Aktiviteter

Trim
Av og til og egentlig svært ofte, føler man seg fanget i en eneste stor kjempebadstu. Kan det være nødvendig å fyre så intenst hele tiden? Give me a break – jeg trenger en utgangsdør, bitende sno og en iskald øl. Det er kanskje litt borderline å tenke på trim, svette og høy puls i en sådan stund, men uansett – vi har en spaser- og/eller joggegruppe som driver vår aktivitet på en av de lange, rette veistrekningen i utkanten av Nyala. Sikkerhetsklarert av vår britiske venn og et yrende folkeliv langs veien. Guttunger som spiller fotball og som roper "how are you?" og du svarer "I am fine" selv om blodsmaken tilsier noe helt annet. Vakre kvinner i sine fargerike gevanter, som ler hjertelig av denne gale, hvite mannen som har det så travelt. Og jeg prøver umiddelbart å få skjellettet i water og å løpe kattemykt og lett. Min forgjenger, som har litt mer bagasje enn undertegnede, foretrekker rolig gange, mens jeg er sikker på at 30-årsdagen ennå ikke er passert og følgelig gir jernet helt til biologien tar igjen hodet. Sam fra England er 29, uanstendig sprek og helt uten konkurrense i denne ligaen av litt forsiktige joggere / spaserere. Han har sjekket opp en dame i en søster NGO. Det er mulig kjærligheten skal tåle alt, men vår Herre kan umulig ha tenkt seg tanken på at man må henge med en sprek jogger i 7,2 km i brennende hete. Av ansiktsutrykket hennes tror jeg egentlig ikke hun burde ha tenkt tanken heller. Men alt tar en slutt – kanskje ikke forholdet, men i hvert fall min joggetur. Hjem til sparedusjen og lette, luftige draperier. (vi er skjermet mot muslimsk overvåking i heimen) I mangel av den kalde ølen, går det i vann og frukt (og så snakker vi ikke mer om den saken, som Jan Hugo ville sagt!)

Bistand og bistandsarbeidere
Det er nok mye skepsis blant sudanesere til bistandsarbeidere, som velger å reise til Darfur  når de kan bo behagelig i London eller Oslo. Kanskje lettere å forstå at de drar hjem, når situasjonen tilspisser seg og de verste problemene tårner seg opp. Det er sikkert mange forskjellige motiver for å reise ut på denne måten. Eventyrlyst, romantikk, penger, livskriser, frelse verden eller ganske enkelt en jobb – noen motiver blir sikkert dekket i fullt monn, mens andre blir en problematisk barriere basert på helt urealistiske forventninger. Kanskje må det ligge noe annet i bunn, og her står klichéene i kø på tastaturet. Men la meg i alle fall forsøke: Et flik av engasjement for andre, en tro på at vi må, (vi vet at vi ofte ikke får det til), en følelse av urettferdighet, en visshet om våre egne privilegier – kanskje ikke alt, kanskje ikke i for store porsjoner, kanskje også noe mer?  Eller er det slik at idealistene har fått dominere dette markedet i alt for mange år, at det nå er på tide med en helt annen innfallsvinkel? Er det blitt slik at Afrika har blitt en kjærkommen måte å rense samhvittigheten til bistandsarbeidere, rockemusikere og filantroper med Mor Teresa kompekser. Et kontinent hvor vestlige politikere kan score kjappe, moralske poeng og som gir liten, varig virkning på de grunnleggende, strukturelle problemene. Skaper vi en tiggermentalitet blant afrikanerne, som passifiserer dem til å sitte stille å vente på donorer og militær hjelp? Mange spørsmål, kjære leser, men jeg er ikke klar for å gi deg løsningene. De finnes ganske enkelt ikke i noen få og enkle setninger. Og neppe i en bok heller. Dette skulle jo helst ikke være som å finne opp kruttet – en tilfeldig og endeløs blanding av kjemikalier til man endelig går i luften. Likevel - (så lenge varte den tausheten!) man kan kanskje si at de hårete visjonene og de store megaprosjektene bør dempes noe. FN-resolusjoner fra f.eks 1977, satte 1990 som frist til å skaffe rent vann til alle. I 1990 sa FN at år 2000 var fristen for en universell folkeskole til alle. Under G8-møtet i 2005 var top agenda å få slutt på fattigdommen i Afrika. 2015 tror jeg var fristen denne gangen. Men etter 60 år med bistand og 2300 mia USD senere, er det fortsatt langt igjen til målet. 840 mill. mennesker har for lite mat, en milliard mennesker mangler tilgang til rent vann, en milliard er analfbeter osv osv.  Økonomene har fortsatt problemer med å påvise en klar sammenheng mellom bistand og makroøkonomisk vekst. Jeg kommer tilbake til temaet, men noen og enhver kan sikkert ta lærdom av følgende siat: It is alarming how wrong we were, and how sure we were that we were right. (Robert Chambers)



