Ferie

Hjemkomst
Som alle utenlandsnordmenn skal også jeg ha en mening om hva som rører seg i mødrelandet når jeg kommer hjem. Det er slike historier som NRK-korrespondentene med lang sommerferie lirer av seg på radioen. Riktignok har jeg ikke vært borte i årevis, men selv etter etter en liten utenlandsferie får man denne trangen til å betrakte alt utenifra. Hvor smått og provinseaktig det hele virker. Hvor selvsentrert og navlebeskuende. Sannsynligvis er det slik i alle land. Og hva opptok folkedypet egentlig? Prinsessen med engleskole. Englene daler jo ned i sky og synger i all evighet sin pris til Guds ære. Erkeengler og serafer og kjeruber så jeg vidt jeg minnes fra religionstimene. Hun er jo ikke helt alene om å tro på grensesprengende greier, men du skal være ganske god, både språklig og verbalt, for å komme unna med det. Tror ikke Ari Behn gir mange gode impulser i så henseende. En dame hadde vunnet utrolige 26 mill. i Lotto. Siden det krever begrenset med hjernetrim for å kjøpe en fem-ukers lottokupong, så slipper man naturlig nok unna skatt på gevinsten også. Det gjør neppe Reiten & Co.- til gjengjeld kommer dette evinnelige våset med at de er på jobb 24 timer i døgnet. At de fortjener det. Det er visst skrevet nok om de sakene, men det er i alle fall mye spaltemetre på hvordan skaffe seg enda mer av det eneste vi har altfor mye av. Et godt sitat husker jeg likevel fra sommerens avislesning– om hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju. Det kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive, intervjuer et menneske som ikke kan snakke, for et publikum som ikke kan lese. Trolig oppskriften på en del publikasjoner i gamlelandet.

Jeg hadde egentlig bare et mål denne første dagen. Men først måtte jeg skaffe meg noe pencillin til en lei betennelse jeg hadde pådratt meg. Ikke bland det med melkeprodukter, sa damen på apoteket. Greit nok for meg, akkurat den yoghurten skal jeg klare meg uten. Så lenge jeg kan drikke min vin i fred. Noen fortalte meg senere at alle vet at alkohol og pencillin ikke går sammen. Jeg har alltid sett på det som den siste moralske pekefinger fra legestanden. Men det er mulig de er inne på noe. Etter 20 dager med pencillin og alkohol, må jeg bare konstatere at alkoholen holdt hva den lovet, mens pencillinen var helt uten virkning. Etter fire dager i Nyala er betennelsen ved å forsvinne. Pokker at de hadde rett! Men mitt egentlige mål denne dagen er en duggfrisk halvliter på en uterestaurant. Det haster, det haster, roper Tom til servitøren. Første øl på tre måneder! For en gangs skyld reagerte servitøren på Gabler. De pleier ellers å ha en utrolig evne til å leke gjemsel med gjestene og jeg vet av erfaring at de er uslåelige i det gamet. Men denne gangen fikk jeg mitt deilige kornprodukt på rekordtid og kunne lene meg tilfreds tilbake og nyte tanken om tre uker med ferie.

Ferie
Langsom fart i Sonsbukta  med ferske reker og iskaldt øl. Flatt hav som blinker og glitrer i sommersolen. Vakker kvinne sittende i baugen av min nyinnkjøpte 14 fots smykke av en båt.  Mine venner er fortsatt på denne tofotsgaleien som fordrer stadig større båter. Med store motorer fyker de over havet til glede for bensinprodusentene og båtselgerne. Det gir muligheter for oss andre som ikke skal reise så langt. Jeg har "arvet" en vennebåt for en særdeles rimelig penge. Og uansett størrelse får også jeg en dag på sjøen. Avstanden til havet fra Nyala er 1600 km. Det er sand og støv og endeløse, brunsvidde sletter. Det setter seg etterhvert godt i hjernebarken. Jeg forstår plutselig suget etter blått hav i Darfur, hvordan man drømmer og lengter etter sjøsprøyten, vinden, bølgene, svømmetakene - hvordan tiden plutselig beveger seg i helt andre rytmer. Det er ikke sant at tiden er lineær, går fra venstre mot høyre, fra fortid til fremtid, rettlinjet, absolutt. Nå tenker jeg ikke så mye på Einstein- om at tiden er avhengig av den fart betrakteren har. Heller på den plass tiden tilkjemper seg i bevisstheten min. Kanskje var dagen omme før den var begynt. Men nå, fra Darfur, er 5 min i Sonsbukta med reker og kaldt øl, blitt til en uke. En dag var et helt liv. 

KN
De forventer nok at jeg kommer innom. Kirkens Nødhjelp mener jeg. Det er slike kontorer hvor uteansatte føler seg skikkelig velkommen. "Kan du skrive deg inn"? Selvfølgelig – navnet kan man jo alltid dunke inn på datamaskinen. Men hva er man egentlig? Konsulent, selger, besøkende? Men hva med utekontorer?  Jeg trodde et naivt øyeblikk at det var det KN eksisterte for. Eller er det mye nødhjelp i Norge? Men det var i alle fall ikke noe alternativ på innloggingssystemet. Jeg klistrer på besøkslappen og venter på føringsoffiseren. Egentlig hadde jeg tenkt å få en deilig, lang lunsj og suge inn den siste rest av frihet på Karl Johan. Men her fikk jeg såvidt kjøpt meg en sandwich i kantina, før møtekavalkaden var i gang. Det er min siste feriedag og jeg kjenner hvordan virkeligheten er ved å ta meg igjen. Donorrapporter, cash flow, revisjon, mellomregningskonti – på et eller annet tidspunkt i ferieperioden klarte jeg å slå av den brytern. Det var sannsynligvis samtidig med at jeg forstod at ferie og kriseaktige e-poster ikke hører sammen og at den kommunikasjonslinjen måtte brytes. Så viktig person er jeg nå heller ikke og det ligger utrolig mange uerstattelige på kirkegården. Men nå kommer det som en stormflod tilbake og jeg kjenner på de nervøse magetrekningene at det er mye som skulle vært gjort. Kanskje det blir godt å komme ned – sette meg ved pulten å begynne og løse oppgaver igjen.

Ma'a Salaama

Fra Kubum (arabiske stammer)

 

Zalingei- West Darfur

Darfur (landet til Fur-folket) har gjennom mange år vært hjemsøkt av uroligheter. På åttitallet var det stor tørke, ørkenspredning og hungerkatastrofe. Det førte til kamp om land og beiterettigheter mellom arabiske nomadestammer og bofaste afrikanske stammer. Vi (i.e hvite) har nok litt problemer med å se forskjell på en Arabisk-afrikansk og en afrikansk sudaneser. Men den arabiske tilstedeværelsen i Sudan gjennom mange hundre år har også gjort en bevisst på stamtavler og røtter, så for en sudaneser er ikke dette så merkelig. I 2003 begynte den nåværende konflikten. Opprørsgrupper angrep statlige installasjoner med krav om mer ressurser til denne tørre og fattige delen av Sudan og en slutt på diskrimeringen mellom de arabiske nomadene og de svarte farmerne. Myndighetene svarte med å utstyre arabiske grupper med våpen og å støtte et såkalt selvforsvar for de arabiske grupperingene. Den nekter alle forbindelser til Janjaweed-bevegelsen, som får skylden for etnisk rensning i Darfur.  De "offisielle" tallene er 200.000 døde (krig,sult og epidemier) og mer enn 2 millioner drevet på flukt.  

