Kubum

Jeg er tilbake i Kubum. Kubum betyr  "I skyggen av trær". Store, akasielignende trær gir navnet mening. Dette er i hovedsak et arabisk område. Flyktningene kommer fra området omkring Mukjar litt lenger vest og de har blitt akseptert av de fastboende. Her har det vært fredelig siden konfliktene startet i 2003. Det er heller ikke tettpakket slik som i Zalingei. Her er 4852 IDPere og de vokser med ca 1 om dagen, iflg helsesøster på klinikken. Kubum er det fredeligste stedet du kan tenke deg. Når du kommer fra portforbud og kjøreforbud i

Nyala, er dette det nærmeste du kommer paradis i Darfur. Jeg setter meg ut under stjernehimmelen – finner Sirius, den sterkeste stjernen på himmelen, og litt bortenfor Orions belte med stjernene Rigel og Betelgeuse. Så Taurus og Pleiadene eller de syv søstre. Søstrene ble forfulgt av Orion og ropte på hjelp og Zevs forvandlet dem til duer og plasserte dem på himmelen. Her sitter jeg i 22 gr og nyter stjernehimmelen. Hjemme er det minus 20 når du har fine kvelder for stjernekikking. Det mangler en Iriany Moon, som jeg alltid fikk av Leif og Kirsten i Kenya, der vi også kunne skue nattehimmelen i behagelige temperaturer. Men litt te får gjøre nytten. De lokale sier det er vinter og kaldt her. Jeg må riktignok trekke et lite teppe over meg ved femtiden, da jeg våkner av en hane som konkurrerer med den monotone ropingen fra den lokale minareten. Men ordet kaldt har en litt annen betydning her nede.

 

Vi skal overlevere klinikken i IDP-campen til myndighetene eller Ministry of Health (MoH). DERO er primært et nødhjelpsprogram. Vårt mandat er bistand i akutte situasjoner, men også legge til rette for bæredyktige løsninger. Vi har vært her i 3,5 år og har vært eneste NGO på stedet. Oppført bygninger, bygget lokal kompetanse på helse og ernæring og  forsynt klinikkene med medisiner og utstyr. Men nå er mission complete – dette er ikke lenger nødhjelp og komiteene og MoH må selv ta stafettpinnen videre. Vi setter oss i en ring rundt bålplassen. 15 menn. Komiteen for flyktningene er møtt mannsterke frem, så er det en representant for MoH, en representant fra HAC, og Raymond og jeg.

 

Det er nok ikke så mye motor og drive i disse gutta, men taleføre er de som få. Presentasjon av alle, Sheik Abdullah er glad for at NCA direktøren har tatt bryet med å komme til Kubum, de hilser, er høflige og har sine ritualer. Dette er Afrika og man hilser tilbake, takker for gjestfriheten og gode 20 minutter går med før vi er klar for dagens forretninger. Komiteen nekter å overlevere klinikken til MoH. De stoler ikke på løftene deres og bemerker at de ikke har sendt noen representanter fra Nyala eller Khartoum. I denne kulturen er ikke skriftlige kontrakter det viktigste. Det viktigste er å gjøre avtaler ansikt til ansikt, avgi løfter og forpliktelser og avslutte med et håndtrykk. Når MoH ikke sender representanter som kan forplikte ministeriet, betyr det at ministeriet ikke er klar til å støtte dem. Et resonnement som nok er svært nær sannheten. Hvis ikke ministeriet er villig til å støtte dem, hvorfor skal klinikken overleveres til ministeriet?  Den stakkars unggutten fra

MoH kan vanskelig tilbakevise denne åpenbare logikken. Han er stasjonert alene i Kubum og har selvfølgelig ingen fullmakter. Jeg sier at vår støtte er uansett slutt, vi har fullført oppdraget vårt og våre begrensede midler må brukes i andre, mer prekære områder i Darfur. Men vi vil beholde en ansatt for å følge opp avtalen vi har med MoH og som vil være våre øyne og øre i Kubum.  Sheik Abdullah takker NCA og roser oss så man blir nesten pinlig berørt. Deretter heves møtet – MoH og HAC representanten blir vist bort fra området (de ville rett og slett ikke se dem!) og jeg blir personlig vist rundt i leiren. Jeg tror jeg tidligere har snakket kritisk om bistand og makroøkonomisk vekst. Men når du rusler omkring i denne IDP-campen forstår du at bistand også gir resultater. Rent vann, primærhelsetjeneste, ernæring – og etterhvert skoler til ungene. Bedre livsvilkår, nye muligheter, håp. Og flyktningene deltar, får oppgaver og er klar for mer ansvar for sin nye hverdag.

 

Hospitalet er litt lettere, men sannelig ikke mye. Vi setter oss inn på et knøttlite kontor med komiteformannen, HAC, MoH og oss til stede. Denne komiteen har også samme skepsis, men her er MoH allerede inne og betaler lønninger til enkelte av de ansatte. Raymond, vår lege og field coordinator er svært lite fornøyd med opplegget. Han vil ikke ha noe møter i lukkede rom, er landsbyen invitert?, hvor er resten av komiteen? Derved lemper han hele forsamlingen ut på gårdsplassen og får arrangert stoler og bord og et spann med søtsaker. Så blir det taler og høytidelig underskrift av overleveringsdokument. De skjønner alle at NCA må trekke seg ut - Raymond har gjort et godt PR-arbeide og jeg sørger for de store ordene og hilsninger til folket.

 

Om kvelden er det stor fest for Raymond. Han har vært her i 13 måneder og skal fortsette med helsearbeid i Nyala. Det er ikke nødvendigvis noe enklere å komme fra et naboland i forhold til oss europeere. Snarere tvert i mot. De vet vi kommer med penger, mens

Kenyanere kommer med kunnskap som de egentlig føler de skulle ha hatt selv. Men du merker det ganske fort når du kommer til et av våre utekontorer – om folk trives og er trygge i sitt arbeidsmiljø. Raymond har vært en god sjef og veileder, og personalet overøser han med varme ord og sjenerøse gaver. Til tross for at 23 av dem må finne annet arbeid etter at vi legger ned det meste av helsesektoren vår. Han blir til slutt tullet inn i den lokale jallabiya, et ganske komisk syn som de ansatte ler hjertelig av, mens vi danser til lyden av en skranglete radio.

Direktør for et par,tre uker kan sannelig også være en hyggelig opplevelse. I møtet med flyktninger som har opplevd det utenkelige, møter du en varme og stolthet som gir deg ny energi. Og i møtet med engasjerte og blide medarbeidere, føler du deg utrolig priviligert.

