Kamper i Juba

Fredag 8 Juli 2016. Vi har sendt hjem de ansatte tidlig denne fredagen. Dagen før ble flere soldater drept ved en kontrollpost på veien ut av Juba. Et par, tre kilometer vest for staff house. Situasjonen er spent og det kan være en fordel å komme hjem i god tid før det blir mørkt. Jeg har konferert med noen lokale, gitt melding til Anne (direktøren som er på ferie) og Oslo at vi gir oss tidligere. Vi lukker og slukker kl 15:00 og drar på Vamp for å proviantere. Vi skal uansett ikke ut av huset før etter uavhengighetsdagen. En ualminnelig klok beslutning skulle det vise seg. Hadde vi dratt hjem til vanlig tid hadde vi havnet midt i skuddlinjen foran State House. (rundt halv seks starter skytingen og vi forlater vanligvis kontoret 17:30 og State House er to kvartaler unna)

Jeg skyper med Karianne på hovedkontoret. Hun skal ha tak i noen rapporter på en fredags ettermiddag og jeg vet jo at alle behov som dukker opp i Oslo skulle helst vært levert dagen før. Plutselig begynner det å smelle rundt oss – en ganske intens skuddveksling som nok høres nærmere ut enn det faktisk er. Jeg skriver til Karianne at det er litt vanskelig å holde konsentrasjonen siden det skytes ganske heftig i nabolaget. Hun er ikke sen med å ringe meg. Derved blir hun også min kontaktperson de nærmeste dagene. Karianne – som ikke har en bråte løsninger der det egentlig ikke finnes noen - som ikke tar deg gjennom hundre checklister for å minne deg på alt hva du skulle ha gjort, og som er akkurat passe strukturert, medfølende og redd til å hjelpe deg igjennom situasjonen. Som dropper feriestarten for å være min kontakt til Oslo. Og ikke minst – hun kjenner Sør-Sudan, staff house og de ansatte etter mange besøk her.

Det har vært spent i flere uker. Vår ryktebørs nummer en er Restaurant Bedouin. Her er piloter, forretningsfolk, expats og noen få lokale. Og den katolske presten Dan Eiffe som ledet Norsk Folkehjelps operasjoner i Sør-Sudan på nittitallet. Her er det litt som i TV-serien Cheers – «everybody knows your name» I alle fall kollega Snorres navn – han er noe mer frempå enn undertegnede og konverserer ivrig med alle. Men serveringsdamen kjenner meg i alle fall (!) og Rita kommer umiddelbart med en iskald White Bull når jeg entrer barkrakken. Dan har nære kontakter til presidenten og har aldri vært mer nervøs for sikkerhetssituasjonen. Det er ikke helt lett å tolke det konkrete budskapet, men det stemmer ganske godt med hva andre kilder forteller oss.

Skytingen ved State House (J1) varer i nærmere halvannen time denne fredags ettermiddagen. Salva Kiir og Riek Machar har et krisemøte inne i bygningen for å unngå at situasjonen etter skytingen ved kontrollposten dagen før skal eskalere til noe mer. Det er i alle fall den offisielle versjonen. Noe tyder på at kampene startet ved en tilfeldighet og Maren Sæbø fortalte meg denne versjonen: Livvaktene til Riek Machar og presidentens livgarde krangler om parkeringsplasser inne på området. En offiser fra SPLA-iG fiker til en kvinnelig soldat fra SPLA-iO. Kollegaen til kvinnen skyter umiddelbart offiseren som slo. Derved er blodbadet i gang og kampene inne i forgården sprer seg til veien utenfor (Ministry Road) hvor en rekke soldater fra de to fløyene er plassert. Forsterkninger fra Riek Machars styrker ankommer etter hvert i pick-up’er med sine mitraljøser, men da er mye tungt artilleri hos regjeringshæren kommet på plass. Det finnes ingen dekning og likhaugen bare vokser. De seneste tallene anslår at nærmere 300 døde i skuddvekslingen.

