Søndag er første
arbeidsdag i den nye uka. Jeg venner meg ikke helt til det – hodet er fortsatt
i gammeldags frimodus selv om lyden av vekkerklokka bringer meg kjapt tilbake
til muslimsk kalender. Det er bursdagen til Ellen også, 1. juni og jeg må huske
å ringe. 31 år – snart voksen (?) Jeg
rusler de 50 meterne bort til brødbutikken og kjøper de fire, runde brødene som
jeg alltid pleier å kjøpe. Den unge gutten i brødbutikken kjenner ritualene.
Han er glødende opptatt av å lære engelsk og sier alltid "four bread Mr
Mana today?" Og jeg svarer bekreftende på engelsk og rekker han en sliten
ett-pund seddel. Nice day, Mr Mana og jeg ønsker han en god dag også. Det vil
nok ta litt tid før han kommer til en noe mer elevert konversasjon på engelsk,
men hans strålende smil får meg til å glemme at jeg egentlig kunne tenke meg
sengen et par timer til. Jeg er helt alene i Orange House. Cat har reist til
England på en etterlengtet ferie og jeg kan surre rundt på kjøkkenet som jeg
vil. Egentlig har de fleste reist – vi er kun fire internasjonale tilbake (av
25) og jeg har tatt på meg direktørhatten igjen for n'te gang. I motsetning til
Khartoum hvor den intense heten holder seg hele natten igjennom, er morgenen i
Nyala kjølig i forhold. En 27-28 grader tørr varme er egentlig helt perfekt og
det varme brødet, en kopp espressokaffe
og litt langsom tid gir meg en helt riktig start på dagen. Jeg slipper å
haste av gårde til trikk eller buss. Kontoret ligger vegg i vegg. Mye
bygningsmasse, men det hele virker litt tilfeldig plassert. Riktignok er muren
omkring husene rett og grei nok, men innenfor virker det som en femåring med
legoklosser har fått fritt spillerom. De kasselignende kontorene er spredt
tilfeldig utover og det er mengder med hjørner og kroker og dødplass. Malingen
på muren flasser av i store flak, hønsenettingen og gitterne foran vinduene er
rustet og Charles Dickens hadde sikkert skrevet 20 sider for å beskrive husene,
støvet og forfallet. Rundt området, som kan være en 100 x 75 meter, er en ganske
høy mur. Ikke høy nok, mente Asbjørn, vår norske sikkerhetssjef. Han forklarte
meg inngående om hvor høy muren måtte være for å hindre vanlige kulebaner og
hvor lett det var ved et angrep å stå på en bil og hoppe over muren. Kan de
ikke bare gå inn porten, sa jeg i min naivitet. Det er jo ikke akkurat en
avskrekkende sikkerhetstyrke vi har, sier jeg og peker på våre eldre,
halvsovende og ubevæpnede vakter, der de ligger eller sitter under trærne og
drikker sin te. Men sikkerhet i dette utsatte miljøet er hevet over det meste,
også fornuften tenker jeg. Så muren ble litt høyere.
Innerst
i leiren ligger Finance dep. Et knøttlite kontor med safe på venstre side av
inngangen og så det store kontoret med plass til fire. Deretter mitt gamle
kontor. Mubarak er allerede kommet og vi
hilser hjertelig. Han er en viktig brikke i avdelingen og holder styr på det
meste av de daglige gjøremål. Han får god hjelp av Ståle som overvåker,
underviser og løfter kompetansen til de andre ansatte. På et tidspunkt trengte
vi et kontor til, så jeg har flyttet helt innerst i et lite avlukke. A/Cn i
mitt gamle, store kontor våknet plutselig til liv dagen etter jeg hadde
flyttet, som en siste hevn over alle mine forbannelser for at den aldri virket.
Så jeg må fortsatt nøye meg med en takvifte som min eneste redning når heten
kan få egg til å steke på hodet ditt. Egentlig er disse husene bygget for å tåle
sterk varme – store, tykke murer og et kaldt, kjølig murgulv. Alt var bra helt
til de kom til taket, men da forsvant all tradisjonell lærdom og den enkle og
billige bølgeblikken gjorde sitt inntog. Resultatet ble som man kan forvente –
et inferno av dirrende hete stort sett året rundt. I regntiden fant vi for
sikkerhets skyld ut at skjøtene var lagt feil vei så vannet fosser inn uansett.
Akkompagnert av en kakafoni av støy når kaskader av vann treffer
blikktaket.
Søndag
er det Staff møte kl 08:30. Vanligvis kun en sikkerhetsoppdatering. Hva har
skjedd den siste uka av uroligheter, hvilke veier kan vi bruke og hvilke camper
er no-go area. Det handler om en stri strøm av carjacking, innbrudd hos NGOer
og skyting i campene. Denne uka har jeg regien, så jeg informerer om at vi kan
komme til å miste 10-12 internasjonale stillinger. Jeg får egentlig ikke den
reaksjonen jeg forventer. I mitt hode betyr dette nedskjæringer, redusert
program og færre ansatte. Men grasrota i staben ser overhodet ikke dette som
noe problem. Vi kan jo bare erstatte de internasjonale med nasjonale. Jeg
bekrefter jo at dette er målet, men vi er ikke helt der ennå. En overraskende samstemmighet
blant de nasjonale og jeg tenker at her har vi litt internkommunikasjon å
gjøre. Nå er det jo slik at svært mye av jobben vår går med til å skrive
rapporter til nettverket og donorer – man kan sikkert diskutere ressursbruken med
tanke på de problemer som Darfurianerne står overfor, men sannheten er i alle
fall at dette er nødvendig for å få penger til programmet. Ingen rapporter -
heller ingen penger. Kanskje skulle de skrive på arabisk og la noen hjemme
oversette. Vi trenger noen kreative løsninger hvis 50 % av expatene forsvinner.
