Hei
Lite aktivitet fra denne kanten de siste månedene! Mye å gjøre javel, men litt skrivesperre også. De "store" har jo gjerne det. Håper høsten gir mye inspirasjon og så snakkes vi :) Her fra sommern 2015 i Kilifi i Kenya.

 

Safe haven

Jeg har vært på tre dagers sikkerhetskurs! Det er på tide sier du og ja, jeg burde nok å ha gjennomført det tidligere. To år i Darfur med to timers gjennomgang er jo litt snaut for å uttrykke meg forsiktig. Kursleder var tidligere SAS-soldat (britisk spesialstyrke) med erfaring fra Irak og Afghanistan. Jeg var egentlig ganske rolig før kurset, men han klarte jo å skremme vettet av de fleste av oss med alt som kunne vederfares en stakkars bistandsarbeider. Videoopptak med selvopplevd skuddveksling var ganske sterk kost og førstehjelpsfilmene fikk meg nesten i bakken. Men – og her kommer jeg til overskriften – han poengterte stadig viktigheten ved å finne en safe haven hvis man hadde forfølgere eller kom opp i krisesituasjoner. Det kunne være hoteller, NGO’er eller FN. Jeg er jo en samvittighetsfull mann og har tatt oppgaven med stor seriøsitet. Og jeg har funnet mitt Safe haven – Paradiso, min lokale restaurant. De av oss som ikke forventer de store opplevelser i det hinsidige, må ta med seg de små paradiser på jord innimellom ganske mye deprimerende nyheter.

Vi (expatene) jobber vanligvis halv dag på lørdager – fra 10 til 14 mens vi har strøm fra generatorene. (I heldige øyeblikk er det bystrøm, men ikke noe å satse på) Jeg pleier å spasere hjem (20 minutter) i en temperatur som nærmer seg badstu-assosiasjoner. I det jeg krysser Airport Road har jeg alltid denne følelsen av bli forfulgt/stirret på, så jeg skjærer kjapt ned til min Safe haven – Paradiso, som ligger 50 meter nede i gata.  Når det nærmer seg 40 grader, du har jobbet i seks lange dager og en smilende Etiopisk skjønnhet ønsker deg hjertelig velkommen og setter automatisk en iskald Tusker Lager foran deg - vel, jeg er en nøysom fyr og jeg krever ikke så mye mer.  
 

De har et utmerket trådløst nettverk på Paradiso og jeg drar opp laptopen. Ikke for å sjekke mail denne gangen, men for å se sportssendingene på NRK. Jeg er jo noe over middels interessert i vinteridrett, men NRK har denne utrolig irriterende meldingen om at de ikke har rettigheter til å vise det i utlandet. Det er det sikkert noen av dere som har merket. Jeg prøvde å få Eurosport på kabel-TV, men det var tydeligvis ikke så lett. Så jeg googlet følgende spørsmål: «Hvordan se norsk TV i utlandet gratis» Det er mulig jeg beveger meg på lovens kant, men jeg betaler tross alt NRK-lisensen med TV’n stående på et lager på Kjeller. Det var 198.000 svar
på det spørsmålet. Fantastisk! Jeg var tydeligvis ikke helt alene og valgte et av alternativene. Riktignok var det ikke helt gratis, men fire dollar i måneden klarer jeg. Så la jeg et par nye IP-adresser for DNS-serveren og vips- jeg var på nett med NRK1 og herlige sportssendinger. Så nå vet dere det! Lørdag ettermiddag er jeg er på mitt lokale safe haven og klubbhus, Paradiso, drikker øl og heier på Bjørgen og Sundby. At jeg stjeler båndbredde fra de andre kundene kan jeg leve med. (Og vi er to timer før dere, så det passer bra med tidspunktet)

Hjemreise

Når dere leser dette har jeg vel allerede landet på Gardermoen. Denne rytmen med åtte intense arbeidsuker og to uker helt av (eller nesten helt av J) passer meg svært bra. Vi jobber mye – også fordi vi har folk som tar seg av administrasjonen av våre liv. Sjåfører, rengjøring, vask. Så vidt jeg husker brukte jeg en del tid på det hjemme.  Her kan du jobbe i stedet. Eller lese.  Men når du kjører til Juba International Airport på vei hjem er det vanskelig å unngå følgende tanke: Du kan alltid dra din kos, Magne. Til en helt annen og fredeligere verden. Slik er det ikke for de lokale og du skal ta med deg den refleksjonen når du nipper til G/T’n på 35.000 fot på vei til Norge.

