Exit

Mange utenlandske bistandsarbeidere fikk nok kaffen i halsen på mandag, da regjeringen kunngjorde at alle fremmedarbeidere måtte ut av Sør-Sudan innen 15. oktober. Det gjaldt ikke bare NGO ‘er eller offentlig sektor – også utenlandske ansatte i privat sektor skulle erstattes av lokale sør-sudanesere.  Det er mye forretningsvirksomhet som domineres av kenyanere, etiopiere og ugandere. Det er selvfølgelig et problem at ikke flere lokale tar del i den økonomiske utviklingen av landet. Her importeres det aller meste, ingen industri eller egen servicesektor å snakke om, 83 % bor på landet med uformell økonomi og fedrift. Og det er høy analfabetisme –som heller ikke er noen pådriver for arbeidsplasser til lokale krefter. En eller annen i arbeidsdepartementet var tydeligvis fedup med alle utlendingene, kanskje fått elendig mat og service på en Etiopisk restaurant og satte seg ned og skrev. Det luktet litt Idi Amin av dette rundskrivet. Da norske aviser fikk tak i saken på onsdag måtte jo Børge Brende på banen også. Vår nye norske ambassadør til Sør-Sudan fikk også lagt inn et ord om saken da hun ble formelt innsatt i rollen på onsdag.  (dette vet jeg fordi også bokholdere blir invitert til kanapeer og hvitvin!) I Sudan var jo dette et konstant tema og det var på et tidspunkt en haug av utlendinger som ble kastet ut. Vår politikk (KN) er jo også å jobbe mest mulig med lokale og partnere, men dette må nesten være en prosess over år. Etter hvert som uka gikk mot slutten, hadde vel det meste blitt korrigert og trukket tilbake. Men prinsippene i denne saken ligger der og vil helt sikkert komme til overflaten ved en senere anledning. 

MALARIA

Jeg har fått ny malariamedisin! Drar man på ferie er det gjerne Malarone som gjelder. Lite bivirkninger, trolig ganske effektiv og skikkelig dyr. KN sløser ikke akkurat med lønnsmidler, men medisiner dekker de uten å mukke. Det skal de ha! Men skal man være i malariasttrøk i to år, er visst Malarone litt for tøff for indre organer. Leveren bl a, og min lever har nok med å rense rødvinen uten at den skal få andre remedier å bakse med. Så nå er jeg på Lariam. Skikkelig dårlig rykte blant norske bistandsarbeidere og bivirkningene er en endeløs rekke av forferderligheter. Her kan jeg bare sitere kort fra bruksanvisingen – angst, glemsomhet, sinnsforvirring, hallusinasjoner, aggresjon, psykotiske og paranoide reaksjoner, synsforstyrrelser, kraftløshet, tretthet, feber og frysninger.  Noen vil kanskje hevde at min glemsomhet eller mulige sinnsforvirring neppe skyldes Lariam (!) , men det som nå føles som en stor trøst er at følgende bivirkninger er ganske sjeldne: Forstyrrelser i hjertets ledningssystem (!!) hjerneskade, alvorlige hudutslett ( Steven-Johnsons syndrom) og et par andre greier som jeg ikke orker å sitere. Men det er også rapportert om hyggeligere bivirkninger. En kollega fikk voldsomme, erotiske drømmer natten etter inntaket av tabletten- så han tok det hver søndag for å få en skikkelig boost på den nye uka. Det siste har jeg desverre merket lite til, men nå har jeg heller ikke vært alt for lenge på denne medisinen. Men når hjertets ledningssystem begynner å svikte, er det sannsynligvis slutt på reisebrevene. Og kanskje et par andre ting også...

Malaria tar livet av 1,2 mill mennesker hvert år. 675.000 er barn fra 0 til fire og 90 % er i Afrika sør for Sahara. Kjenn litt på disse tallene! Hvis du tror Ebola er en katastrofe så er Malaria sånn ca 5,5 tsunamier i året. Litt over to mennesker i minuttet.  (verden er ikke helt enige i alle tallene, men mine er fra en artikkel i the Lancet!) Den eneste trøsten i denne begredelige statistikken, er at dødsraten er synkende.  Malaria er jo ikke den eneste sykdommen eller ulykken du kan dø av på dette kontinentet. Befolkningsutviklingen har historisk vært lavere i Afrika enn i verden forøvrig. De 200 som vandret ut av Afrika for 100.000 år siden og bokstavelig talt befolket verden, vokste til ca 300 mill. i år 1500 AD. I Afrika bodde det anslagsvis 1 mill mennesker for 100.000 år siden. Disse vokste til "bare"  47 mill på samme tidsrom. Klima og sykdommer er en av årsakene.  