 

Myndighetene

HAC
HAC. Humanitarian Aid Commission. Dette er myndighetenes arm inn mot bistansbransjen. Kontrollerer, setter regler, godkjenner alle ansettelser av Sudanesisk personale, kaster oss ut ved uvennlig (politisk) oppførsel og overtar selvfølgelig alle aktiva hvis vi må dra. Det er på en måte greit å slippe å bruke de deilige oljepengene til å støtte landets egen befolkning, slik at nye Røkke-palass kan finne sin naturlige plass i Khartoums byggeboom. Men samtidig kan disse utlendingene være svært brysomme med øyne og øre som til stadighet rapporterer hjem. Normalt samarbeider vi med HAC i Nyala, men denne gangen var det A-teamet fra Khartoum som hadde meldt sin ankomst. Såpass alvorlig av styret var informert. De ankom med fulle pontifikalier på mandag. Direktøren er på styremøtet i London, og Svendsen er på kontoret til en kollega, og det likte jo ikke komiteformannen noe særlig. Var ikke komitteen velkommen, ga direktøren blaffen i å møte dem, vet man ikke hvem som kommer(?) Hr Mutasim tar selskapet med seg, strener ut av kontoret og drar tilbake til det lokale HAC-kontor. Vi mannsterke like etter - jeg var tross alt ikke borte lenger enn fem minutter. Det blir selvfølgelig dette gamle øst-europeiske skuespillet - vi må sitte på gangen å vente og vente. Det er nok noen ganger jeg savner temperament, men ikke i disse situasjonene. I denne leken kan jeg alle regler og ingen statskomite klarer å bringe meg ut av fatning uansett hvor lenge vi må vente. Etter en time passer det komiteen og bringe meg inn på teppet. De andre i ledergruppa var helt uinterresante. Ja, det mest provoserende hadde vært at at Head of Operations hadde foreslått å starte møtet. Vi snakker for pokker ikke med staff heller, som formannen uttrykte det. Liten grunn til å nevne at han stort sett har vært active director når direktøren var på tur. Jeg lirer av meg alle frasene - hvor glad jeg er for å se dem, hvor beklagelig det var at jeg hadde vært opptatt med en kollega, vi burde selvfølgelig vært stand by på kontoret (vi hadde ventet i tre dager på komiteen), vi håpet den ærede komite med den høyverdige formann kunne akseptere våre uforbeholdne unnskyldninger osv. osv. Dette er jo deilig musikk for guttene og etter en halvtime med dette våset, som jeg i all beskjedenhet tror jeg er ganske god på, er formannen tilsynelatende smørblid, og de meddeler at de aksepter mine unnskyldninger og vil komme litt senere på dagen. De blir innstallert på direktørens kontor, jeg ønsker dem på nytt velkommen til Nyala og NCA ACT-Caritas, håper samarbeidet vil bære frukter og at all informasjon om vår virksomhet er til deres rådighet. Deretter lister formannen opp alt han ønsker. Undersøkelsen dreier seg om 2005, 2006 og 2007. Alt hva som er importert, lagerlister, biler, donorer, regnskap, budsjetter, ansatt lister, lønningslister, drivstoffforbruk, godkjennelser, eiendelsregister, hvem hadde mottatt varene  - jeg noterer febrilsk i 45 minutter og formannen mener at to timer bør være tilstrekkelig for å fremskaffe dette. Jeg mener kanskje at det hadde vært lettere for komiteen hvis de hadde opplyst om dette i sitt brev (!), men vi har selvfølgelig alle opplysningene tilgjengelige (noe jeg egentlig ikke ante) og vil straks og med en gang sette i gang med å samle dokumentasjonen.

Vi hadde gitt et par medarbeidere sparken før de kom og dette hadde tydeligvis falt komiteen tungt for brystet. Den ene var lege fra Khartoum, som ikke fant seg i å jobbe under vår kvinnelig sectorleder uten doktorutdannelse.(jordmor)  Den andre var den direktørens sekretær. Begge foret HAC med all verdens opplysninger om hvor ille det stod til hos oss. Jeg hadde bedt sikkerhetssjefen om å sjekke at sekretæren ikke tok med seg PCn og mobiltelefonen vår, som legen hadde gjort noen dager før. Selvfølgelig skjedde dette samtidig med komiteens ankomst og det ble jo et voldomt rabalder. Hr Mutasim likte ikke vår behandling av Sudanesiske kvinner og jeg henviste til rutiner og sikkerhetssjefen (han er sudaneser og derfor vanskeligere å angripe). Så det var på alle måter en dårlig start. Men etter fire dager var vi på ganske god talefot – han takket sååå hjertelig for det gode samarbeidet (vi var på fornavn, mens komiteemedlemmene titulerte meg kun som Your Excellency) og jeg uttrykte takknemlighet for komiteens positive bidrag til å bistå flyktinger i Darfur. Ikke uten en viss ironi, men akkurat det går (heldigvis) hus forbi.

 

I tillegg til slike åpenbare utro tjenere er det alltid plassert folk fra den interne sikkerhetstjenesten i NGOene. Det er ofte mennesker som de har noe på, som de truer eller som ønsker å tjene en ekstra slant. Sikkerhetstjenesten er opplært av STASI på åttitallet og er Afrikas beste. Du kan bare glemme å forsøke tuske unna informasjon her. Formannen dro på et tidspunkt frem en e-mail, som var temmelig intern mellom vår direktør og et par andre. Vi får håpe at Gmail via satelitt til Sør-Afrika kanskje er nummeret for stort.

 WILFRED

Wilfred har reist. Kloke og modige Wilfred. Orange House kollektivet har blitt et medlem fattigere. Med en oppvekst i Gulu i Nord-Uganda, blant LRA-militsen og barnesoldater, har han hatt en tøffere barndom enn de fleste. Vi sitter ute under stråtaket vårt i Orange House. Strømmen er

borte og jeg husker det kullsvarte, konsentrerte ansiktet som forteller om angrepet på en politistasjon i nabolaget. Han er 16 år, overraskes av en LRA-soldat, klarer å gjemme seg krattet, mens han observerer den intense beskytingen av politistasjonen. Huset til familien ligger mellom rebellene og stasjonen og han er overbevist om at hele familien er drept, da han endelig våger seg frem. Så har de klart seg mirakuløst, noen få skuddsår er det eneste. Du blir temmelig ydmyk over en priviligert oppvekst i fredelige omgivelser.

 

Wilfred og jeg kjempet for å få fjernet direktøren. Han var urokkelig og uredd og hadde en formidabel fremstillingsevne. Kompromissløs. Vi hadde lange runder på hva som er vesentlig og ødeleggende for programmet og hva som er sladder og som oppfattes som bakvaskelse. Med hans erfaring fra program og organisasjonsutvikling og min erfaring fra ledelse og finans var vi ikke noe dårlig team, tror jeg. Og ikke minst – vi hadde en oppegående ResRep for KN i Khartoum, som trodde på oss og hadde mot til å kjøre denne vanskelige saken i styret.  Det er ganske ubehagelig å leve i en slik kamp over måneder – vi hadde begge gitt opp etter styremøtet i september og Wilfred dro tilbake til Uganda. Fire uker senere kunne jeg gledestrålende meddele han via epost at vi og programmet hadde lykkes.

 

Mennesker du får et forhold til er plutselig borte, relasjoner som er viktige og betydningsfulle blir brutalt skåret over. Med 25-30 expats på ofte korte kontrakter, er dette en av de store utfordringene ved å jobbe i dette programmet. Noen orker ikke alle disse avskjedene og isolerer seg. Andre går inn i depresjoner når folk slutter og reiser hjem. Jeg drukner i jobbing og bøker og reisebrev. Men Wilfred kommer til Norge til sommern, så han slipper jeg ikke helt. Som jeg sa i mine avskjedsord til han – til tross for sin unge alder (32) hadde han opparbeidet en overraskende klokskap og modenhet som vanligvis er forbeholdt oss 50-åringer (!)  

