Hilieu

Jeg er i Torit i Øst Ekvatoria, hvor vi har et av våre to avdelingskontorer. Torit ligger tolv mil sør for Juba og kunne vært en totimers biltur. Men slik er ikke veistandarden i dette landet. Det tar fort seks til åtte timer og ennå mer i regntiden. Så Snorre (vår sikkerhetsansvarlige) og jeg har et tatt et FN-fly og er i Torit på under en time. Her er det litt som jeg kjenner fra Darfur. Piloten tar en ekstra sveip over rullebanen for å skremme bort kuer eller andre dyr. Da vi gikk inn for landing ruslet en kvinne på tvers av rullebanen uten å ta det minste notis av flyet som nærmet seg. Mye kunne tyde på at det var ganske normalt med fotgjengere på rullebanen – piloten ga seg i alle fall ikke.

Torit virker utrolig fredelig i forhold til Juba. Mer landsby, mer åpent, mer grønt, mindre mennesker. Riktignok er det stammer med kveg her også og er det mere enn to stammer så blir det ofte konflikter. Slik har det vært i hundrevis (tusenvis ?) av år, men med AK-47 får det ofte mer tragiske konsekvenser.  

Noen kilometer utenfor Torit ligger Hilieu. Her drev Kirkens Nødhjelp et av de aller største bistands- og utviklingsprosjekt i norsk regi noensinne. Vi er tilbake til tidlig 70-tall og i løpet av en ti-årsperiode brukte Norge over en milliard kroner på dette gigantprosjektet. Det gikk under betegnelsen Little Norway og hundrevis av nordmenn holdt til her. Det var egen skole for norske barn og egen expat butikk med importerte varer kun for de norske. Når veier skulle repareres eller lærere lønnes var det ikke myndighetene folk henvendte seg til. Nei, det var KN som ble sett på som ansvarlig og i alle fall de eneste som hadde ressurser til å gjøre noe med saken. «Allah er stor, Kirkens Nødhjelp er større» var en av vitsene i bistandsmiljøet. En god porsjon misunnelse fra andre bistandsaktører over overfloden av ressurser, men også kritiske blikk på gigantonomien i dette prosjektet. 

Pax har vært i Kirkens Nødhjelp en mannsalder og var selv en del av Hilieu prosjektet på syttitallet. Han er i dag kontorleder for oss i Torit og tar oss med på en tur til Hilieu. Det er et nydelig område på et høydedrag overfor Torit og det er lett å skjønne at nordmennene falt for natur og klima her. Her var et hypermoderne verksted, skoler, sykehus og boliger til ansatte. Krigen på åttitallet etterlot det hele i ruiner og der vi rusler rundt på området er det ikke mye igjen. En halv vegg, en rusten vannpumpe, en fiskedam. Alt er gjengrodd og forlatt.

Venterommet Torit Airport

70-tallet hadde nok en litt annen bistandsfilosofi enn i dag. Det har jo vært slik i norsk bistandspolitikk at hvert tiår eller så er det et oppgjør med tidligere tiders strategier og alt som gikk galt eller som man trodde gikk galt, skulle endres. Og hver gang man streker opp nye mål og nye måter å jobbe på, er man like overbevist om at nå er nøkkelen funnet. Men så finner man likevel en annen og «riktig» nøkkel etter noen år og nytt skift i norsk bistandsstrategi. Og det er neppe forandringer i Afrika som tvinger frem nye løsninger! Hilieu-prosjektene opplevet selvfølgelig det enhver norsk bistandsmedarbeider erfarer – utvikling tar tid. Og hvis man ikke orker å vente på at de lokale skal kunne overta - vi er tross alt arbeidsomme protestanter som vil ha resultater, ja så henter man bare inn flere nordmenn eller andre expats. På et eller annet tidspunkt bryter jo dette sammen fordi det aldri var meningen, selv ikke på syttitallet, at Norge skulle administrerere kommuner eller distrikter i andre land. Hvis man til de grader neglisjerer kompetanseoverføring eller alt er blitt for stort, ja så blir det både kostbart og meningsløst. Nå var det sådan sett borgerkrigen som innhentet dette prosjektet, men bærekraft (sustainability), som er et av mantraene i dagens politikk, var ikke til stede. Mange av de som jobbet i Hilieu på syttitallet, er nå pensjonister og veldig klare for nye redningsoperasjoner i Sør-Sudan! Det kan man jo mene mye om, men jeg tror jeg skal la den ballen ligge! 