 

Retur Sudan

Ankomst II
På vei tilbake. Høyt over Middelhavet i en Airbus 330. Jeg sitter fastspent og føyelig foran brettet ved flymat og zapper mellom herlige og meningsløse actionfilmer. Alt er rolig, men man tenker tanken likevel. Det er tross alt bare tynne stålplater som skiller oss fra seksti kuldegrader og førti tusen fot til bakken. Man finner seg i galskapen fordi alle andre gjør det. Man er selv rolig fordi ens medpassasjerer er det. En skjør allianse av felles tro- så lenge nervene er under kontroll og det ikke er bomber og sabotører ombord, går det bra med alle. Antall døde passasjerer pr. km. er ubetydelig. Antall døde pr reise er kanskje ikke fullt så oppløftende. Når noe går galt er det sjelden noen mellomløsning. Etter at man så de usette fangene på vei til katastrofen 9/11, er det på en måte knyttet en ny assiosasjon til ethvert jetfly. Griske og fordømte der de farer over himmelen.

Nedstigning til Khartoum. Et virvar av lys, fasader, stillaser og skråtak. Byer sover aldri. Byer er på en måte en fantastisk suksess, en genial oppfinnelse – millioner som  myldrer på overflaten av århundrers lag av oppsamlede prestasjoner, der de sover, arbeider, elsker og prøver å få livene til å henge sammen. La Åslaug Haga drive med sine grisgrendte strøk, overadministrerte mikrokommuner og milliarder til meningsløse veiprosjekter for fire grendehus. Nei – gi meg pulserende storbyliv, fortauskafeene, souq`en i Damaskus, dampende asfalt på Manhatten, markedet i Kashgar, støvet i Khartoum, menneskene. Eller for å sitere Farmand fra syttitallet (svakt etter hukommelsen): Bak begeistringen for den folkelige og regionale sær-art, ligger ofte hatet til den urbane intelligens, skapt av det rikere miljø. Hehe- det var mye krutt på syttitallet! Nuvel – også denne gangen setter piloten oss trygt på bakken. Alle er lettet og tenker at heldigvis gikk det bra denne gangen også. Men ansiktsuttrykkene røper ikke en flik av slike svake tanker. Vi er tross alt profesjonelle, flyene er vårt vante element og vi skal i hvert fall ikke assosieres med disse latterlige charterturistene som klapper i rus og begeistring ved landing.

