Den innviklete utviklingen

Tittelen henspeiler seg til en glimrende liten bok av Oddvar Smukkestad, som jeg leste med stor iver på slutten av nittitallet. Jeg var på stadige jobbintervjuer hos bistandsorganisasjoner og tenkte at litt økonomisk teori måtte kompensere for manglende erfaring i felten. Det gjorde ikke det.

Vi hører jo stadig om mislykkede bistandsprosjekter og mange kritiske røster til vår hjelp til Afrika. Men det har samtidig vært en lang og kronglete vei for økonomene for å finne ut hvordan dette nå egentlig henger sammen. Suksessraten er kanskje vanskelig å få øye på. Det startet etter krigen. Optimismen var stor og vekstmodeller regjerte i dette helt nye fagfeltet som handlet om utviklingsøkonomi. Overføring av arbeidskraft fra jorbruk til industri var nøkkelen og ved framvekst av en moderne sektor ville veksten skyte fart. Helt til det ble mangel på arbeidskraft i jordbruket og så ville også den sektoren skyte fart, i denne deilige positive spiralen, som vi økonomer er flinke til konstruere.

Slik gikk det ikke og på sekstitallet var det endel som stilte spørsmålstegn ved den vestlige vekstteori, og mente den ikke passet så bra for Afrika eller den tredje verden. Teoriene fra sent sekstitall var sentrale da jeg i studietiden med stor iver leste Marxistisk økonomi og statsteori som et av mine hovedfag. På handelshøyskolen! (Hvordan havnet jeg egentlig som bokholder?) Nuvel, Samir Amins svenske oversettelse "Den globale kapitalackumulationen" var tunge saker, men den sitter fortsatt klistret i hjernebarken. Det globale kapitalistiske systemet er delt i en senter- og en periferikapitalisme. Det skjer en verdioverføring fra en statisk periferi til et dynamisk sentrum via eksport av billige råvarer og sementering av lønnsnivå og etterspørsel i periferien. Dette er avhengihetsskolen med fokusering på de eksterne forhold i utviklingsøkonomiene og løsningen for u-landene er et totalt brudd med senterkapitalismen. Dette var ny-marxisme, ideologiene stod i sentrum, kald krig mellom øst og vest og alle måtte velge side – for eller mot den globale, kapitalistiske utbytting.

 På sytti- og åttitallet kan man litt enkelt si at de to skolene nærmet hverandre. Strukturalisme tror jeg begrepet var og Gunnar Myrdal var sentral. Tiden for de endimensjonale løsningene var over – ja, verdenshandelen er urettferdig, ja, det er mulig å få utvikling innenfor et kapitalistisk system. Men kanskje det viktigste er erkjennelsen av at samspillet mellom økonomiske, sosiale og politiske forhold er viktige i utviklingsprosessene. Og la meg legge til - utvikling er en vanskelig affære. Dette høres selvfølgelig banalt ut og jeg er litt summarisk i mine refleksjoner, men det krevde noen kubikkmeter papir for å komme dit.

Åttitallet var også Milton Friedman, pengemengdeteorien og Reagan/Thatcher. Markedsliberalisme og kritikk av statlig styring stod i sentrum. Keynes er død (hele vår økonomiske politikk etter krigen er inspirert av Keynes, helt til inflasjonen på syttitallet ikke lenger kunne forklares i Keynes modeller) og det rettes en kraftig kritikk mot utviklingsøkonomer. En oppblåst offentlig sektor i u-landene, ensidig satsing på gigantiske prestisjeprosjekter og u-landenes rigide kontrollsystemer, som hindret fri handel og fritt marked. På mange måter representerer markedsøkonomene den samme svart-hvite tenkning som de revolusjonære fra sekstitallet. Verdensbanken var kjapp med å adoptere de nye ideene og vi fikk et sett med vilkår for å oppnå kreditter og lån. Nedskrivning av valuta, nedskjæring av offentlige budsjetter, deregulering av priser og privatisering av offentlig virksomhet. Russland er et godt eksempel på hvor galt det kan gå, når IMF og Verdensbanken sitter i førersetet. 1. januar 1992 er Russland plutselig blitt en fri markedsøkonomi. Strukturelle lån, sjokkterapi og det store sprang fremad, skulle friskmelde Russisk økonomi på noen få år og gi bedre levevilkår for folk flest. Åtte år senere kollapser den russiske økonomi og valuta, etter en inflasjon på tusenvis av prosent og en industrisektor som produserer om mulig ennå flere ubrukelige varer enn under kommunistperioden. Noen har beriket seg grovt i prosessen og scenariet er ikke ulikt det vi har sett i mange utviklingsland. Det pumpes inn penger som skal kanaliseres fra topp til bunn, man tror det frie markedet raskt vil bringe velstand for alle, og sjokket eller det "big push", skal gi deilige spiraleffekter for hele økonomien. Det virket ikke på femtitallet og det virker ikke nå heller.