Jeg befinner meg i Zalingei i Vest-Darfur. I og omkring byen er mer enn 100.000 flyktninger i campene. Det er ca 120 km til grensen mot Chad, hvor det foregår regulære kamper og flyktinger drives i begge retninger over grensen. De opprinnelige beboerne i et belte vest for byen er enten døde eller bor i IDP-camper i en nord-syd akse fra byen. Menneskene i campene har ingen steder og dra og vil ikke få det heller. En blanding av asset stripping, religion og naturressurser (olje) er et lite bilde. Langsomt befolkes området av andre og de opprinnelige beboerne blir prolitarisert til landarbeidere. Det som kanskje var en enklere konflikt for fire år siden, er nå et lappeteppe av konflikter. Arabere mot arabere (Janjaweed er splittet i flere fraksjoner) og de tradisjonelle svarte (farmerne) er også delt i en rekke fraksjoner. Tilbake står regjeringen i Khartoum som den egentlige seierherre, med et knippe av grunner til å forrykke maktbalansen i dette folkerike området.

Her hersker det ikke fred og idyll som i Kubum. En UN-bil ble kapret midt i sentrum av byen og en av våre egne biler ble stoppet noen kilometer utenfor Zalingei for et par uker siden. Det kunne virke som profesjonelle bilrøvere med lynrask  overmaling av den hvite Land Roveren og øyeblikkelig kutt i sambandet. Men under disse forholdene skal man heller ikke glemme Ken`s (vår sikkerhetsekspert og elitesoldat fra England) ord om at alle, og han mente alle inklusive meg, ville kunne stjele mat fra sin egen bestemor hvis barna dine sultet. Det foregikk heldigvis ganske gemyttelig og de passet sannelig på å be sammen, de to landeveisrøverne og våre sjåfører. Tror kanskje ikke de ba om det samme, men kommunikasjonen med vår Herre kan tydeligvis ha mange former. Mon tro hva Gud/Allah tenker om alt som foregår her nede? Våre to ansatte ble sluppet av ikke så langt unna en politistasjon og siden har vi ikke sett den bilen. Det var godt de ikke stoppet oss fra flyjordet og inn til kontoret, der jeg satt og tviholdt på "mine" 100.000,- dollar. 

Matthew er vår field coordinator og har vært her i to år. Opprinnelig fra Malawi. Vi drar ut til AMIS-campen i utkanten av byen. Her er den afrikanske fredsstyrken stasjonert, side om side med det sudanesiske forsvaret. Matthew vil gjerne gjøre en avtale med kommandanten på vegne av NGOene i byen om evakueringsplaner og exitmuligheter. Jeg forstår plutselig at vi er i en krigssone.

Samuel er vår regnskapsmann i Zalingei. Han er kanskje ikke den fødte bokholder. Jeg vet mine internasjonale kollegaer kan ha ganske sterke meninger om kvaliteten til nasjonal stab

og stønner uhemmet over feilkoding og gale summeringer. Jeg er nok kanskje en naiv sjel – min eneste nulltoleranse er latskap og skråsikkerhet, det andre må vi ta skrittvis og tålmodig. Samuel spør meg om hvordan han skal kontere et bilag og jeg blir svar skyldig. Eller rettere- jeg svarer det som er minst feil. På et eller annet tidspunkt mistet dette trollet av en kontostreng logikken og ble et kompromiss mellom ulike og motstridene hensyn. Jeg tror jeg har installert over 100 økonomisystemer i min karriere og har hatt lange runder med økonomiavdelinger om hvordan det interne kontroll- og dimensjonssystem skal bygges opp.  Etterhvert som databaseteknologien ble tilgjengelig også for sluttbruker, var det ikke måte på hva som var "nice to have". I prosessen mistet mange formålet av syne, og de kjempelange kontostrengene, som et KID-nummer i fjerde potens, fikk utfolde seg uhemmet. Keep it simple – min erfaring er at de de fleste bedriftene som trenger mer enn to eller tre dimensjoner får et alvorlig styringsproblem (her i Afrika har vi fem+ kontonummer!!). De mister grepet om hva de egentlig skal styre, kvaliteten på tallene blir for dårlig pga feilkoding og økonomisystemene støtter ikke lenger bedriftens strategier. (Litt engasjement her (!), men det er tross alt faget mitt.) Jeg konsentrerer meg om de viktigste greiene med Samuel – originalkvitteringer, signaturbestemmelser, bilagskvalitet, kassetelling, vaktbikkje overfor den lokale sjef osv. Litt feilkoding må vi jo kunne plukke opp på hovedkontoret! Egentlig er motiveringen langt viktigere - følelsen av å tilhøre et finance-team, han er ikke alene, vi skal backe opp, ja - noe er vanskelig. Jeg lover å komme på jevnlige besøk, sjekker excelkunnskapene hans (som selvfølgelig er langt under pari) og noterer i boka mi at disse lokale bokholderne våre hurtigst mulig må komme til Nyala for kurs - med meg som kursleder. Samuel er vår mann i Zalingei – vi skal gjøre han god!  

 
På ettermiddagen drar jeg ut med Mohammed og Amed for se på to av leirene. Tett i tett står hus og telt og hytter. Smale veier mellom husene og vi krongler oss frem forbi esler og

geiter og en etterhvert tykk støvsky. Plutselig er det gravd en dyp grøft som ikke lar seg forsere. Det er beskyttelse mot inntrengere forteller Mohammed, og vi må snu og finne en annen vei. I utkanten av leiren hadde de begynt å dyrke litt i jorda. Hva slags urter er det, spør jeg i den tro at det var urteplanter som vi kjøper i Iranerbutikken på Plattå. Mango- og akasietrær sier Mohammed. Tror han skjønte jeg var bygutt! Det kryr av unger og kvinner som henter vann, bærer ved og til og med bygger hus. Gutta i sine hvite gevanter rusler rundt og ser på livet eller drikker te. Hva driver egentlig disse herrene med spør jeg, det er jo ikke akkurat mangel på oppgaver her? Mohammed har et greit svar på dette – "men have only night work" og så ler vi hjertelig begge to på menns vis. De må hvile på dagtid for å klare strabasene om natten. Vi nordeuropeiske menn har gått glipp av svært mye. Tror kanskje ikke den kristendommen var noe for meg likevel. Selv Matthew fra Malawi er rystet over hvor lite Sudanesiske menn bidrar med. Og de er jo ikke akkurat påfallende aktive i andre deler av Afrika heller. Jeg begynner å fatte at avstanden i tid og rom mellom to utgaver av manneslekta er ganske betydelig.Jeg mener – uansett hvor mye som har skjedd med kvinnefrigjøring i Norge de siste 100 år, menn har jo jobbet både før og etter. (jeg prøver å ta brodden fra mine to nieser, men jeg kan høre dem likevel) Vi så på flere skoler i området. Ungene hadde skoleferie, men sannelig traff vi ikke en klasse som hadde voksenopplæring. Det var bare menn og jeg kan selvfølgelig ikke dy meg. Det å studere er svært trettende, sier jeg medfølende og med et tydelig kroppspråk. 15 slitne menn er bare såååå enig. Very tiresome, bekrefter de unisont. Vi er plutselig på samme frekvens, lærern er ute av fokus og jeg får sporenstreks en kopp te.

