The Hinterland

Sør-Sudan er lukket inne av Nuba Mountains i nord, gold ørken i nordvest, foten av Etiopias høyslette i øst og de store Afrikanske skogene i vest og sydvest. Et land med et av verdens største våt-områder; nesten helt uten infrastruktur – et land så vanskelig tilgjengelig som det er mulig å finne. Befolkningen er beregnet til mellom seks og ti millioner og det sier det meste om de flytende omtrentligheter som kalles statistikk i Sør-Sudan. Antall språk og dialekter er av noen anslått til 400 og de tilhører hamittisk, semittisk, nilotisk, bantu og andre språkgrupper. Hvis du har litt problemer med nynorsk i gamlelandet, skal du bare ikke tenke på språksituasjonen i Sør-Sudan! Det er antatt å være 50 etniske grupper og så mange som 600 stammer, klaner og sub-klaner.

Mohammad Ali

Man kan spørre seg hvordan dette på mange måter utrolige mangfoldet ble en region eller land.  Det var det Ottomanske riket, representert ved Mohammed Ali (1769-1849)i Egypt, som åpnet opp baklandet i syd. Ikke akkurat som venner eller brødre, men for å hente slaver og elfenben. Blodig og brutalt. Islamske riker trengte slaver, men de måtte hentes blant de vantro. Og det fant man sør i Sudan. Kilder sier at 10-12 tusen slaver årlig ble importert til Egypt og Khartoum hadde på et tidspunkt verdens største slavemarked.
 
Britene (fra 1898) behandlet på mange måter Sør-Sudan som en egen koloni. De har naturligvis fått skylden for det meste som gikk galt i Afrika, men britenes medvirkning til senere tragedier skal neppe overvurderes. Sør-Sudan levde på mange måter utenfor enhver statsdannelse og for britene handlet det lite om Sudan og mye om  Suez-kanalen og sjøveien til India. Som Douglas Johnsen har argumentert – borgerkrigene i annen halvdel av det 20. århundre var ikke noe uheldig biprodukt av en forvirret avkolonialisering, men av en rekke årsaker befestet gjennom det 18. og 19. århundre; utbyttingen fra Khartoum; hærens grep over politikk og økonomi; individuelle ambisjoner på tvers av regionale interesser og sentralmaktens brutale utnyttelse av ressursene i sør.  

JUBA-KONFERANSEN I 1947

Etter den 2. verdenskrig ble det tidlig klart at Sudan ville få sin uavhengighet. På en konferanse i Juba i 1947 ble det også klart at britene ønsket at det sørlige Sudan skulle være en del av den nye staten. Juba konferansen skulle bane veien for at også representanter fra det sørlige Sudan skulle involveres i uavhengighetsprosessen. Slik skulle det ikke gå. Den nye staten skulle i realiteten bli overlevert en liten elite i Khartoum basert på en arabisk og islamsk karakter. Dene eliten så nordover og mot Midt-Østen. De var i Afrika, men ikke "av" Afrika. I Khartoum hersket det liten forståelse for landets todelte politiske og sosiale karakter. I den grad de så sørover var svaret deres   «Arabisation» og «Islamisation».

Veier i regntiden. Hit, men ikke lenger. Våre folk måtte snu på veien til Agok.

I 1955 gjorde the Equatorial Corps opprør i Torit. De nektet å bli forflyttet til nord og etter harde kamper forsvant mesteparten av styrken inn i bushen. Det var begynnelsen på en opprørshær og en lederartikkel i en avis sa det slik: “It is the first time that Southerners openly displayed, in bullet and blood, their pent-up anger and political frustration with their colonizers: The British, the British-favored northern Sudanese Arabs and their Egyptian surrogates». Og i 1956 ble Sudan en uavhengig stat. Men mer om det en annen gang. 