Jerome Surur jobbet Hilieu på åtti-tallet og var den eneste lokale direktør. Da alle nordmennene ble evakuert i 1985 var han alene tilbake da SPLM inntok stedet og tok for seg av «godsakene». Biler og klær og utstyr. Møbler og verdisaker. 200 nordmenn var evakuert i all hast og eiendeler og utstyr var tilbake. Jerome er i dag viseguvernør i Øst Ekvatoria og jeg besøker han hjemme i huset i Torit. Han kjenner jo KN og alle menneskene der langt bedre enn jeg gjør og har vært utallige ganger i Norge. Men vi har et viktig felles referansepunkt. Mens alle de veteranene jeg har truffet her i Sør-Sudan jobbet i de Khartoum-kontrollerte områdene under borgerkrigen, jobbet Jerome ut fra



 

Jerome - nr to fra venstre. Pax helt til høyre

Nairobi/Lokichogio og i SPLM kontrollerte områder. Jeg spør om han kjente min svigerinne Kirsten Svendsen. Selvfølgelig kjente jeg henne sier han, jeg var programdirektør under Kirsten da hun ledet KN’s operasjoner inn i Sør-Sudan. (1996 til 1998) Han var mektig imponert over Kirsten og arbeidet hun gjorde. Tøff, modig og effektiv. Rettferdig og direkte. Handlingsorientert. Vi ble sittende lenge å snakke om det vanskelige arbeidet – en krigssone, mangel på alt, manøvrere blant selvopptatte opprørsgeneraler, beholde nøytraliteten når de lokale milits-ledere ønsket tjenester. Jerome ble så inspirert at han inviterte Snorre og meg og hele ledergruppa i Torit  til middag på Torit Grand Hotel. En særdeles spennende kveld.

Fashoda syndrome

Denne merkelige historien leste jeg om i The River War av Winston Churchill. Sikkert bedre kjent i fransk bevissthet enn i den norske. Vi er tilbake i slutten av det nittende århundre. Etter Berlin-konferansen i 1885 var det en kamp mellom de europeiske kolonimakter å sikre seg resterende land som ennå ikke var kontrollert av en kolonimakt. Dette er tiden som gjerne kalles the Scramble of Africa.

Franskmennenes fremstøt inn mot Afrikas bakland skjedde fra Vest-kysten av Afrika (Senegal). De ønsket kontroll med all handel gjennom Sahel-beltet og ville ha en fransk øst-vest korridor via Nilen til Fransk Somalialand (Djibouti) på Øst-kysten. Britene på den andre siden ønsket en forbindelse fra Cairo til Cape Town for å sikre sitt imperium. Cecil Rhodes utsagn ble nok delt av mange briter: "I contend that we are the finest race in the world and that the more of the world we inhabit the better it is for the human race.” En litt annen tid og en litt annen ordbruk! Tegner man britiske nord-sør streker på kartet og tilsvarende franske vest-øst linjer, møtes man ikke langt fra  Fashoda i Sør-Sudan (i dag Kodok).  

12 franske offiserer og 120 soldater la ut fra Brazzaville under ledelse av Major Marchand. På elver, gjennom jungel, kratt og ørken ankom de Fashoda etter 14 måneders marsj – den 10. juli 1898. Det franske flagg ble plantet ved elvebredden og Paris var over seg av begeistring. Det skulle komme en styrke fra Djibouti for å støtte Major Marchand, men de dukket aldri opp. I stedet var de til stadighet angrepet av lokale styrker og da General Kitchener og britene ankom med en overlegen styrke i september 1898, var de ganske så isolert og uten kommunikasjon og forsyningslinjer. Franskmennene var overlykkelig over at det var briter som kom og ikke «savages» som Churchill kaller de lokale. Britene la seg på andre siden av Nilen, heiste det britiske flagg og så overlot man til London og Paris å finne ut hvem som skulle gi seg.  

Slik beskriver Churchill stemningen: “Major Marchand, with a guard of honour, came to meet the General. They shook hands warmly. 'I congratulate you,' said the Sirdar, 'on all you have accomplished.' 'No,' replied the Frenchman, pointing to his troops; 'it is not I, but these soldiers who have done it.' And Kitchener, telling the story afterwards, remarked, 'Then I knew he was a gentleman.'”