Rest and recreation

Direktøren har fått sparken og organisasjonen har pustevansker. Budsjettprosessen er i full gang, mailboksen sveller over av røde mail og styret vil ha deg som reservedirektør mens vi venter på en annen reserve. Mye i deg roper at nå gjelder det, legg på et gir til, det er ikke lenge til jul, det går fint uten en såkalt Rest and Recreation. Men så kjenner du at det neppe er så lurt- verken for deg eller jobben. Jeg har ikke flere gir, jeg har jobbet syv dager i uka siden forrige RnR (13. august) - jeg trenger luft, natteliv og frihet. Så litt uventet og litt stolt hiver jeg meg likevel på nattflyet til Cairo og bestiller den aller største whiskyen som flyvertinnen noen gang har skjenket. Jeg sovner før hun er tilbake

Egypt
Jeg våkner i en deilig hotellseng. Riktignok med en Tom B. tungt pustende ved siden av meg og jeg har fantasi til å tenke meg andre alternativer. Men ut av vinduet ser jeg en enorm konstruksjon knapt 500m unna. Bygget for 4500 år siden. Pyramid of Khufu. En konstruksjon så utrolig at vi fortsatt har problemer  med å forklare hvordan og hvor lenge de konstruerte og bygget. Den konvensjonelle viten sier 20 år. 100.000 mann i arbeid. De fleste steinblokkene veier 2,5 tonn, de største 70. Temmelig krevende å flytte rundt på. Det er teorier på hvordan man har bundet krybbelignende konstruksjoner rundt steinene, slik at de kunne rulles. Dette er selvfølgelig prøvd og testet og da klarte 18 mann 18 meter i minuttet. Tom B. og undertegnede var ikke i nærheten av å være klare for slike strabaser. Vi hadde nok med å følge tempoet til vår private guide, men herrer i vår alder har heldigvis autoritet til å legge inn nødvendige pauser for lokale vannhull, slik at væsketapet blir betryggende kompensert. Pyramidene er jo primært et gravkammer og det er ikke småtterier hvilken energi mennesket har lagt ned for å komme i kontakt med livet etter døden. Det gjelder forøvrig ikke bare egypterne. Når du ser mumiene – 4500 år gamle, faller det egentlig ganske naturlig å tro at det var slutt for akkurat like lenge siden. Men pyramidene er ikke bare gravkammer (tror man)  – det er en sjakt fra gravkammeret og helt ut av pyramiden, som peker direkte på det området på nattehimmelen hvor egypterne trodde livet etterpå var. Orion. Så Faraoene hadde fri vei når den tid kom.

Toppen er det vanskelige. Det gjelder for mer enn pyramider. Visstnok prøvde noen japanske ingeniører å gjøre en liten replika, men måtte gi opp selv med moderne maskineri. Den almene teorien går ut på at de benyttet rampelignende systemer for det meste av konstruksjonen, som det dere ser over. Men du klarer ikke å fullføre toppen med denne metoden. En eller annen form for løftekonstruksjon måtte de ha hatt for å avslutte byggingen. Men her er det mange teorier, bl. a. hvordan den skulle vært bygd fra innsiden og ut. Det er kanskje det mest fascinerende med egyptologi – her er det fortsatt flere spørsmål enn svar.

Tidfestingen er heller ikke helt uproblematisk. Hvordan kunne kulturer som den sumeriske og egyptiske bygge de mest avanserte konstruksjoner nærmest fra "ingenting". Er det tidligere kulturer som har lagt grunnlaget for den egyptiske? Jeg leste en bok om tidfesting av Sfinxen –merker og spor i konstruksjonen kan utelukkende komme fra vann, var tesen Og vann i slike mengder har det ikke vært i Egypt på 10.000 år. Med andre ord – før den egyptiske var det andre kulturer (som vi foreløpig ikke kjenner) som la grunnlaget for den egyptiske kultur vi kjenner i dag. Tom og jeg var forøvrig i Sarajevo og så noe som hevdes å være Bosniske pyramider. Hvis det skulle vise seg å være riktig, kan historien på nytt bli omskrevet. Det er slikt tankespinn som er passelig samtaleemne for to eldre herrer  på båtdekket på en av de mange cruisebåtene på Nilen. Med G/T og solnedgang og Sfinxens uransakelig datering, er livet til å holde ut.
 

Akhenaton.The spirit of Aten. Kanskje den mest fascinerende av alle Faraoene. Døpt Amenhotep, men skiftet navn i sitt 5. regjeringsår til Akhenaton.(vi er i ca 1350 BC) Han byttet rett og slett religion

og kastet ut Amons presteskap fra templene og dyrket Aton i stedet. I starten en erstatning for førsteguden Amon i Egypts flora av guder, men senere ble han dyrket som den eneste gud.  The mother and father of all human kind. The sole Lord of the universe.  Av mange betegnet som den første monoteistiske religion. Før Zoroasterne og senere jødedommen. Selv Sigmund Freud har vært på banen her og hevdet at Moses var en prest for Aton, som måtte flykte landet da Akhenaton døde. Andre har hevdet at Josef var Akhenatons bestefar. Uansett - Akhenaton dyrket kunst på en helt annen måte enn tidligere sett i Egypt, involverte kvinner i styre og stell og hadde et syn på menneskeverd som også har gitt han betegnelsen den første individualist. Han var gift med Nefertiti, en av de vakreste kvinner i historien og du kan se den berømte bysten av henne på det egyptiske museet i Berlin. (museet kan varmt anbefales – av annet tjuegods kan du også se Ishtar gate of Babylon- en 15 m høy port med glasert og dekorert stein) Jeg leste denne fascinerende boka, Sinhue the Egyptian, for ikke lenge siden. Skrevet av en finne rett etter krigen og beskriver livet i Akhenatons Egypt. (romanform, men siteres av Egyptologer, så det er god research)  Akhenaton anla også en ny by for å dyrke Aton, men hans revolusjon fikk liten varig betydning. Etter hans død kom Amons prester igjen til makten, Akhenatons sønn TuTankAton skiftet navn til TuTankAmon og det finnes lite rester etter Akhenatons regjeringstid. Man har funnet gravkammeret, tomt som de fleste andre, mens templer og bygninger ble revet eller ombygget.

Khartoum domestic terminal
Tilbake til Nyala. Tilbake til min hverdag. Innenriksterminalen i Khartoum er noe helt for seg selv. Du kjenner sikkert disse gutta på flyplassene rundt forbi, som alltid skal bære kofferten din, alt haster noe forferderlig og du må ut med masse tips, som de uansett ikke er fornøyd med. I innenriksterminalen i Khartoum er disse gutta helt nødvendige. Det er en køkultur som er helt hinsides. Du står foran skranken, men etterhvert kommer du bare lenger og lenger bakover fordi alle tyter inn fra sidene, det er enorme mengder med pappesker og kofferter og hvis du endelig kommer fram til skranken, kan du være sikker på at det er feil flyselskap. Denne gangen var det kjokk fullt og jeg fant min mann, som kjente meg igjen fra forrige gang og som stråler og hilser som var du en barndomsvenn. Han tar bagasjen, får billetten og 20 pund, som er flyplassavgiften, og så kan du egentlig bare vente rolig i et hjørne og ha litt øyekontakt innimellom. Bare avbrutt av den sivile sikkerhetstjenesten, som smyger seg rundt og sjekker ID til alle hvite. Min mann strener først bort til avgiftsskranken og betaler mine 20 pund; deretter på et utrolig vis bakser seg lynraskt frem til riktig skranke og sjekker alt inn for deg. Denne gangen krabbet han opp på transportbåndet og snek seg inn bakveien for deretter å slenge ned all bagasjen min oppå noen kofferter som ble veid og sjekket inn. Når noen distraherer skrankepersonalet stopper de å arbeide med det de holder på med og fokus rettes mot sist ankomne. (det samme gjelder i butikker!)  Så utrolig nok ble koffertene til han som nesten hadde sjekket inn, lempet tilbake på gulvet og min mann fikk så sjekket inn mine greier. Hvordan det er mulig eller hva de sier vet jeg ikke, men det foregår overraskende rolig likevel. Så helt uten antydning til stress kan jeg motta mitt boardingkort på under fem minutter. Det er vel verdt sine 5 pund i tips (2,5 USD) Tips er forøvrig ikke så vanlig i Sudan, som andre steder, så derfor er de godt fornøyd. Et annet pre er at det stjeles knapt noe. Det er den eneste flyplassen hvor jeg rolig lar tingene mine ligge, mens jeg går og handler kaffe. Litt avskrekking i en avkappet hånd er det kanskje likevel?