Roar er der og venter på meg. Roar startet samtidig med meg og som i militæret blir det en felles allianse mellom oss ferskinger. Jeg har husket en kartong rød Prince og han har skaffet meg et moderne myggnett med spiler og glidelås. Det arrangementet jeg har i Orange House, har nemlig en tendens til klappe sammen i løpet av natten. Vikler meg inn i et virvar av netting, barduner og bambusspiler, som ikke er direkte søvnfremmende.
På kvelden drar Roar og jeg med en lokal Tuk-tuk til et indisk etablissement, og får dette unevnelige GT-eliksiret  Servert diskret som om det var et glass vann. Vi føler oss som guttunger på den første bytur, men det er nå likevel slik at som kristen (og jeg får mer og mer sans for den religionen) i et muslimsk land er det tillatt å drikke alkohol. Problemet er at alle mulige måter å skaffe det på er forbudt. Roar har plukket opp litt arabisk fra sitt opphold i Libanon, men det bringer oss likevel ikke helt hjem. Vi er fortapt i en bakgate med rødt støv og søppel, en stadig mer irritert Tuk-tuk sjåfør og undertegnede som ser hjelpeløst på kompasset. Hvilken redning er ikke mobiltelefonen – kontakt med vår venn Faisal som bringer taxigutten på riktig spor og samtidig pruter prisen ned til latterlige åtte kroner.

The African Eve
Det moderne mennesket, Homo Sapiens Sapiens,  eksisterte i Afrika frem til for ca 100.000 år siden. Deretter var det noen som forlot kontinentet og befolket verden. Kort fortalt. La meg litt nølende bringe dere en flik av utviklingshistorien- nølende fordi min kunnskap ligger noen år tilbake og her er det mye nytt som skjer hele tiden. (jeg satser på at det ikke er så mange av dere som kan korrigere meg – unntatt Tom B., som har stor kunnskap om emnet)  Det er studiet av mitochondrial DNA, (mtDNA), som har  levert kvantesprang i kunnskapen om hvor vi kommer fra. Mitochondria er selve energikilden i cellene og denne sentrale funksjonen har gitt den stabile strukturer. mtDNA er identisk for alle kroppens celler og den reproduseres ved kloning (ikke befruktning). Den arves kun fra den kvinnelige foreldre og beholdes relativt stabilt fra generasjon til generasjon. Den største variansen er funnet mellom mennesker i Afrika – faktum er at mtDNA i en nordmann har mer til felles med en kannibal på Ny Guinea, enn mellom to Sudanesere. (se dêt Carl I!) Genetikerne konkluderer med at vårt mtDNA stammer fra èn afrikansk kvinne- our common Mother eller the African Eve som hun fort ble kalt. Det betyr ikke at hun var alene eller at Bibelen så plutselig ble troverdig, men at hennes mtDNA ble dominant. Hun levde for ca 140.000 år siden. Konklusjonen er at en liten gruppe afrikanere, kanskje ikke mer enn 50 og uansett ikke flere enn 500, forlot Afrika for 100.000 år siden og ble stamfedre (mødre som Kirsten ville ha sagt) til alla andre ikke-afrikanere. Spøk? Nei, men det er ganske fascinerende. Omkring for 40.000 år siden nådde de Europa og på et eller annet senere tidspunkt var det noen som mistet retningssansen og havnet i Norge. Disse 100 vokste til 300 mill frem til 1500 AD. Til sammenligning var det ca 1 mill i Afrika for 100.000 år siden og de vokste til 47 mill i samme tidsrom. Sykdom og klima er en viktig faktor her, men det sprengstoffet skal jeg fortelle mer om i et annet kapitel. Uansett er det denne kunnskapen som så brutalt henviste Thor Heyerdahls teorier til den vitenskapelige gravplass. Hvem hadde trodd at villmennnene fra Micronesia kunne seile mot vinden, når det var grensesprengende nok at indianerne i Sør-Amerika hadde latt seg drive med.  

Direktøren
A er irsk, 46 år og med praktisk talt hele sin arbeidserfaring fra Afrika. I ledergruppa har hun programsjef, logistikksjef, administrasjonssjef, økonomisjef og helsesjef. Hun har pulsen på alle områdene, kjapp i hodet, stiller krav, lytter. Nå har jeg de seneste årene vært borti tre kvinner med glimrende lederegenskaper (to som sjef og den siste kjenner jeg ganske godt og har gode grunner for å tro at hun er i samme liga). Hva er det med disse kvinnene? Eller katteslekta, som min nevø Håkon så respektløst ville ha sagt. Jeg som hater alle menn/kvinner sterotypene! Det sier seg selv at de har stor menneskekunnskap som valgte meg(!). Men i en verden av albuer og overvurdert ego, er det inspirerende å jobbe for slike ledere. Desverre skal A slutte og ny sjef kommer om noen dager. Så får vi se hva manneslekta kan by på.