Jeg er tilbake i Juba 8. januar. InshaAllah.
God jul!
 

Trafikklys

Vi hentes og bringes til jobben hver morgen i en av våre mange Land-Cruiserne. De finnes i hopetall i denne byen. Vi i denne sammenheng er 5 expater som bor sammen på KN’s gjestehus i Juba. Wilfred fra Uganda, Dave fra UK, Paulos fra Etiopia og Bent og Magne fra Norge. På en utrolig humpete vei ut av området skal vi krysse Airport Road – en svært trafikkert firefeltsvei. Det er mye som er farlig i denne byen og som du kan dø av, men å krysse Airport Road er helt klart på toppen av min risikoliste. Normalt har man jo stor fordel med en kraftig SUV, men her har jo de fleste den samme bilen. I tillegg til bilene er det er en skog av små motorsykler (Boda-Boda taxier) på alle sider av bilene som gjør halsbrekkende manøvrer for å komme fortest mulig fram. Det er selvfølgelig noen fotgjengere også, men de kan vi faktisk glemme i Afrika. (og et par andre steder også!) De må klare seg selv som best de kan og for all del ikke være til hinder for oss og bilene våre. Hver morgen måtte vi bakse oss over dette livsfarlige krysset helt til det en dag kom trafikklys! Ganske fancy også med nedtelling i sekunder og drevet av solcellepanel på toppen, som dere kanskje kan se av bildet. Problemet var bare at alle kjøreretninger var styrt av piler – dvs vi hadde grønn pil rett frem og de som skulle svinge foran oss hadde også grønn pil. Vi har tre forskjellige sjåfører og de angrep lyskrysset på tre forskjellige måter. Chris ga blaffen i hele lyssirkuset. Her må alle stå på egne krav, lyset var for puslinger og han tråklet seg i vei nesten som før. Det skal sies at de fleste fulgte hans eksempel! Louis (min gamle sjåfør fra Khartoum) hadde en viss erfaring med trafikklys og kjørte på grønn pil som riktig var. Men da kom det en skog av motorsykler som ville krysse foran oss (de hadde også grønn pil) og det ble svært mye tuting og hoiing. Charles, som kjører vår nyeste Prado V8’r og er sjåfør for direktøren, hadde valgt den beste løsningen. Han kjørte riktignok på rødt, men de til venstre for oss hadde grønn pil for å svinge. Det er aldri noen overraskelse i Afrika at det er flere biler i bredden enn veien er beregnet for. Noen må vike og det er her du må vise at du duger som sjåfør. «Keep moving», «be strong»  er mantraen i dette trafikkbildet.

FLYKRASJ

The following is an excerpt from a UNDSS SIOC message issued at 12:44 today.

Today at about 10.20 a fix wing aircraft crashed in Mabior, Jonglei State, approximately 300 meters before the airstrip. The plane is a Commercial Cargo flight, it belongs to GLOBAL AIRLIFT, being chartered by Norwegian Church Aid. It broke into 3 pieces and the first 2 ones are still burning. Three persons were on board, 2 of them died (it seems the PIC and FO), 1 survived.

Det er ikke bare ufremkommelige veier eller mangelen på sikre korridorer som hindrer hjelpearbeidet. Vi chartret et fly for å bringe inn såkalte NFI’s (non food items). Litt over 1000 pakker med hygieneartikler som ikke kom helt fram til mottakerne som dere kan skjønne. Heldigvis var det ingen mennesker på bakken som omkom. Første spørsmål var om flyet var skutt ned, men ingenting tyder på det. Oslo lurte på hvordan det var med forsikringen, men selv ikke Vår Herre forsikrer flytransport i Sør-Sudan. I stedet måtte vi erstatte noen kuer som omkom i flystyrten. Bøndene skal uansett ha sitt - det være seg i Norge eller i Sør-Sudan!