11. desember senket franskmennene tricoloren og trakk seg tilbake fra Fashoda. En veldig nederlag for fransk utenrikspolitikk. De Gaulle nevner i sine memoarer eksempler på ydmykende nederlag for den franske Grandeur – øverst på listen er tilbaketrekkingen fra Fashoda.   

Tiden

Hvis du ikke har vært på disse breddegrader tidligere, kan du fort velge feil buss. Hva jeg mener? Vi europeere velger jo gjerne den bussen som har mest plass – en matatu med allerede 20 svette passasjerer (Toyota Hi-Ace) er i utgangspunktet ikke veldig fristende. Men når du har satt deg inn i den tomme bussen og spør: «Når går bussen?» stirrer sjåføren uforstående på deg. «Hva mener du – når bussen går? Bussen går når den er full!».

Europeere og afrikanere har en grunnleggende forskjellig oppfatning av begrepet tid. For oss er tiden objektiv og eksisterer utenfor oss selv. Vi er slaver av våre avtalebøker, tidsfrister og deadlines. For oss er dette rammen vi lever i – kampen mellom frihet og deadline ender svært ofte i nederlag. Dette er ikke noe mennesker kan endre, men objektive rammer vi lever i.

Afrikanere oppfatter tiden annerledes.  Mennesket kan påvirke tiden fordi tiden ikke eksisterer uten hendelser. Og hvis hendelsene ikke inntreffer, så kommer ikke tiden. Og da har mennesket kontroll med tiden. Hvis jeg ikke kjører inn i porten hjemme, så skjer faktisk ikke kollisjonen. Og da vil ikke tiden ha blitt en realitet. Tiden er ikke-eksisterende hvis noe ikke skjer og den er avhengig og underordnet av mennesket for at den skal komme. Så totalt forskjellig fra vår egen oppfatning.

Jeg er invitert til bursdagsselskap til ettåringen til Stella. Stella jobber på regnskap og jeg tenker at dette må jeg stille opp på. På invitasjonen står det lørdag kl 14:00, men når skal jeg egentlig komme? Vi spøker gjerne med "European time" når vi vil understreke at et møte begynner presis. Men dette er African time og å komme klokken to er tross alt utelukket - så lenge har jeg vært i Afrika. Samtidig hater jeg å komme for sent og jeg har ikke nerver til å komme senere enn kl tre. Jeg kunne ventet til fem. Halv seks begynte utdeling av gaver og seks kom kaker og brus.

I Darfur ble jeg invitert til en skole for å se og snakke med lærere og elever. «Når begynner det?» spurte jeg og forstod senere at spørsmålet ga ingen mening. Det begynner når jeg kommer. (800 hundre elever satt på rekke og rad fra kl 08:00 og hadde sikkert sittet hele dagen, hvis jeg ikke hadde dukket opp kl 09:00)


Det skal ikke være lett for fotgjengere i Juba. Dette er en god grunn for ikke
 å bevege seg ute i mørket!





 

 

Sør-Sudan i oktober

Fra en FN-leir i Bentiu

Fredsplanen er ment å være inne i en implementeringsfase. Men oktober har ikke gitt mange tegn på ny optimisme i Sør-Sudan. Det begynte med Presidentens overraskende utspill om 28 nye stater (opp fra ni) En såkalt Presidential Order – det levnet ikke debatt og deltakelse store muligheter. Noe av poenget i fredsavtalen var at mer makt skulle ut til lokale ledd. I stedet gjør presidenten det motsatte og sentraliserer mer makt hos seg selv. Bl a ved å få fullmakt til å utnevne de statlige guvernører selv. Det er likevel slik at mange ønsker en mer føderal stat – også opposisjonen. Men klimaet for samtaler er ikke helt til stede når det samtidig foregår harde kamper i Unity State.   Jeg har sett på statistikken over antallet «armed incidents and armed conflicts» fordelt pr stat. Riktignok var det en gledelig nedgang i september etter at fredsavtalen ble underskrevet. Men nå er vi tilbake i en deprimerende spiral av vold og konflikter, som også har spredd seg til nabostaten Western Equatoria. (Juba er i Central Equatoria) Og det er stadige generaler som vil heller drive eget sololøp og det gjør det ikke lettere å få sentral kontroll med kampene. 