Uavhengighetsdagen forløper helt rolig med bare litt spredt skyting. Min kollega Diana er klar på at hun gjerne skulle ut fortest mulig og jeg bestiller en flybillett til henne til Nairobi neste dag. Det flyet kom aldri til Juba. På søndag snakker jeg tidlig med Gunnar på ambassaden. De har flyttet over til amerikanernes leir. De er klare på at situasjonen er uoversiktlig og usikker og vil evakuere så snart situasjonen tillater det. Men siden gårsdagen forløp rolig har vi jo et håp om at det er over for denne gang. Det var det ikke. Bare minutter etter telefonsamtalen med Gunnar hører vi tunge granatnedslag oppe ved Jebel området hvor Riek Machar og hans styrker holder hus. Kampene der oppe fortsetter hele søndagen og mandagen og de sprer seg til området hvor vi bor (Tompiny) – ned mot flyplassen og rundt FN-leiren. Gunnar sier militsen er blitt bevæpnet og det er særdeles dårlig nytt. Disse gutta skyter på alt og alle og de går ofte fra hus til hus for å rane, drepe og voldta.

Kule på badet

Mandag kveld annonseres våpenhvile og vi puster lettet ut. Helt til det starter en kakafoni av skudd fra automatvåpen. Det er rett utenfor porten vår og i området rundt og vi dukker ned på gulvet og kryper inn på badet. Jeg ser på NGO-skypen at noen tror det er feiring av våpenhvilen og de skyter i lufta! Gi nå disse gutta noe champagne i stedet tenker jeg. Det smeller inne på badet og en kule har kommet gjennom taket og truffet en flis. Rosie er nær ved å bli truffet. Etter hvert gir det seg, men det er ikke helt den beste sovemedisinen.

Skal vi evakuere eller bli? Det er jo ikke noen god følelse å stikke av når problemene tårner seg opp. Det er denne skamfølelsen jeg alltid kjenner på når jeg sitter på flyet fra Juba til Nairobi – vi kan alltid reise fra problemene og komme tilbake til et trygt Norge. Ja, verden er urettferdig, men jeg kjenner denne følelsen sterkere i dag. Det virker som våpenhvilen kan holde og vi føler oss ganske trygge innenfor murene. Men samtidig er dette den farlige perioden. Det finnes ikke lenger forsyninger i Juba – alle butikker og markeder er tømt for varer og nå er soldater og mobben på jakt etter mat og verdisaker. Da er våre boliger et ettertraktet bytte. Samtidig vet vi ikke helt hvem som styrer denne byen lenger og hvem, om noen, som har kontroll med Juba. Jeg ringer Nina i DCA og vi bestiller evakueringsflyet fra Planes of Africa. (Etter forrige krise i 2013 har vi og noen andre NGO’er et evakueringsfly i beredskap)

Jeg ser på Skype-forumet at du bør helst være forhandlingsekspert for å tråkle seg gjennom aggressive og ganske brutale kontrollposter. Men hva er trikset ? – resitere Koranen på arabisk fungerer ikke her,  men jo - jeg må lære meg noen fraser på Dinka. Språk kan være en veldig konfliktdemper og jeg ringer Dhieu og ber han komme opp i hovedhuset (han bor i nabohuset og er Dinka) En times pugging, notering og trening og jeg har lært meg noen både viktige og uviktige setninger.  «Vi har problemer med forgasseren» kan jo være greit å kunne på Dinka(!) Jeg prøvde meg på sikkerhetsvakten vår og det fungerte på han. Han lo så han ristet. Det var egentlige den eneste praksisen jeg fikk. Alle kontrollposter var borte fra veien til flyplassen. 

Juba International Airport - en av de mest kaotiske flyplasser i verden, er denne morgenen forvandlet til disiplinerte køer som sluses gjennom flyplassen ganske så effektivt. Riktignok må jeg putte 550 Sør-Sudanske pund (ca 100 kr) i en enorm svart plastsekk full av penger, men jeg tror jeg kan leve med det. Vi tar av 09:45 i en Fokker 50 på vei til Nairobi.

35 000 er flyktet fra hjemmene sine under kampene om Juba. De har søkt tilflukt hos familie, kirker og i FN sine leirer. Og det er en stri strøm av flyktninger til Uganda. Når mange samler seg på små flater bryter det gjerne ut kolera. Også i dette tilfellet. Husk at Juba har ingen sentral vannforsyning eller kloakksystem. Vannet hentes stort sett fra Nilen og hvis du som nordmann prøver å drikke det vannet kan jeg garantere noen smertefulle dager. Kirkens Nødhjelp har boret og rehabilitert brønnhull i Juba den siste måneden. Og vi har levert tepper, utstyr og hygieneartikler. Nå handler det om å tilrettelegge for at de kan dra tilbake til hjemmene sine.