Vi
har innredet et rom for våre kvinnelige ansatte hvor de kan spise lunsj og be.
Jeg skal ikke ta æren for dette initiativet - vi har fått en ganske så verbal
jentejunta med expats, som har noen helt klare prioriteringer på hvordan ting
skal henge sammen. Riktignok forsvant arkivrommet mitt i denne prosessen, men jeg
forstår jo problemstillingen. Jentene kan ikke spise sammen med menn, kan ikke
sette seg ut under trærne og kan heller ikke be sammen med menn. Jeg har et
litt større problem med å overbevise de mannlige, lokale sjefene. Første
halvtimen går med til å forklare at de trenger et bord og seks stoler. Vår
tradisjon er å spise på gulvet, sier Lemi. De har forstått at ordet tradisjon
er vanskelig materie for utlendinger. Noe som har vært her i generasjoner og
som ikke må endres. Vår tradisjon i NCA er å spise rundt et bord, sier jeg og
de må gi meg rett i at dette faktisk har vært praksisen blant de mannlige
ansatte. Alle disse ønskene vil aldri ta slutt, sier Lemi, neste gang er det
aircondition, store, myke stoler, de sitter i timesvis og sludrer der inne, de
mannlige ansatte har begynt å klage, kvinner er tross alt bare kvinner – det er
en endeløs rekke av det vi oppfatter som meningsløse, men akk så engasjerte innvendinger
fra Lemi. Jeg forklarer og argumenterer så godt jeg kan. Ikke uten en viss
forståelse, men heller ikke uten å glemme hva vi egentlig snakker om. Men mitt ultimate våpen er alder og kjønn.
Jeg har fått tilnavnet "bestefar" og i denne kulturen gir det all den
autoritet du kan drømme om. Når jeg avslutter dialogen med min konklusjon –
"Her er min løsning...." da
vet Lemo og Abdul Moneim at den gamle har talt og de må gjøre som jeg sier.
Ingen roping eller skriking eller heving av røsten – en lang og viktig
meningsutveksling og deretter " Her
er min løsning ..". Jeg kjenner at jeg på en litt nifs måte føler
stor tilfredshet med denne kulturelle autoriteten. Som skreddersydd til mitt
eget lynne.
Jeg
ser utover mitt lille skrivebord. Papirmengden blir jo alltid tilpasset den
flaten du har til rådighet, men det er uansett nok av saker å gripe fatt i. Jeg
kan bare drømme om en tilsvarende kontorplass som den lokale leder av det
statlige arbeidskontoret har. Jeg var nede hos han igår sammen med Abdul
Moneim, vår lokale personalsjef. En ansatt har fått sparken og vi må ha
godkjenning av det lokale labour office. Mannen troner bak et enormt skrivebord
i mørkt tre av solide dimensjoner. Det er ikke størrelsen eller kvaliteten som
gjør inntrykk, men hva han har på bordet. En gammeldags bjelle som du av og til
finner i en hotellresepsjon. Du slår på den og den gir et behagelig pling. Som
backup, hvis lyden av bjella blir for sped, har han en god, gammeldags
speiderfløyte. Det er faktisk det han har på bordet. Ingen PC, ingen papirer,
ingen telefon – det er INGENTING. Han tar høflig imot oss, blir overrakt
papirer som han leser igjennom, stiller et par spørsmål og underskriver
dokumentet. Et pling på bjella og en kvinnelig sekretær er lynsnart på pletten
og henter dokumentet for arkivering. Da er han ferdig med den saken. Herregud –
det må jo være den ultimate måten å jobbe på. Ingen sprengfulle mailbokser, ingen
tunge rapporter, ingen glemte saker – alt avgjøres der og da med en underskrift
og arkivering. Stressrelaterte sykdommer må jo være fullstendig fraværende – et
nytt slag på bjella og han bestiller tre glass med te. Så sludrer vi litt om
livets viderverdigheter og mannen er klar for lunsj.
Det
er en kontinuerlig strøm av mennesker som skal inn og ut av kontoret mitt.
Stort sett for å få underskrift på all verdens papirer. Skal man leie en truck
er det det bunke papirer som skal underskrives i ikke mindre en tre omganger.
Jeg er litt usikker om dette egentlig betyr bedre kontroll, men det er noen
kamper man må la ligge. Annan skal reise til El Geneina (like ved Chad-grensen)
og trenger underskrift på sikkerhetsklareringen. Hvorfor, spør jeg. Jo, han må
til El Geneina for å reparere noen PCr vi har donert til HAC. Da husker jeg
det. Det lokale HAC-kontor ønsket seg PCr. En type tjeneste som vi vanligvis
betegner som korrupsjon på våre breddegrader og som egentlig er helt
unødvendig. Jeg husker jeg var skikkelig oppgitt under ledermøtet og fikk min
dissens protokollert. De gamle PCene var selvfølgelig helt ubrukelige og nå er
de fly forbannet og vil ha rettet på forholdene. Hva har du tenkt å gjøre, sier
jeg. Jo, han vil mekke og skru for å få PCene opp og kjøre. Jeg aner
katastrofene står i kø. Selv om han får fyrt opp de PCene en stakket stund er
vi langt hjemmefra og de kommer til å ringe oss ned i de neste seks månedene.
Nå er det ikke lenger snakk om donasjoner, men om akutt skadekontroll! Få tak i
en ny PC, sier jeg, sett den i benken og test den i to dager. Deretter drar du
til El Geneina med et personlig brev fra meg. Hvilken budsjettpost, spør han
helt riktig om. Og jeg gir han budsjettkoden til han som fant på dette tøvet.
Det
skjedde mye denne søndagen. Men resten får komme i et annet brev.