Denne uka ble også AU-rapporten offentliggjort. En del av innholdet har riktignok være kjent en stund, men det er noen ganske brutale detaljer om voldtekt og drap som gir overskrifter i pressen. Og det er overgrep fra begge sider i denne tragiske konflikten. AU-rapporten konkluderer med at det ikke forelå noen kupp-planer fra Rich Machar sin side før opptøyene den 15 desember 2013 og at volden i Juba ikke var helt så improvisert som regjeringen har gitt inntrykk av. Salva Kiir har allerede tatt avstand fra rapporten.

Fra en FN-leir i Bentiu

Den økonomiske krisen går fra vondt til verre. Prisen på bensin har tidoblet seg den siste tiden (opp fra 8 pund til 80 pund eller 40 kr litern) og det merkes på trafikken. Og det lille som er av næringsliv får enda vanskeligere vilkår og mange må bare stenge virksomheten. Dollar er fortsatt en knapphetsgode og de ansatte bruker snart mer tid på køing i banken enn de gjør på jobben. Grunnen er at det rasjoneres med et visst antall dollar pr dag. Det er daglige eller egentlige nattlige innbrudd hos NGO’er hvor laptoper, mobiler og cash blir stjålet. Sannsynligheten for å bli vekket med en AK-47 mot panna er kraftig stigende. Vi fant vakten vår bundet til en stol en morgen og han påstod at det hadde vært en gjeng der om natta. Men vi hørte ingen ting så det var en litt merkelig historie. Nå er vi alle utrustet med trygghetsalarm – et trykk og du får en skikkelig ilter sirene og oppkall til vaktselskapet. Lyd er sannsynligvis det mest effektive våpen mot uvelkomne gjester.

Det kan se ut som det ingen ende er på tragediene i Sør Sudan. Det var slik en enorm optimisme før og etter uavhengigheten. Den skal man lete lenge etter nå. Stadig flere må flykte fra hjemmene sine og fire millioner lever på randen av sultkatastrofe. Reboot ville jeg sagt på dataspråket, men her er ingen quick-fix.

Nye kontorer

Det har vært planer om nybygg i mange år. Noen planer har definitivt vært mer grandiose enn det vi har endt opp med nå. Høyere, større, mer prangende. Men jeg tror vi til slutt fikk et ganske så bra og edruelig alternativ. Det gamle kontoret fra 1974 ble borte på en uke og det nye har tilnærmet samme størrelse. Vi i HR og Finance har midlertidig vært i et annet gammelt bygg. Nå skal det også ned og gi plass til møtesal og kantine. 

Jeg er mektig imponert over arbeidsinnsatsen og tempo i byggingen. Inntil 60 mann (og kvinner) seks dager i uken fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Det aller meste uten maskiner. Tunge løft, mye sement på trillebårer og lite - svært lite HMS. Formannen er fra Eritrea, men har bodd mange år i California. Men nå var det vanskelig med jobber der, så han er kommet til Sør Sudan! Jeg trodde i min naivitet at dette var lokale arbeidere, men det var det nok ikke. 90-95 % er fra Uganda. I følge formannen er det vanskelig å rekruttere lokalt og de som kommer er der maksimalt en uke. Så orker/gidder/kan de ikke mer. Det er litt som Saud-Arabia og Norge, men vi har jo råd til det - enn så lenge. De lokale her eier jo ikke penger. Dårlig betalt tenker du kanskje og ja - det er jo ikke norske lønninger. Men de får 100 pund om dagen og det er tross alt fire gangern av det sikkerhetsvaktene våre får. Med dagens svartebørskurs er 100 pund ca 7 USD. (34 USD etter offisiell kurs)  