ETTÅRSDAGEN

Vi sitter litt musestille denne weekenden. På mandag er det et år siden opptøyene brøt ut i Juba og selv om vi ikke venter uroligheter er det ingen grunn til å oppsøke steder hvor folk samles. Nuerne hevder det var over 20.000 nuere som ble slaktet ned i Juba. Uansett tall, var det noen ganske forferdelige uker. Hvis du lurer på hvorfor dinkaer og nuere ikke er perlevenner kan det gamle nuersagnet gi deg et bilde: Nueren og dinkaen var begge sønner av Gud. Gud lovte sin dinkasønn en eldre ku, mens nuersønnen skulle få en ung kalv. Men i nattens mørke snek dinkaen seg frem til Gud, imiterte stemmen til sin nuerbror og stjal kalven. Da Gud fant ut at han var blitt lurt, ble han sint og beordret nuerne til å hevne ugjerningen ved å angripe dinkaene og stjele kveget deres til tidenes slutt. Som dere sikkert har fått med dere lytter folk til sin Gud i dette landet!

R&R

De fleste NGO’er har en ventil – en måte å overleve på i områder med høy risiko. Rest and recreation scheme. Hos oss er det åtte uker og ut! Det er ikke frivillig eller kan velges bort fordi det er mye å gjøre. Du skal bare reise ut!  Så nå har jeg kjent på høsten i Norge og følt hvor uvirkelig denne verden er skrudd sammen. Og vært milevis fra å skrive reisebrev.

Noen sier Juba er en av de styggeste byene i verden. Det er i alle fall en av de dyreste! Det er godt gjort at undertegnede blir sjokkert over matvarepriser, som er vant til Norge. Nå handler jeg riktignok i en typisk expat-butikk hvor du finner få lokale. Det sier i alle fall noe om at de lokale sliter med høye priser. I et land som kunne vært matkammer for Øst-Afrika. Ja, kanskje hele Afrika. En gang var Juba en yndet juvel langs Nilen med art deco inspirerte bygninger med søyleganger og utsmykninger. Her kom safariturister, løvejegere og oppdagelsesreisende og nøt sine G/T’er, mens Afrikas blodrøde sol gikk ned bak horisonten. Nå er det på mange måter en forvokst landsby med en bråte halvferdige høyblokker, som jeg er litt usikker på om blir ferdigstilt. Optimismen gikk litt ut av prosjektet sist desember og donorpengene sitter ikke like løst lenger.

«På bunnen av sola»

Jeg kjøpte meg en bok da jeg var hjemme. «På bunnen av sola» - om Norge i Sudan skrevet av Bibiana Dahle Piene. For alle oss Sudan-frelste er det en herlig bok. Høydepunktene fra Kirkens Nødhjelp’s «Little Norway» skal jeg dekke fyldig en annen gang. Men når Kirkens Nødhjelp trekker seg ut av Hileiu og Torrit i 1986 er det duket for en annen av Norges bistands-organisasjoner  - Norsk Folkehjelp.

Men la meg ta dere tilbake til åttitallet. Sudans andre borgerkrig startet i 1983 og sivilbefolkningen er som alltid den tapende part. En av mange årsaker til Sudans borgerkriger er også en langsiktig økonomisk utviklingsstrategi. I kampen om hvem som skal ta kontrollen over ressurser og landområder er forflytning av mennesker og det vi på norsk kaller «asset stripping» et viktig element. I Khartoum hadde man administrative og militære ressurser til å gjennomføre denne politikken. Hos SPLA ønsket man interne flyktninger tilbake til hjemmene sine, men alle parter i konflikten ville hindre de andre i å få tilgang til mat og ressurser. Så alle utførte angrep på landsbyer, brant avlinger og drev beboerne vekk. Det er gjerne årsaken til begge eller alle parter i borgerkrigen spilte på internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er neppe så mange av oss som jobber i denne bransjen som er så naive at vi ikke forstår at vi (bistandsorganisasjoner) er en del av denne maktpolitikken. Det reiser naturlig nok  en stripe av etiske dilemmaer. Khartoum tillot bare nødhjelp til de byene de selv kontrollerte og SPLA angriper hjelpeforsyninger og skyter ned fly. Slik blir nødhjelpen både et våpen og et gissel i borgerkrigen.