Den siste leiren vi besøkte var fra høsten 2005. Nye hus bygges, gjerder settes opp og det

blir mer og mer permanent og mindre preg av nødhjelp og katastrofearbeid. Det er utrolig motiverende å se at vi gjør en forskjell, at det nytter og at lange dager på kontoret ikke er helt uten mening. Vi har bygget et lite "grendehus" hvor de driver med husflid av ymse art. Foran huset sitter to eldre herrer og fletter tau. Noen tjener penger på småhandel og kjøper hus i byen. Andre tar seg flere koner (max fire) og svir av pengene på den måten. Selv om det virker ganske rolig og idyllisk der vi kjører og går forbi, kan leirene være farlige oppholdssteder. Det kryr av AK47, som man får kjøpt for 50USD på markedet i Zalingei. Klan og stammekonflikter blir lett synlige her de bor temmelig så tett og for sikkerhets skyld er det en arabisk IDP-camp rett over veien. Det fremmer nok ikke fred og fordragelighet, selv om akkurat disse araberne selv er fordrevet. Matthew forteller meg senere at det ikke har vært lett å bore etter vann i leirene.  Hva de geologiske prøvene sier er forsåvidt uinteressant for de lokale klanslederne. Plasseringen derimot, har alt å si. Det handler om avstand og grenser til naboer og det er vesentlig viktigere enn om geologene vender tommelen ned. Mistenksomheten er grenseløs og farlig. Du bør helst kjenne noen eller de bør kjenne deg. Vi hadde bestilt en vannprøve-undersøkelse ifjor høst for å sjekke kvaliteten. Mannen fra det lokale vannverket ble anklaget for å forgifte vannet og skutt på stedet.

Etterhvert som nødhjelpen får mer karakter av bistand, får man også de klassiske bistandsfellene. Dansk Flyktningehjelp bygger skoler i arabernes leir. Da Matthew er innom, er ingen av skolene i bruk. Hvorfor ikke, spør Matthew den lokale sheiken. Vi skal da ikke ha andre skoler enn de koranske sier sjeiken. Hvorfor var dere med og sa ja til prosjektet? Det ville jo være uhøflig å si noe annet! Tror jeg har hørt den historien før. Husker ikke hvor lenge Kirsten forhandlet om skolegang til nomadene (Ovambo-folket) i Nord-Namibia, men det var lenge. Da de gamle endelig sa ja, hadde de etablert eierskap til ideen. Da kom både unge og gamle på skolen, som forøvrig var et telt, en tavle og et bord. Man kan jo kanskje reflektere litt over lærekurven til de såkalte profesjonelle bistandsarbeiderne med årelange opphold i utviklingsland. Men kjære leser, det er ikke min oppgave – jeg er bare en bokholder uten NGO-erfaring.

Jeg sitter ute sammen med en av våre medarbeidere. Han bor i en av IDP- campene. Langsomt kommer det frem at han mistet fire koner, 10 barn og 14 andre, nære familiemedlemmer da Janjaweed angrep landsbyen en morgen. Han var selv på reise og erfarte grusomhetene senere. Kanskje var jeg helt uforberedt på å høre en slik historie i kontortiden. Kanskje er det måten han forteller det på og det usigelige triste blikket. Håpløsheten og tomheten som ligger helt naken. Jeg kjenner at forsvars-mekanismene ikke er på plass som de pleier. Jeg går hjem om kvelden og gråter tårer jeg ikke har. Jeg får denne skremmende følelsen som da jeg som barn oppdaget at tiden var uendelig, at alt var svart før jeg ble født og at det kunne bli helt svart etter meg også. Det var tanker som var alt for store for en tiåring. Og jeg føler jeg har hørt en flik av en virkelighet, som er for stor meg nå også. Jeg klarer ikke å komme unna å kjenne på det ufattelige, det onde, det grusomme. Jeg er naken og hudløs og det kommer ingen forklaringer fra min ellers rasjonelle hjerne. Slik var det – det hendte og han er alene tilbake. Godt Matthew er der, vi setter oss ut med kaffekoppen og jeg forteller min historie. Han forteller tilsvarende historier på sitt rolige, afrikanske vis. Det er godt å dele med noen og jeg kommer langsomt opp til overflaten igjen. Men jeg føler at jeg har berørt en annen og annerledes virkelighet, nært og tett, midt i den endeløse, afrikanske ørkenen.  

 

 

Bank of Khartoum

Vår lokale bank Bank of Khartoum ligger nede ved markedet, en imponerende kolonial fasade med høye vinduer og brede trapper, men i litt rufsete omgivelser. Sand og søppel driver nedover den brede og ujevne sandveien og stedets beboere minner lite om blårussgutta på Aker Brygge. Mubarak (min lokale assistent på kontoret) viser meg kjapt inn sideinngangen. Tydeligvis er det lunsj-pause eller i alle fall stengetid i banken. Arbeidstiden er sånn ca fra 09:00 til 10:30. Deretter te frem til lunsj og etterpå er det kun for gode kunder- slike som oss. Innenfor sitter fire svette herrer og teller enorme bunker med sudanesiske dinarer. De har riktignok tellemaskiner kunne Mubarak fortelle meg, men de fleste av sedlene er så slitte (og kolerabefengte) at de ikke lenger kan telles maskinelt. Det lokale næringsliv har tydeligvis gode dager med mange kjøpesterke utlendinger på plass. Store, litt gammelmodige safer er plassert omkring i lokalet. Her kan du glemme bankautomater og plastkort. Cash is king. Endelig en bank hvor det eneste du får er deilige kontanter, i stedet for våre bankkonsulenter med sine indexobligasjoner og påtrengende aksjeråd. Riktignok er det ikke kontanter hele tiden. Bankene her er nemlig stadig tom for penger, særlig ute i distriktene. Vi har en lokal bank i Zalingei, men det er nesten aldri penger der, så vi må uansett frakte kontantene selv. Da får jeg litt problemer med å vite hva de egentlig driver med, men de får helt sikkert tiden til å gå. Men tilbake til vår bank i Nyala. Vi blir vist frem til bankdirektøren. Det viser seg av alle ting å være en kvinne. (ingen fordommer, men det er faktisk ganske overraskende i dette landet) Hun ruver stor og ferm bak et ganske lite skrivebord og har en alvorlig mengde gull rundt hals, armer og håndledd. En sterk duft av lavendel fyller lokalet. Det blir en lang smalltalk om forretninger, det lokale næringsliv, Sudan i alminnelighet og selvfølgelig et par ord om mitt merkelige fødeland. Jeg får en aldri så liten innføring i muslimsk bankvirksomhet hvor arven fra Mohammed gjør rente til et ikke-ord. Derimot er profit fine greier, selv om det lyder adskillig verre i våre ører. Under samtalens løp uttrykker jeg et forsiktig ønske om at pengene våre er trygge. Your money is in the strong room, sier hun ganske så bestemt og peker mot noe som tydeligvis er en safe innenfor. Tonen innbyr ikke til ytterligere utdyping. Jeg signerer på diverse fullmakter, Mubarak får tre store hauger med penger og vi avslutter teen og samværet med gode ønsker.

Penger og logistikk har vi sluttet å tenke på i vår del av verden. Vi går ikke lenger til banken,

og bankfilialer nedlegges på stripe. Noen tastetrykk på PCn og vips er pengene på konto i Oslo, Paris eller Tokyo. Litt mer problematisk i Sudan. Våre donorpenger, tålmodig samlet inn fra alle verdens hjørner, havner til slutt i en internasjonal bank i Khartoum. For å konvertere til det Sudanske bankvesen, skriver vi sjekker, går over gaten til Bank of Khartoum og gjør et innskudd. En overførsel til Darfur er avhengig av at pengene flytter seg fysisk, fordi mye eller egentlig alt, skal ut igjen i kontanter. I Nyala betaler vi aldri kontant til leverandører – kun sjekker, så de tilbringer nok en dag eller to i banken for å få hevet dem. Men det er mannearbeid og så er de beskjeftiget de også. Jeg gjør alltid denne massasjen med å gå litt tilbake i min egen historie (eller lengre) når jeg finner disse håpløse rutinene. Jeg husker fra mitt opphold i USA på slutten av syttitallet, at jeg måtte avgi fingeravtrykk for å få hevet mine egne penger! En sjekk måtte løses inn i samme filial som den var trukket på, selv om Chemical Bank hadde hundrevis av filialer i New York. På åttitallet stod vi med lua i hånda Aker Sparebank uten å få så mye som en krone i boliglån og vi bar bøtter med svarte penger for å kjøpe leilighet. Det er som med været – vi glemmer fort! Men dette kontantprinsippet gjør i alle fall våre operasjoner adskillig mer risikofylt. Både personlig sikkerhet og organisasjonens penger er jo mer utsatt når vi farter rundt med en halv million i veska.