Det gamle kontoret

Mange utlendinger som kommer hit er nok av den oppfatning av at Sørsudanesere er grunnleggende late. Hoteller og restauranter drives av folk fra nabolandene Etiopia, Uganda eller Kenya. På markedet er det et stort innslag av folk fra Uganda og Kenya. Og anleggsvirksomhet drives av kinesere eller av andre utlendinger. Til og med vår lokale leiebilsjåfør er fra Kenya. Slik kunne jeg fortsette med å beskrive et problem som nok er litt mer komplisert enn latskap. Kanskje er dette baksiden av bistandsmedaljen? Et resultat av de massive utenlandske investeringene uten noen form for beskyttelse eller oppgradering av egen arbeidskraft. Det er jo ikke akkurat tradisjon for å bygge denne type hus eller hoteller på 10-15 etasjer. Her er det tukuls og leirhytter som gjelder. For 10 år siden fikk du seng i et telt og betalte 200USD for natta. På få år har et hopetall med hoteller og leilighetsbygg skutt i været. Vi er gode på kvinnegrupper og workshop’er, men når det kommer til næringsvirksomhet har vi ikke mye å bidra med. Hva med lærlinger, utdanning og krav til utenlandske entrepenører? Mange politikere har nok med å berike seg selv og de utenlandske entreprenørene rykker inn med egne trente folk så slipper de å lære opp sørsudanesere.  Vi trengte jo beskyttelse og regelverk for å kunne bygge opp en egen oljeindustri I Norge og det er vel ikke helt utenkelig at de kunne trengt mye av det her også.

Finance dep i gamle lokaler

Mitt nye kontor har lyse fliser og duse farger. Veldig delikat. Nå er det slik at det tidvis er svært varmt i dette landet(!) Og fuktig. Det kan være ganske krevende å opprettholde konsentrasjonen når svetten siler og viftene streiker for n’te gang. Da setter man umåtelig pris på et nytt sentralisert kjølesystem. Still inn temperaturen og det nesten lydløse anlegget gir deg et svalt kontor hele dagen. Fantastisk!

Kirkebesøk

Søndag! Det er på tide med et kirkebesøk! Ikke for å høre Herrens ord nødvendigvis – som human-etiker er jeg er ikke helt der - men skal man komme litt mer under huden på dette folket må man også møte dem på en for dem viktig arena. Messe på søndag klokken 10:00. Jeg er med Thor-Arne og Matea. Thor-Arne var direktør for KN i Khartoum, mens jeg jobbet i Nyala. Nå er han pensjonist, men på gjestebesøk mens Anne har permisjon uten lønn. Matea har jobbet for KN i 35 år og er en institusjon både hjemme og her.

 Det er masse mennesker innenfor og utenfor kirken. En drøm for en norsk prest skulle jeg tro for her er det ikke mye glisne benkerader. Hele langsiden er fylt opp med et kor og musikkinstrumenter. Folk er kommet i finstasen og alle kjenner alle. Stor stemning. Når de fyrer opp instrumentene og koret stemmer i, er det som et fyrverkeri av musikk, sang og rytmer. Man føler seg hensatt til sørstatene i USA. Messen foregår gjerne på flere språk - engelsk, Juba-arabisk og et lokalt språk. Presten snakket denne gangen utelukkende på engelsk og elsket å høre sin egen stemme, slik de fleste prester i denne verden gjør. Manuskript er feigt og da blir det ofte mye gjentakelser. Kirken i seg selv er ganske så enkel med blikktak og uten de store alterdekorasjonene. Matea forteller at de planlegger en ny kirke og samler inn penger til dette. Det er ikke mindre enn to kollekter – en for ny kirke som sagt og en for de fattige. Zakat’n, som de har med seg fra islam i nord. Man gir mer til fattige og tiggere i dette landet enn man ser hjemme. Det skal riktignok ikke så mye til, men de store kurvene strutter over av sedler. Mest ett-pundsedler riktignok, men det er jo slik at jo rikere vi blir jo mindre tenker vi på de som ikke har lykkes like bra. Slik er også det selvopptatte og rike Norge blitt på 2000-tallet!

