The Hinterland

Sør-Sudan er lukket inne av Nuba Mountains i nord, gold ørken i nordvest, foten av Etiopias høyslette i øst og de store Afrikanske skogene i vest og sydvest. Et land med et av verdens største våt-områder; nesten helt uten infrastruktur – et land så vanskelig tilgjengelig som det er mulig å finne. Befolkningen er beregnet til mellom seks og ti millioner og det sier det meste om de flytende omtrentligheter som kalles statistikk i Sør-Sudan. Antall språk og dialekter er av noen anslått til 400 og de tilhører hamittisk, semittisk, nilotisk, bantu og andre språkgrupper. Hvis du har litt problemer med nynorsk i gamlelandet, skal du bare ikke tenke på språksituasjonen i Sør-Sudan! Det er antatt å være 50 etniske grupper og så mange som 600 stammer, klaner og sub-klaner.

Mohammad Ali

Man kan spørre seg hvordan dette på mange måter utrolige mangfoldet ble en region eller land.  Det var det Ottomanske riket, representert ved Mohammed Ali (1769-1849)i Egypt, som åpnet opp baklandet i syd. Ikke akkurat som venner eller brødre, men for å hente slaver og elfenben. Blodig og brutalt. Islamske riker trengte slaver, men de måtte hentes blant de vantro. Og det fant man sør i Sudan. Kilder sier at 10-12 tusen slaver årlig ble importert til Egypt og Khartoum hadde på et tidspunkt verdens største slavemarked.
 
Britene (fra 1898) behandlet på mange måter Sør-Sudan som en egen koloni. De har naturligvis fått skylden for det meste som gikk galt i Afrika, men britenes medvirkning til senere tragedier skal neppe overvurderes. Sør-Sudan levde på mange måter utenfor enhver statsdannelse og for britene handlet det lite om Sudan og mye om  Suez-kanalen og sjøveien til India. Som Douglas Johnsen har argumentert – borgerkrigene i annen halvdel av det 20. århundre var ikke noe uheldig biprodukt av en forvirret avkolonialisering, men av en rekke årsaker befestet gjennom det 18. og 19. århundre; utbyttingen fra Khartoum; hærens grep over politikk og økonomi; individuelle ambisjoner på tvers av regionale interesser og sentralmaktens brutale utnyttelse av ressursene i sør.  

JUBA-KONFERANSEN I 1947

Etter den 2. verdenskrig ble det tidlig klart at Sudan ville få sin uavhengighet. På en konferanse i Juba i 1947 ble det også klart at britene ønsket at det sørlige Sudan skulle være en del av den nye staten. Juba konferansen skulle bane veien for at også representanter fra det sørlige Sudan skulle involveres i uavhengighetsprosessen. Slik skulle det ikke gå. Den nye staten skulle i realiteten bli overlevert en liten elite i Khartoum basert på en arabisk og islamsk karakter. Dene eliten så nordover og mot Midt-Østen. De var i Afrika, men ikke "av" Afrika. I Khartoum hersket det liten forståelse for landets todelte politiske og sosiale karakter. I den grad de så sørover var svaret deres   «Arabisation» og «Islamisation».

Veier i regntiden. Hit, men ikke lenger. Våre folk måtte snu på veien til Agok.

I 1955 gjorde the Equatorial Corps opprør i Torit. De nektet å bli forflyttet til nord og etter harde kamper forsvant mesteparten av styrken inn i bushen. Det var begynnelsen på en opprørshær og en lederartikkel i en avis sa det slik: “It is the first time that Southerners openly displayed, in bullet and blood, their pent-up anger and political frustration with their colonizers: The British, the British-favored northern Sudanese Arabs and their Egyptian surrogates». Og i 1956 ble Sudan en uavhengig stat. Men mer om det en annen gang.