Krevende bygater !

 

GUD

Min gode ex-kollega Jens Brun Pedersen twitret meg til d-kjendis da jeg skiftet arbeidsgiver fra Human-Etisk Forbund til Kirkens Nødhjelp. I alle fall nok til at mitt lokale menighetsblad (Talefoten) ville ha et intervju! Det uunngåelig spørsmålet var naturligvis hvordan man kan gå fra den ene «ytterlighet» til den andre – var jeg en skap-kristen som nå var kommet «hjem»? Og som jeg sa - egentlig er det ikke så interessant at jeg ikke tror på Gud. Gud eller Allah finnes inni hodene og hjertene til milliarder av mennesker. Gud er derfor en sosial realitet. Utfordringen for sekulære nordeuropeere (og kanskje mange kristne også) er å forstå den veldige rolle som religionen spiller i menneskers liv i et land som Sør-Sudan eller Sudan. Hvilken rolle trossamfunn har i samfunnet og hvor sterkt håp, drømmer og identitet er knyttet til religiøse overbevisninger. For meg handler det først og fremst om respekt for andre mennesker og dermed også deres religiøse tro. KN har en visjon om fattigdomsbekjempelse og urettferdighet som ikke er livssynsspesifikk og som de fleste humanister kan slutte seg til. Vi bygde bønnerom for våre muslimske ansatte i Nyala og her i Juba er det andakt og salmesang blant de lokalt ansatte hver mandag. Hadde KN jobbet for å endre livssynstilhørighet hadde jeg i beste fall blitt sendt hjem fra det muslimske Darfur – i verste fall blitt slått i hjel.

Mine leiboere fra Litauen hadde tydelige problemer med å forstå at en nordmann dro til Sør-Sudan. Når hele verden vil til Norge – og mange med livet som innsats, så drar noen motsatt vei? Afrika har jo et rykte om fattigdom, sykdommer, krig. Ufattelig lidelse og brutal vold. Men når du kommer hit møter du mennesker som er vennlige, omtenksomme og utrolig høflige. Du blir ydmyk over denne generøsiteten. De hilser, omfavner deg, småprater, holder hendene dine, ser deg i øynene og smiler til deg med hele seg. Det føles aldri påtatt, mer som velutviklet sosial kompetanse. Kanskje føler man seg mer levende under Afrikas himmel enn i det trygge og litt satte Norge?





 

Forhandlinger i Addis

Det ble ingen enighet om en politisk overgangsløsning. Som dere kan se mangler det en underskrift på denne fremforhandlede power-sharing løsningen som ble undertegned av IGAD-landene (The Intergovernmental Authority on Development ) i Addis Ababa. Riek Machar – ex visepresident og leder for opposisjonen. Riek Machar har vært sentral i Sør-Sudans utvikling de tre siste tiår. Var gift med den britiske hjelpearbeideren Emma McCune fra 1991 til hun døde i en bilulykke i Nairobi to år senere. Du kan lese mer om henne og Sudan i «Emma’s war» – en fengslende historie for alle nye Sudan-farere.

SPLM er den dominerende faktor i Sør-Sudans politiske landskap – ja SPLM er egenlig synonymt med Sør-Sudan og regjeringen. Men det er ikke alltid enkelt å konvertere et militært hierarki til en demokratisk, politisk organisasjon. Skal man til topps i dette hierarkiet må man skilte med militære grader og krigserfaring og det korresponderer ikke nødvendigvis med individuell egnethet i politikken eller med demokratiske verdier. Det som startet som en politisk maktkamp mellom Salva Kiir (presidenten) og Riek Machar etter at sistnevnte ble sparket som visepresident, eksploderte i voldshandlinger i Juba 15. desember 2013. De fleste NGO'er evakuerte personell og hundrevis av lokale ble drept.  Og som så ofte i Sør-Sudans historie får stridigheter fort en etnisk dimensjon hvor Kiir tilhører den største stammen i Sør-Sudan, Dinkaene, mens Machar er Nuer.