Utover på åtti-tallet ble Sør-Sudan rammet en sultkatastrofe av enorme dimensjoner. Folk var drevet på flukt og manglet alt for å kunne brødfø seg selv. Ikke helt ulik situasjonen i dag. Tusener døde i hopetall, men interessen i internasjonal presse var konsentrert om Bob Geldof, «Do they know it’s Christmas» og sultkatastrofen i Etiopia. Det fantes få vitner til hva som skjedde i Sør-Sudan. Det er her Egil Hagen og Norsk Folkehjelp kommer inn. Ingen andre bistandsorganisasjoner ville utfordre Khartoum og de ville heller ikke støtte en geriljabevegelse som kjempet mot et folkevalgt regime, støttet av USA. (dette er åttitallet) Egil Hagen, en tidligere spesialsoldat som nå jobbet med bistandsarbeid hadde skaffet seg gode kontakter i SPLA. Han fikk flere tusen tonn mais fra EU og får Norsk Folkehjelp til å betale for transporten inn i Sør-Sudan. En transport som i henhold til EU skulle holdes hemmelig, men som ble slått stort opp i VG. Etter hvert ble det mer oppmerksomhet omkring sultkatastrofen i Sør-Sudan og Khartoum måtte til slutt åpne opp for nødhjelp. I 1988 startet den til da største og dyreste hjelpeoperasjonen i FN’s historie, Operation Lifeline Sudan (OLS). Alle bistandsorganisasjonene deltok i denne operasjonen – alle uten Norsk Folkehjelp. De ønsket seg handlefrihet og tettere samarbeid med SPLA og hadde egne forsyningslinjer direkte til opprørsbevegelsen. Det var kanskje ikke bare såkorn de fraktet i flyene til Norsk Folkehjelp, men det er uansett historie nå. Det har vært tette kontakter mellom Norsk Folkehjelp og SPLA helt opp til våre dager og det er vel ikke helt uten grunn at på bilskiltene til Norsk Folkehjelp her i Sør-Sudan står det "NGO 1".    

Dette bilde er tatt av Paul Jeffrey, som vi bruker mye i nettverket (ACT)

   

Vann forandrer alt

Dette er budskapet for TV-aksjonen 2014 i regi av arbeidsgiveren min.  Det er en glimrende visjon og en profesjonell kampanje. Vann forandrer alt!

Vi har andre visjoner i bistandspolitikken som er vanskeligere. Det handler om vårt syn på verden. Antagelsen om at man i Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at vi er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. At de fundamentale verdiene vi representerer er universelle – menneskerettigheter, likestilling, parlamentarisk demokrati, mens de i virkeligheten er våre egne vestlige verdier. Ute opplever vi hvordan kritikken av disse verdiene blir stadig mer høylytt og voldelige mens våre norske tradisjoner blir en moralsk gullstandard. Kanskje har vi liten vilje til refleksjon over eget ståsted - kanskje trenger vårt eget selvbilde en korreksjon? Jeg er jo en del av dette og kjenner jo tidvis utfordringene ved å orientere meg i verden. Men hovedpoenget var at vann i denne sammenheng er uproblematisk  –det er en urkraft, som det er utrolig enkelt for både initiativtakere og mottakere å forstå betydningen av. Og veldig givende og meningsfullt å være en del av. 

Dette er fra sør i Etiopia hvor jeg var i 2010

Man skulle nesten tro at nobelprisen til Malala og Satyarthi var bestilt av TV-aksjonen. I Afrika er det ofte barn og unge som går etter vann. Og stort sett er det jenter som går. De kan bruke mesteparten av dagen til vannbæring og det gjør det umulig å kombinere med skolegang. Og de er ofte utsatt for voldtekter. Et borehull som dere ser over, plassert midt i landsbyen, gir ikke bare helsemessige fordeler. Det betyr at mange unge jenter nå kan gå på skolen.

Min tidligere arbeidsgiver har ofte gitt et bidrag til TV-aksjonen. Men Kirkens Nødhjelp ble en for vanskelig mottaker. KN har oppdraget sitt fra kirken og det er noen kristne mennesker i ledelsen. Det var litt for tøft for grunnplanet i HEF. Jeg synes jo det var en litt trist diskusjon å høre på.

Paulos, som er bredt presentert på hjemmesidene til KN, bor i nabohuset. Han er fra Etiopia og har en veldig energi for nye borehull. Han er utrolig frustrert over rullebaner som er gjørmehull og destinasjoner hvor konfliktnivået er for høyt.  Det betyr at han ikke kan reise. Bent, vår norske nødhjelpskoordinator, må bremse litt på reisevilje og ambisjonsnivå. I sommer var en annen nordmann her, Tor Valla,  for å styrke satsingen på vann. Han jobber i vann- og avløpsetaten i Oslo kommune, men har fått et års permisjon for å jobbe med vannprosjektene til KN. Han dro rett fra Juba til Erbil i Nord-Irak. Det står det respekt av!

