End of mission

KALMA CAMP
On 25th August 2008, violent clashes erupted at the Internally Displaced Persons (IDPs) camp of Kalma, near Nyala, the capital city of South Darfur, between military and police units of the Government of Sudan (GoS) attempting to forcibly enter the camp for executing a search warrant for weapons and drugs allegedly in the camp, and its residents. UNAMID WEBSITE Aug 27^th 2008

Kalma camp ligger 25km utenfor Nyala. Den er en av de største IDP leirene i Darfur med omkring 90.000 innbyggere. Som mange andre leire er det flere stammer som er trengt sammen på små flater og den har vært en av de mest voldelige i Sudan. Plasseringen nær Nyala flyplass har gjort myndighetene særdeles nervøse for at det skulle være rebellgrupper og våpen inne i leirene. Bakke til luft raketter har vært brukt av JEM (en av de store opprørsgruppene) nær grensen mot Chad og da et UN helikopter gikk i bakken for et par uker siden, var myndighetene kjapt ute og anklagde rebellgrupper i campen for å ha skutt det ned. Det var nok neppe sannheten, men heller et ledd i mediekampen om Kalma. Denne mandags morgenen rullet 60 militære kjøretøyer opp foran leiren og politi og sikkerhetsstyrker gikk inn for å lete etter våpen. Det oppstod tumulter og minst 31 mennesker ble drept deriblant syv barn og 10 kvinner (UN). Mine kilder sier 47 og flere enn 100 sårede. Skuddvekslingen varte i to timer og en rekke sårede ble brakt til hospitalet i Nyala. Flyktningene nektet å bringe de døde ut av leiren og det tok mange dager før de kom i jorden.  Flykapringen av et Sun Air fly to dager senere ble sett på som et forsøk på å vri mediefokuseringen over på noe annet. Statsråden for landbruk i South Darfur gikk av i protest over massakren i Kalma leir og en rekke myndighets-personer trakk seg fra stillingene sine. Statsråden ble forøvrig utsatt for et attentat for bare et par uker siden og sjåføren hans ble drept. (han kjørte selv og sjåføren satt ved siden av)

Majoriteten i leiren er fra Fur-folket og det hersker en innbitt skepsis mot politi og miltæret. De er heller ikke stasjonert i leiren eller i umiddelbar nærhet som det er vanlig i Darfur, men holder seg normalt på betryggende avstand. UNAMID har en politistyrke inne i leiren og det er fortsatt NGO'er som jobber her inne. Norsk Flyktningehjelp drev Camp Management i Kalma og det er en balansegang mellom flyktningenes behov og myndighetene skepsis som er vanskelig eller umulig å kombinere. De ble da også kastet ut av Kalma og Darfur for et par år siden.  Det er alltid mye uroligheter når myndighetene går inn i leirene  på jakt etter medlemmer av rebellgrupper og våpen. Dette skjer i alle campene og det er kanskje ikke rart at mistenksomheten mot myndigheter og politi er  uten grenser. Flyktningene har tross alt mistet en rekke familiemedlemmer og alt de eide på grunn av Khartoum-regjeringens politikk i Darfur. (slik de ser det.)

Vi har fått besøk. En representant fra UD og en fra den norske ambassade i Khartoum. De ønsker å besøke Kalma camp og vi sitter inne hos lederen for HAC Nyala for å få underskrift på reisedokumenter. Det er en politikontroll på veien til Kalma og ingen slipper forbi uten denne tillatelsen fra HAC. Direktøren er synlig irrititert over at alle skal til Kalma. Denne leiren er ikke akkurat noe vindu til IDP- leire som myndighetene ønsker skal presenteres for verden. Og siden Kalma camp er den mest mediefokuserte av alle, er han lite samarbeidsvillig. Jeg skjønner etterhvert at det var et stort feilgrep å engasjere seg i dette. UD og ambassaden kan vise tenner og har en helt annen forbindelse inn i FN-systemet. NGO'er som NCA bør helst holde kjeft og ikke assosieres for tett opp til det offisielle Norge. Det er absurd, men en del av virkeligheten i Darfur. Vi får til slutt tillatelsene, men vi får tak i en bil fra UNAMID i stedet for NCA til å frakte damene inn. Jeg velger å holde meg i Nyala og får heller drive litt skade kontroll hos HAC i neste uke.