Mange sivile har mistet livet i kampene, men dette er tall som aldri vil bli offentliggjort. Brutaliteten kan være hinsides det du orker å tenke på. Det så vi fra AU-rapporten om kampene i nord, vi hørte om det nylig etter kampene i Wau og det kommer langsomt frem i fortellingen om Juba også. Det er noen lidelser for dette folket som det er vanskelig eller umulig å sette seg inn i eller bli en del av. Gjennom tiår har det vært en kamp for å overleve – frykten for vold og krig, kampen for mat til familien, de mange sykdommene.  Og så er det vel også slik at vi ikke fatter hvordan de fortsatt har håp, kan gå videre, le og ha glede i livene sine.

Mange kriser kjemper om oppmerksomhet i opinionen. Nå er ikke tiden for å glemme Sør –Sudan.

Uavhengighetsdagen

På lørdag er det fem år siden Sør-Sudan ble en selvstendig stat. Man skulle tro det var duket for en storstilt feiring, men all festivitas er avlyst. Statskassa er tom! Offentlige ansatte ligger langt etter med lønninger. Nå kunne regjeringen sikkert ha svidd av en bråte pund på en durabelig feiring, selv om visse statsansatte ikke får lønninger. Det er jo ikke helt uten tradisjon i en afrikansk virkelighet. Men en ting er jo at lærere og helsepersonell ikke får lønn – av en eller annen grunn gjør det meg litt mer engstelig når soldater og politi mangler noe i lønningsposen.

Det er mer enn vanlig spent i Juba om dagen. Forrige fredag ble en offiser drept på høylys dag angivelig av National Security. For sikkerhets skyld brukte attentatmennene mitraljøsen som gjerne er montert på planet på en Toyota pick up. En ganske voldsom henrettelse.  Offeret tilhørte SPLM-iO (opposisjonen) og kilder hevder han var det femte offeret i en serie drap på tidligere medlemmer av National Security. På onsdag (Eid Al-fitr) var det utallige check-points på vei hjem og i går kveld var det heftig og langvarig skyting som kunne høres over det meste av byen. I følge Sudan Tribune var det skuddveksling mellom soldater fra SPLA og SPLM-iO og minst fire skal være drept og flere sårede. Litt senere på kvelden ble en amerikanske ambassadebil beskutt med flere runder fra automatvåpen. Det var et pansret kjøretøy så ingen ble skadet. Den siste hendelsen var bare noen hundre meter fra gjestehuset vi bor. Jeg tror kanskje vi ligger litt lavt denne weekenden uten de store byturene!

Det økonomiske sammenbruddet kommer neppe som en bombe.

Her er det lite innenlandsk produksjon og oljeprisens fall og ødelagte oljebrønner har redusert statens inntekter til et minimum. Krig er jo heller ikke helt gratis. Da jeg kom hit i august 2014 fikk jeg fire pund for en US dollar. Den offisielle kursen var 3. Forrige lørdag fikk jeg 48 pund for en dollar og nå har den offisielle kursen steget til 41. Når landets realøkonomi nærmest er ikke-eksisterende og praktisk talt alle varer importeres, er sør-sudanske pund lite å satse penger på. Prisene stiger i takt med fallende pundkurs. Hvis lønnen din er utbetalt i pund som hos de offentlige ansatte (og militære), har du store problemer. Jeg tror vaktene fra vårt lokale vaktselskap har 800 pund i måneden. Det var 200 USD da jeg kom hit. Nå er det 17. Hvis du tror det er store økonomiske forskjeller i Norge – forestill deg 17 dollar i måneden med et prisnivå på basisvarer som overgår Norge.  Det er en situasjon det kan være vanskelig å sette seg inn i hvis du bor i Norge. De fleste NGO’er som oss har knyttet lønningen opp mot US dollar. Den nominelle lønnen i pund stiger i takt med pundets fall mot dollar og gledelig nok for Sør Sudan – i våre utregninger stiger skatteinngangen fra våre ansatte i takt med pundfallet. Noen ganske krevende øvelser for å beregne det hele og lønnssystemet er et excel-ark så sprengfullt av pivot-tabeller, valutakurser og intrikate formler at jeg får angst når jeg tenker på det. Heldigvis er det mange andre ting å tenke på.