Orange House

Charlotte er fra England og har vært her i seks måneder. En flott, slank og høyreist jente i midten av tredveårene. Har jobbet i flere land i Afrika og Sør-Amerika. Hun er informasjonskoordinator i DERO (dette er prosjektet vi jobber for – Darfur Emergency Response Operation i regi av ACT (Luthersk) og Caritas (Katolsk). Hun er profesjonell, full av selvtillit og lar seg ikke saa lett vippe av pinnen. Litt svingende humør. Wilfred er fra Uganda og jobber med programmene. Liten, tett og 34 år. Herlig humor og en glimrende historieforteller. Sen om morgenen, uorganisert på kjøkkenet og neppe den store sportsmannen. Har svært få poeng på hjemmefronten hos den hypereffektive Charlotte, men det er han også fullstendig likeglad til. Mens hun raser og river seg i håret, smiler og ler han like avbevæpnende over tallerkener som ikke er ryddet inn, innkjøpslister som er glemt og lys som skulle være slukket. Her har jeg mye å lære, men i en ekteskapelig sammenheng er det er vel uansett litt sent nå. Ute er fra Tyskland, men er reist på RnR i fire uker, så hun treffer jeg først neste gang jeg kommer. RnR er forkortelse for Rest and Recreation. Hver tredje måned skal vi ut herfra på to ukers permisjon med " free ticket to a suitable destination". Tror ikke de har tenkt på Khartoum i denne forbindelse! Dette er ganske vanlig i områder hvor bevegelsesfriheten er begrenset. Amim og en assistent vasker og steller (se over), handler mat og lager også middag hvis vi ber om det. Min arabisk er foreløpig begrenset, så det har blitt mye kykeliky (kylling) de første ukene. Jeg legger mine skjorter, underbukser og sokker til vask om morgenen. Om kvelden er de vasket, strøket og lagt pent på sengen. Også underbuksene er strøket. Hvilken herlig service! Wilfred ser nok neppe dette som noe spesielt å skrive hjem om – men så har han heller ikke vært gift i Nord-Europa. Gekoen (firfisle) Frode og pinnsvinet Ulla er de to siste medlemmene av Orange House. De tar seg av innsekter og kakkerlakker.

Jeg tror jeg nå kan slå fast, at hvis man legger seg helt uten alkohol i blodet, våkner man mer uthvilt om morgenen (!?) Dette er muligens sørgelige nyheter – om det da er nyheter, men jeg må bare innrømme at jeg føler meg mer uthvilt enn på lenge. Til tross for en litt for kort og knirkende seng, myggnett, støv og støy. Etter en iskald dusj, er det kaffe, frukt og groennsaker til frokost. (jeg vet dette hoeres litt kvalmende sunt ut og det er ogsaa litt overdrevet J ) Solen kommer opp litt over syv. Det er ualminnelig vakkert naar sandslettene gaar fra en blek brunfarge til et litt hardere hvitskjaer. Jeg prover aa faa tid til en lang og rolig frokost – det er et parogtyve grader tidlig om morgenen og deilig aa sitte ute med kaffen og nyte roen. Min etterhvert kjaere iPod (avskjedsgave fra ungene) gir meg tone til dagens eneste langsomme tid. Wilfred kommer ut litt over aatte og synes nok morgenen kom veldig braatt paa i dag ogsaa. Han er ingen frokostmann, saa vi rusler de 5-10 min opp til jobben. (Charlotte har vaert mye paa reise, saa det har vaert mest Wilfred og meg)