Du har bare denne ene, ørlille angsten når du setter deg inn i den avdankede China Air's 737 til Nova Airlines – er det egentlig noen grenser hvor mye dette flyet kan løfte? Når selv ikke klappsetet akterut er ledig, hver passasjer har sjekket inn 50kg+ og alle har omtrent like mye med seg ombord - kan det rett og slett bli for tungt? Den dagen jeg får greie på det, blir de fleste spørsmål litt akademiske. Uansett - vi kom i lufta denne gangen også. Nyala calling.

Den innviklete utviklingen

Tittelen henspeiler seg til en glimrende liten bok av Oddvar Smukkestad, som jeg leste med stor iver på slutten av nittitallet. Jeg var på stadige jobbintervjuer hos bistandsorganisasjoner og tenkte at litt økonomisk teori måtte kompensere for manglende erfaring i felten. Det gjorde ikke det.

Vi hører jo stadig om mislykkede bistandsprosjekter og mange kritiske røster til vår hjelp til Afrika. Men det har samtidig vært en lang og kronglete vei for økonomene for å finne ut hvordan dette nå egentlig henger sammen. Suksessraten er kanskje vanskelig å få øye på. Det startet etter krigen. Optimismen var stor og vekstmodeller regjerte i dette helt nye fagfeltet som handlet om utviklingsøkonomi. Overføring av arbeidskraft fra jorbruk til industri var nøkkelen og ved framvekst av en moderne sektor ville veksten skyte fart. Helt til det ble mangel på arbeidskraft i jordbruket og så ville også den sektoren skyte fart, i denne deilige positive spiralen, som vi økonomer er flinke til konstruere.

Slik gikk det ikke og på sekstitallet var det endel som stilte spørsmålstegn ved den vestlige vekstteori, og mente den ikke passet så bra for Afrika eller den tredje verden. Teoriene fra sent sekstitall var sentrale da jeg i studietiden med stor iver leste Marxistisk økonomi og statsteori som et av mine hovedfag. På handelshøyskolen! (Hvordan havnet jeg egentlig som bokholder?) Nuvel, Samir Amins svenske oversettelse "Den globale kapitalackumulationen" var tunge saker, men den sitter fortsatt klistret i hjernebarken. Det globale kapitalistiske systemet er delt i en senter- og en periferikapitalisme. Det skjer en verdioverføring fra en statisk periferi til et dynamisk sentrum via eksport av billige råvarer og sementering av lønnsnivå og etterspørsel i periferien. Dette er avhengihetsskolen med fokusering på de eksterne forhold i utviklingsøkonomiene og løsningen for u-landene er et totalt brudd med senterkapitalismen. Dette var ny-marxisme, ideologiene stod i sentrum, kald krig mellom øst og vest og alle måtte velge side – for eller mot den globale, kapitalistiske utbytting.

 På sytti- og åttitallet kan man litt enkelt si at de to skolene nærmet hverandre. Strukturalisme tror jeg begrepet var og Gunnar Myrdal var sentral. Tiden for de endimensjonale løsningene var over – ja, verdenshandelen er urettferdig, ja, det er mulig å få utvikling innenfor et kapitalistisk system. Men kanskje det viktigste er erkjennelsen av at samspillet mellom økonomiske, sosiale og politiske forhold er viktige i utviklingsprosessene. Og la meg legge til - utvikling er en vanskelig affære. Dette høres selvfølgelig banalt ut og jeg er litt summarisk i mine refleksjoner, men det krevde noen kubikkmeter papir for å komme dit.

Åttitallet var også Milton Friedman, pengemengdeteorien og Reagan/Thatcher. Markedsliberalisme og kritikk av statlig styring stod i sentrum. Keynes er død (hele vår økonomiske politikk etter krigen er inspirert av Keynes, helt til inflasjonen på syttitallet ikke lenger kunne forklares i Keynes modeller) og det rettes en kraftig kritikk mot utviklingsøkonomer. En oppblåst offentlig sektor i u-landene, ensidig satsing på gigantiske prestisjeprosjekter og u-landenes rigide kontrollsystemer, som hindret fri handel og fritt marked. På mange måter representerer markedsøkonomene den samme svart-hvite tenkning som de revolusjonære fra sekstitallet. Verdensbanken var kjapp med å adoptere de nye ideene og vi fikk et sett med vilkår for å oppnå kreditter og lån. Nedskrivning av valuta, nedskjæring av offentlige budsjetter, deregulering av priser og privatisering av offentlig virksomhet. Russland er et godt eksempel på hvor galt det kan gå, når IMF og Verdensbanken sitter i førersetet. 1. januar 1992 er Russland plutselig blitt en fri markedsøkonomi. Strukturelle lån, sjokkterapi og det store sprang fremad, skulle friskmelde Russisk økonomi på noen få år og gi bedre levevilkår for folk flest. Åtte år senere kollapser den russiske økonomi og valuta, etter en inflasjon på tusenvis av prosent og en industrisektor som produserer om mulig ennå flere ubrukelige varer enn under kommunistperioden. Noen har beriket seg grovt i prosessen og scenariet er ikke ulikt det vi har sett i mange utviklingsland. Det pumpes inn penger som skal kanaliseres fra topp til bunn, man tror det frie markedet raskt vil bringe velstand for alle, og sjokket eller det "big push", skal gi deilige spiraleffekter for hele økonomien. Det virket ikke på femtitallet og det virker ikke nå heller.

En tredje utviklingsvei har dominert norsk teori på nittitallet. Innholdet i utviklingsprosessen er det viktige – mennesker skal settes i sentrum sammen med lokalsamfunnet og det sivile samfunnn. Behovsorientering, lokal bærekraft, økologisk balanse og selvbestemmelse er sentrale begreper. På mange måter et oppgjør med både den politiske makt, staten og den økonomiske makt, markedet. Utvikling må skapes fra bunnen, for og av de det gjelder.

 

Virker det ?