Det er en jevn strøm av dårlige nyheter fra Sør-Sudan. Senest var det kamper i Wau , mange drepte og tusenvis som flyktet inn i bushen, til FN eller søkte tilflukt i kirker. Daglig kommer det meldinger om trefninger, kvegtyverier, ran, nye flyktninger. Noe er stammestrider, noe er militsgrupper, noe er banditter og unntaksvis er det trefninger mellom soldater - SPLA og SPLM-iO. Krig er jo sjelden mellom soldater lenger – det er soldater mot sivilbefolkning og ofte med grufulle konsekvenser.  Behovet for nødhjelp stiger i takt med en ny strøm av internt fordrevne flyktninger. For et år siden ble det et veldig oppsving i ran av kontorer og internasjonale gjestehus her i Juba. Våre venner i Danish Church Aid og Finn Church Aid har begge hatt besøk av nattlige banditter. Ingen udelt hyggelig opplevelse å bokstavelig talt bli vekket med en AK 47 mot hodet. Jeg trodde det var noen år til jeg måtte ha trygghetsalarm fra hjelpemiddelsentralen, men nå har jeg en ved siden av meg i senga. Den skrur på sirenen vår og gir signal hos vaktselskapet. Jeg gjør hver kveld mine forberedelser til nattlige besøk – en litt slitt nr 2 laptop på bordet (mens min nye gjemmes vekk), passelig mengde med kontanter inkludert dollar og mine to mobiltelefoner på nattbordet. Det er dette de er på jakt etter.

Rammeverket for fredsavtalen er temmelig skjør og grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Etter at overgangsregjeringen ble etablert er det skjedd bemerkelsesverdig lite. Mye tyder på at de gamle ministre tok med seg smitt og smule av møbler, data, biler osv – ja til om med ministerienes bankkonti ble støvsugd og tømt. En av mine kilder sier at hele regjeringsapparatet er preget av likegyldighet – «they don’t care any more» sier han til meg.

Drømmen fikk ingen sjanse i Sør-Sudan.

 

Mens vi venter på dr Riek....

Riek Machar var et av de tidligste medlemmene av Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLA/M) under ledelse av John Garang (1984). Men i 1991 forlot han SPLA/M i det som har fått betegnelsen « The split» og dannet SPLA-Nasir. Et langvarig samarbeid med Khartoum-regimet endte med forsoning og nytt samarbeid med John Garang og SPLA/M i 2002. Han ble visepresident etter uavhengigheten i 2011. Som John Garang er Riek en velutdannet mann med PhD i filosofi fra University of Bradford på midten av 80-tallet.

Machar giftet seg med Emma McCune, en britisk hjelpearbeider som døde i en bilulykke i Nairobi i 1993. Boken «Emma’s war» handler om hennes forhold til Riek Machar og om Sudans borgerkriger og er en god og lettlest introduksjon til Sudans komplekse virkelighet.

Fredsavtalen ble forhandlet frem i august 2015 og allerede ved undertegningen var det en ganske uttalt misnøye fra bl a Salva Kiir. Dette var jo heller ikke den første avtalen man fremforhandlet og Implementeringen har vært preget av forsinkelser, neglisjering og stillstand. Enhver tenkelig mulighet for å forsinke eller reversere prosessen har vært gjennomført med til dels stort hell. Vi har ventet i uker og måneder på at Dr Riek Machar skulle komme, slik at overgangsregjeringen kunne etableres. Men mange ting skulle være på plass og begge parter er eksperter på trenering. Tyngre militært utstyr skulle også være tilgjengelig for opposisjonen og raketter og tanks er selvfølgelig det Sør-Sudan trenger som aller mest akkurat nå!