De to partene undertegnet en fredsavtale i mai. Avtalen skulle bane vei for permanent våpenhvile og en overgangsregjering, ny grunnlov og til slutt nye valg. Våpenhvile er helt nødvendig for å åpne humanitære korridorer, som kan hindre en varslet sultkatastrofe. Men slik gikk det desverre ikke i denne omgang og nå har partene nye 45 dager i tenkeboksen. La oss håpe hovedpersonene kan tenke litt mer på landet og litt mindre på seg selv?



den hvite Nilen- Juba

 










Nytt oppdrag

Jeg er på vei til Juba i Sør-Sudan. Det har streifet meg at jeg kanskje kunne valgt enklere løsninger. Surfet inn til pensjonsalder, kost meg på hylla (terrassen) i Grefsenkollveien og sikret pensjonen i det som egentlig var en god stilling i Human-Etisk Forbund. Men hvis man har et stort engasjement for en sak eller et land; hvis man ønsker å kjenne litt på verdens realiteter - som det jo er lite av i Norge, og hvis man kanskje ikke er skrudd sammen helt A4, – vel, da er dette et alternativ.

Juba international airport ønsket Sør-Sudans first lady hjertelig velkommen. Det var behørlig annonsert på Kenya Airways rute fra Nairobi til Juba og det betød røde løpere og fulle pontifikalier. Og forsinkelser. Vi andre måtte gjennom det som minnet om «Outbreak» med Dustin Hoffman. Provisoriske telt, helsepersonell i beskyttelsesdrakter og sjekk av temperatur. En knepp på pannen og jeg var skrevet inn med 36,9. Godkjent! Ebola er tydeligvis ikke noe man tar lett på her, selv om jeg kan forestille meg en rekke andre utfordringer for dette landet. Jeg slipper greit gjennom immigration og Dio (sjåføren fra KN) har tydeligvis ingen problemer med å identifisere meg. Han kommer rett imot meg og hilser hjertelig.

Deler av veien til gjestehuset er asfaltert og kan gi inntrykk av en helt vanlig by. Men plutselig var det strekninger som krevde svært varsom kjøring og med store, kraterlignenede grøfter. Jeg har sett veier i dårligere forfatning, men dette var litt som Masai Mara i regntiden. Kontrasten til tarmac’n var ganske spesiell. Fra 80 ned til 2 km i timen. Og en bråte med mopeder som svirret forbi på høyre eller venstre side. Skal du gjøre noe skikkelig farlig i denne byen skal du hyre en moped-taxi. Uten hjelm, sjåfør som snakker frenetisk i mobilen, alternativt røyker og prøver å yppe seg mot alle landcruiserne til FN, NGO’ene og politikerne. Jeg kommer ikke til å prøve – kors på halsen, så der kan familien min være helt rolige.  (I dag så jeg den første ulykken med en bevisstløs unggutt i midtrabatten)

Jeg tror jeg kan si gjestehuset er av noe høyere kvalitet enn Darfur. Nå skulle det sånn sett ikke så mye til – men jeg har eget bad på rommet og et aldri så lite kjøleskap. Det er vel sånn sett godt under 20kvm, men det er en bred og god seng og AC’n funker helt fint. En liten patio utenfor til rolig filosofering og lun samtale. Det eneste som er betydelige mere krevende er det kalde vannet. Nå var det jo ikke akkurat varmt vann i Nyala heller, men dette må da være kaldere (?) Det er mulig kroppen ikke er justert til kalde avrivninger ref sommer’n i Norge, men kaskader av varmt vann er litt «dream-on» akkurat nå. Konstruksjonen av baderommet er kanskje ikke helt etter tek-10. De har vært litt «uheldige» for å si det på den måten, med fallet på badegulvet. En ganske stri bekk ut av baderommet og inn på oppholdsrommet må stoppes med et par solide toga-håndklær. Kanskje greit at det blir korte dusjer i det kalde vannet (!)

9. juli 2011 ble Sør-Sudan en egen stat. Ingen skal påstå at det var en lett fødsel. Tiår med borgerkrig, to millioner døde og fire millioner IDP’s. (internt fordrevne flyktninger) Arabere versus sorte afrikanere, muslimer mot kristne, det rike og utviklede nord mot det fattige sør, demokrati versus diktatur, sekularisme kontra teokrati, nord mot syd. Slik kunne man sikkert fortsette helt til det blir tydelig at krigen, i likhet med landet, ikke er én men mange – og at et brutalt økosystem er i stand til å generere en rekke nye grunner til å slåss uten at det derved gir grunn for å kvitte seg med de andre. Denne bloggen skal også handle om det!