Islam og slaveri

Jeg kom aldri helt i mål med mine betraktninger om slaveri, så her kommer den planlagte slutten. Islam etter Mohammed, aksepterte slaveri. Det gjorde forøvrig også Jødedommen og den kristne (katolske) kirke helt fram til på 1400-tallet. Vi protestanter har et noe bedre rykte på dette feltet, siden diskusjonen var avsluttet da vi kom på banen. Men Islam introduserte to endringer i den tradisjonelle slavekulturen, som skulle få stor betydning for den videre utvikling. Forutsetningen om at mennesket er fritt og forbud mot slaveri unntatt i spesielle omstendigheter. En fri muslim kunne etter dette ikke bli slave og slaver kunne bare erverves gjennom hellig krig. Mohammed var ingen revolusjonær på dette området, han aksepterte på mange måter den gjeldende orden, men ønsket en mer human behandling og det ble innført syndsforlatelse for frifinnelse av slaver. I tiden etter Mohammed med en rask ekspansjon i Midt-Østen og Nord-Afrika, var krigsfanger ikke det store problemet. Men uten kriger og etterhvert grenser som stabilisiserte seg, tørket markedet for slaver inn. Barn av slaver, som også var godkjente slaver i islam, var det en dårlig tilvekst på. Kastraksjon, liten oppmuntring til ekteskap og høy dødelighet blant slaver, fremmet ikke akkurat reproduksjonen. Historiens triste paradoks, var at de humane reformer innenfor islam mhp slaveri, førte til en sterk økning og brutalisering av slavehandelen utenfor det muslimske området. Afrika sør for Sahara ble derfor et viktig marked for den arabiske slavehandel.

Den arabiske slavehandelen var i mindre grad rettet mot produksjon. Behovet for mer arbeidskraft innenfor jordbruket (plantasjene) var lite, slik vi kjenner fra den transatlantiske slavehandelen.  Den var mer øremerket servicesektoren – elskerinner, kokker, tjenere og soldater. Mens en av tre slaver til Amerika var kvinner, var forholdet omvendt i den arabiske slavehandelen.

Herrene innenfor de teologiske studier av Koranen bedriver jo litt eksegese de også. Men det er vel omtrent som med katolikkene – det skjer ikke mye god fremdrift. Slaveri var dypt rotfestet i Islamsk lov og det kom aldri noe moralsk eller ideologisk opprør mot slaveriet, slik vi så i Europa og USA. På mange måter var saken løftet opp på et uangripelig moralsk plan. Slaveriets offisielle fordømmelse i de muslimske land, var nok mer et vestlig og internt statlig press enn at tolkningen av de hellige skrifter endret seg radikalt. Tror det var Mauritania som var det siste islamske landet til å forby slavehandel. Det skjedde i 1981. Litt avhengig av hvilke sitater man henger seg opp i, er det fullt mulig å argumentere både for og imot slaveriet i Islam. Det er det sikkert i det nye testamentet også. Det interessante er kanskje at en slik diskusjon, dvs om retten til å ha slaver, er ganske aktiv i Saudi-Arabia også i våre dager.

 
Da er jeg tilbake i Sudan, hvor det har vært en oppblomstring av slaveri på åttitallet og senere. Etter det islamske regimeskiftet i 1983, var det sterk fokus på hellig krig og omforming av Sudan fra et multietnisk, multireligiøst samfunn til en Arabisk-dominert islamsk stat. Som i mange andre islamske land ble islam politisert og sharialovgivningen i nord var en viktig offisiell begrunnelse for opprøret i det kristne syd. Jeg hadde nok planer om en grand finale på dette kapitelet om islam og slaveri, da jeg startet. En logisk tankerekke som munner ut i religion som årsak til våre dagers slavehandel i Sudan. Men så er det vel tvilsomt om dette har så mye med islam å gjøre. Det er en del av og et resultat av krig, tusenårig tradisjon for å ta fanger og slaver, senter-periferi konflikter og alle de andre lagene i de Sudanske borgerkrigene. Når land skal erobres, mennesker skal drives vekk og våpenforsyningen fra Khartoum er rundhåndet, er kanskje ikke slaveri mellom gamle fiender så grensesprengende som det lyder for oss. I Darfur hvor muslimer sloss mot muslimer og hvor Koranen forbyr slavehandel, blir det også tatt slaver. Omfanget av slaver i Sudan er vanskelig å avgjøre og her er anti-slaveribevegelsene i USA svært aktive og har mye penger. Jeg så Redd Barna hadde tallet 7000, mens kristne antislaveriorganisasjoner opererer med flere hundre tusen. Gjenkjøp av slaver er blitt big business (priser fra 50USD) og etterlater store etiske spørsmålstegn for å uttrykke meg forsiktig. Det handler lite om årsaker og det er neppe alltid slaver som blir kjøpt tilbake. Fred er nok den eneste og den lange veien tilbake.

Da gikk strømmen (surprise!) og det passet jo egentlig bra. Masaa al-khayr.

Kubum - South Darfur

Vi flyr lavt over landsbyen. Piloten tar en ekstra runde over "landingsstripa" for å skremme bort geiter og esler, som rusler fredelig i sola. Litt betenkt var jeg, da jeg oppdaget at det røde exit-skiltet i helikopteret lyste på russisk. Slitne, russiske militærhelikoptre er kanskje ikke helt min kopp te, selv ikke hvitmalt og med UN på sidene, men den armenske piloten har fløyet trygt over ørkenen i Darfur. Endeløse sletter med sand og busker og trær, fjellene i vestre Darfur i horisonten og små, sudanesiske landsbyer spredt omkring i landskapet.

 

På flyplassen, både i Nyala og Khartoum, er det denne pussigheten med en halv dør for å komme inn og den samme halve døra for å komme ut. Når det køer seg med mennesker, traller, kofferter og enorme pappesker i begge retninger, bryter systemet fullstendig sammen. Ingen ut og ingen inn. Det minner meg om Manhatten når alle gatene var fylt med biler – the complete deadlock. Det er en form for logistikk som gir et spontant utbrudd for alle våre afrikanske fordommer. Denne gangen viftet jeg med billetten og ropte høyt på norsk til dørvakta. Akkurat som ikke alle andre skulle med fly også! Men det virket – jeg slipper igjennom og ennå et bevis på at å være en hvit mann har sine fordeler. I hvert fall akkurat her og nå.  Jeg holder et godt grep om vesken min. Den inneholder USD 50.000,- i lokale sedler og også for meg er det en betydelig sum penger. Det er også grunnen til at jeg nødig vil bli innesperret i en altfor tett lufthavnskø. Slike pengetransporter skal holdes hemmelige, men jeg er ganske overbevist om at alle på vårt kontor, og dermed også en hel del andre, vet om denne turen. Det er riktignok ikke første gangen vi frakter store kontantbeholdninger med fly, men jeg er jo litt shaky likevel. I Kubum er det lite nettbank eller bank i det hele tatt. Men ingen tok nevneverdig notis av min veske.