Ja, mye virker. Det er hopetall med vellykkede prosjekter i bistands-sammenheng som har gitt bedring av livsvilkår for mange. Nye muligheterog nytt håp. Men min agenda i dag er ikke småskalaprosjektene. Heller ikke nød- og katastrofehjelp. Men mine makroøkonomiske refleksjoner og den massive kritikken mot vår vestlige bistand. Det er UD og NORAD som setter premissene for norsk bistand og det er de store ambisjonene og de svulstige ordene, som blir problematiske. I tråd med FNs og politikeres utopiske visjoner. Da Jan Egeland skulle skulle overta som ny NUPI-sjef, uttalte han at at vi nå for første gang i historien har en generasjon som kan gjøre slutt på alle kriger og avskaffe verdens sult og fattigdom. Svulstigheter hentet fra hybrisens elitedivisjon.  Det er selvfølgelig  ingen ting i veien med målene – avskaffelse av ekstrem sult og fattigdom, jevnere fordeling av ressurer osv. Men det forutsetter jo at bistand på et nasjonalt nivå hjelper. Mye tyder på at det er svært vanskelig å finne en sammenheng,  og det er etterhvert ganske godt dokumentert. Effektiv bistand krever noen forutsetninger i mottakerlandet for at vekstimpulser skal ha effekt. Finnes ikke disse forutsetningene, virker ikke bistanden eller den gjør vondt verre. Er forutsetningene til stede, får man utvikling også uten bistand. Forutsetningene jeg snakker om handler bl a om et fungerende byråkrati, forutsigbare rettsregler, regimer som er ansvarlige overfor befolkningen, fravær av krig, et organisasjonsliv – mao alle disse elementene som utgjør grunnlaget for hva vi oppfatter som en velfungerende stat. Det er vel dokumentert at dette har vært en langvarig prosess hos oss og jeg tror vi må erkjenne, etter 50 år med bistand og tyve tusen milliarder kroner senere (NOK 20.000.000.000.000,-), at det er uhyre vanskelig å påvirke stater gjennom inngrep utenifra. I stedet har bistanden ofte fått negative konsekvenser – beriket landets eliter og byråkrati, redusert ansvar for egen utvikling og ødelagt lokale markeder.

Nulltoleranse for korrupsjon er et flittig, brukt begrep i denne bransjen. Korrupsjon er en samfunnsform og ikke bare en uskikk, var det en som uttalte. Det er i alle fall slik at forpliktelser overfor klan, slektninger og venner, er helt annerledes enn overfor fremmede, og svært forskjellig fra vår egen kultur. Dette gjelder uansett kontrakter og regelverk. Det er heller ikke lett å kontrollere regnskaper når du mangler en pålitelig revisjonsbransje. Det kan jeg snart skrive bok om fra Sudan. Jeg så på revisjonsberetning og årsregnskap til en av våre partnere. Beretningen var ren og pen, som vi sier, men det skurret litt at det var åpenbare summeringsfeil i årsregnskapet. Jeg hadde nettopp fått kontakt med en engelsk revisor (tror det er den eneste utenlandske revisoren i Sudan) og som tidligere har vært partner i Deloitte & Touche. Han fikk oppdraget med å se på Partnerens regnskap og kontrollprosedyrer. Den 40-siders rapporten fikk nakkehårene til å stritte etter halvannen side. Etter 25 sider angret jeg dypt og inderlig på at jeg hadde engasjert mannen – det luktet mye bråk og mye arbeid. Det er ikke nødvendigvis fordi det er korrupsjon eller juks, men systemene er rett og slett ikke reviderbare etter vår standard. Det utrolige er jo, at legger du frem et revidert regnskap kjøper alle det, overalt i verden inklusive Norge -  styrer, donorer og myndigheter. En revisjonsberetning uttrykker kun en mening, en oppfatning- den gir knapt nok en eneste garanti og her nede kan du like gjerne kjøpe den på nettet! Merkelig hvordan revisorbransjen, selv etter Enron-skandalen, har denne doktorale autoriteten.

Men, kjære leser, natten er her snart og jeg er neppe i stand til å redde verden verken med teorier eller mine små, praktiske erfaringer fra Darfur. Derimot er konsentrasjonen vendt mot en nært forestående Herre-tur til Egypt med Tom B., der jeg i alle fall kan redde en ulmende tørste.

 

Nyala, 21. oktober 2007

Arbeidsforhold

Finance department
Du lurer kanskje på hvem jeg jobber med? Vi er syv i Nyala som prøver å holde styr på 15 mill. dollar, fem utekontorer, tre partnerorganisasjoner og 360 ansatte. DERO yter bistand til titusenvis av flyktninger og også vi i Finance kan se at vi gjør en forskjell. Krav til dokumentasjon og signaturer er grenseløs inntil det komiske, og hvis du tror at donorpenger flyter fritt og uhemmet, kan jeg forsikre deg om det motsatte.  Vi rapporterer tilbake til et nettverk av verdens kristne organisasjoner. Finance er KN's ansvar – derfor er vi tre Skandinaver i denne avdelingen. Resten av den utenlandske staben er rekruttert fra London.

Ståle, Magne og Steen

Steen er vår danske venn, som tar seg av den danske folkekirkens ECHO (EU) prosjekt i Darfur. Bistand er jo ikke helt gratis, når prosjektene skal følges opp av egne finansfolk. Men EU stiller skrappe krav og i starten var det ganske kaotisk her. (Myndighetene gir gladelig gode doser med millioner til regimene i Afrika (bilateral støtte, heter dette) uten særlige føringer på pengebruk, men kanaliserer de en krone til NGOer er pendelen i det andre hjørnet) Nuvel, han er en del av teamet og har en menneskealder bak seg i denne industrien. Er en uvurdelig støtte i vår ganske komplekse virkelighet og har alt det temperamentet jeg mangler og som jeg av og til desperat ønsker. Han er et oppkomme av humør og gags og gir meg uttallige latterkuler i løpet av en dag. Han har begynt på sitt tredje liv med ung kone og barn i Albania. Sitter uhemmet på Skype i vårt åpne kontorlandskap  og sier "I love you" til den unge fruen og taler kosedansk med det lille barnet på fire. Det undrer meg fortsatt hvordan han overlever uten dansk øl og flæskesteg, men noe kan tyde på at han kanskje har fått sin porsjon!

Ståle er norsk (fra distriktene et eller annet sted, men det går nogenlunde greit uten tolk(!)) og har jobbet et år for DERO i Khartoum. Jeg var nok ganske skeptisk da jeg hørte han hadde fått denne jobben – riktignok økonom, men helt uten regnskapserfaring. Men han er et skikkelig arbeidsjern, nysjerrig, vitebegjærlig og er blitt en uunnværlig høyre hånd for meg. Et helt uproblematisk lynne og tilpasser seg alle forhold. Han følger opp våre lokale medarbeidere og driver kompetanseoverføring i praksis. I tillegg har han ansvaret for avstemming av et utall mellomregningskonti – den mest kjedelige og utakknemlige oppgaven du kan få i en regnskapsavdeling. Men han overtar stadig nye oppgaver så jeg håper jeg snart er arbeidsledig.

Alec er dinka. Godt fyllt opp med gull, mascara og tung parfyme. Er fra sør og kristen, som dere sikkert kan se av måten å kle seg på. Det var perioder, ganske ofte også,  hvor jeg mente klesavdelingen på H&M hadde vært et noe bedre jobbvalg enn Finance. En litt sporadisk interesse for arbeidet, forkjærlighet  for laange mobilsamtaler og innimellom hodet på pulten for å sove. Men det er på bedringens vei. Kjapp i replikken og klar i hodet. Hun er ganske åpen på at hun ble verdsatt til 120 kuer da hun giftet seg. Tilsvarer 12.000 dollar. Dinkakvinner verdsettes bl. a. etter høyde og utdanning – og selv om hun scoret topp på utdanning er hun for lav (1,75) etter deres standard. Hun ler hjertelig over at ektemannen er neddynget i gjeld og har fått 10 års avdragsbetingelser.  Hun spurte meg en dag hvor gammel jeg var og jeg repliserte med å spørre hva hun trodde. Midten av syttiårene svarte hun uten å blunke. Vanligvis er det neppe en særlig lønnsfremmende uttalelse, men jeg velger å tro at i denne kulturen er det et stort kompliment. Her verdsettes modenhet og klokskap, som bare de aller eldste har tilegnet seg! J

Mubarak er den tiltenkte kronprins i avdelingen. Han er arbeidssom og dyktig og helt

uunnværlig for meg som bindeledd til organisasjonens historie og kontakten med de lokale. Har begynt å få denne grosserermaven  som Sudanesiske menn med god stilling gjerne har. (Hvis du har lurt på hvorfor mange afrikanske ledere er kjempestore og fete, er magens størrelse et symbol på evnen til å fø ditt folk.) Driver litt kremmervirksomhet på si (noe jeg har stor sans for) og eier en tuk-tuk drosje og skal kjøpe noe land nordvest for byen. Husk alltid å ansette dine fiender (i.e. arabere) sier han til meg, så unngår du masse konflikter med den gruppen. Gutten har mao fått med seg mye livsvisdom allerede. Styrer alle lønningene og betalinger og mye av det daglige arbeide. Han gir meg dessuten uvurdelige tips på pengenes uransakelige veier i Sudan.