Rammeverket for denne fredsavtalen er temmelig skjør og grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Det gjør at begge parter vurderer om de omfattende kompromisser som man må igjennom for å gå videre mot en usikker fremtid, egentlig tjener ens egne interesser. Hos begge parter er det hauker som ser sine egne posisjoner bli svekket hvis prosessen fortsetter. Og selv om kanskje Salva Kiir kunne være interessert i å levere stafettpinnen til andre, kan det virke som det viktigste er å sørge for at Riek Machar aldri blir president i Sør-Sudan!

Troikaen (USA, Storbritannia og Norge) og det internasjonale samfunn har presset på for å få løsninger. Den store guleroten er selvfølgelig noen friske dollar i andre enden, men verden har forandret seg de siste seks til ni månedene og tålmodigheten med Sør-Sudan er ved å forvitre. Fokus er flyttet til Syria og flyktninger i Europa og stabile grenser er nå høyt oppe på den utenrikspolitiske agenda. Mange kommentatorer har konkludert med at fredsprosessen har feilet og at den opprinnelig avtalen er irrelevant i dagens situasjon. Men samtidig er det gjort fremskritt og innrømmelser fra begge sider som man ikke trodde var realistisk. Og begge parter innser nok at krig ikke er løsningen for deres egne økonomiske interesser eller geopolitiske standing.

Vi sitter litt stille på Staff-house denne helgen. På fredag sendte ambassaden ut rundskrivet: «Beredskapsplan for nordmenn i Sør-Sudan» og da begynner man jo automatisk å sjekke evakueringsbagen.  Men det er mer et uttrykk for at situasjonen er uforutsigbar. Det er tusenvis av Nuere i FN’s leire i Juba og hatet hos mange til de regjerende dinkaer er intenst og voldsomt. Machar ønsket en stor offentlig velkomstseremoni og da kan jo alt skje. Men akkurat det har myndighetene satt en stopper for.

Og i morgen kommer Dr Riek Machar.  



 

LAMU

 

Lamu town

Til Lamu kommer du fra sjøsiden og det er alltid den beste måten å nærme seg en by. Denne øya ligger utenfor Kenya og byen er den eldste i Øst-Afrika. I mange år styrt av sultanen i Zanzibar som kom fra Oman. Her er det praktisk talt bilfritt, muslimsk med litt begrenset alkoholservering, trange smug, et mylder av esler og et laid back miljø som passer utmerket til min R&R. Den står riktignok på UD’s reiseadvarseler, men det gjelder nok litt mer inne på fastlandet. En fransk kvinne ble kidnappet i 2011 av Al-Shabab og døde i fangenskap pga mangel på medisiner. Men når du kommer fra Juba og Sør-Sudan er dette den fredeligste plass på jord.

Solnedgang over Shela

Jeg har landet på Manda Airport i en Dash 8 fra AirKenya og blir møtt av Monica. Hun har båten klar og vi setter kurs mot Lamu på andre siden av sundet. Bak mastene av utallige Dhow’er (den lokale seilbåten som er vanlig i Øst-Afrika) skimter jeg strandpromenaden og bak den moskeene og de små bakgatene. I disse trange smugene mister du utrolig fort retningssansen. Her er nye lukter, lekende unger, sortkledde kvinner, ungdommer på esler. Litt usikker på «vannet» som sildrer i kanalsystemet, men pytt – dette er slik de lever. Monica tar meg med til Huset Subira – den gamle guvernørboligen som nå er pusset opp i riktig Swahilistil. Vertinnen er svensk, mannen er hollandsk og de har flyttet fra Dalarne (!) og ned hit. De har nok hatt noen elendige turist-år og selv barn og barnebarn kommer ikke ned fra Sverige pga Al Shabab. Det er jo ganske håpløst da det er farligere å kjøre bil i Europa enn å komme hit. Jeg har bestilt «roof-top» - hvor jeg har en deilig takterrasse og utsikt over sjøen. Jeg bestiller iskald øl og nyter solnedgangen fra mitt nye paradis.

Vi er i den varme perioden. Juba har jo godt over 30 grader, men her er det utrolig fuktig. Jeg sitter helt stille og svetten renner og det er en fordel å være tungt medisinert (rødvin) før man går til sengs. Uten AC. Kl 04:15 hører jeg muezzinen fra en fjern minaret. Kl 04:21 starter de opp i nabolaget og kl 04:26 begynner høyttaleren som er ca 15 m fra sengegjerdet. Greit nok at Allah er stor, men de kunne kanskje ha ventet et par timer før de proklamerte for all verden (?)