24. august 2014

Sudan i Januar 2011

Det er fire år siden jeg landet i Khartoum for første gang. Jeg husker jeg var beskjemmet over min manglende kunnskap om dette enorme landet. Jeg vet jo at ingen røper sin kultur og sin historie sånn helt uten videre. Til min unnskyldning hadde jeg hatt mindre enn en uke til å pakke og dra. Jeg føler meg litt mer hjemme denne gangen. Mitt Sudan er et land med ufattelig lidelse. Mennesker i leire som har mistet alt – alt unntatt angsten, smerten, sorgen, fattigdommen og det lille håpet om at alt skal bli bra igjen. Men mitt Sudan er også mennesker med utrolig varme og omtanke som tok vel i mot et medmenneske som meg.

 

Du bør helst ikke ha fylt opp tax-free kvoten på Gardermoen når du kommer til Khartoum. Alt blir gjennomlyst og en flaske med deilig, fransk druebrennevin blir garantert konfiskert. Riktignok kan jeg trikset med pappkartonger (røntgenapparatet ”ser” ikke vinkartonger), men jeg har intet behov for å utfordre regimet på dette. Det er vell av dårlige grunner til å bli kastet ut av Sudan og alkohol bør helst ikke være en av dem.

Det er dirrende hete i Khartoum. En tørr varme som rasper i halsen og gir meg akutt pustebesvær i det jeg kommer ut fra flyplassterminalen. Ikke så mye som et et vindpust som kan gi en smule hjelp. Faisal er på plass og gir meg en hjertelig omfavnelse. På den spesielle Sudanesiske måten, som viser at du er en gammel venn. Afrikanere generelt og sudanesere spesielt er eksperter i small-talk – vi skal gjennom helsetilstanden til en alvorlig mengde familiemedlemmer og venner og felles kjente og det tar mesteparten av tiden vi bruker på å kjøre inn til gjestehuset. Du får et inntrykk av en pulserende og moderne metropol når du kjører fra flyplassen. Men gjestehuset er plassert i en sidegate og her driver sand og søppel og rødt støv nedover den humpete grusveien og forfallet er ikke langt unna. Kontrastene er aldri langt vekk i Afrika.

Jeg er på vei til Nyala, provinshovedstaden i Sør-Darfur. Ikke akkurat et sted med bred omtale i Lonely Planet. Du trenger reisetillatelse av myndighetene for å komme dit og det kan av og til være en langdryg prosess. Men heldigvis ikke denne gangen. Jeg er på oppdrag for en norsk bistandsorganisasjon og de har enn så lenge kontaktene i orden. Til min store overraskelse (og glede) har Marsland Aviation satt inn et flunkende ny Boeing 737-500 på ruten til Nyala. Det kan ellers være ganske nervepirrende turer i avdankede kinesiske fly. Det er som vanlig fylt opp med en alvorlig mengde bagasje. Mannen foran meg i innsjekkingskøen veide inn 154 kg - det ble ganske raskt retter til 25 kg mot et mindre gebyr. Ombord er det stappfullt med pappesker, bæreposer og reservedeler til alskens maskineri. Men det vil nok lette denne gangen også. Insha'Allah.

End of mission

KALMA CAMP
On 25th August 2008, violent clashes erupted at the Internally Displaced Persons (IDPs) camp of Kalma, near Nyala, the capital city of South Darfur, between military and police units of the Government of Sudan (GoS) attempting to forcibly enter the camp for executing a search warrant for weapons and drugs allegedly in the camp, and its residents. UNAMID WEBSITE Aug 27^th 2008

