Riek Machar var et av de tidligste medlemmene av Det
sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLA/M) under ledelse av John Garang
(1984). Men i 1991 forlot han SPLA/M i det som har fått betegnelsen « The split»
og dannet SPLA-Nasir. Et langvarig samarbeid med Khartoum-regimet endte med
forsoning og nytt samarbeid med John Garang og SPLA/M i 2002. Han ble
visepresident etter uavhengigheten i 2011. Som John Garang er Riek en
velutdannet mann med PhD i filosofi fra University of Bradford på midten av
80-tallet.
Machar giftet seg med Emma McCune, en britisk hjelpearbeider som døde i en bilulykke i Nairobi i 1993. Boken «Emma’s war» handler om hennes forhold til Riek Machar og om Sudans borgerkriger og er en god og lettlest introduksjon til Sudans komplekse virkelighet.
Machar giftet seg med Emma McCune, en britisk hjelpearbeider som døde i en bilulykke i Nairobi i 1993. Boken «Emma’s war» handler om hennes forhold til Riek Machar og om Sudans borgerkriger og er en god og lettlest introduksjon til Sudans komplekse virkelighet.
Fredsavtalen ble forhandlet frem i august 2015 og allerede
ved undertegningen var det en ganske uttalt misnøye fra bl a Salva Kiir. Dette
var jo heller ikke den første avtalen man fremforhandlet og Implementeringen
har vært preget av forsinkelser, neglisjering og stillstand. Enhver tenkelig mulighet
for å forsinke eller reversere prosessen har vært gjennomført med til dels
stort hell. Vi har ventet i uker og måneder på at Dr Riek Machar skulle komme,
slik at overgangsregjeringen kunne etableres. Men mange ting skulle være på
plass og begge parter er eksperter på trenering. Tyngre militært utstyr skulle
også være tilgjengelig for opposisjonen og raketter og tanks er selvfølgelig
det Sør-Sudan trenger som aller mest akkurat nå!
Rammeverket for denne fredsavtalen er temmelig skjør og
grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Det
gjør at begge parter vurderer om de omfattende kompromisser som man må igjennom
for å gå videre mot en usikker fremtid, egentlig tjener ens egne interesser.
Hos begge parter er det hauker som ser sine egne posisjoner bli svekket hvis
prosessen fortsetter. Og selv om kanskje Salva Kiir kunne være interessert i å
levere stafettpinnen til andre, kan det virke som det viktigste er å sørge for
at Riek Machar aldri blir president i Sør-Sudan!
Troikaen (USA, Storbritannia og Norge) og det internasjonale
samfunn har presset på for å få løsninger. Den store guleroten er selvfølgelig
noen friske dollar i andre enden, men verden har forandret seg de siste seks
til ni månedene og tålmodigheten med Sør-Sudan er ved å forvitre. Fokus er
flyttet til Syria og flyktninger i Europa og stabile grenser er nå høyt
oppe på den utenrikspolitiske agenda. Mange kommentatorer har konkludert med at
fredsprosessen har feilet og at den opprinnelig avtalen er irrelevant i dagens
situasjon. Men samtidig er det gjort fremskritt og innrømmelser fra begge sider
som man ikke trodde var realistisk. Og begge parter innser nok at krig ikke er
løsningen for deres egne økonomiske interesser eller geopolitiske standing.
Vi sitter litt stille på Staff-house denne helgen. På fredag
sendte ambassaden ut rundskrivet: «Beredskapsplan for nordmenn i Sør-Sudan» og
da begynner man jo automatisk å sjekke evakueringsbagen. Men det er mer et uttrykk for at situasjonen
er uforutsigbar. Det er tusenvis av Nuere i FN’s leire i Juba og hatet hos
mange til de regjerende dinkaer er intenst og voldsomt. Machar ønsket en stor
offentlig velkomstseremoni og da kan jo alt skje. Men akkurat det har myndighetene satt en stopper for.
Og i morgen kommer Dr Riek Machar.