Captain Bobo

Kaptein Bobo har fått seg ny båt. Design fra Mozambique og han er svært fornøyd med båten. Jeg har jo spyttet i noen kroner på hans gamle, ødelagte båt, men den er fortsatt under reparasjon sier han. Måten han sier det på kan tyde på at det er den naturligste ting i verden, men han kan jo ha svidd av mine penger på noe annet. Det dukker jo alltid opp noe viktig når man har penger. Pytt, pytt – han tar meg med til Manda Island – vi fisker helt uten napp og han lager grillet snapper med ris og grønnsaker. Maten overgår alt du kan få i Juba – det smaker bare utrolig herlig og den milde brisen er slik du opplever annethvert år i Norge.  

Det var en internettforbindelse, men det var så langsomme greier at selv epost ble en prøvelse. Det gjorde ferien helt perfekt J  

Hilieu

Jeg er i Torit i Øst Ekvatoria, hvor vi har et av våre to avdelingskontorer. Torit ligger tolv mil sør for Juba og kunne vært en totimers biltur. Men slik er ikke veistandarden i dette landet. Det tar fort seks til åtte timer og ennå mer i regntiden. Så Snorre (vår sikkerhetsansvarlige) og jeg har et tatt et FN-fly og er i Torit på under en time. Her er det litt som jeg kjenner fra Darfur. Piloten tar en ekstra sveip over rullebanen for å skremme bort kuer eller andre dyr. Da vi gikk inn for landing ruslet en kvinne på tvers av rullebanen uten å ta det minste notis av flyet som nærmet seg. Mye kunne tyde på at det var ganske normalt med fotgjengere på rullebanen – piloten ga seg i alle fall ikke.

Torit virker utrolig fredelig i forhold til Juba. Mer landsby, mer åpent, mer grønt, mindre mennesker. Riktignok er det stammer med kveg her også og er det mere enn to stammer så blir det ofte konflikter. Slik har det vært i hundrevis (tusenvis ?) av år, men med AK-47 får det ofte mer tragiske konsekvenser.  

Noen kilometer utenfor Torit ligger Hilieu. Her drev Kirkens Nødhjelp et av de aller største bistands- og utviklingsprosjekt i norsk regi noensinne. Vi er tilbake til tidlig 70-tall og i løpet av en ti-årsperiode brukte Norge over en milliard kroner på dette gigantprosjektet. Det gikk under betegnelsen Little Norway og hundrevis av nordmenn holdt til her. Det var egen skole for norske barn og egen expat butikk med importerte varer kun for de norske. Når veier skulle repareres eller lærere lønnes var det ikke myndighetene folk henvendte seg til. Nei, det var KN som ble sett på som ansvarlig og i alle fall de eneste som hadde ressurser til å gjøre noe med saken. «Allah er stor, Kirkens Nødhjelp er større» var en av vitsene i bistandsmiljøet. En god porsjon misunnelse fra andre bistandsaktører over overfloden av ressurser, men også kritiske blikk på gigantonomien i dette prosjektet. 

Pax har vært i Kirkens Nødhjelp en mannsalder og var selv en del av Hilieu prosjektet på syttitallet. Han er i dag kontorleder for oss i Torit og tar oss med på en tur til Hilieu. Det er et nydelig område på et høydedrag overfor Torit og det er lett å skjønne at nordmennene falt for natur og klima her. Her var et hypermoderne verksted, skoler, sykehus og boliger til ansatte. Krigen på åttitallet etterlot det hele i ruiner og der vi rusler rundt på området er det ikke mye igjen. En halv vegg, en rusten vannpumpe, en fiskedam. Alt er gjengrodd og forlatt.

