EID AL-FITR

Mubarak i finance har invitert meg hjem til stor lunsj. Naboer og venner kommer og går og borte i hjørnet surrer TVn kontinuerlig og viser engelske ligakamper. Dette er en stor del av festen etter Ramadan. Det er sosialt, det er god mat og gjestfriheten er nærmest uten grenser. Det er kristne (de to uten Jallabia), det er arabere og svarte afrikanere. Som eneste ikke-sudaneser går jeg glipp av samtalen på arabisk, men de hjertelige latterkulene og det høye støynivået setter også meg i god stemning. Innimellom slår de over på engelsk for å inkludere meg. Det er på det meste 15 mennesker i rommet eller rettere 15 menn. Her slipper ikke kvinnene til – de har tross alt en jobb å gjøre på kjøkkenet for å fremskaffe nye retter! I valget mellom å la kvinnene servere eller å holde seg skjult, er tradisjonen ganske klar virker det som. Mennene går selv og henter mat og bringer tallerkener tilbake til kjøkkenet. Når man forlater huset er det tid for å hilse på kona.

Eid al-Fitr markerer slutten på den hellige faste-måned Ramadan. Eid betyr festivitas og Fitr handler om å bryte fasten og det er litt julekveld og litt nyttår for muslimene her i Nyala. De dresser seg opp i nystrøkne Jallabiar, ungene får mye oppmerk-somhet og det er sosialt liv med venner og famile. Det slaktes og spises og inviteres til deilige måltider. Her en morgen på vei til jobben, stod sannelig naboen min og slaktet en geit rett utenfor porten min. Kanskje ikke helt i tråd med helseforskriftene der jeg kommer fra, men blodet forsvinner fort i sanden og dyret skal jo stekes. Det er i alle fall garantert ferskt.

Samira, Deputy Head of Programme, er vårt muslimske alibi. Hun er 2. generasjon pakistaner i USA, fra Queens av alle steder hvor jeg også bodde da jeg jobbet i New York. Svoren Obama-tilhenger, rystet over Sarah Palin -"det er ikke det at hun svarer galt, hun forstår åpenbart ikke spørsmålet" - og gift med en dansker. Hun inviterer expatene til stor lunsj med pakistanske og sudanesiske retter. Hun er for sikkerhets skyld vegetaranier, men har begått mord som hun sier, og skaffet oss kjøttetende barbarer to høner. Jeg får oppgaven med å grille. Lars fra Norge, som var her i tre måneder på beredskaps-kontrakt, har satt varige spor. Han fikk konstruert en grill og fått sveiset den nede på markedet. Den består av et halvt, avskåret oljefat og en sinnrik konstruksjon for å heve og senke grillristen. En kreativ lokal håndtverker og løselige skisser fra Lars kunne egentlig være en super forretningside. Den overgår nesten grillen min i Son og det liker jeg selvfølgelig litt dårlig. Men den sørget for et utmerket resultat. Samira har fastet trofast i 28 dager og har lagt sjelen i noen herlige retter. Hun har tatt med seg mye amerikansk managementstil og som ung kvinne og muslim går det særdeles dårlig hjem hos de lokale. Det er ca 50 år til de mannlige kollegaene vil ha et snev av forståelse for hennes kvinnesyn og ledelsesstil, så det er jevnlige krisemøter med Svendsen som megler. To lokale har fått sparken allerede så det flyter blod i kjølvannet. "Kvinner er ute av stand til å gjøre selv de enkleste innkjøp", betror Lemi meg, som er min mentor inn i den sudanesiske forståelsesramme. Han beskriver malende hvordan han en ukes tid resonnerer over hvordan innkjøpene skal planlegges der hvor hans kone ville styrte av gårde uten mål og mening til det lokale marked. Og vi snakker ikke om kapitalvarer her – nei det er litt kopper og kar for å erstatte knuste remedier! Dette kvinnesynet kan forståelig nok kollidere med holdningene til en ung og moderne amerikanerinne. Men det er noen kamper du må la ligge i denne delen av verden og jeg hadde egentlig ikke ambisjoner om å delta i en kulturrevolusjon i Nyala.  Jeg har vært med på kvinnekamp før en gang og det får holde i dette livet. Men hun er drivende dyktig på en rekke områder og expats er jo ikke akkurat overskuddsvare for tiden. Så foreløpig prøver jeg å slukke branner og holde teamet sånn nogenlunde samlet.