Det er 29 i internasjonal stab og 400 lokalt ansatte. De fleste av disse er plassert ute paa prosjektene (flyktningeleirene) Vi jobber fra 0830 til ca 1800 med lunsjservering kl 1300. Fredag er det fri, loerdag jobber vi litt kortere dag og soendag er vanlig arbeidsdag. Jeg har naturligvis norske arbeidstider i kontrakten, men det blir naa litt ekstra – baade fordi det er mye og ogsaa fordi det er begrenset med alternativer. Utrolig spennende og ogsaa krevende aa jobbe med saa mange nasjonaliteter (9 paa hovedkontoret i Nyala) Min jobb blir aa holde styr paa finansene. Det er en hel del andre utfordringer her enn det vi vanligvis har hjemme, men det handler uansett om kvalitet paa tall og rapporter. Det kommer sikkert mer om dette senere.

The desert Railway 
Jeg kunne faktisk tatt tog fra Khartoum til Nyala. Det tar riktignok en fire eller åtte eller fjorten dager sånn litt avhengig av vær og føreforhold. (les: angrep) Men den jernbanen jeg skulle fortelle om her er den fra Wadi Halfa ved den egyptiske grensen og til Khartoum. Noe av en  Victoriansk ingeniørbragd. Lord Ketchener trengte stabile forsyningslinjer i sitt anglo-egyptiske felttog for å erobre Sudan. (1897-1898) Toglinjen skulle legges 360km over et ukjent ørkenområde uten vann. De startet arbeidet om sommeren 1897 i en drepende hete. De la i gjennomsnitt to km toglinje pr dag og fortroppen fikk forsyninger fra to tog. Det første hadde skinnene og svillene, mens det andre hadde en liten smak av sivilisasjonen. Eller for å sitere Winston Churchill som deltok i felttoget:” the letters, newspapers, sausages, jam, whiskey, soda-water, and cigarettes which enable the Briton to conquer the world without discomfort”. Ja, de britene! Med jernbane og telegraf på plass, var skjebnen til motstandsstyrkene gitt. Uten stopp kunne man bringe inn nye styrker og forsyninger og krigens suksess for britene var ikke minst takket være toget.

Jernbanen til Nyala er bygget på femtitallet, men har arvet de gamle skinnene. I alle fall er de merket 1897 med et engelsk firmanavn. Min bror Leif fortalte meg om alle de unge guttene fra Darfur, som i desperasjon etter mat dro med tog etter tog fra Nyala til Khartoum. (dette var på slutten av 1980-tallet) Kanskje graater du stille som meg, naar du hoerer denne historien. Guttene hadde naturlig nok ikke penger til billett og satt paa taket. Det var uutholdelig hett aa sitte her gjennom hele dagen. En ubarmhjertig sol gjorde togtaket til en glovarm stekepanne, og det var ingen skygge som kunne lindre den ulidelige varmen. Men enda verre var det om natten, da mange av kameratene falt av.....

Sikkerhet
Et av de foerste dokumentene man faar utlevert er " Staying alive in Darfur". Hvis ikke det tar helt pusten av deg, gjoer i alle fall sikkerhetseksperten fra British Army det. Med erfaring fra Afghanistan og Irak vet han nok litt om emnet. Her er det mye militaer disiplin paa hva du gjoer og ikke gjor. Uansett kan jeg "berolige" dere der hjemme, at det absolutt farligste jeg gjoer er aa gaa til jobben. Det er esler, hestekjerrer, indisklignende drosjer, overlessede lastebiler, land cruisere i vill fart, syklister, mopedister og selvfoelgelig masse fotgjengere. Her kan du glemme aa snakke om rettigheter, myke trafikanter og refleksvest. The strongest man will win – det er enkle Darwinregler. Saa faar du heller hoppe noen ganger i groefta, naar lastebilen kommer farlig naer....