 

Ahmed, vår lokale accountant officer,  har en bitte liten safe på kontoret. Jeg teller opp beholdningen hans, sjekker mot kassedagboka. Han har orden i papirene, alt er printet på våre ferdiglagde skjemaer og han finner raskt frem bilag jeg spør etter. Jeg tror en norsk kontantkasse ligger svært langt unna i å ha en sånn deilig orden på papirer og bilag. Det har samlet seg en betydelige mengde lokalt ansatte utenfor kontoret. De venter på sine lønninger og jeg er ssv byens mest populære mann. Alle smiler og roper hilsninger på arabisk og engelsk. Og jeg lever opp til forventningene om at en hvit mann kommer med penger – mye penger.

Jeg går de 50 meterne fra kontoret til guesthouse og setter meg på plenen foran det lille huset. Utenfor porten er det en åpen plass med brønn og håndpumpe. Kvinner og barn fyller opp plastikkdunkene med vann, esler og geiter rusler rundt på plassen. De store akasietrærne gir skygge for den brennende solen og det driver en svak bris fra ørkenen og innover landsbyen. Jeg nipper til kaffen og forsøker å fortrenge det lille stikket av dårlig samhvittighet fordi jeg ikke har kastet meg over et mega excelark som roper aggressivt etter meg. Jeg kjenner at jeg er sliten og at det ensformige livet i Nyala likevel tar på. Det er ikke bare den evige jobb/søvn dansen med 10-12 timers dager, 6-7 dager i uka, nei- kanskje like mye er det følelsen av å være innestengt. Mur og piggtråd rundt huset vårt, portforbud og vanskelig å kunne bevege seg fritt omkring.  Her er det åpent landskap og det hersker en usigelig fred. Bildene fra filmen Hotel Rwanda begynner å flimre på netthinnen, men jeg klarer heldigvis å slå av den fremvisern. Jeg dupper i stolen, men går og legger meg på senga og slår på vifta. Hvor utrolig godt og "forbudt" det er å sove midt på dagen – jeg blir borte i tre timer og våkner som et nytt menneske.

 



Ahmed - vår bokholder

Ahmed og Mutaz tar meg med bort til wahdien. Et kjempestort elveleie som flommer over i regntiden, men som nå er tørt og sandete. På begge sider av wahdien er det gårder og grønt og frodig. En vannpumpe putrer monotont og bringer livgivende vann opp og utover de grønne markene. Etter regntiden høster de fire ganger på like mange måneder. Det hadde vært noe for en norsk fjellbonde tenker jeg. (Høster de egentlig noe der hjemme?) Med vann og vannpumpe har de tydeligvis utvidet sesongen. Et eller annet sted har jeg lest om hvordan de bofaste deler jorda med nomadene i takt med naturens skiftende lune. Det er når slike følsomme arrangementer ikke lenger er mulige, enten pga naturen selv

eller fordi de begynner med kunstig vanning, at du har en annen av de mange årsaker til Sudans konflikter. Vi går inn porten til noe som minner om en kjempe frukthage. Her vokser de deiligste mangoer du kan tenke deg. Megastore indiske mangoer og noe som tydeligvis er den lokale varianten. Ahmed plukker villig og skjærer store stykker til oss. Mango er jo noe træl å skrelle, det harde inni vokser ussymmetrisk og stjeler alt for mye av det deilige fruktkjøttet. Vi bokholdere liker best firkantet frukt uten noe surr inni, men det er visst vanskelig å få tak i. Men vi trengte ikke å tenke på avkappet her, det var nok å ta av. Jeg gumlet og fråtset og slukte mango etter mango, til fruktmagen stod som helspente kattetarmer. Litt sukker nå, så kommer dette til å gjære til en skikkelig rus.... Mette og fornøyde går Mutaz og jeg og setter oss ute i wahdien og betrakter himmelen som går fra dag til natt. Den brennende solen har stått urørlig og nådeløst på himmelen hele dagen og fått trærne til å gråte og selv steinene til å rope etter hjelp. Når sola endelig dør i et blodrødt crescendo i ørkensanden, er det som om livet kommer tilbake. Kanskje er den svake brisen en innbilning, men det fløyelsmyke mørket gjør det plutselig lettere å puste. Mutaz forteller meg at han er Nubier og at han jobber på vannprosjektet vårt i Kubum. Jeg spør om Nubierne og deres historie og han forteller villig på sitt langsomme og litt nølende engelsk. Da jeg spør om kong Taharqa, lyser han om opp – det er kanskje ikke så ofte en hvit mann vil høre om Nubiernes mest berømte konge. (King Taharqa erobret Fahraoenes Egypt og de styrte der i 60 år). Ahmed kommer tilbake med bil og sjåfør og en stor kasse med mangoer. Ett dusin er til Tommy, vår tysk/danske logistikksjef, og resten skal jeg ha. Han skal personlig få sendt den med shuttletransporten i morgen. (Dero har egen bil som kjører til og fra Kubum to ganger i uka, men ingen expat får sitte på pga den usikre situasjonen).

Det er en strålende morgen. Eller for å være mer presis – jeg er uthvilt og føler meg i strålende form. Været er vel egentlig akkurat det samme som i går, og dagen før og dagen før osv. Utenfor kontoret står det 12 Toyota Landcruisere på rekke og rad, nyvaskede og fine. Sjåførene sitter under et tre og drikker te og skrøner litt. Jeg har litt problemer med å forstå behovet for en sånn flåte med biler, men det er ikke tidspunktet å ta opp det nå. Ahmed er allerede i full gang med sin kassedagbok, payment requests og å samtale med lokale som kommer inn og ut av lokalet i en stri strøm. I dag skal vi dra å se på IDP-campen her i Kubum. (IDP-Internal displaced people)

Det bor 4800 IDP ere i Kubum. Som hundretusenvis andre ble de en dag brutalt revet ut idyllen i landsbyen de bodde. En historie til forveksling lik de jeg har klippet fra BBC:

 Fadidja Isaac Ali, 35 years old and from a town in Darfur called Mulli, sat before me with her baby in her arms as she talked. She had been shopping at the market in her village when the gunmen came.

"The bullets began to fly, people fell, people ran. The evil men had come", she said.

"On that day in Mullis market, she said, 55 people were massacred. The killers found that Fadidja had survived and three of them took her away, tore her clothes off, beat her, broke her arm and then raped her, one by one".

All the stories we heard were similar. No-one in the refugee camps spoke of gun battles between soldiers, only of massacres of civilians by the Janjaweed militia - Arab militiamen often seen fighting with the Sudanese government - or of massacres resulting from aerial bombings of villages by Sudanese government planes.

Following are excerpts of the interview with ex-fighter "Ali", who is now living in London.

We will be split into two groups, one on horses, one on camels...

The aircraft went ahead of the Janjaweed. We saw the smoke, we saw the fire, then we went in...

Whenever we go into a village and find resistance we kill everyone. Sometimes they said wipe out an entire village...

We hear kill! Kill! Kill! And we shoot to kill...

Most were civilians - most were women...

Innocent people running out and being killed including children. And those who escape will die of thirst.

There are many rapes. But they don't do it in front of others. They take the victim away and rape them.