DONASJONER
Vi har 33 feite Landcruisere – kjøpt inn i starten av en nødhjelpsoperasjon hvor pengene sitter løst i foret. Utstyrt med to sambandsradioer og en enorm antenne. Riktignok er antallet på vei nedover etter rebellgruppers stadige jakt på biler og cash. Men praktisk talt alle de resterende står nå på bukker uten hjul pga ransfaren og vi kjører rundt i slitne, lokale ris-kokere av typen Toyota Hiace. Til glede for lokale bileiere som plutselig har fått en ny inntektskilde.  Det er i slike tider at økonomisjefen finner ut at vi egentlig ikke trenger særlig mange biler. Egen bil til direktøren (!) – hallo , dette er ikke akkurat Statoil/Hydro. Under normale forhold ville man jo lagt de ut for salg og fått tilbake noen kroner. Men i dette finurlige systemet som handler om fritak for import-toll, HAC og lokale og sentrale myndigheter, er det desverre ikke slik at vi råder fritt over bilene. HAC har den egentlige råderetten over alla aktiva den dagen vi drar herfra eller prøver å finne andre som kan ha glede av bilene.  Vi har hatt et meget godt forhold til Helseministeriet i South Darfur og donerte en ambulanse til Kubum hospital for tre måneder siden. I går  skulle jeg overlevere en ny ambulanse, men det ble problemer med godkjennelsen i HAC. Så det ble utsatt, så da får jeg heller fortelle fra forrige gang vi hadde overlevering.

Jeg pusser skoene og tar på meg blaseren. Du aner ikke hvem som dukker opp ved slike anledninger og det er ikke helt min stil å komme i det obligatoriske hjelpearbeiderantrekket – Olabukser og T-skjorte. I Afrika kan nok kleskoden være ganske avslappet, men ikke blant offisielle representanter for myndigheter og øvrighet. Dress og slips, selv i 40gr, er antrekket. En anselig mengde mennesker har benket seg inne på kontoret til helsedirektøren. Sheiker og lokale koryfeer fra Kubum er kommet til byen og de hilser hjertelig på meg. Jeg later som jeg har hilst på guttene før og det har jeg muligens også, men de er jo kav like alle sammen J. Dette er jo en greie som min bror behersker til det fullkomne. Håper jeg har plukket opp noen triks da det er min tur til å hilse forsamlingen. En par arabiske setninger i starten og stemningen er med en gang litt mer gemyttlig. En fyr med TV-kamera zoomer inn på undertegnede og jeg er på lokal-TV om kvelden. Min første TV-opptreden ever skjer i Nyala på arabisk TV og det kommenteres flittig av de ansatte dagen etter. De lokale komitemedlemmene fra Kubum uttrykker en slik takknemlighet at man nesten føler seg pinlig berørt. Vi går ut og tar bilen i øyesyn og hospitalsdirektøren får nøklene høytidelig overleveret. Jeg blir et øyeblikk nervøs for at dieseltanken er støvsugd for drivstoff, men takk og pris går pekern til FULL, da direktøren fyrer opp vidunderet. Den obligatoriske reklamen er selvfølgelig malt i store, røde bokstaver: "Donated by NCA ACT/Caritas". Direktøren er sporty og prøver feltsengen akterut. Mannen har en formidabel grosserermave, men klarer overraskende greit å buksere seg ned på senga. Jeg holder pusten for at feltsenga skal tåle belastningen. Litt kjedelig hvis direktøren blir bilens første pasient! Han får riktignok problemer med å komme opp, men utstyret holdt. Takk og pris!

Det er slike evenementer som er en deilig avveksling fra tallknusingen på kontoret. Litt kjedelig at jeg tre måneder senere får følgende epost fra sikkerhetssjefen vår:

It was reported by one of NCA staff member (previously working in Kubum) during the Sunday office meeting on 12/10/08 that he received information that the NCA Mobile clinic donated to Ministry of Health South Darfur State and allocated to Kubum Administrative Unit was hijacked by unknown armed group of people on Thursday (9/10/08, time unknown) in f Um Labassa area.

Det er ikke lett å drive hjelpearbeid I konfliktsoner!

END OF MISSION
Det ble ingen flere reisebrev, selv om jeg har nok av materiale. De siste månedene har jeg måttet fylle fire stillinger i tillegg til å være direktør gjennom lengre perioder. Det har gitt litt pustebesvær og amputert alle fritidssysler. Når jeg nå avslutter min Darfur-karriere etter en hektisk uke med styremøter, donormøter og krisemøter i London, har jeg egentlig lyst til å sove i 14 dager. Men imorgen tidlig er jeg på tur til Etiopia, deretter favorittstedet Lamu i Kenya og til slutt jul og nyttår på Pinewood Village sør for Mombasa med ungene og Leifs familie. Det skal faktisk bli veldig godt med den lengste, sammenhengende ferien jeg noensinne har hatt.

Det har vært en utrolig opplevelse å være 21 måneder i Darfur. Og dere har vært med på mye av reisen. Takk for alle gode tilbakemedlinger. I perioder var det en svært viktig terapi for meg å skrive reisebrev. Livet i Nyala er ganske spesielt for å si det slik og brevene ga meg mulighet til å reise helt andre steder.

Livet for menneskene i Darfur er neppe blitt lettere i den tiden jeg har vært her. De fortjener så mye bedre enn å bo i overfylte camper og leve i redsel for vold og overgrep. Så mens jeg skal prøve å få et liv igjen, er det millioner i Darfur som ikke har samme sjansen.

Ha en god og fredelig jul og takk for reisen!