Jeg er på vei til Juba i Sør-Sudan. Det har streifet meg at
jeg kanskje kunne valgt enklere løsninger. Surfet inn til pensjonsalder, kost
meg på hylla (terrassen) i Grefsenkollveien og sikret pensjonen i det som
egentlig var en god stilling i Human-Etisk Forbund. Men hvis man har et stort
engasjement for en sak eller et land; hvis man ønsker å kjenne litt på verdens
realiteter - som det jo er lite av i Norge, og hvis man kanskje ikke er skrudd
sammen helt A4, – vel, da er dette et alternativ.
Juba international airport ønsket Sør-Sudans first lady
hjertelig velkommen. Det var behørlig annonsert på Kenya Airways rute fra
Nairobi til Juba og det betød røde løpere og fulle pontifikalier. Og
forsinkelser. Vi andre måtte gjennom det som minnet om «Outbreak» med Dustin
Hoffman. Provisoriske telt, helsepersonell i beskyttelsesdrakter og sjekk av
temperatur. En knepp på pannen og jeg var skrevet inn med 36,9. Godkjent! Ebola
er tydeligvis ikke noe man tar lett på her, selv om jeg kan forestille meg en
rekke andre utfordringer for dette landet. Jeg slipper greit gjennom
immigration og Dio (sjåføren fra KN) har tydeligvis ingen problemer med å
identifisere meg. Han kommer rett imot meg og hilser hjertelig.
Deler av veien til gjestehuset er asfaltert og kan gi
inntrykk av en helt vanlig by. Men plutselig var det strekninger som krevde
svært varsom kjøring og med store, kraterlignenede grøfter. Jeg har sett veier
i dårligere forfatning, men dette var litt som Masai Mara i regntiden. Kontrasten
til tarmac’n var ganske spesiell. Fra 80 ned til 2 km i timen. Og en bråte med
mopeder som svirret forbi på høyre eller venstre side. Skal du gjøre noe
skikkelig farlig i denne byen skal du hyre en moped-taxi. Uten hjelm, sjåfør
som snakker frenetisk i mobilen, alternativt røyker og prøver å yppe seg mot alle
landcruiserne til FN, NGO’ene og politikerne. Jeg kommer ikke til å prøve –
kors på halsen, så der kan familien min være helt rolige. (I dag så jeg den første ulykken med en
bevisstløs unggutt i midtrabatten)
Jeg tror jeg kan si gjestehuset er av noe høyere kvalitet
enn Darfur. Nå skulle det sånn sett ikke så mye til – men jeg har eget bad på
rommet og et aldri så lite kjøleskap. Det er vel sånn sett godt under 20kvm,
men det er en bred og god seng og AC’n funker helt fint. En liten patio utenfor
til rolig filosofering og lun samtale. Det eneste som er betydelige mere
krevende er det kalde vannet. Nå var det jo ikke akkurat varmt vann i Nyala
heller, men dette må da være kaldere (?) Det er mulig kroppen ikke er justert
til kalde avrivninger ref sommer’n i Norge, men kaskader av varmt vann er litt
«dream-on» akkurat nå. Konstruksjonen av baderommet er kanskje ikke helt etter
tek-10. De har vært litt «uheldige» for å si det på den måten, med fallet på
badegulvet. En ganske stri bekk ut av baderommet og inn på oppholdsrommet må
stoppes med et par solide toga-håndklær. Kanskje greit at det blir korte dusjer
i det kalde vannet (!)
9. juli 2011 ble Sør-Sudan en egen stat. Ingen skal påstå at
det var en lett fødsel. Tiår med borgerkrig, to millioner døde og fire
millioner IDP’s. (internt fordrevne flyktninger) Arabere versus sorte
afrikanere, muslimer mot kristne, det rike og utviklede nord mot det fattige
sør, demokrati versus diktatur, sekularisme kontra teokrati, nord mot syd. Slik kunne man sikkert fortsette
helt til det blir tydelig at krigen, i likhet med landet, ikke er én men mange
– og at et brutalt økosystem er i stand til å generere en rekke nye grunner til
å slåss uten at det derved gir grunn for å kvitte seg med de andre. Denne
bloggen skal også handle om det!
24. august 2014