Min litt sykelige interesse for gammeltestamentlige historier brakte meg i sin tid til Aksium i Etiopia. Her ligger ifølge sagnet steintavlene med de ti bud. Etter en lang samtale med Paulos om dette temaet, hadde han vært i bokhandel i Addis og kjøpt en 600 siders bok, «The sign and the seal», som en gave til meg. Fantastisk! Boken handler utelukkende om steintavlene i Aksum – ni års studier, men fortsatt har ingen fått se nedi kisten. Jeg kjenner jeg er litt Tom Berby her, som også kunne bruke et hav av tid på utrolige teorier. Jeg skal ta dere med til Aksum en dag- det er et fascinerende sted og en spennende historie. For Paulos er dette en sannhet som egentlig ikke er diskusjonstema. Men svaret får man aldri – myten er avgjørende for Etiopias kristne selvforståelse og den munken som forsvarer helligdommen og som jeg selv har snakket med (!), åpner aldri døren til helligdommen.

 

Jeg holder meg i Etiopia denne gangen med et bilde fra samme landsby. Det er en lokal fest og ikke et forestående angrep på fotografen.

 

Oppropet

Det var en veldig optimisme etter uavhengigheten for tre år siden. Det internasjonale samfunn stod i kø med penger og prosjekter og Sør-Sudan var klar til å bygge sin nye nasjon. Men etter urolighetene 15. desember i fjor har utviklingen gått feil vei. De euforiske scenene fra uavhengighetsdagen 9. juli 2011 er forsvunnet og den unge nasjonen som hadde så mye å feire, er igjen tilbake i krig og uroligheter. En situasjon som de kjenner så altfor godt etter tiår med død og ødeleggelse. Vi får disse såkalte SitRep’ene fra FN hver morgen. Det er en ganske lang liste med dårlig nytt. Regntiden gir mange problemer, men den virker i alle fall dempende på krigsoperasjoner. I desember er regntiden over og mange frykter en eskalering av konflikten.

Vi jobber nært med kirkesamfunn i Sør-Sudan. De er partnere i bistandsprosjekter og vi, med penger fra UD,  støtter kirkenes fredsinitiativ og forsoningsarbeid. Jeg tror kanskje ikke jeg hadde vært like positiv til å støtte alle kirkesamfunn i Afrika (!), men i dette landet er kirken noe av det eneste som fungerer. Normalt er jeg heller ikke spesielt opptatt av rundskriv fra bispekollegier og har vel aldri vært på mailinglista til biskoper i den katolske kirke. Men dette oppropet tar dere med på en ny reise. Det er modig, det er klokt og helt utenfor den verden jeg kjenner fra Oslo 4. Kanskje setter det et litt annet perspektiv på DnK’s homofilidebatt eller HEF’s skolegudstjenester. Fordi fokuset flyttes når du beveger deg i verden og verden ser litt annerledes ut her jeg er nå! Mat på bordet, rent vann, fravær av krig og vold – selvfølgeligheter i Oslo 4, men problemstillinger bare så altfor mye til stede i den Sør-Sudanske virkelighet.

MESSAGE OF HOPE FROM THE SOUTH SUDAN CATHOLIC BISHOPS

JUBA, 25TH SEPTEMBER 2014

 

“WAR IS EVIL; WAR CANNOT BRING PEACE; THIS WAR MUST STOP”

 

Then the Lord said to Cain, ‘Where is your brother Abel?’ He said, ‘I do not know; am I my brother’s keeper? ’And the Lord said, ‘What have you done? Listen; your brother’s blood is crying out to me from the ground! (Genesis 4:9-10)
 

Preamble

We, the Catholic bishops of South Sudan meeting in Juba from 23^rd  – 25^th September 2014, compelled by the Gospel imperative and having deliberated on the situation of the Church and the people in our country, solemnly declare that the current war in South Sudan is evil, as we have said in previous messages. There is no moral justification for any further killing. We can accept no excuses nor conditions from any party or individual for the continuation of the war. The fighting and killing must stop immediately and unconditionally. Political and other grievances must indeed be addressed, but only when the fighting has stopped. These issues are on the table in Ethiopia and will be addressed in the political process. We declare before God that it is evil for any party to use continuing violence to try to further their political agenda.
 