Jeg kommer til å tenke på Kapuscinski's beskrivelser av galskapen i Gulag i sin bok om det russiske imperiet. Om to menn som begge har havnet i denne leiren. (de overlevde og skrev senere hver sin bok)  En vestlig, glødende kommunist beskriver galskapen i dette helvete- hvordan han uten stans forsøker å finne rasjonelle, fornuftige grunner til det som skjer rundt ham, diskuterer,stiller spørsmål. Og den andre, en russisk antikommunist, som er overbevist at alt rundt han er en del av den naturlige orden i verden, aksepterer leirens logikk av død og underkastelse og tilpasser seg leirlivet for å kunne overleve. Jeg tenker at kanskje er mentaliteten til sudaneserne ikke så forskjellig fra den russiske. Kanskje har vår vestlige tenkemåte ført til mangel på et felles språk. Kanskje er/blir man selv gal, når man skal forsøke å forklare, analysere og dissikere hvorfor mennesker kan begå slike grusomheter mot hverandre. Derfor må man krabbe opp i treet når flommen kommer og vente til flommen gir seg. Det er det eneste man kan gjøre.

IDP-camp, Kubum. Jeg har gruet meg for dette øyeblikket. Hvordan vil jeg reagere på nøden, fattigdommen, håpløsheten. Jeg kunne ta det helt med ro. Det var ingenting som minnet meg om noe av det. Bortsett fra tettheten, kunne dette vært en helt normal sudanesisk landsby. Jeg ble vist klinikken hvor de behandler for diare, feber, malaria mv. og hvor de i gjennomsnitt tar imot ett barn pr dag. På skolen, i klasserommet, sitter  

40 smårollinger fra fem til åtte år. Takk og pris har jeg plukket opp litt fra min bror om hvordan man takler disse situasjonene. Det blir ganske tett når du blir dyttet inn i et sånt telt og her får man kommunisere som best man kan. En ting er i hvert fall sikkert - vi Svendsen-brødrene prøver oss ikke på noe sangstunt! Men barn er lette å kommunisere med og det skal ikke så mye til før de ler av denne hvite mannen med det rare navnet og den merkelige arabiske uttalen.

 
Her og der er det presenninger med UN-merket på, men ellers er det lite som minner om en leir. Vi drar bort til sykehuset som ble bygget av KN. Dr Hasan ( her er man ikke bare Hasan – det er dr Hasan) tar vel imot oss. Jeg blir jo svimmel og blek bare jeg tenker på hva de driver med på et sykehus, men jeg klarer meg uten skandaler. Bygningen har store sprekker og dr Hasan er nøye med å vise meg skadene og hva som behøves for å rehabilitere. For dem har nok alle hvite tilgang til penger, og som Finance Manager er jeg sikkert en lovende representant. Men det har jeg tross alt lært, at her er ikke stedet å love noe du ikke kan holde. Her er det bare å henvise til våre lokale representanter.
 
På kvelden sitter vi og drikker te foran Guesthouse. Dr Raymond, som er fra Kenya, er vår field officer for helse i Kubum. Han forteller fra dagens sykebesøk ca 20 km utenfor Kubum. Her hadde han funnet en gutt på 11år som var lenket til en stolpe. Han hadde vært lenket til den samme stolpen i seks år!  Var han ikke gal for seks år siden, var han i hvert fall det nå. Benet måtte sannsynligvis amputeres pga kjettingen rundt ankelen. Raymond hadde hørt om dette tidligere, men aldri sett det med egne øyne. Riktignok satte vi ut gærningene i skogen vi også, men dette virker nærmere og sterkere likevel. Om ikke det var nok – Ahmed forteller at hans søster, etter morens plutselig død, hadde falt i dype depresjoner, 12 år gammel. Hun ble også bundet til en stolpe. Ahmed var storebror og dengang 18 år. Han solgte unna kveget etter moren (faren døde året før moren), og tok med seg søsteren til Khartoum. Der fikk hun behandling og er nå lykkelig mor til tre barn. Det var en utrolig sterk historie, fortalt ydmykt og stille i Afrikanatten. Det skal mye styrke til for å trosse de gamle i landsbyen, selge kapitalen de foreldreløse søsknene skulle leve av og dra 2000km til en ganske uviss skjebne – 18 år gammel sammen med en syk søster på 12! Det formelig lyser av mot og karakter. Og det minner meg om The Hollies' "He Ain't Heavy, He's My Brother" fra 1969.
 

Neste morgen blir jeg plukket av helikopteret presis kl 10:30. Eneste passasjer og eneste grunnen til at piloten tok turen til Kubum. VIP!

Kubum, 25.mai 2007

Fra IDP-leiren i Kubum

Slaveri og varme netter

Bill Gates og andre ting som går galt
Jeg har erklært krig. Full skala krig med tungt artilleri og om nødvendig kjemiske våpen. Forbannelse over han og alle hans slektledd. Mannen i overskriften kan ikke bare ture frem på denne måten og frarøve meg den salvelsesfylte rem-søvnen og tro at han kan komme unna. Hva er problemet, sier du? Det begynte egentlig med at jeg brokket meg litt over denne klokkealarmen på telefonen, da jeg var i Jordan og Syria med ungene. At jeg forsiktig ymtet frempå med at jeg skulle hatt en vekkerklokke med store visere og kraftig lyd. At det var litt komplisert og smått med denne telefonen og alle dens valg. Min sønn så på meg med dette generasjonsblikket som sier det meste. Hvilket årtusen er du egentlig fra_, vi skriver altså 2007, how hard can it be? Du vet-  denne følelsen av at verden egentlig har passert for lenge siden, du har gått av toget og egentlig vil bare bort til gutta på hjørnet og kaste på stikka som på femtitallet. Men nå har jeg ikke noe valg. Alt arbeid må vike for denne ene, livsviktige oppgaven. Når jeg legger meg om kvelden sjekker jeg klokka mot armbåndsuret og deretter alarmen. Den står på 07:15. (dette er en PDA med Windows Mobile 5). Presis 06:15 ringer den elendige telefonen. Da har Bill vært å sjekket uret mitt på PDA`n, funnet ut at synkronisering med atomuret i Paris er tvingende nødvendig og deretter satt klokka en time frem. Nå er sikkert ikke 06:15 et tidspunkt hvor jeg får rungende sympati, men jeg vil uansett ha meg frabedt denne type innblanding. Som det ofte er med Windows og Bill Gates, får man til slutt løst eller kommet seg rundt problemet. Man aner egentlig ikke hvordan eller hvorfor og det vil helt sikkert dukke opp igjen ved neste oppgradering. Men for denne gang er problemet løst.

Vannforsyningen i Nyala

Mitt humør er heldigvis ganske stabilt. Men denne samme natten, hvor mobiltelefonen ringte så ubarmhjertig kl 06:15, satte selvkontrollen på alvorlige prøver. Først gikk strømmen. Det gjør den stadig vekk og om det er Kjell al-Bashir Strøm eller andre som napper ut hovedkabeln, kan være likegyldig nå. Deretter harket generatoren et par timer før den døde med et langt, surklende stønn. Jeg er diplomingeniør i forhold til Omar i porten og det sier jo det meste. Da han begynte med spett for å få opp lokket på bensinfatet, skjønte jeg at slaget var tapt og at han nok burde ta kvelden, før halve Nyala gikk i lufta. Generatoren var mao. død for den natten. Det samme var kjølingen og TVn. Liverpool-Chelsea hadde spilt i 25 min., Philippe og jeg hadde benket oss med cola og nøtter og det var dén Champions Leauge kvelden.( det hadde til og med endt opp med  straffespark-konkurrense!!) Da jeg skal legge meg svikter den forbaskede Maglighten også (det er sikkert livstidsgaranti, men det hjelper jo lite nå). Jeg famlet rundt med mobiltelefonen som lykt, for å finne vann og tannbørste og åpningen til myggnettet. Uten kjøling, i 40gr., kjenner du bare at det pipler og sildrer ut av kroppens porer og du velter deg hvileløst rundt i en knirkende seng og vet at dette tar lang tid. Og endelig- etter tusen år og 4 liter svette senere, er du såvidt inne og toucher i drømmeland. Så kommer strømmen og selvfølgelig har jeg glemt taklyset og det er det grelleste taklyset du kan tenke deg. Av med lyset og nye runder. Deretter denne mobiltelefonen. Ja ,ja – Bill hadde ikke skylda for alt. Mitt yndlingsuttrykk om "at nå kan dere bare gå en vei – og det er ytterligere nedover" har en viss selvoppfyllende profeti. Av hensyn til min mentale helse, må jeg ty til min ene terapeutiske øvelse. I et nakent rom i Nyala, Darfur, fyrer jeg opp "I am Going down" med Bruce, med fullt trykk på alle forsterkere og roper besværgelser til en imaginær guddom.