Kalma camp ligger 25km utenfor Nyala. Den er en av de største IDP leirene i Darfur med omkring 90.000 innbyggere. Som mange andre leire er det flere stammer som er trengt sammen på små flater og den har vært en av de mest voldelige i Sudan. Plasseringen nær Nyala flyplass har gjort myndighetene særdeles nervøse for at det skulle være rebellgrupper og våpen inne i leirene. Bakke til luft raketter har vært brukt av JEM (en av de store opprørsgruppene) nær grensen mot Chad og da et UN helikopter gikk i bakken for et par uker siden, var myndighetene kjapt ute og anklagde rebellgrupper i campen for å ha skutt det ned. Det var nok neppe sannheten, men heller et ledd i mediekampen om Kalma. Denne mandags morgenen rullet 60 militære kjøretøyer opp foran leiren og politi og sikkerhetsstyrker gikk inn for å lete etter våpen. Det oppstod tumulter og minst 31 mennesker ble drept deriblant syv barn og 10 kvinner (UN). Mine kilder sier 47 og flere enn 100 sårede. Skuddvekslingen varte i to timer og en rekke sårede ble brakt til hospitalet i Nyala. Flyktningene nektet å bringe de døde ut av leiren og det tok mange dager før de kom i jorden.  Flykapringen av et Sun Air fly to dager senere ble sett på som et forsøk på å vri mediefokuseringen over på noe annet. Statsråden for landbruk i South Darfur gikk av i protest over massakren i Kalma leir og en rekke myndighets-personer trakk seg fra stillingene sine. Statsråden ble forøvrig utsatt for et attentat for bare et par uker siden og sjåføren hans ble drept. (han kjørte selv og sjåføren satt ved siden av)

Majoriteten i leiren er fra Fur-folket og det hersker en innbitt skepsis mot politi og miltæret. De er heller ikke stasjonert i leiren eller i umiddelbar nærhet som det er vanlig i Darfur, men holder seg normalt på betryggende avstand. UNAMID har en politistyrke inne i leiren og det er fortsatt NGO'er som jobber her inne. Norsk Flyktningehjelp drev Camp Management i Kalma og det er en balansegang mellom flyktningenes behov og myndighetene skepsis som er vanskelig eller umulig å kombinere. De ble da også kastet ut av Kalma og Darfur for et par år siden.  Det er alltid mye uroligheter når myndighetene går inn i leirene  på jakt etter medlemmer av rebellgrupper og våpen. Dette skjer i alle campene og det er kanskje ikke rart at mistenksomheten mot myndigheter og politi er  uten grenser. Flyktningene har tross alt mistet en rekke familiemedlemmer og alt de eide på grunn av Khartoum-regjeringens politikk i Darfur. (slik de ser det.)

Vi har fått besøk. En representant fra UD og en fra den norske ambassade i Khartoum. De ønsker å besøke Kalma camp og vi sitter inne hos lederen for HAC Nyala for å få underskrift på reisedokumenter. Det er en politikontroll på veien til Kalma og ingen slipper forbi uten denne tillatelsen fra HAC. Direktøren er synlig irrititert over at alle skal til Kalma. Denne leiren er ikke akkurat noe vindu til IDP- leire som myndighetene ønsker skal presenteres for verden. Og siden Kalma camp er den mest mediefokuserte av alle, er han lite samarbeidsvillig. Jeg skjønner etterhvert at det var et stort feilgrep å engasjere seg i dette. UD og ambassaden kan vise tenner og har en helt annen forbindelse inn i FN-systemet. NGO'er som NCA bør helst holde kjeft og ikke assosieres for tett opp til det offisielle Norge. Det er absurd, men en del av virkeligheten i Darfur. Vi får til slutt tillatelsene, men vi får tak i en bil fra UNAMID i stedet for NCA til å frakte damene inn. Jeg velger å holde meg i Nyala og får heller drive litt skade kontroll hos HAC i neste uke.

DONASJONER
Vi har 33 feite Landcruisere – kjøpt inn i starten av en nødhjelpsoperasjon hvor pengene sitter løst i foret. Utstyrt med to sambandsradioer og en enorm antenne. Riktignok er antallet på vei nedover etter rebellgruppers stadige jakt på biler og cash. Men praktisk talt alle de resterende står nå på bukker uten hjul pga ransfaren og vi kjører rundt i slitne, lokale ris-kokere av typen Toyota Hiace. Til glede for lokale bileiere som plutselig har fått en ny inntektskilde.  Det er i slike tider at økonomisjefen finner ut at vi egentlig ikke trenger særlig mange biler. Egen bil til direktøren (!) – hallo , dette er ikke akkurat Statoil/Hydro. Under normale forhold ville man jo lagt de ut for salg og fått tilbake noen kroner. Men i dette finurlige systemet som handler om fritak for import-toll, HAC og lokale og sentrale myndigheter, er det desverre ikke slik at vi råder fritt over bilene. HAC har den egentlige råderetten over alla aktiva den dagen vi drar herfra eller prøver å finne andre som kan ha glede av bilene.  Vi har hatt et meget godt forhold til Helseministeriet i South Darfur og donerte en ambulanse til Kubum hospital for tre måneder siden. I går  skulle jeg overlevere en ny ambulanse, men det ble problemer med godkjennelsen i HAC. Så det ble utsatt, så da får jeg heller fortelle fra forrige gang vi hadde overlevering.

