Safe haven

Jeg har vært på tre dagers sikkerhetskurs! Det er på tide sier du og ja, jeg burde nok å ha gjennomført det tidligere. To år i Darfur med to timers gjennomgang er jo litt snaut for å uttrykke meg forsiktig. Kursleder var tidligere SAS-soldat (britisk spesialstyrke) med erfaring fra Irak og Afghanistan. Jeg var egentlig ganske rolig før kurset, men han klarte jo å skremme vettet av de fleste av oss med alt som kunne vederfares en stakkars bistandsarbeider. Videoopptak med selvopplevd skuddveksling var ganske sterk kost og førstehjelpsfilmene fikk meg nesten i bakken. Men – og her kommer jeg til overskriften – han poengterte stadig viktigheten ved å finne en safe haven hvis man hadde forfølgere eller kom opp i krisesituasjoner. Det kunne være hoteller, NGO’er eller FN. Jeg er jo en samvittighetsfull mann og har tatt oppgaven med stor seriøsitet. Og jeg har funnet mitt Safe haven – Paradiso, min lokale restaurant. De av oss som ikke forventer de store opplevelser i det hinsidige, må ta med seg de små paradiser på jord innimellom ganske mye deprimerende nyheter.

Vi (expatene) jobber vanligvis halv dag på lørdager – fra 10 til 14 mens vi har strøm fra generatorene. (I heldige øyeblikk er det bystrøm, men ikke noe å satse på) Jeg pleier å spasere hjem (20 minutter) i en temperatur som nærmer seg badstu-assosiasjoner. I det jeg krysser Airport Road har jeg alltid denne følelsen av bli forfulgt/stirret på, så jeg skjærer kjapt ned til min Safe haven – Paradiso, som ligger 50 meter nede i gata.  Når det nærmer seg 40 grader, du har jobbet i seks lange dager og en smilende Etiopisk skjønnhet ønsker deg hjertelig velkommen og setter automatisk en iskald Tusker Lager foran deg - vel, jeg er en nøysom fyr og jeg krever ikke så mye mer.  
 

De har et utmerket trådløst nettverk på Paradiso og jeg drar opp laptopen. Ikke for å sjekke mail denne gangen, men for å se sportssendingene på NRK. Jeg er jo noe over middels interessert i vinteridrett, men NRK har denne utrolig irriterende meldingen om at de ikke har rettigheter til å vise det i utlandet. Det er det sikkert noen av dere som har merket. Jeg prøvde å få Eurosport på kabel-TV, men det var tydeligvis ikke så lett. Så jeg googlet følgende spørsmål: «Hvordan se norsk TV i utlandet gratis» Det er mulig jeg beveger meg på lovens kant, men jeg betaler tross alt NRK-lisensen med TV’n stående på et lager på Kjeller. Det var 198.000 svar
på det spørsmålet. Fantastisk! Jeg var tydeligvis ikke helt alene og valgte et av alternativene. Riktignok var det ikke helt gratis, men fire dollar i måneden klarer jeg. Så la jeg et par nye IP-adresser for DNS-serveren og vips- jeg var på nett med NRK1 og herlige sportssendinger. Så nå vet dere det! Lørdag ettermiddag er jeg er på mitt lokale safe haven og klubbhus, Paradiso, drikker øl og heier på Bjørgen og Sundby. At jeg stjeler båndbredde fra de andre kundene kan jeg leve med. (Og vi er to timer før dere, så det passer bra med tidspunktet)

Hjemreise

Når dere leser dette har jeg vel allerede landet på Gardermoen. Denne rytmen med åtte intense arbeidsuker og to uker helt av (eller nesten helt av J) passer meg svært bra. Vi jobber mye – også fordi vi har folk som tar seg av administrasjonen av våre liv. Sjåfører, rengjøring, vask. Så vidt jeg husker brukte jeg en del tid på det hjemme.  Her kan du jobbe i stedet. Eller lese.  Men når du kjører til Juba International Airport på vei hjem er det vanskelig å unngå følgende tanke: Du kan alltid dra din kos, Magne. Til en helt annen og fredeligere verden. Slik er det ikke for de lokale og du skal ta med deg den refleksjonen når du nipper til G/T’n på 35.000 fot på vei til Norge.

Jeg er tilbake i Juba 8. januar. InshaAllah.
God jul!