Appreciation

We appreciate the sacrifice of the clergy, religious, catechists and lay people who are facing great danger and hardship in the service of the people during these difficult times.

We thank IGAD for their noble efforts to mediate peace in South Sudan. We also thank the international community and other nations in our own region and encourage them to continue their support.

The Impact of War

The war has had a huge negative impact on our country. It has once again reinforced the culture of violence with which we have lived for so many decades. It has seriously undermined our standing in the world which so recently welcomed us as the world's newest nation and it has damaged our image. Human rights are still under threat, including freedom of speech.

Humanitarian Aid and Development

Above all it has created a humanitarian tragedy. Thousands have been killed and hundreds of thousands displaced. Our traumatised population has been re-traumatised by atrocities we have rarely seen before. Displaced people are living in appalling conditions, whether in the countryside, or in UN camps in the cities, or as refugees in neighbouring countries. A famine is looming in parts of the country. International humanitarian access is limited due to insecurity. Once again we declare this war immoral and we demand an immediate end to all hostilities so that these humanitarian concerns can be addressed.

Development has been brought to a halt. Freezing funds meant for development is an invitation to more insecurity and suffering. It can be said that peace is another word for development. While seven out of ten states are not directly affected by the violence, their people are still suffering and are still in need of development activities. Prevention is better than cure. We call on the international community to continue to support development. We as bishops see coming to the aid of our people, both in government and opposition areas, as our prime responsibility.

Tribalism

Aware of the negative impact of war, we call attention to the rise in tribalism as a result of the conflict. Traditionally, the peoples of South Sudan do not hate each other. While there have been tribal conflicts over issues such as cattle and land, there have also been traditional mechanisms to resolve those conflicts before they get out of control. Our peoples have inter-married, assisted each other during famines, moved freely around the country, studied together in national boarding schools, lived together in cities, shared their cultural heritage and worked together in many different spheres. We acknowledge the generosity of many who even during the current conflict have welcomed and protected people from other ethnic groups. However ethnicity has now become a negative issue throughout our society. Large-scale ethnic killing has created a cycle of fear, hatred and revenge. Our politics is becoming ethnic, with perceptions from various communities that one tribe or other is favoured, or that one tribe or another is under-represented, or even that one tribe or another “deserves” to rule. Even within our churches, elements of tribalism are creeping in and creating suspicion, hindering our efforts to work for peace and reconciliation. This is not the way forward. We condemn tribalism and repeat our earlier call for “One People from every Tribe, Tongue and Nationality”. We are South Sudanese, and we call for the creation of a national identity which builds on but transcends our tribal roots and heritage.

Corruption

Tribalism is allied with corruption and nepotism. Political office is perceived by many as synonymous with access to power and wealth, and communities often feel that they need their own tribesmen and women in power in order for that community to have access to resources. We condemn corruption and tribalism. We challenge all our political leaders, whether in government or opposition, and remind them that political leadership is about service to all the citizens of South Sudan, not about personal power and wealth nor favouring one community or other. We urge our people not to fall into the trap of supporting their own tribe rather than seeking the best qualified person for the position.

Our Call for Peace

We are pastors, not politicians, but our faithful are dying. We do not try to advise on the details of the political resolution of the problems of our country. Nevertheless, we urge the parties to negotiate in good faith; we demand that the killing must stop. No doubt both sides will be required to compromise.

Just as we put our trust in the people during the People to People Peace Process, just as we trusted the people when we advocated for them to have the Right of Self-Determination to choose for themselves the political future of their country in a referendum in 2011, we now believe that the people of our country are capable of determining the political future following the current conflict. In the longer-term process, the citizens of South Sudan must play a prominent role, represented by their traditional leaders, their faith communities, civil society and other actors.

In our Prophetic role as bishops, we state without hesitation or fear that the current conflict is evil and must be stopped immediately and unconditionally, regardless of any other considerations. We call on every political leader, every military officer, every individual soldier, every armed civilian, whether government or opposition, to avoid any further killing. It is immoral and evil. The question to ask ourselves is: do I have the sincere will to renounce violence, to compromise and to bring peace?