Fatima er avdelingens skjønnhet. Godt humør, rolig og med et tempo som ville fått min lett

(!), utålmodige datter til gå fra konseptene etter svært kort tid. Hvis jeg får tilbakemeldinger på oppgaver jeg har gitt henne, har jeg i mellomtiden garantert glemt hva det dreiet seg om. Men hun puncher tålmodig ivei på våre mange bilag. Hun er nygift med en sudanesisk kollega i DERO og venter barn i februar. Som Darfur'er slipper han unna den store medgiften – han mente 50 pund var en grei pris for kona (!?) De unge og utdannede sudaneserne har sjelden eller aldri mer enn en kone.

Swaka er på ferie og brullypsreise og koser seg i Khartoum av alle steder. Han har et lite kott av et kontor, uten vinduer og med en gigantisk safe

som fyller det meste av rommet. Han er cashier og er tidvis ansvarlig for en anseelig mengde kontanter. Som alle de andre lokale har han vært her nesten siden operasjonen begynte. Når utestasjonene begynner å få pustebesvær og kasseoppgjørene blir sene, er Swaka er en fleksibel mann å sende – i alle fall før han giftet seg.

Arbeidsforhold
Tenk deg at strømmen går på kontoret ditt. Det skjer kanskje en gang i halvåret, du har mistet det du jobbet med og halve byen er lammet. Aftenpostens aftennummer bringer intervjuer med de impliserte og det blir noen refleksjoner over hvor sårbare vi er. For ikke å snakke om hvis mobilnettet faller ut. Rasende abonnenter blandet med  noen populistiske stortingspolitikere, øser sin kritikk over udugelige Netcom eller Telenor. Tenk deg så at strømmen går 20 ganger pr  dag. Når strømmen er der, er spenningen tidvis for lav til å lade UPS-ene og fyre opp utstyret. Elektroniske komponenter som brenner opp pga strømsjokk. Sikringsbokser som tar fyr. Og jeg mener skikkelig fyr med flammer.  Et tynt sandlag som er over alt og som spiser seg inn i  laptopen din og som ganske ofte gir denne høyfrekvente lyden fra harddisken - diskcrash. Stakkars deg om backupen er gammel eller glemt. Du blir gledelig overrasket hvis du har kontakt på en av våre to mobiltelefoner. (vi har alle to abonnement) Du trenger kontanter til lønninger og har beviselig 1 mill. dollar på kontoen. Men banken har ikke penger og selv en beskjeden lommetyv ville gråte over synet av det t

Mubarak, Alec. Ayen (Fin mgr i Sudan Aid) og Magne

omme hvelvet. Tomt, nil, nothing! Bank of Khartoum, Nyala office! Du har svart på en lang og tung e-mail med fire røde utropstegn, bare for å oppdage at nettet er borte og mailen din kanskje blir sendt i morgen eller overimorgen eller i neste uke og Oslo blir forbannet over sendrektigheten til denne Head of Finance. En vifte i taket som blåser glovarm luft på ditt overopphetede hode, svetten som siler og du lurer på hvorfor Tylø har innredet en badstu i kontoret ditt. Det regner og du lurer egentlig på hvorfor taket er der. Det virker mer som et sprinkleranlegg og du vasser rundt med 5 cm vann på kontorgulvet, mens du febrilsk prøver å redde maskiner og papirer. Små frosker som spretter rundt i kontorlandskapet og musefamilien gnag-i-vei, som elsker USB-kabeln til printeren din. Et EU-organ i Brussel lurer på hvor i h.. et bilag fra 2004 er, hva er problemet and how hard can it be? Og du vet at du aldri kommer til å finne det, det er borte, ødelagt, full av sand eller vann og ønsker av hele ditt hjerte at den grå mannen på sitt feite Brussel-kontor med sin overvurderte gasje og ignorante e-mailer, kan tvangsplasseres på et kontor i Nyala og lete etter det dustete bilaget sjæl. Goin' down. Når du endelig kjenner fast grunn og sparker fra, er det for å finne ut at det var kvikksand i bånn.
 
Misunnelig? Hehe - det er jo ikke alt dette hver dag. Men tidsfrister, rapporteringsfrekvens og antall rapporter er som i et multinasjonalt, amerikansk konsern. Av og til gir jeg ganske enkelt opp, fyrer opp iPoden og går en tur i stedet. Uansett må du finne humoren i det. Ellers overlever du ikke.

Daglige rutiner

Morgenritualer Jeg har blitt glad i mine morgenritualer. Inn i dusjen. Jeg tenker at den varme dusjen i Grefsenkollveien er det første som forsvinner når vår sivilisasjon går under. Når romerne, eller hva de nå heter på den tiden, endelig har dratt og slukket lyset, og den nye middelalderen har begynt, er dette den første luksusartikkel som blir borte. De gamle vil stå krombøyd over torvbålene og fortelle vantro barnebarn om å stå naken midt på vinteren med kaskader av varmt, rent vann som pumpes ut, om parfymerte såper og okergule væsker som skal gjøre håret litt fyldigere enn det egentlig er, og om tykke, deilige håndklær, store som togaer, liggende pent på badehylla. Her hos meg i Orange House trenger jeg ikke å bekymre meg over at det varme vannet skulle bli borte. Her er det bare ett vannrør og en kran - uten blandebatteri. Det kalde vannet ikke bare vekker meg – det føles som stikkende iskrystaller som angriper meg. Tror egentlig det krever en litt annen kropps-konstruksjon enn den jeg har. Men det er deilig etterpå, sier du? Så kort hukommelse har jeg dog ikke. Når Ute begynner med tannpuss i vasken utenfor, forsvinner trykk og de få dråpene jeg har til å skylle av såpen.  Det blir gjerne litt hoijing av slikt og det er de eneste gangene jeg snakker tysk til Ute. Det virker som hun tar poenget. Mitt håndkle i 100% kunstfiber, kjøpt på det lokale markedet i et anfall av den Svendsenske sparemani, (de deilige frottèhåndklene kostet en latterlig formue av 60 NOK) holder seg like tørt selv etter agressiv tørring. Til gjengjeld er  hår og kropp like vått. Hvilken forferdelig barndom ligger bak produksjon av håndkle i vannavstøtende materiale?