Mangelen på arktiske muslimer. Hvis du lurer på hvordan Ramadan fungerer under polarsirkelen er vi i samme båt. Når solen ikke går ned og du dermed må faste døgnet rundt , tar det i snitt en tre til fire dager før vi må ned i penalet. Når du stiller spørsmålet i Nyala  får du neppe så mange svar. Problemstillingen går rett og slett ikke inn. Dette er jo utfordringen til mange bokstavtro muslimer (og kristne). Profeten Mohammed hadde selvfølgelig ikke kjennskap til fenomenet og det har de fortsatt ikke her i min by. Jeg hadde nok likevel forventet at Gud/Allah hadde det siden Koranen er hans verk. Litt det samme, men med omvendt fortegn, er det med kvinnelige bilsjåfører. De er som kjent  bannlyst i Saud-Arabia. Hallo  – var det mange biler på 600-tallet? Men det var dette med arktiske muslimer og svaret får man som alltid på internet: "The earth is flat. The arctic circle is a myth promulgated by the west to divert you from islam."

FOTBALL
Fotball er i sannhet en global sport. Da jeg var i Kina i 98 var det ikke mange som hadde kjennskap til Norge. Kong Harald, Munch, Ibsen – who? Men Ole Gunnar Solskjær visste de godt hvem var! Engelske ligakamper, Champions Leauge eller Itialiensk serie A ruller  hvileløst over TV-skjermene i Nyala. Det er en kunnskap om europeisk fotball som er ganske overveldende. (ok da jenter - litt meningsløs også!) Rett utenfor huset mitt, er det en stor åpen plass. Her spilles det fotball sent og tidlig, fra små barn til det lokale juniorlag. Det er sand og grus, hullete og lite egnet for presisjonsfotball. Men innsats og glede, med eller uten sko, er ganske så påtagelig.  Vår amerikanske ex-direktør hadde ambisjoner om å forandre nærområdet til gresskledte baner og haller for innendørsport. Det er slike prosjekter som bør få alle de røde lamper til å blinke frenetisk. Hvem eier grunnen, hvem representer nabolaget, hvem ønsker forandring, hva sier myndighetene, hva ønsker ungene og mitt spørsmål – hvem skal betale for moroa?  Vår ex-direktør ville helst bare snakke med en av naboene slik at vi fikk fortgang i prosjektet. Heldigvis forsvant han ut før planene ble iverksatt. Mitt personlige bidrag til fotballens fremme kom litt impulsivt her om dagen. Fotballer havner ofte inne i gården min og de få gangene jeg er hjemme kaster jeg de over den høye muren og inn på banen igjen. Men her om dagen datt det en skikkelig pløse av en fotball ned og jeg hadde et par baller liggende og sparket en flunkende ny Adidas ball tilbake. Ok- billig triks, men jeg var kveldens helt. (ja, jeg hører spørsmålet, men jeg er sjelden hjemme når det er lyst, så det blir ikke noe da-capo hver dag)

Nyala stadium. Jeg er på Nyala stadium og ser  på lokal-derby i fotball. En av vaktene har tatt oss med på fotballkamp og det er fullt av folk og stor stemning. En av de lokale høvdingene får øye på oss tre hvite (Ståle, Cat og meg – dette er en stund tilbake) og vinker oss sporenstreks ned i VIP-området. Han viser seg å være presidenten i Nyala Football Association og er tydelig beæret  over å ha noen andre gjester for en gangs skyld. Cat er den eneste kvinnen på hele stadion, bortsett fra damen som bringer oss te under kampen. Baneforholdene og kvaliteten på kampen minner mye om Kjelsås' hjemmekamper på Grefsen stadion. Noe alternativ til Flammen og en kjølig halvliter etter kampen må jeg imidlertid se langt etter. Sokoor Al-Jediane
(Desert Hawks) kalles det sudanesiske landslaget. De vant African Cup i 1970 og da jeg minner presidenten om dette, blir det fart i samtalen. Det er litt som med norsk fotball – de store øyeblikkene er ikke mange, men de huskes og gjenfortelles igjen og igjen. Etterhvert fylles VIP-tribunen opp med de lokale koryfeer og presidenten må rett og slett rykke akterover. Vi blir sittende etter utallige oppfordringer.

Presidenten inviterer oss innstendig til ny kamp på Nyala stadion. Det må jeg sannelig prøve å få til før jeg nå forlater Sudan om ikke mange ukene.