Nyala

Jeg er på vei. I en Fokker 50 fra NOVA Airways. Man tenker jo litt på min brors historie, med frakteflyverne som nødlandet på/i Nilen, kom seg helskinnet ut og ruslet hjemover siden arbeidsdagen var over og de bodde like ved. Og flyveledern i tårnet på Khartoum Intl. Airport, som slukket lysene og gikk hjem, fordi han regnet med at frakteflyet hadde snudd. Det var sikkert litt mer ståhei neste morgen, da de oppdaget halepartiet som stakk opp av Nilen. Men som alle ansvarlige flyselskap var også Sudan Air mer interessert i å male over logoen som kunne vises på all verdens TV-skjermer, enn nødvendigvis å redde de ansatte. Men dette var NOVA Airways. Stewarden gir oss velkomsten på arabisk, deretter engelsk og til slutt noe som må være en lang bønn på arabisk som avsluttes med inshallah. Jeg håper jo piloten har noe mer selvtillit enn stewarden – jeg er overbevist om at vår Herre bør konsentrere seg om helt andre ting enn flyvemaskiner. Men jeg kunne ta det helt med ro – ikke nok med at vi får en helt ubesværet flytur – stewardessens tilnærmede voksuttrykk nærmer seg et smil da låsen på seteryggen min mister festet og ryggen smeller i fanget på han bak. Heldigvis var det ikke deilige drueprodukter som gikk til spille…

Mine nye kollegaer i Khartoum hadde gjort en god jobb med reisepapirene. De ble godkjent både ved avgang og ankomst. Man kan nemlig ikke bare reise til Darfur! Søknad skal inneholde både pass, helseattest, CV og eksamenspapirer (!!)Tilbake får du deilige og store stempler og arabiske kruseduller. På den måten har myndighetene full oversikt over den utenlandske aktiviteten.

Darfur
Sudans borgerkriger er vanskelig å komme til kjernen i. Og kanskje er det ikke noen kjerne, men lag på lag av forskjellige dimensjoner i forskjellige nivåer. De politiske konfliktene mellom nord og sør og nå nord og vest, de religiøse konfliktene (muslimer mot kristne og anemister), alle de etniske grupperingene (det er titalls, og i tillegg kommer klaner, stammer og sekteriske grupper innenfor disse igjen), arabiske (arabisk-afrikansk) mot svarte sudanesere, farmere mot nomader, det utviklede nord med få naturressurser mot det fattige sør og vest med rike forekomster av naturressurser. (det er ganske sikkert store forekomster av olje i Darfur). Og en sentralregjering i Khartoum som har årelang erfaring i å manøvrere og balansere mellom Vesten, FN, Kina og Al-Quaida. (Osama bin Laden bodde i Khartoum på deler av nittitallet) Slik kunne man fortsette helt til det blir tydelig at krigen, i likhet med landet, ikke er én men mange – og at et brutalt økosystem er i stand til å generere en rekke nye grunner til å slåss uten at det derved gir grunn for å kvitte seg med de andre.