Venterommet Torit Airport

70-tallet hadde nok en litt annen bistandsfilosofi enn i dag. Det har jo vært slik i norsk bistandspolitikk at hvert tiår eller så er det et oppgjør med tidligere tiders strategier og alt som gikk galt eller som man trodde gikk galt, skulle endres. Og hver gang man streker opp nye mål og nye måter å jobbe på, er man like overbevist om at nå er nøkkelen funnet. Men så finner man likevel en annen og «riktig» nøkkel etter noen år og nytt skift i norsk bistandsstrategi. Og det er neppe forandringer i Afrika som tvinger frem nye løsninger! Hilieu-prosjektene opplevet selvfølgelig det enhver norsk bistandsmedarbeider erfarer – utvikling tar tid. Og hvis man ikke orker å vente på at de lokale skal kunne overta - vi er tross alt arbeidsomme protestanter som vil ha resultater, ja så henter man bare inn flere nordmenn eller andre expats. På et eller annet tidspunkt bryter jo dette sammen fordi det aldri var meningen, selv ikke på syttitallet, at Norge skulle administrerere kommuner eller distrikter i andre land. Hvis man til de grader neglisjerer kompetanseoverføring eller alt er blitt for stort, ja så blir det både kostbart og meningsløst. Nå var det sådan sett borgerkrigen som innhentet dette prosjektet, men bærekraft (sustainability), som er et av mantraene i dagens politikk, var ikke til stede. Mange av de som jobbet i Hilieu på syttitallet, er nå pensjonister og veldig klare for nye redningsoperasjoner i Sør-Sudan! Det kan man jo mene mye om, men jeg tror jeg skal la den ballen ligge! 

Jerome Surur jobbet Hilieu på åtti-tallet og var den eneste lokale direktør. Da alle nordmennene ble evakuert i 1985 var han alene tilbake da SPLM inntok stedet og tok for seg av «godsakene». Biler og klær og utstyr. Møbler og verdisaker. 200 nordmenn var evakuert i all hast og eiendeler og utstyr var tilbake. Jerome er i dag viseguvernør i Øst Ekvatoria og jeg besøker han hjemme i huset i Torit. Han kjenner jo KN og alle menneskene der langt bedre enn jeg gjør og har vært utallige ganger i Norge. Men vi har et viktig felles referansepunkt. Mens alle de veteranene jeg har truffet her i Sør-Sudan jobbet i de Khartoum-kontrollerte områdene under borgerkrigen, jobbet Jerome ut fra



 

Jerome - nr to fra venstre. Pax helt til høyre

Nairobi/Lokichogio og i SPLM kontrollerte områder. Jeg spør om han kjente min svigerinne Kirsten Svendsen. Selvfølgelig kjente jeg henne sier han, jeg var programdirektør under Kirsten da hun ledet KN’s operasjoner inn i Sør-Sudan. (1996 til 1998) Han var mektig imponert over Kirsten og arbeidet hun gjorde. Tøff, modig og effektiv. Rettferdig og direkte. Handlingsorientert. Vi ble sittende lenge å snakke om det vanskelige arbeidet – en krigssone, mangel på alt, manøvrere blant selvopptatte opprørsgeneraler, beholde nøytraliteten når de lokale milits-ledere ønsket tjenester. Jerome ble så inspirert at han inviterte Snorre og meg og hele ledergruppa i Torit  til middag på Torit Grand Hotel. En særdeles spennende kveld.

Fashoda syndrome

Denne merkelige historien leste jeg om i The River War av Winston Churchill. Sikkert bedre kjent i fransk bevissthet enn i den norske. Vi er tilbake i slutten av det nittende århundre. Etter Berlin-konferansen i 1885 var det en kamp mellom de europeiske kolonimakter å sikre seg resterende land som ennå ikke var kontrollert av en kolonimakt. Dette er tiden som gjerne kalles the Scramble of Africa.

Franskmennenes fremstøt inn mot Afrikas bakland skjedde fra Vest-kysten av Afrika (Senegal). De ønsket kontroll med all handel gjennom Sahel-beltet og ville ha en fransk øst-vest korridor via Nilen til Fransk Somalialand (Djibouti) på Øst-kysten. Britene på den andre siden ønsket en forbindelse fra Cairo til Cape Town for å sikre sitt imperium. Cecil Rhodes utsagn ble nok delt av mange briter: "I contend that we are the finest race in the world and that the more of the world we inhabit the better it is for the human race.” En litt annen tid og en litt annen ordbruk! Tegner man britiske nord-sør streker på kartet og tilsvarende franske vest-øst linjer, møtes man ikke langt fra  Fashoda i Sør-Sudan (i dag Kodok).  