 

  





Exit

Mange utenlandske bistandsarbeidere fikk nok kaffen i halsen på mandag, da regjeringen kunngjorde at alle fremmedarbeidere måtte ut av Sør-Sudan innen 15. oktober. Det gjaldt ikke bare NGO ‘er eller offentlig sektor – også utenlandske ansatte i privat sektor skulle erstattes av lokale sør-sudanesere.  Det er mye forretningsvirksomhet som domineres av kenyanere, etiopiere og ugandere. Det er selvfølgelig et problem at ikke flere lokale tar del i den økonomiske utviklingen av landet. Her importeres det aller meste, ingen industri eller egen servicesektor å snakke om, 83 % bor på landet med uformell økonomi og fedrift. Og det er høy analfabetisme –som heller ikke er noen pådriver for arbeidsplasser til lokale krefter. En eller annen i arbeidsdepartementet var tydeligvis fedup med alle utlendingene, kanskje fått elendig mat og service på en Etiopisk restaurant og satte seg ned og skrev. Det luktet litt Idi Amin av dette rundskrivet. Da norske aviser fikk tak i saken på onsdag måtte jo Børge Brende på banen også. Vår nye norske ambassadør til Sør-Sudan fikk også lagt inn et ord om saken da hun ble formelt innsatt i rollen på onsdag.  (dette vet jeg fordi også bokholdere blir invitert til kanapeer og hvitvin!) I Sudan var jo dette et konstant tema og det var på et tidspunkt en haug av utlendinger som ble kastet ut. Vår politikk (KN) er jo også å jobbe mest mulig med lokale og partnere, men dette må nesten være en prosess over år. Etter hvert som uka gikk mot slutten, hadde vel det meste blitt korrigert og trukket tilbake. Men prinsippene i denne saken ligger der og vil helt sikkert komme til overflaten ved en senere anledning. 

MALARIA

Jeg har fått ny malariamedisin! Drar man på ferie er det gjerne Malarone som gjelder. Lite bivirkninger, trolig ganske effektiv og skikkelig dyr. KN sløser ikke akkurat med lønnsmidler, men medisiner dekker de uten å mukke. Det skal de ha! Men skal man være i malariasttrøk i to år, er visst Malarone litt for tøff for indre organer. Leveren bl a, og min lever har nok med å rense rødvinen uten at den skal få andre remedier å bakse med. Så nå er jeg på Lariam. Skikkelig dårlig rykte blant norske bistandsarbeidere og bivirkningene er en endeløs rekke av forferderligheter. Her kan jeg bare sitere kort fra bruksanvisingen – angst, glemsomhet, sinnsforvirring, hallusinasjoner, aggresjon, psykotiske og paranoide reaksjoner, synsforstyrrelser, kraftløshet, tretthet, feber og frysninger.  Noen vil kanskje hevde at min glemsomhet eller mulige sinnsforvirring neppe skyldes Lariam (!) , men det som nå føles som en stor trøst er at følgende bivirkninger er ganske sjeldne: Forstyrrelser i hjertets ledningssystem (!!) hjerneskade, alvorlige hudutslett ( Steven-Johnsons syndrom) og et par andre greier som jeg ikke orker å sitere. Men det er også rapportert om hyggeligere bivirkninger. En kollega fikk voldsomme, erotiske drømmer natten etter inntaket av tabletten- så han tok det hver søndag for å få en skikkelig boost på den nye uka. Det siste har jeg desverre merket lite til, men nå har jeg heller ikke vært alt for lenge på denne medisinen. Men når hjertets ledningssystem begynner å svikte, er det sannsynligvis slutt på reisebrevene. Og kanskje et par andre ting også...

Malaria tar livet av 1,2 mill mennesker hvert år. 675.000 er barn fra 0 til fire og 90 % er i Afrika sør for Sahara. Kjenn litt på disse tallene! Hvis du tror Ebola er en katastrofe så er Malaria sånn ca 5,5 tsunamier i året. Litt over to mennesker i minuttet.  (verden er ikke helt enige i alle tallene, men mine er fra en artikkel i the Lancet!) Den eneste trøsten i denne begredelige statistikken, er at dødsraten er synkende.  Malaria er jo ikke den eneste sykdommen eller ulykken du kan dø av på dette kontinentet. Befolkningsutviklingen har historisk vært lavere i Afrika enn i verden forøvrig. De 200 som vandret ut av Afrika for 100.000 år siden og bokstavelig talt befolket verden, vokste til ca 300 mill. i år 1500 AD. I Afrika bodde det anslagsvis 1 mill mennesker for 100.000 år siden. Disse vokste til "bare"  47 mill på samme tidsrom. Klima og sykdommer er en av årsakene.  

Krevende bygater !