Kristendommen kom tidlig til Sudan. I Apostelens gjerninger møter Filip en «etiopisk» hoffmann. Men han tjente dronning Kandake av Meroe og det var i dagens Sudan. Han ble den første ikke-jøde som ble døpt. Den kristne delen av Sudan (Nubia) levde lenge side om side med muslimene etter at de inntok landet på 600-tallet, men de siste kirkene forsvant på 1200 tallet. Våre dagers kristne arv er et resultat av vestlige misjonærer på 18 og 19 tallet. I 1964 ble de alle kastet ut av det arabisk/muslimske styret i Khartoum. Stein Erik Horjen skriver i sin bok «Lang vei til fred» om møte mellom norske og Sørsudanske teologer og prester i året 2000. Langt oppe i Hedalen, som jo er mer kjent for troll enn gudstro. Sørsudaneserne hevdet at borgerkrigen var Guds straffedom over Sudan. Hvis du har glemt din bibelhistorie (!) så forteller Jesaja kap. 18 hvilke ulykker som skulle ramme mange av Israels naboer. Her er også det sudanske landet Kush nevnt og det skulle gå riktig ille med dem. Nestekjærlighet var ikke veldig fremtredende i dette skriftstedet. Denne tolkningen virket nok noe meningsløs på norske teologer. Men hva visste vel nordmenn om lidelse? Hva visste de om å miste alt og likevel holde fast i troen og håpet? I Europa vender kristne Gud ryggen når lidelsen blir uforståelig. I Sør Sudan eller Afrika for den del, er det motsatt. Jo mer uoverkommelig lidelsen blir, jo mer intens blir bønnene om hjelp. En tilværelse uten Gud er utenkelig i denne tradisjonelle, afrikanske virkelighet. Jo mer prøvelser, krig og desperasjon det ble for folket i Sør-Sudan, jo sterkere vokste kirken seg.

Vi jobber med kirkesamfunn i Sør-Sudan, men også gjennom lokale grupperinger og tradisjonelle stammestrukturer. Når mye av det sivile samfunn har brutt samfunn har kirkesamfunn (også muslimske) en legitimitet og troverdighet som er viktig i freds- og forsoningsarbeidet. Og det er en viktig kommunikasjonskanal. Når Tom Kristiansen skrev presidentens kunngjøringer, var kanalen gjennom kirkene. Jeg kan bekrefte at «Kunngjøringer» stod på agendaen i denne kirken også, slik det var og sikkert fortsatt er i norske kirker. En svært underholdende oppleser som utløste tilrop og latter.

Ettermiddagen tilbringes i bassenget til den norsk ambassaden. Det skal jeg fortelle om en annen gang.

 

Svartebørs

På en av mine faste nettsider har de oversikt over utviklingen på svartebørsen. Ganske spesielt! Det er slik at sentral-banken har fastsatt kursen på Sør Sudanesiske pund til 2.96 for en dollar. Det er den grønne rette linjen. Da jeg kom her for et år siden var kursen rundt fire på svartebørsen. For et par uker siden var den over 15. Vi snakker om svartebørs, men det er jo ikke slik at vi veksler i mørke bakgater. Vi kan betale i vårt lokale supermarked med dollar og få tilnærmet svartebørskurs.

Da Salva Kiir undertegnet fredsavtalen datt kursen fra over 16 til 11. Det viser jo at markedet har tro på bedre tider. Men prisene i butikkene reflekterer stigningen i dollarkursen. Selv når jeg regner om fra svartebørskurs, koster yoghurten 40 kroner for et stort beger.  250 gram smør er 50 kroner. Bruker jeg den offisielle kursen er smørprisen 890,- pr kilo. Jeg trodde ikke det var mulig for en nordmann å bli lettere rystet over matprisene , men det har eksplodert det siste halve året. Vi har leid inn et vaktselskap som har vakter innenfor boområdet om natta. De tjener 600 pund i måneden, så det er ikke helt enkelt å få endene til å møtes selv når man har jobb!

Våre ansatte får utbetalt lønninger i amerikanske dollar. De fleste ansatte i FN og NGO’er får det. Men nå begynner dollarmengden å skrumpe inn. Jeg har hatt krisemøter med våre to banker denne uka (Kenyanske banker med filialer her). Den ene banken innrømmet at de hadde støvsugd alle hvelv og hadde knapt en dollarseddel igjen. De skulle prøve å frakte inn dollar fra Kenya. Når tillitten til lokal valuta og økonomi er borte, ja så vil alle ha utbetalt dollar.

Vi husker jo systemet med svartebørs i Øst-Europa og det gir jo mulighet for mye grums. Folk oppover i regjeringsapparatet beskyldes for å kjøpe dollar til offisiell kurs 2.96 og deretter veksle tilbake til pund. Man trenger neppe være økonom for å se at det kan gi ganske store gevinster med minimal risiko. Vi utenlands-ansatte har med en bunke dollar hjemmefra og så veksler vi en gang i uka. Det nytter Ikke å komme til Sør Sudan uten kontanter -  minibankene  må du lete lenge etter. Men ta med nye dollarsedler - er de fra før 2006 må du lete lenge etter kjøpere. Og det skal være 100 dollarsedler - nystrøkne og fine.


Internt fordrevne