12 franske offiserer og 120 soldater la ut fra Brazzaville under ledelse av Major Marchand. På elver, gjennom jungel, kratt og ørken ankom de Fashoda etter 14 måneders marsj – den 10. juli 1898. Det franske flagg ble plantet ved elvebredden og Paris var over seg av begeistring. Det skulle komme en styrke fra Djibouti for å støtte Major Marchand, men de dukket aldri opp. I stedet var de til stadighet angrepet av lokale styrker og da General Kitchener og britene ankom med en overlegen styrke i september 1898, var de ganske så isolert og uten kommunikasjon og forsyningslinjer. Franskmennene var overlykkelig over at det var briter som kom og ikke «savages» som Churchill kaller de lokale. Britene la seg på andre siden av Nilen, heiste det britiske flagg og så overlot man til London og Paris å finne ut hvem som skulle gi seg.  

Slik beskriver Churchill stemningen: “Major Marchand, with a guard of honour, came to meet the General. They shook hands warmly. 'I congratulate you,' said the Sirdar, 'on all you have accomplished.' 'No,' replied the Frenchman, pointing to his troops; 'it is not I, but these soldiers who have done it.' And Kitchener, telling the story afterwards, remarked, 'Then I knew he was a gentleman.'”

11. desember senket franskmennene tricoloren og trakk seg tilbake fra Fashoda. En veldig nederlag for fransk utenrikspolitikk. De Gaulle nevner i sine memoarer eksempler på ydmykende nederlag for den franske Grandeur – øverst på listen er tilbaketrekkingen fra Fashoda.   

Tiden

Hvis du ikke har vært på disse breddegrader tidligere, kan du fort velge feil buss. Hva jeg mener? Vi europeere velger jo gjerne den bussen som har mest plass – en matatu med allerede 20 svette passasjerer (Toyota Hi-Ace) er i utgangspunktet ikke veldig fristende. Men når du har satt deg inn i den tomme bussen og spør: «Når går bussen?» stirrer sjåføren uforstående på deg. «Hva mener du – når bussen går? Bussen går når den er full!».

Europeere og afrikanere har en grunnleggende forskjellig oppfatning av begrepet tid. For oss er tiden objektiv og eksisterer utenfor oss selv. Vi er slaver av våre avtalebøker, tidsfrister og deadlines. For oss er dette rammen vi lever i – kampen mellom frihet og deadline ender svært ofte i nederlag. Dette er ikke noe mennesker kan endre, men objektive rammer vi lever i.

Afrikanere oppfatter tiden annerledes.  Mennesket kan påvirke tiden fordi tiden ikke eksisterer uten hendelser. Og hvis hendelsene ikke inntreffer, så kommer ikke tiden. Og da har mennesket kontroll med tiden. Hvis jeg ikke kjører inn i porten hjemme, så skjer faktisk ikke kollisjonen. Og da vil ikke tiden ha blitt en realitet. Tiden er ikke-eksisterende hvis noe ikke skjer og den er avhengig og underordnet av mennesket for at den skal komme. Så totalt forskjellig fra vår egen oppfatning.

Jeg er invitert til bursdagsselskap til ettåringen til Stella. Stella jobber på regnskap og jeg tenker at dette må jeg stille opp på. På invitasjonen står det lørdag kl 14:00, men når skal jeg egentlig komme? Vi spøker gjerne med "European time" når vi vil understreke at et møte begynner presis. Men dette er African time og å komme klokken to er tross alt utelukket - så lenge har jeg vært i Afrika. Samtidig hater jeg å komme for sent og jeg har ikke nerver til å komme senere enn kl tre. Jeg kunne ventet til fem. Halv seks begynte utdeling av gaver og seks kom kaker og brus.

I Darfur ble jeg invitert til en skole for å se og snakke med lærere og elever. «Når begynner det?» spurte jeg og forstod senere at spørsmålet ga ingen mening. Det begynner når jeg kommer. (800 hundre elever satt på rekke og rad fra kl 08:00 og hadde sikkert sittet hele dagen, hvis jeg ikke hadde dukket opp kl 09:00)


Det skal ikke være lett for fotgjengere i Juba. Dette er en god grunn for ikke
 å bevege seg ute i mørket!