En tredje utviklingsvei har dominert norsk teori på nittitallet. Innholdet i utviklingsprosessen er det viktige – mennesker skal settes i sentrum sammen med lokalsamfunnet og det sivile samfunnn. Behovsorientering, lokal bærekraft, økologisk balanse og selvbestemmelse er sentrale begreper. På mange måter et oppgjør med både den politiske makt, staten og den økonomiske makt, markedet. Utvikling må skapes fra bunnen, for og av de det gjelder.

 

Virker det ?

Ja, mye virker. Det er hopetall med vellykkede prosjekter i bistands-sammenheng som har gitt bedring av livsvilkår for mange. Nye muligheterog nytt håp. Men min agenda i dag er ikke småskalaprosjektene. Heller ikke nød- og katastrofehjelp. Men mine makroøkonomiske refleksjoner og den massive kritikken mot vår vestlige bistand. Det er UD og NORAD som setter premissene for norsk bistand og det er de store ambisjonene og de svulstige ordene, som blir problematiske. I tråd med FNs og politikeres utopiske visjoner. Da Jan Egeland skulle skulle overta som ny NUPI-sjef, uttalte han at at vi nå for første gang i historien har en generasjon som kan gjøre slutt på alle kriger og avskaffe verdens sult og fattigdom. Svulstigheter hentet fra hybrisens elitedivisjon.  Det er selvfølgelig  ingen ting i veien med målene – avskaffelse av ekstrem sult og fattigdom, jevnere fordeling av ressurer osv. Men det forutsetter jo at bistand på et nasjonalt nivå hjelper. Mye tyder på at det er svært vanskelig å finne en sammenheng,  og det er etterhvert ganske godt dokumentert. Effektiv bistand krever noen forutsetninger i mottakerlandet for at vekstimpulser skal ha effekt. Finnes ikke disse forutsetningene, virker ikke bistanden eller den gjør vondt verre. Er forutsetningene til stede, får man utvikling også uten bistand. Forutsetningene jeg snakker om handler bl a om et fungerende byråkrati, forutsigbare rettsregler, regimer som er ansvarlige overfor befolkningen, fravær av krig, et organisasjonsliv – mao alle disse elementene som utgjør grunnlaget for hva vi oppfatter som en velfungerende stat. Det er vel dokumentert at dette har vært en langvarig prosess hos oss og jeg tror vi må erkjenne, etter 50 år med bistand og tyve tusen milliarder kroner senere (NOK 20.000.000.000.000,-), at det er uhyre vanskelig å påvirke stater gjennom inngrep utenifra. I stedet har bistanden ofte fått negative konsekvenser – beriket landets eliter og byråkrati, redusert ansvar for egen utvikling og ødelagt lokale markeder.

Nulltoleranse for korrupsjon er et flittig, brukt begrep i denne bransjen. Korrupsjon er en samfunnsform og ikke bare en uskikk, var det en som uttalte. Det er i alle fall slik at forpliktelser overfor klan, slektninger og venner, er helt annerledes enn overfor fremmede, og svært forskjellig fra vår egen kultur. Dette gjelder uansett kontrakter og regelverk. Det er heller ikke lett å kontrollere regnskaper når du mangler en pålitelig revisjonsbransje. Det kan jeg snart skrive bok om fra Sudan. Jeg så på revisjonsberetning og årsregnskap til en av våre partnere. Beretningen var ren og pen, som vi sier, men det skurret litt at det var åpenbare summeringsfeil i årsregnskapet. Jeg hadde nettopp fått kontakt med en engelsk revisor (tror det er den eneste utenlandske revisoren i Sudan) og som tidligere har vært partner i Deloitte & Touche. Han fikk oppdraget med å se på Partnerens regnskap og kontrollprosedyrer. Den 40-siders rapporten fikk nakkehårene til å stritte etter halvannen side. Etter 25 sider angret jeg dypt og inderlig på at jeg hadde engasjert mannen – det luktet mye bråk og mye arbeid. Det er ikke nødvendigvis fordi det er korrupsjon eller juks, men systemene er rett og slett ikke reviderbare etter vår standard. Det utrolige er jo, at legger du frem et revidert regnskap kjøper alle det, overalt i verden inklusive Norge -  styrer, donorer og myndigheter. En revisjonsberetning uttrykker kun en mening, en oppfatning- den gir knapt nok en eneste garanti og her nede kan du like gjerne kjøpe den på nettet! Merkelig hvordan revisorbransjen, selv etter Enron-skandalen, har denne doktorale autoriteten.

Men, kjære leser, natten er her snart og jeg er neppe i stand til å redde verden verken med teorier eller mine små, praktiske erfaringer fra Darfur. Derimot er konsentrasjonen vendt mot en nært forestående Herre-tur til Egypt med Tom B., der jeg i alle fall kan redde en ulmende tørste.

 

Nyala, 21. oktober 2007