Jeg pusser skoene og tar på meg blaseren. Du aner ikke hvem som dukker opp ved slike anledninger og det er ikke helt min stil å komme i det obligatoriske hjelpearbeiderantrekket – Olabukser og T-skjorte. I Afrika kan nok kleskoden være ganske avslappet, men ikke blant offisielle representanter for myndigheter og øvrighet. Dress og slips, selv i 40gr, er antrekket. En anselig mengde mennesker har benket seg inne på kontoret til helsedirektøren. Sheiker og lokale koryfeer fra Kubum er kommet til byen og de hilser hjertelig på meg. Jeg later som jeg har hilst på guttene før og det har jeg muligens også, men de er jo kav like alle sammen J. Dette er jo en greie som min bror behersker til det fullkomne. Håper jeg har plukket opp noen triks da det er min tur til å hilse forsamlingen. En par arabiske setninger i starten og stemningen er med en gang litt mer gemyttlig. En fyr med TV-kamera zoomer inn på undertegnede og jeg er på lokal-TV om kvelden. Min første TV-opptreden ever skjer i Nyala på arabisk TV og det kommenteres flittig av de ansatte dagen etter. De lokale komitemedlemmene fra Kubum uttrykker en slik takknemlighet at man nesten føler seg pinlig berørt. Vi går ut og tar bilen i øyesyn og hospitalsdirektøren får nøklene høytidelig overleveret. Jeg blir et øyeblikk nervøs for at dieseltanken er støvsugd for drivstoff, men takk og pris går pekern til FULL, da direktøren fyrer opp vidunderet. Den obligatoriske reklamen er selvfølgelig malt i store, røde bokstaver: "Donated by NCA ACT/Caritas". Direktøren er sporty og prøver feltsengen akterut. Mannen har en formidabel grosserermave, men klarer overraskende greit å buksere seg ned på senga. Jeg holder pusten for at feltsenga skal tåle belastningen. Litt kjedelig hvis direktøren blir bilens første pasient! Han får riktignok problemer med å komme opp, men utstyret holdt. Takk og pris!

Det er slike evenementer som er en deilig avveksling fra tallknusingen på kontoret. Litt kjedelig at jeg tre måneder senere får følgende epost fra sikkerhetssjefen vår:

It was reported by one of NCA staff member (previously working in Kubum) during the Sunday office meeting on 12/10/08 that he received information that the NCA Mobile clinic donated to Ministry of Health South Darfur State and allocated to Kubum Administrative Unit was hijacked by unknown armed group of people on Thursday (9/10/08, time unknown) in f Um Labassa area.

Det er ikke lett å drive hjelpearbeid I konfliktsoner!

END OF MISSION
Det ble ingen flere reisebrev, selv om jeg har nok av materiale. De siste månedene har jeg måttet fylle fire stillinger i tillegg til å være direktør gjennom lengre perioder. Det har gitt litt pustebesvær og amputert alle fritidssysler. Når jeg nå avslutter min Darfur-karriere etter en hektisk uke med styremøter, donormøter og krisemøter i London, har jeg egentlig lyst til å sove i 14 dager. Men imorgen tidlig er jeg på tur til Etiopia, deretter favorittstedet Lamu i Kenya og til slutt jul og nyttår på Pinewood Village sør for Mombasa med ungene og Leifs familie. Det skal faktisk bli veldig godt med den lengste, sammenhengende ferien jeg noensinne har hatt.

Det har vært en utrolig opplevelse å være 21 måneder i Darfur. Og dere har vært med på mye av reisen. Takk for alle gode tilbakemedlinger. I perioder var det en svært viktig terapi for meg å skrive reisebrev. Livet i Nyala er ganske spesielt for å si det slik og brevene ga meg mulighet til å reise helt andre steder.

Livet for menneskene i Darfur er neppe blitt lettere i den tiden jeg har vært her. De fortjener så mye bedre enn å bo i overfylte camper og leve i redsel for vold og overgrep. Så mens jeg skal prøve å få et liv igjen, er det millioner i Darfur som ikke har samme sjansen.

Ha en god og fredelig jul og takk for reisen! 