Jeg skylder ut av sinkvasken, hvor støvet har samlet seg i et tykt lag i løpet av natten. Legger på gummiproppen. (en genial, flat gummimatte fra Stavanger Gummiindustrier)  Av

en eller annen grunn er alle vasker syd for Alpene fri for propper. Hvilken syk samlemani har kommet over disse folkene? Jeg fyller i vann mens jeg lytter til B.B. King på iPoden. Fikk konvertert litt gammel vinyl til MP3 lyd." Woke Up This Morning". Blues. Så vidt jeg vet, består blues av tolv takter og tre akkorder. Godt gjort å fylle et liv med det. Verden i et sandkorn. Men når musikeren og lytteren kjenner veien så godt, ligger gleden i avsporingene, de uventede vendingene. Jeg tar min nyinnkjøpte barberkost av grevlinghår, høvelen med det azurblå skaftet med fixe buer. Å dra dette industrielle praktstykket over velkjent hud, skjerper tanken. Og minner meg om min onkel Magnus, som i alle år var frisør i St. Olavs gt. Hvordan jeg som åtteåring skrekkslagen så han trakterte den lange kniven med nyslipt Sheffield-stål på skjeggstubbene til en av kundene. Hvordan angsten spredte seg når det blågrå stålet nærmet seg strupehodet og i mine nattlige mareritt alltid endte med punktering av halspulsåren og en kaskade av blod. Kanskje er det derfor jeg lar de lange, enslige hårene på strupehodet i fred, helt til jeg en dag, i en kort og besluttsom bevegelse, kutter de helt ved roten med min Mac3Turbo.

Bakeriet
Rett rundt hjørnet ligger mitt lokale bakeri. Man bør kanskje være litt uoppmerksom mhp til hygieneforholdene. Katherine har desverre hektet seg opp i det noe udelikate inngangspartiet, en smal, litt rotete og mørk gang med do på venstre side der du kommer inn. Jeg er usikker på om den sildrende bekken jeg bekymringsløst skritter over, er vann eller urin, men jeg kjenner jo den  sterke, gjenkjennelige lukten av bakgårdsdo. Men som jeg sier til Katherine – det varer jo kun noen få skritt, og så - plutselig, river deilig, nystekt bakverk i neseborene. I et ganske stort, åpent lokale jobber fire, fem unge gutter fra grytidlig morgen med å bake, steke og stable brødene. De forsyner en rekke av de små lokale butikkene i distriktet med brød. Innerst i lokalet er en kjempestor, murt, bakerovn hvor de små, runde brødene (som pita-brød) blir stekt. Det mangler ganske mye på de hvite, delikate frakkene du forbinder med bakeri, der de elter og knar med møkkete klær – ja, selv jeg får en sterk trang til å overrekke en boks med Biotex. Hadde det vært et bilverksted kunne du kanskje forstått det, men her i bakerbutikken skulle det ikke være så mye oljerester? Kanskje de mekker i den pausen de ikke har. Jeg satser på at bakerovnen har fjernet det som skulle finnes av ulumskheter, og dessuten– hvis du ikke tåler disse brødene som halve Nyala spiser, da må du bare reise et annet sted. Min gode venn Jafar er som alltid interessert i mitt ve og vel og lærer gjerne bort noen arabiske bakeuttrykk. Han henter mine fem varme brød for 100 dinarer (tre kroner) og de gangene jeg må veksle, har han alltid de mest slitte og møkkete sedlene jeg noensinne har vært borti. Står støtt på høykant! Jeg rusler tilbake til Orange House og når jeg setter meg ned med morgenkaffen og de ferske, varme brødene, får jeg denne Jan Erik Vold assosiasjonen, mens jeg river av det deiligste brødstoffet og innimellom legger på et tykt lag med søt marmelade.

SabaaH al-Kheyr

Bakeriet i Nyala

           

Fredsprosessen

Darfur, august 2007
Da opprørsledere og internasjonale utsendinger slukket lyset og dro fra Arusha, Tanzania tidligere i August, hadde verdenssamfunnet store forhåpninger til en fredeligere utvikling i Darfur. Men deltakerne visste nok alle at arbeidet knapt hadde begynt.

I Paris satt Adbul Wahid og nektet å delta slik han også nektet å undertegne fredsavtalen fra 2006. Han er leder av SLM eller den største fraksjonen i SLM. Tilhører Fur-folket og har stor folkelig appell hos ofrene for konflikten i Darfur. Det er ingenting i veien med selvtillit og ambisjoner: "I want to be the president of my country – and this is my right and the right of my people.". Er kjent for sin kaotiske lederstil og uberegnelige beslutninger.

Suleiman Jamous, en annen av opprørslederne, lå på et UN hospital i Kordofan, mens hans kollegaer prøvde å utforme en samlet politikk. Hans rolle i en ny fredsavtale, regnes å være sentral. Mia Farrow tilbød seg å være hans stedfortreder i forhandlingene, men jeg tror neppe hun har mottatt noe svar på henvendelsen.

De to store opprørsbevegelsene, SLM og JEM, er splittet i flere fraksjoner. I alt antas det å være flere enn 13 opprørsbevegelser og noen av disse militsbevegelsene har mer karakter av bandevirksomhet enn av politisk/militært opprør mot sentralregjeringen i Khartoum. Første steg på den lange veien er en felles plattform- mål og strategi som samler og som gir tyngde i forhandlinger med Khartoum. Men her finnes (foreløpig) ingen Garrang eller Mandela som kan ta styring og kontroll. I stedet er det makt- og fraksjonskamp mellom de forskjelllige politiske og militære gruppene, fravær av klare kommandolinjer innen hver gruppe og uvisshet om hvem som kontrollerer hvilke områder. Fredsavtalen fra 2006 skulle sikre samling blant opprørerne og få FN-styrker inn i Darfur. Det ble ingen samling og det ble ingen FN-styrker. I stedet kom en AU- (African Union) styrke på 7000 soldater. Den er dårlig utstyrt, dårlig motivert og har et uklart mandat. Det hender de får lønn, men ikke hele tiden. Det er jo en viss tradisjon for å slakte sivile på dette kontinentet, mens militære kvaliteter ofte er vanskeligere å få øye på. De har liten eller ingen tillit blant ofrene for konflikten og anses av mange for å være på parti med regjeringen i Khartoum.

I Chad sitter President Idriss Deby og anklager Sudan for å drive flyktninger fra Darfur inn i Chad. Han kjenner områdene i Vest Sudan. Det var denne veien han kom for å styrte Hissene Habre i 1990 med støtte av Libya og Sudan. Idriss Deby tilhører Bidayat-stammen – del av Zagawa-folket, som bor på begge sider av grensen. Han hadde lenge gode forbindelser til Khartoum, men det var før konflikten i Darfur drev Zagawaer over grensen til Chad. Deby anklager Sudan for å ville styrte hans regime og nå er det stadige kamper i grenseområdet. Det samme er tilfellet i grenseområdene mot CAR. (Central Afrikanske Republikk)

Antall angrep på landsbyer i Vest-Darfur i 2007 har sunket, men dette er sannsynligvis mer et uttrykk for at "jobben er gjort". Mathew i Zalingei fortalte meg i juni hvordan arabiske stammer fra Chad og CAR flyttet inn i områdene i Vest-Darfur. Vi snakker om et stort antall mennesker og historien ble bekreftet på BBC i sommer. De får Sudanesiske pass på rekordtid og bosetter seg i IDP`ernes landsbyer. Det er vel dette som kalles fakta på bakken og neppe gode bidrag til de kommende fredsforhandlinger.
Av hensyn til vestlig opinion prøver myndighetene å oppfordre IDPerne til å returnere til landsbyer nær de store byene. I følge min mann Mohammed i Zalingei foregikk dette slik at de som ønsket å dra, fikk varer og en neve kontanter. De dro ut til den gamle landsbyen og møtte lokale handelsmenn. Varene de hadde fått av myndighetene ble solgt på rot og flyktningene kunne dra tilbake med en god reserve på kistebunnen.