The Church is the Mother of all people from every ethnic group in the whole of South Sudan. We call upon all the people to embark on the path of reconciliation, healing and peace. We encourage our priests, religious and pastoral agents, our international partners, and the other churches and faith communities, to intensify their activities around these, to become more active peace-makers. Prayer is the only sure way to peace. Our dioceses and parishes must organise prayers for peace. Repent and do not sin any more!

they shall beat their swords into ploughshares,

   and their spears into pruning-hooks;

nation shall not lift up sword against nation,

   neither shall they learn war any more. (Isaiah 2:4)

The Hinterland

Sør-Sudan er lukket inne av Nuba Mountains i nord, gold ørken i nordvest, foten av Etiopias høyslette i øst og de store Afrikanske skogene i vest og sydvest. Et land med et av verdens største våt-områder; nesten helt uten infrastruktur – et land så vanskelig tilgjengelig som det er mulig å finne. Befolkningen er beregnet til mellom seks og ti millioner og det sier det meste om de flytende omtrentligheter som kalles statistikk i Sør-Sudan. Antall språk og dialekter er av noen anslått til 400 og de tilhører hamittisk, semittisk, nilotisk, bantu og andre språkgrupper. Hvis du har litt problemer med nynorsk i gamlelandet, skal du bare ikke tenke på språksituasjonen i Sør-Sudan! Det er antatt å være 50 etniske grupper og så mange som 600 stammer, klaner og sub-klaner.

Mohammad Ali

Man kan spørre seg hvordan dette på mange måter utrolige mangfoldet ble en region eller land.  Det var det Ottomanske riket, representert ved Mohammed Ali (1769-1849)i Egypt, som åpnet opp baklandet i syd. Ikke akkurat som venner eller brødre, men for å hente slaver og elfenben. Blodig og brutalt. Islamske riker trengte slaver, men de måtte hentes blant de vantro. Og det fant man sør i Sudan. Kilder sier at 10-12 tusen slaver årlig ble importert til Egypt og Khartoum hadde på et tidspunkt verdens største slavemarked.
 
Britene (fra 1898) behandlet på mange måter Sør-Sudan som en egen koloni. De har naturligvis fått skylden for det meste som gikk galt i Afrika, men britenes medvirkning til senere tragedier skal neppe overvurderes. Sør-Sudan levde på mange måter utenfor enhver statsdannelse og for britene handlet det lite om Sudan og mye om  Suez-kanalen og sjøveien til India. Som Douglas Johnsen har argumentert – borgerkrigene i annen halvdel av det 20. århundre var ikke noe uheldig biprodukt av en forvirret avkolonialisering, men av en rekke årsaker befestet gjennom det 18. og 19. århundre; utbyttingen fra Khartoum; hærens grep over politikk og økonomi; individuelle ambisjoner på tvers av regionale interesser og sentralmaktens brutale utnyttelse av ressursene i sør.  

JUBA-KONFERANSEN I 1947

Etter den 2. verdenskrig ble det tidlig klart at Sudan ville få sin uavhengighet. På en konferanse i Juba i 1947 ble det også klart at britene ønsket at det sørlige Sudan skulle være en del av den nye staten. Juba konferansen skulle bane veien for at også representanter fra det sørlige Sudan skulle involveres i uavhengighetsprosessen. Slik skulle det ikke gå. Den nye staten skulle i realiteten bli overlevert en liten elite i Khartoum basert på en arabisk og islamsk karakter. Dene eliten så nordover og mot Midt-Østen. De var i Afrika, men ikke "av" Afrika. I Khartoum hersket det liten forståelse for landets todelte politiske og sosiale karakter. I den grad de så sørover var svaret deres   «Arabisation» og «Islamisation».

Veier i regntiden. Hit, men ikke lenger. Våre folk måtte snu på veien til Agok.

I 1955 gjorde the Equatorial Corps opprør i Torit. De nektet å bli forflyttet til nord og etter harde kamper forsvant mesteparten av styrken inn i bushen. Det var begynnelsen på en opprørshær og en lederartikkel i en avis sa det slik: “It is the first time that Southerners openly displayed, in bullet and blood, their pent-up anger and political frustration with their colonizers: The British, the British-favored northern Sudanese Arabs and their Egyptian surrogates». Og i 1956 ble Sudan en uavhengig stat. Men mer om det en annen gang.