 

GUD

Min gode ex-kollega Jens Brun Pedersen twitret meg til d-kjendis da jeg skiftet arbeidsgiver fra Human-Etisk Forbund til Kirkens Nødhjelp. I alle fall nok til at mitt lokale menighetsblad (Talefoten) ville ha et intervju! Det uunngåelig spørsmålet var naturligvis hvordan man kan gå fra den ene «ytterlighet» til den andre – var jeg en skap-kristen som nå var kommet «hjem»? Og som jeg sa - egentlig er det ikke så interessant at jeg ikke tror på Gud. Gud eller Allah finnes inni hodene og hjertene til milliarder av mennesker. Gud er derfor en sosial realitet. Utfordringen for sekulære nordeuropeere (og kanskje mange kristne også) er å forstå den veldige rolle som religionen spiller i menneskers liv i et land som Sør-Sudan eller Sudan. Hvilken rolle trossamfunn har i samfunnet og hvor sterkt håp, drømmer og identitet er knyttet til religiøse overbevisninger. For meg handler det først og fremst om respekt for andre mennesker og dermed også deres religiøse tro. KN har en visjon om fattigdomsbekjempelse og urettferdighet som ikke er livssynsspesifikk og som de fleste humanister kan slutte seg til. Vi bygde bønnerom for våre muslimske ansatte i Nyala og her i Juba er det andakt og salmesang blant de lokalt ansatte hver mandag. Hadde KN jobbet for å endre livssynstilhørighet hadde jeg i beste fall blitt sendt hjem fra det muslimske Darfur – i verste fall blitt slått i hjel.

Mine leiboere fra Litauen hadde tydelige problemer med å forstå at en nordmann dro til Sør-Sudan. Når hele verden vil til Norge – og mange med livet som innsats, så drar noen motsatt vei? Afrika har jo et rykte om fattigdom, sykdommer, krig. Ufattelig lidelse og brutal vold. Men når du kommer hit møter du mennesker som er vennlige, omtenksomme og utrolig høflige. Du blir ydmyk over denne generøsiteten. De hilser, omfavner deg, småprater, holder hendene dine, ser deg i øynene og smiler til deg med hele seg. Det føles aldri påtatt, mer som velutviklet sosial kompetanse. Kanskje føler man seg mer levende under Afrikas himmel enn i det trygge og litt satte Norge?





 

Forhandlinger i Addis

Det ble ingen enighet om en politisk overgangsløsning. Som dere kan se mangler det en underskrift på denne fremforhandlede power-sharing løsningen som ble undertegned av IGAD-landene (The Intergovernmental Authority on Development ) i Addis Ababa. Riek Machar – ex visepresident og leder for opposisjonen. Riek Machar har vært sentral i Sør-Sudans utvikling de tre siste tiår. Var gift med den britiske hjelpearbeideren Emma McCune fra 1991 til hun døde i en bilulykke i Nairobi to år senere. Du kan lese mer om henne og Sudan i «Emma’s war» – en fengslende historie for alle nye Sudan-farere.

SPLM er den dominerende faktor i Sør-Sudans politiske landskap – ja SPLM er egenlig synonymt med Sør-Sudan og regjeringen. Men det er ikke alltid enkelt å konvertere et militært hierarki til en demokratisk, politisk organisasjon. Skal man til topps i dette hierarkiet må man skilte med militære grader og krigserfaring og det korresponderer ikke nødvendigvis med individuell egnethet i politikken eller med demokratiske verdier. Det som startet som en politisk maktkamp mellom Salva Kiir (presidenten) og Riek Machar etter at sistnevnte ble sparket som visepresident, eksploderte i voldshandlinger i Juba 15. desember 2013. De fleste NGO'er evakuerte personell og hundrevis av lokale ble drept.  Og som så ofte i Sør-Sudans historie får stridigheter fort en etnisk dimensjon hvor Kiir tilhører den største stammen i Sør-Sudan, Dinkaene, mens Machar er Nuer.

De to partene undertegnet en fredsavtale i mai. Avtalen skulle bane vei for permanent våpenhvile og en overgangsregjering, ny grunnlov og til slutt nye valg. Våpenhvile er helt nødvendig for å åpne humanitære korridorer, som kan hindre en varslet sultkatastrofe. Men slik gikk det desverre ikke i denne omgang og nå har partene nye 45 dager i tenkeboksen. La oss håpe hovedpersonene kan tenke litt mer på landet og litt mindre på seg selv?



den hvite Nilen- Juba