Vanskelighetene for de humanitære organisasjoner har økt i styrke gjennom hele året. Mens konfliktene tidligere var konsentrert om den regjeringsstøttede Janjaweed-bevegelsen og en relativt enhetlig opprørsbevegelse, er det nå alle mot alle med en flora av militser og væpnede bander. De trenger en jevn strøm av forsyninger og da blir NGOer med biler, mat og medisiner et lett og også fristende bytte. Bare i juli blev 12 biler stjålet, 15 lastebilkonvoier ble angrepet og plyndret og en rekke kontorer og hus til NGOer ble ranet. Også en av våre egne konvoier ble angrepet for et par uker siden, men ble reddet av en UN-konvoi, som kom like bak. Uten beskyttelse fra regjeringen, har mange av de humanitære organisasjonene måtte stenge og trekke seg ut av enkelte områder. Hva som skjer i disse områdene er det få eller ingen øyenvitner til. Vi vet at nærmere 200.000,- mennesker har flyttet inn i IDP-camper hittil i år. Disse er overfylte, syder av konflikter og mistenksomhet, og gir grobunn for vold og aggresjon. Regntiden med gjørme og søppel flytende overalt, forsterker håpløsheten og fortvilelsen.   

En august-weekend i Arusha er en god start, men det er langt frem til freden får en sjanse.

Regntid i Nyala

Ferie

Hjemkomst
Som alle utenlandsnordmenn skal også jeg ha en mening om hva som rører seg i mødrelandet når jeg kommer hjem. Det er slike historier som NRK-korrespondentene med lang sommerferie lirer av seg på radioen. Riktignok har jeg ikke vært borte i årevis, men selv etter etter en liten utenlandsferie får man denne trangen til å betrakte alt utenifra. Hvor smått og provinseaktig det hele virker. Hvor selvsentrert og navlebeskuende. Sannsynligvis er det slik i alle land. Og hva opptok folkedypet egentlig? Prinsessen med engleskole. Englene daler jo ned i sky og synger i all evighet sin pris til Guds ære. Erkeengler og serafer og kjeruber så jeg vidt jeg minnes fra religionstimene. Hun er jo ikke helt alene om å tro på grensesprengende greier, men du skal være ganske god, både språklig og verbalt, for å komme unna med det. Tror ikke Ari Behn gir mange gode impulser i så henseende. En dame hadde vunnet utrolige 26 mill. i Lotto. Siden det krever begrenset med hjernetrim for å kjøpe en fem-ukers lottokupong, så slipper man naturlig nok unna skatt på gevinsten også. Det gjør neppe Reiten & Co.- til gjengjeld kommer dette evinnelige våset med at de er på jobb 24 timer i døgnet. At de fortjener det. Det er visst skrevet nok om de sakene, men det er i alle fall mye spaltemetre på hvordan skaffe seg enda mer av det eneste vi har altfor mye av. Et godt sitat husker jeg likevel fra sommerens avislesning– om hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju. Det kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive, intervjuer et menneske som ikke kan snakke, for et publikum som ikke kan lese. Trolig oppskriften på en del publikasjoner i gamlelandet.

Jeg hadde egentlig bare et mål denne første dagen. Men først måtte jeg skaffe meg noe pencillin til en lei betennelse jeg hadde pådratt meg. Ikke bland det med melkeprodukter, sa damen på apoteket. Greit nok for meg, akkurat den yoghurten skal jeg klare meg uten. Så lenge jeg kan drikke min vin i fred. Noen fortalte meg senere at alle vet at alkohol og pencillin ikke går sammen. Jeg har alltid sett på det som den siste moralske pekefinger fra legestanden. Men det er mulig de er inne på noe. Etter 20 dager med pencillin og alkohol, må jeg bare konstatere at alkoholen holdt hva den lovet, mens pencillinen var helt uten virkning. Etter fire dager i Nyala er betennelsen ved å forsvinne. Pokker at de hadde rett! Men mitt egentlige mål denne dagen er en duggfrisk halvliter på en uterestaurant. Det haster, det haster, roper Tom til servitøren. Første øl på tre måneder! For en gangs skyld reagerte servitøren på Gabler. De pleier ellers å ha en utrolig evne til å leke gjemsel med gjestene og jeg vet av erfaring at de er uslåelige i det gamet. Men denne gangen fikk jeg mitt deilige kornprodukt på rekordtid og kunne lene meg tilfreds tilbake og nyte tanken om tre uker med ferie.

Ferie
Langsom fart i Sonsbukta  med ferske reker og iskaldt øl. Flatt hav som blinker og glitrer i sommersolen. Vakker kvinne sittende i baugen av min nyinnkjøpte 14 fots smykke av en båt.  Mine venner er fortsatt på denne tofotsgaleien som fordrer stadig større båter. Med store motorer fyker de over havet til glede for bensinprodusentene og båtselgerne. Det gir muligheter for oss andre som ikke skal reise så langt. Jeg har "arvet" en vennebåt for en særdeles rimelig penge. Og uansett størrelse får også jeg en dag på sjøen. Avstanden til havet fra Nyala er 1600 km. Det er sand og støv og endeløse, brunsvidde sletter. Det setter seg etterhvert godt i hjernebarken. Jeg forstår plutselig suget etter blått hav i Darfur, hvordan man drømmer og lengter etter sjøsprøyten, vinden, bølgene, svømmetakene - hvordan tiden plutselig beveger seg i helt andre rytmer. Det er ikke sant at tiden er lineær, går fra venstre mot høyre, fra fortid til fremtid, rettlinjet, absolutt. Nå tenker jeg ikke så mye på Einstein- om at tiden er avhengig av den fart betrakteren har. Heller på den plass tiden tilkjemper seg i bevisstheten min. Kanskje var dagen omme før den var begynt. Men nå, fra Darfur, er 5 min i Sonsbukta med reker og kaldt øl, blitt til en uke. En dag var et helt liv. 

KN
De forventer nok at jeg kommer innom. Kirkens Nødhjelp mener jeg. Det er slike kontorer hvor uteansatte føler seg skikkelig velkommen. "Kan du skrive deg inn"? Selvfølgelig – navnet kan man jo alltid dunke inn på datamaskinen. Men hva er man egentlig? Konsulent, selger, besøkende? Men hva med utekontorer?  Jeg trodde et naivt øyeblikk at det var det KN eksisterte for. Eller er det mye nødhjelp i Norge? Men det var i alle fall ikke noe alternativ på innloggingssystemet. Jeg klistrer på besøkslappen og venter på føringsoffiseren. Egentlig hadde jeg tenkt å få en deilig, lang lunsj og suge inn den siste rest av frihet på Karl Johan. Men her fikk jeg såvidt kjøpt meg en sandwich i kantina, før møtekavalkaden var i gang. Det er min siste feriedag og jeg kjenner hvordan virkeligheten er ved å ta meg igjen. Donorrapporter, cash flow, revisjon, mellomregningskonti – på et eller annet tidspunkt i ferieperioden klarte jeg å slå av den brytern. Det var sannsynligvis samtidig med at jeg forstod at ferie og kriseaktige e-poster ikke hører sammen og at den kommunikasjonslinjen måtte brytes. Så viktig person er jeg nå heller ikke og det ligger utrolig mange uerstattelige på kirkegården. Men nå kommer det som en stormflod tilbake og jeg kjenner på de nervøse magetrekningene at det er mye som skulle vært gjort. Kanskje det blir godt å komme ned – sette meg ved pulten å begynne og løse oppgaver igjen.

Ma'a Salaama

Fra Kubum (arabiske stammer)