The Orange House
Dette er huset mitt det neste året. Utenfor sitter Omar i sin fotside hvite kjortel. Han har et teltlignende arrangement utenfor muren, som gir skygge om dagen og soveleie om natten. Han hilser hjertelig som alle sudanesere og smatter på dette merkelige navnet – Magne. Men de er vel vant til det meste etter hvert i en by som er ”invadert” av UN og en bråte NGO’er. Det oser ikke akkurat av avskrekking og nærkampferdigheter hos Omar – min gode nabo Norheim med sin P-vakterfaring, pondus og balltre ville nok vært i en helt annen klasse. Men så er det kanskje heller ikke kampferdigheter som er grunnen til at han er der. Markering, alarm til basen – hva vet jeg egentlig? Vi går inn porten til to store, åpne forrom. De kan vel være på 50 kvm hver seg og har to frittstående murbokser på venstre side. Her er det hhv vannklosett og dusj. Ja, utedo ok, men det er litt forskjell å krysse forrommet i 20gr i forhold til -15 og snøstorm. Dusjen har kun kaldt vann – min guide og mannen jeg skal overta etter – Gudmundur fra Island, anbefaler å dusje på ettermiddagen. Da holder vannet en ganske hyggelig temperatur. Om morgenen kan det være frisk affære. Jeg har vel aldri vært noen stor tilhenger av sparedusj, men her er dette bare fornavnet. Jeg tror jeg tar igjen for mange års miljømessig nonchalanse med denne dråpespredern. Ved siden av dusjen er det en åpen vask hvor man kan barbere seg mv. Det innbyr vel ikke til det store privatlivet. Innerst i det andre forrommet er det bord og stoler, og med en stråmatte over for beskyttelse mot solen. En herlig plass særlig om morgenen og kvelden. Jeg får tildelt et stort soverom med bord, seng og et bittelite skap. Mesteparten av tingene mine må bli værende oppi kofferten skjønner jeg. Det smaker jo litt av tur og det er vel kanskje en fordel å ha noen andre erfaringer enn femstjerners hotell! Her er ikke aircondition, men en sinnrikt system med rennende vann kombinert med en vifte som blåser noe som kan kaldes kald luft inn i rommet. Det geniale er at det reduserer temperaturen med ca 10 gr i forhold til utetemperatur. Ulempen er at det støver noe ganske forderderlig. Jeg foretrekker støvet, så det kjennes som jeg har røkt en tyvepakning med knusktørr Pall Mall i løpet av natten. Til gjengjeld røyker jeg ikke noe om dagen, så da går det vel opp i opp. (støvet gir seg heldigvis etter hvert)

Jeg kan ikke love brev hver uke, men neste gang skal dere hoere om beboerne i Orange House.

Ankomst Khartoum

ANKOMST

Flyplassen i Khartoum. Dirrende hete selv ved syvtiden. De sedvanlige køene ved passkontrollen og bagasjebåndet. Men tollkontrollørene så merkelig nok intet mistenkelig ved undertegnede, så den bebudete scanningen for alkoholholdige drikker uteble. (jeg hadde da heller ingenting). Man leter jo umiddelbart etter en representant for dette foretaket man nå skulle jobbe for. Et stort skilt med Svendsen eller NCA eller noe som kunne gi meg assosiasjoner om at jeg var ventet og ville bli tatt hånd om. Men det var ganske fritt for det. OK- jeg er tilbake i Afrika, slapp av Magne, dette tar den tiden det tar. Slå deg ned, se på menneskene og sørg for at dehydreringen holdes noenlunde i sjakk. En lettere frustrert jente henvendte seg til meg og spurte om jeg kjente noen hoteller i byen. Jo, jeg hadde jo et navn, man reiser ikke helt uforberedt heller, men så viser det seg at hun skal arbeide for samme foretak og venter sannsynligvis på den samme velkomstkomitéen. Hun er fra Spania, kommer fra et to års opphold i India og snakker flytende amerikansk etter 17 år i det landet. En typisk profesjonell NGO’er, selv om hun neppe er eldre enn min datter Ellen på 30. Etter en time dukket Faisal opp med et eneste stort smil. Welcome, how are you, did you have a nice trip osv. Det virker helt utrolig på vår nordeuropeiske avtalemani. Hvor pokker hadde mannen vært og hva med en aldri så liten unnskyldning. Det er jo nok å ta av – trafikken, bilen, andre avtaler – disse tingene vi jo også er ganske gode på. Men han var glad for å se oss, hadde AC i bilen og pratet flittig i vei. Så da var jeg fornøyd med det.