Likevel endte dagen bedre enn den startet. Jeg liker jo ikke å klage og jeg tror nok min mors: "vær takknemlig for det du har du, Magne!" er implantert i hjernebarken. Likevel synes jeg nok at sengen min er en smule under pari mhp komfort. Myk, tynn skumgummi, 10 cm for kort, løse og litt for få planker som sengebunn og det knirker noe helt forderderlig. Jeg ba riktignok med myndige ordelag samme morgen, at den generatoren skulle være i orden til jeg kom hjem om kvelden. Der går i alle fall min smertegrense.  Så kommer min mann på accomodation tilbake og sier at generatoren er i orden og helt uten oppfordring lurer på om jeg er interessert i en hospitalseng han har skaffet. Riktignok har jeg sett hospitalsenger andre steder i Afrika og der dør du. Garantert. Men likevel - de skjønner at dette er en viktig Mzee som styrer pengene og jeg takker gladelig for tilbudet. Uansett hva slags baktanker han har. (man rir ikke samme dagen man saler her nede, så foreløpig har jeg ikke sett noe til den senga. Bokra - Kanskje i morgen.....)

Slaveri

Vårt syn på slavehandel er uløselig knyttet til bildene av  millioner av afrikanere som ble fraktet over Atlanteren for å jobbe på plantasjene i Karribien og USA. Skildret i bøker og regissert for film og TV-serier. Handelen var på mange måter drevet til det ekstreme, den var grusom, men den ble tross alt akseptert i 300 år fordi et stort antall mennesker mente at slaver var en nødvendig komponent i samfunnet. Slaver i Afrika har eksistert lenge før den transatlantiske handelen begynte og lenge etter at den ble avsluttet. Men slaveri eller slik vi bruker ordet når vi beskriver Afrikas historie, er en skala av nyanser og vi må kanskje justere vårt noe endimensjonale syn. (jeg hører ordet minefelt, men jeg sitter langt unna nå!) Et barn i romertiden av frie menn, var nok fritt, men faren hadde full kontroll over liv og død. En kvinne i Victoriatidens England, overdro formuen og de fleste sider ved livet til sin mann ved inngåelse av ekteskap. Adopsjon gir total kontroll over et barn til fremmede mennesker uten slektsbånd. Industrialiseringens horder av arbeidere på lav lønn og null rettigheter, ga mye kontroll til arbeidsgiver og ditto lite personlig frihet til arbeidstaker. Aristoteles mente slaver var uunnværlige og Marx var ganske åpen for handel med barn i agrare samfunn. Penger er for oss det avgjørende skille i vår oppfatning av slaveri. Vi aksepterer at vi tilegner oss rettigheter over andre gjennom adopsjon, men hadde foreldrene fått penger for barnet, er det moralsk forkastelig. Selv om penger i denne forbindelse ikke endrer barnets rettigheter - barnet vil bli elsket eller mishandlet uansett.

Handel mellom kommende ektefeller eller deres familer, har en lang tradisjon i Afrika. Når brudgommen betaler for hustruen, erverver han og slekten også rettigheter fra hustruens slekt og rettigheter i forhold til kommende barn. (det minner meg på at Kyrre skylder meg en anseelig slump penger – og det er heldigvis kun et oppgjør til farsleddet!) Og rettighetene hadde et presist pengemessig eller verdimessig uttrykk og kunne handles videre. Manglende evne til å fø familien eller oppgjør i forbindelse med forbrytelser, var naturlige grunner til å overføre rettigheter fra en familie til en annen mot oppgjør i kveg eller redskap. Behovet for ektefeller og barn, ønsket om utvidelse av slekten og også ønsket om tjenere, var et grunnleggende element i det tidlige Afrika. Uforutsigbare klimatiske forhold og endemiske sykdommer satte sterke begrensninger på befolkningsveksten. Det var rett og slett for lite mennesker, og mennesket var den viktigste form for kapital.

Dette barter-nettverket som jeg liker å kalle det, kunne holdes i kontroll så lenge stammens strukturer ble opprettholdt og autoriteten lå hos de gamle. Men kriger og sult førte også til en annen og mer agressiv menneskehandel. I Sudan begynte det på Faraoenes tid. Da araberne erobret Egypt rykket de videre inn i Sudan. Men nubierne gjorde kraftig motstand og inngikk en fredsavtale i 652. Ett av vilkårene var å forsyne araberne med 300 slaver årlig. Slavehandelen fikk et kraftig oppsving under Mohammed Ali`s styre i Egypt på 1820-tallet og fremover. (dette er Ottoman-imperiet) Hans suksessrike ekspedisjoner inn i Sudan var en brutal jakt på slaver og elfenben. Med steambåter på Nilen fulgte europeiske og arabiske handelsmenn med horder av væpnede menn. De etablerte handelsstasjoner, samhandlet med lokale stammer og skaffet slaver i en stri strøm. På et tidspunkt er Khartoum verdens største slavemarked. På denne tiden er antislaveribevegelsene i Europa sterke. Kampen mot slaveriet var en kristen kampsak og fikk aldri noen helhjertet støtte i den islamske verden. Statsminister Gladstone følte seg tvunget til å handle. Hva som skjedde med hans utsendte medarbeider, Charles Gordon, skal jeg fortelle en annen gang. Det som nemlig inspirerte meg til denne historien om slaveriet i Afrika generelt og Sudan spesielt, var Islams syn på slaveri. Særlig med tanke på oppblomstringen av slavehandel i Sudan etter 1983 og som er ett lag av den innviklede historien om Sudans borgerkriger. Men kjære leser, klokken nærmer seg midnatt,  vannkjølingen virker og sengen plystrer innbydende toner. Masaa' an-nuur.

Nyala

15. mai 2007

Idioter og forrædere

Gudmundur (min forgjenger) har reist. Det minnet meg om overskriften, som jeg har rappet fra min bror og som jeg synes er ganske treffende for de neste refleksjoner.

