntok landet på 600-tallet, men de siste kirkene forsvant på 1200 tallet. Våre dagers kristne arv er et resultat av vestlige misjonærer på 18 og 19 tallet. I 1964 ble de alle kastet ut av det arabisk/muslimske styret i Khartoum. Stein Erik Horjen skriver i sin bok «Lang vei til fred» om møte mellom norske og Sørsudanske teologer og prester i året 2000. Langt oppe i Hedalen, som jo er mer kjent for troll enn gudstro. Sørsudaneserne hevdet at borgerkrigen var Guds straffedom over Sudan. Hvis du har glemt din bibelhistorie (!) så forteller Jesaja kap. 18 hvilke ulykker som skulle ramme mange av Israels naboer. Her er også det sudanske landet Kush nevnt og det skulle gå riktig ille med dem. Nestekjærlighet var ikke veldig fremtredende i dette skriftstedet. Denne tolkningen virket nok noe meningsløs på norske teologer. Men hva visste vel nordmenn om lidelse? Hva visste de om å miste alt og likevel holde fast i troen og håpet? I Europa vender kristne Gud ryggen når lidelsen blir uforståelig. I Sør Sudan eller Afrika for den del, er det motsatt. Jo mer uoverkommelig lidelsen blir, jo mer intens blir bønnene om hjelp. En tilværelse uten Gud er utenkelig i denne tradisjonelle, afrikanske virkelighet. Jo mer prøvelser, krig og desperasjon det ble for folket i Sør-Sudan, jo sterkere vokste kirken seg.

Vi jobber med kirkesamfunn i Sør-Sudan, men også gjennom lokale grupperinger og tradisjonelle stammestrukturer. Når mye av det sivile samfunn har brutt samfunn har kirkesamfunn (også muslimske) en legitimitet og troverdighet som er viktig i freds- og forsoningsarbeidet. Og det er en viktig kommunikasjonskanal. Når Tom Kristiansen skrev presidentens kunngjøringer, var kanalen gjennom kirkene. Jeg kan bekrefte at «Kunngjøringer» stod på agendaen i denne kirken også, slik det var og sikkert fortsatt er i norske kirker. En svært underholdende oppleser som utløste tilrop og latter.

Ettermiddagen tilbringes i bassenget til den norsk ambassaden. Det skal jeg fortelle om en annen gang.