På gate 51 lå vårt foreløpige tilholdssted. To nordmenn, en danske og Lisa fra Spania var pt gjester. Det er mye transitt, både inn og ut av Darfur og fra programmet KN har i Juba i Sør-Sudan. Og det er alle donorene, både de offentlige UD/NORAD og en rekke kirkesamfunn over hele verden. Eget rom med deilig AC og myggnettet, som minnet meg på at myggspray fortsatt er viktig om kvelden. Det ble disket opp med god middag og alle de obligatoriske historiene som ”veteranene” har fra sitt opphold i Sudan. De fleste har jobbet ute lenge, både i forsvaret (Balkan, Libanon og Afghanistan) og for NGO’er. Men det er ikke verre enn at jeg henger greit med- har jo vært noen steder selv etter hvert. Første kveld på en god stund uten et glass vin eller øl. Det tror jeg ganske sikkert at jeg må venne meg til! Selv om det sikkert finnes alkohol i Nyala, så er de livredde for at myndighetene skal få en eneste grunn til å kaste oss ut. Slik er logikken.

NILEN
I Khartoum møtes den blå og den hvite nil. Den blå nilen kommer fra Lake Tana i Etiopia og den hvite fra Lake Viktoria i Uganda. Eller nærmere Rippons fall, hvor vi var i 97. For de uinnvidde tok det lang tid å finne Nilens kilde (den hvite) En av grunnene er at det er store ugjennomtrengelige sumpområder lenger sør i Sudan hvor Nilen renner. Man måtte derfor gå andre veien for å finne kilden. Mange ekspedisjoner på 1850–tallet til bl a Lake Tanganyika, førte ikke til noen løsning på gåten. Husk at på denne tiden hadde ingen hvit mann (eller kvinne) satt sine ben ved Viktoria-sjøen. John Speke fant Rippons fall (der hvor Nilen renner ut av Victoriasjøen) i 1861 og påstod at dette var Nilens kilde. Men det var egentlig Stanley som beviste att John Speke hadde rett da han i 1875 hadde fulgt bredden av sjøen hele veien rundt. (og det er langt og ugjennomtrengelig)

Som sagt, her i Khartoum møtes de. Den røde sanden og det karrige, tørre landskapet endret seg til grønt gress og palmer så snart vi kom nær vannet. Hvilken forskjell gjør ikke vann! Hva hadde Egypt og kongerikene i Nord-Sudan vært uten Nilen?

KHARTOUM
På lørdag dro vi opp til hotell Acropole for å veksle noen EURO til de lokale Dinarer. Dinarer er ved å bli konvertert til sudanske pund ved den vanlige massakreringen av nuller. 1000 dinarer blir til 10 pund. I tillegg opererer man med gamle dinarer (bl a i butikker) hvor trikset er å legge til to nuller på de nye dinarene, som nå er blitt til pund. Selv franskmennene med deres francs ancien (fra mitt første opphold i det landet) ville blitt imponert over evnen til å forvirre oss stakkars nykommere. Og jeg bare måå kunne det i min nye jobb. Før det sitter under huden må jeg konvertere alle priser til USD for deretter å resonnere hvilken versjon vi er på. Lett å bli lurt eller?

Acropole er et gammelt og ærverdig hotell drevet av en gresk familie som kom i 1954. Det ligger i den bydelen som Lord Ketchener etablerte etter den ango-egyptiske erobringen av Sudan i 1898. Det har kanskje vært mer aktivitet her før og kanskje ventet de en bråte turister her etter frigjøringen. Men de er uansett over alle hauger nå. UN og bistandsorganisasjonene har etablert seg i andre bydeler med alle sine hvite Land-Cruisere og høye murer med piggtråd rundt husene. Tilbake er slitne sandfarvede mursteinshus og rødt støv og søppel som virvler opp ved det minste vindpust. Og noen lokale sudanesere, som selger melon og tannpirkere på hjørnet.

Det er historisk sus over byen og navnet. Og som med så mange andre hovedsteder fra kolonial tid, har den mistet noe av det særpreget som vi europeere gjerne begeistres over, uten at det er kommet noe annet spennende i stedet. Byen er ”friendly and relaxed” som det står i guideboka mi. Den skal utforskes bedre ved mitt neste besøk.