EID AL-FITR

Mubarak i finance har invitert meg hjem til stor lunsj. Naboer og venner kommer og går og borte i hjørnet surrer TVn kontinuerlig og viser engelske ligakamper. Dette er en stor del av festen etter Ramadan. Det er sosialt, det er god mat og gjestfriheten er nærmest uten grenser. Det er kristne (de to uten Jallabia), det er arabere og svarte afrikanere. Som eneste ikke-sudaneser går jeg glipp av samtalen på arabisk, men de hjertelige latterkulene og det høye støynivået setter også meg i god stemning. Innimellom slår de over på engelsk for å inkludere meg. Det er på det meste 15 mennesker i rommet eller rettere 15 menn. Her slipper ikke kvinnene til – de har tross alt en jobb å gjøre på kjøkkenet for å fremskaffe nye retter! I valget mellom å la kvinnene servere eller å holde seg skjult, er tradisjonen ganske klar virker det som. Mennene går selv og henter mat og bringer tallerkener tilbake til kjøkkenet. Når man forlater huset er det tid for å hilse på kona.

Eid al-Fitr markerer slutten på den hellige faste-måned Ramadan. Eid betyr festivitas og Fitr handler om å bryte fasten og det er litt julekveld og litt nyttår for muslimene her i Nyala. De dresser seg opp i nystrøkne Jallabiar, ungene får mye oppmerk-somhet og det er sosialt liv med venner og famile. Det slaktes og spises og inviteres til deilige måltider. Her en morgen på vei til jobben, stod sannelig naboen min og slaktet en geit rett utenfor porten min. Kanskje ikke helt i tråd med helseforskriftene der jeg kommer fra, men blodet forsvinner fort i sanden og dyret skal jo stekes. Det er i alle fall garantert ferskt.

Samira, Deputy Head of Programme, er vårt muslimske alibi. Hun er 2. generasjon pakistaner i USA, fra Queens av alle steder hvor jeg også bodde da jeg jobbet i New York. Svoren Obama-tilhenger, rystet over Sarah Palin -"det er ikke det at hun svarer galt, hun forstår åpenbart ikke spørsmålet" - og gift med en dansker. Hun inviterer expatene til stor lunsj med pakistanske og sudanesiske retter. Hun er for sikkerhets skyld vegetaranier, men har begått mord som hun sier, og skaffet oss kjøttetende barbarer to høner. Jeg får oppgaven med å grille. Lars fra Norge, som var her i tre måneder på beredskaps-kontrakt, har satt varige spor. Han fikk konstruert en grill og fått sveiset den nede på markedet. Den består av et halvt, avskåret oljefat og en sinnrik konstruksjon for å heve og senke grillristen. En kreativ lokal håndtverker og løselige skisser fra Lars kunne egentlig være en super forretningside. Den overgår nesten grillen min i Son og det liker jeg selvfølgelig litt dårlig. Men den sørget for et utmerket resultat. Samira har fastet trofast i 28 dager og har lagt sjelen i noen herlige retter. Hun har tatt med seg mye amerikansk managementstil og som ung kvinne og muslim går det særdeles dårlig hjem hos de lokale. Det er ca 50 år til de mannlige kollegaene vil ha et snev av forståelse for hennes kvinnesyn og ledelsesstil, så det er jevnlige krisemøter med Svendsen som megler. To lokale har fått sparken allerede så det flyter blod i kjølvannet. "Kvinner er ute av stand til å gjøre selv de enkleste innkjøp", betror Lemi meg, som er min mentor inn i den sudanesiske forståelsesramme. Han beskriver malende hvordan han en ukes tid resonnerer over hvordan innkjøpene skal planlegges der hvor hans kone ville styrte av gårde uten mål og mening til det lokale marked. Og vi snakker ikke om kapitalvarer her – nei det er litt kopper og kar for å erstatte knuste remedier! Dette kvinnesynet kan forståelig nok kollidere med holdningene til en ung og moderne amerikanerinne. Men det er noen kamper du må la ligge i denne delen av verden og jeg hadde egentlig ikke ambisjoner om å delta i en kulturrevolusjon i Nyala.  Jeg har vært med på kvinnekamp før en gang og det får holde i dette livet. Men hun er drivende dyktig på en rekke områder og expats er jo ikke akkurat overskuddsvare for tiden. Så foreløpig prøver jeg å slukke branner og holde teamet sånn nogenlunde samlet.

