Det er fire år siden jeg landet i Khartoum for første gang. Jeg husker jeg var beskjemmet over min manglende kunnskap om dette enorme landet. Jeg vet jo at ingen røper sin kultur og sin historie sånn helt uten videre. Til min unnskyldning hadde jeg hatt mindre enn en uke til å pakke og dra. Jeg føler meg litt mer hjemme denne gangen. Mitt Sudan er et land med ufattelig lidelse. Mennesker i leire som har mistet alt – alt unntatt angsten, smerten, sorgen, fattigdommen og det lille håpet om at alt skal bli bra igjen. Men mitt Sudan er også mennesker med utrolig varme og omtanke som tok vel i mot et medmenneske som meg.
Du bør helst ikke ha fylt opp tax-free kvoten på Gardermoen når du kommer til Khartoum. Alt blir gjennomlyst og en flaske med deilig, fransk druebrennevin blir garantert konfiskert. Riktignok kan jeg trikset med pappkartonger (røntgenapparatet ”ser” ikke vinkartonger), men jeg har intet behov for å utfordre regimet på dette. Det er vell av dårlige grunner til å bli kastet ut av Sudan og alkohol bør helst ikke være en av dem.
Det er dirrende hete i Khartoum. En tørr varme som rasper i halsen og gir meg akutt pustebesvær i det jeg kommer ut fra flyplassterminalen. Ikke så mye som et et vindpust som kan gi en smule hjelp. Faisal er på plass og gir meg en hjertelig omfavnelse. På den spesielle Sudanesiske måten, som viser at du er en gammel venn. Afrikanere generelt og sudanesere spesielt er eksperter i small-talk – vi skal gjennom helsetilstanden til en alvorlig mengde familiemedlemmer og venner og felles kjente og det tar mesteparten av tiden vi bruker på å kjøre inn til gjestehuset. Du får et inntrykk av en pulserende og moderne metropol når du kjører fra flyplassen. Men gjestehuset er plassert i en sidegate og her driver sand og søppel og rødt støv nedover den humpete grusveien og forfallet er ikke langt unna. Kontrastene er aldri langt vekk i Afrika.
Jeg er på vei til Nyala, provinshovedstaden i Sør-Darfur. Ikke akkurat et sted med bred omtale i Lonely Planet. Du trenger reisetillatelse av myndighetene for å komme dit og det kan av og til være en langdryg prosess. Men heldigvis ikke denne gangen. Jeg er på oppdrag for en norsk bistandsorganisasjon og de har enn så lenge kontaktene i orden. Til min store overraskelse (og glede) har Marsland Aviation satt inn et flunkende ny Boeing 737-500 på ruten til Nyala. Det kan ellers være ganske nervepirrende turer i avdankede kinesiske fly. Det er som vanlig fylt opp med en alvorlig mengde bagasje. Mannen foran meg i innsjekkingskøen veide inn 154 kg - det ble ganske raskt retter til 25 kg mot et mindre gebyr. Ombord er det stappfullt med pappesker, bæreposer og reservedeler til alskens maskineri. Men det vil nok lette denne gangen også. Insha'Allah.