De fleste av oss har hatt besøk av håndverkere. Har du noengang - noensinne, opplevd rosende omtale av den forrige elektrikern eller snekkern? Nei, de gisper og brokker seg over amatørenes katastrofearbeid og er rystet over hvordan det er mulig å oppdrive en slik udugelighet. Underforstått – jeg kan være svært takknemlig over at kåken står, jeg har vist stor menneskekunnskap ved å hyre disse gutta og det vil bli svært dyrt. Det siste stemmer alltid. Når flisene løsner etter et par år og det er tilløp til gnistregn i sikringsskapet, kommer neste  runde håndverkerne. Forræderne. Da har du fattet poenget med overskriften. Dette er jo ikke noe ukjent fenomen i arbeidslivet generelt og heller ikke i denne industrien jeg nå har havnet i. Men det er et par faktorer i denne bransjen, som gjør at katastofemailene til hovedkontoret bør overveies nøye. Dette er ofte kortsiktige prosjekter – i starten kan infrastrukturen være temmelig mangelfull for å si det forsiktig. Den første direktøren i DERO-prosjektet måtte stå opp hver natt kl 03:00. I et sprengt datanettverk var dette eneste rolige periode hvor det var mulig å sende e-post. Når strømmen forsvinner 10-15 ganger pr dag reduseres produktiviteten noe. Det gjør den også hvis den store, manuelle kassedagboka er                                                ditt eneste alternativ til moderne regnskap. Så er det alle avbruddene – R&R, ferier, møter og kurser, som arbeidslivet generelt og denne bransjen spesielt er blitt invadert av. Og om ikke det er nok - ifjor måtte hele Finance evakueres til Khartoum i halvannen måned pga Muhammed-tegningene.  I tillegg er det de stadige utskriftningene av internasjonal stab, ofte hver 6. måned, som ikke akkurat fremmer kontinuitet og stabilitet. Hva prøver jeg å si med dette – jo, det er en trappetrinnsprosses og stafettpinner som bringes videre. Ingen kommer helt i mål slik de hadde ønsket, det er alltid nye ting å gripe fatt i og lett å finne forbedrings-potensiale. Ingen har tid til å rive ned for å bygge opp, ens egne ambisjoner må tilpasses prosjektet og håpet får være at status er litt bedre når man drar enn da man kom. Uten at det nødvendigvis skal være diskreditt til din forgjenger eller noen stor stjerne i hatten til deg selv.


Egentlig er dette noe av det mer fascinerende med jobben. Man kommer inn på et ganske tilfeldig trinn i trappen og skal krabbe/krype/hoppe videre. Samtidig skal man jo drive kompetanseoverføring, slik at dette kan driftes videre av de lokale i størst mulig grad. Hvilket trinn har jeg så jeg havnet på?
 
La meg si litt kort om prosjektet først. Det er stort og sikkert et av de større som KN er engasjert i. Ja, kanskje et av de større NGO-prosjekt i Afrika.  (beklager min uvitenhet her, men det var ikke tid til noe intro-kurs for meg)  For første gang jobber katolikker og protestanter sammen om denne type prosjekt gjennom sine respektive bistands-organisasjoner, ACT (luthersk/ortodoks hvor KN er medlem)  og Caritas (katolsk). Budsjettet var i starten (2003/2004) på over  40 mill. USD. For 2007 er det på USD 12 mill. og fortsatt et svært stort prosjekt i NGO-sammenheng. Vi har fire lokale kontorer i Darfur i tillegg til hovedkontoret i Nyala. Regnskapsmessig er det særlige utfordringer knyttet til mange lokasjoner, lokal kompetanse og et stort antall donorer, som rimeligvis skal ha sine rapporter og forsikringer om at pengene er brukt forstandig. (kunder er alltid noe herk, men jeg har merket et par ganger i min karriere at man trenger dem !) I fjor ble nytt, moderne økonomisystem (Navision) installert. Jeg kjenner ikke dette spesielt godt, men jeg har jo svettet meg igjennom noen økonomisystemer i min karriere, så dette er ikke det største problemet. Egentlig fungerer de daglige rutinene greit og her er de lokale uunnværlige. Kontakt med bank og myndigheter, lønn til de lokalt ansatte, administrering av mye (og jeg mener mye) kontanter. Jeg vet med meg selv at kontrollen med disse pengene aldri blir god nok, og det er neppe bare min egen fortjeneste hvis jeg unngår tunge oppslag om penger på avveie. Min erfaring med skattetilpasninger for norske investorer kommer litt til kort her, men det er vel ofte den samme kreativiteten! Mitt selvdefinerte trappetrinn er rapportering, revisjon, intern kontroll og kompetanseoverføring. Så vi får vi se hvor langt jeg kommer.   


Kingdom of Kush og Dronningen av Saba
Egypterne kalte Nubia (nordlige del av Sudan) for "the land of the bow", visstnok grunnet deres dyktighet i krig. Dette var under det første dynastiet (2900-2500 BC), så guttene her nede har jo holdt på å krige en stund! Dengang som så mange andre ganger senere, var det jakten på slaver, gull og elfenben, som fristet de egyptiske faraoene. Egypterne hadde lenge en kolonial stilling i Nubia, men etterhvert som det egyptiske riket ble større, kommunikasjonslinjene ble lange og de politiske problemer på hjemmefronten store, tok Nubierne selv over handelen. Etterhvert kontrollerte de all handel fra Khartoum til Aswan og dannet grunnlaget for sitt eget kongedømme, Kingdom of Kush, (Kush- fra egyptisk) fra ca 1000BC. I 730BC erobret de til og med Egypt og styrte her i 60 år. De ble drevet tilbake av assyrerne og reetablerte seg senere i Meroe ca 600BC. Dette kongedømmet eksisterte helt til det andre århundre AD. Det var korte trekk, men dere skjønner jo at sudaneserne ikke akkurat startet opp i 1956 (uavhengigheten fra UK). Det er et par interessante trekk i denne historien hvorav det første er ganske dagsaktuelt. Meroes undergang var ssv. en økologisk katastrofe. Riktignok hadde handelsveiene endret seg og bidro til undergangen. Men jernproduksjon kombinert med ukontrollert trefelling førte til jorderrosjon og sviktende jordsmonn. Jorda, som hadde vært dyrket i tusenvis av år, kunne ikke lenger dyrkes. Mange har også diskutert om dette kan sees som en selvstendig kulturuttrykk for Afrika sør for Sahara. I vår tankerekke er jo kultur og sivilisasjon gjerne knyttet til monumentale byggverk, og religiøse og kunstneriske uttrykk. (diktaturer mao!) Kongedømmene i Nubia og Meroe utviklet nok egne spesifikke trekk, men i sum var dette en ekspansjon av det egyptiske riket med egyptisklignende templer, egyptiske guder (Amon) og egyptiske pyramider. Vi må nok vente til senere reisebrev for å finne spor av sørlige afrikanske sivilisasjoner. (eller årsaker til at vi ikke finner dem.)


Hva har så dette med Dronningen av Saba å gjøre? Egentlig ingenting, det var litt tabloid, men la meg likevel fortelle historien, siden dette foregikk i Aksum i nabolandet Etiopia. Jeg må først dra frem min engelske utgave av Bibelen og sitere litt fra Salomons bok:

And king Solomon gave unto the queen of Sheba all her desire, whatsoever she asked, beside that which king Solomon gave her of his royal bounty. So she turned and went home to her own country, she and her servants.

I henhold til Etiopisk tradisjon var Solomons gave til dronningen av Saba, en sønn som hun fødte da hun kom tilbake til Aksum. (jeg liker den ordstillingen!)  Han fikk navnet David, ble konge under navnet Menelik 1. og var grunnleggeren av det Salomonske dynastiet, hvor Hailie Selassie var den siste keiser. Men ikke nok med det – da David var på besøk hos sin far, kong Salomon, stjal han Paktens Ark og brakte den til Aksum, hvor den siden har vært.  (Paktens ark inneholdt de to steintavlene med de ti bud, håndskrevet av Jahve. Det var en trekiste dekket av gull og ble båret gjennom ørkenen til den til slutt ble plassert i tempelet etter erobringen av Palestina). Slik lyder historen - og det er en god historie. Det eneste som støtter den, er at det finnes ingen tegn på hvor Arken er blitt av, verken i Bibelen eller andre historiske kilder. Og i Etiopa er arken en viktig del av den koptiske kirkens ritualer.  Det er et par andre detaljer som heller ikke helt stemmer, men det lar jeg ligge nå.  (Tom og jeg var faktisk på British Museum å så en spesialutstilling om Dronningen av Saba, under en åtte timers stopover på Heathrow.)


Sudans historie er lang. Og spennende. Men dere får ikke alt på en gang!