Mangelen på arktiske muslimer. Hvis du lurer på hvordan Ramadan fungerer under polarsirkelen er vi i samme båt. Når solen ikke går ned og du dermed må faste døgnet rundt , tar det i snitt en tre til fire dager før vi må ned i penalet. Når du stiller spørsmålet i Nyala  får du neppe så mange svar. Problemstillingen går rett og slett ikke inn. Dette er jo utfordringen til mange bokstavtro muslimer (og kristne). Profeten Mohammed hadde selvfølgelig ikke kjennskap til fenomenet og det har de fortsatt ikke her i min by. Jeg hadde nok likevel forventet at Gud/Allah hadde det siden Koranen er hans verk. Litt det samme, men med omvendt fortegn, er det med kvinnelige bilsjåfører. De er som kjent  bannlyst i Saud-Arabia. Hallo  – var det mange biler på 600-tallet? Men det var dette med arktiske muslimer og svaret får man som alltid på internet: "The earth is flat. The arctic circle is a myth promulgated by the west to divert you from islam."

FOTBALL
Fotball er i sannhet en global sport. Da jeg var i Kina i 98 var det ikke mange som hadde kjennskap til Norge. Kong Harald, Munch, Ibsen – who? Men Ole Gunnar Solskjær visste de godt hvem var! Engelske ligakamper, Champions Leauge eller Itialiensk serie A ruller  hvileløst over TV-skjermene i Nyala. Det er en kunnskap om europeisk fotball som er ganske overveldende. (ok da jenter - litt meningsløs også!) Rett utenfor huset mitt, er det en stor åpen plass. Her spilles det fotball sent og tidlig, fra små barn til det lokale juniorlag. Det er sand og grus, hullete og lite egnet for presisjonsfotball. Men innsats og glede, med eller uten sko, er ganske så påtagelig.  Vår amerikanske ex-direktør hadde ambisjoner om å forandre nærområdet til gresskledte baner og haller for innendørsport. Det er slike prosjekter som bør få alle de røde lamper til å blinke frenetisk. Hvem eier grunnen, hvem representer nabolaget, hvem ønsker forandring, hva sier myndighetene, hva ønsker ungene og mitt spørsmål – hvem skal betale for moroa?  Vår ex-direktør ville helst bare snakke med en av naboene slik at vi fikk fortgang i prosjektet. Heldigvis forsvant han ut før planene ble iverksatt. Mitt personlige bidrag til fotballens fremme kom litt impulsivt her om dagen. Fotballer havner ofte inne i gården min og de få gangene jeg er hjemme kaster jeg de over den høye muren og inn på banen igjen. Men her om dagen datt det en skikkelig pløse av en fotball ned og jeg hadde et par baller liggende og sparket en flunkende ny Adidas ball tilbake. Ok- billig triks, men jeg var kveldens helt. (ja, jeg hører spørsmålet, men jeg er sjelden hjemme når det er lyst, så det blir ikke noe da-capo hver dag)

Nyala stadium. Jeg er på Nyala stadium og ser  på lokal-derby i fotball. En av vaktene har tatt oss med på fotballkamp og det er fullt av folk og stor stemning. En av de lokale høvdingene får øye på oss tre hvite (Ståle, Cat og meg – dette er en stund tilbake) og vinker oss sporenstreks ned i VIP-området. Han viser seg å være presidenten i Nyala Football Association og er tydelig beæret  over å ha noen andre gjester for en gangs skyld. Cat er den eneste kvinnen på hele stadion, bortsett fra damen som bringer oss te under kampen. Baneforholdene og kvaliteten på kampen minner mye om Kjelsås' hjemmekamper på Grefsen stadion. Noe alternativ til Flammen og en kjølig halvliter etter kampen må jeg imidlertid se langt etter. Sokoor Al-Jediane
(Desert Hawks) kalles det sudanesiske landslaget. De vant African Cup i 1970 og da jeg minner presidenten om dette, blir det fart i samtalen. Det er litt som med norsk fotball – de store øyeblikkene er ikke mange, men de huskes og gjenfortelles igjen og igjen. Etterhvert fylles VIP-tribunen opp med de lokale koryfeer og presidenten må rett og slett rykke akterover. Vi blir sittende etter utallige oppfordringer.

Presidenten inviterer oss innstendig til ny kamp på Nyala stadion. Det må jeg sannelig prøve å få til før jeg nå forlater Sudan om ikke mange ukene.