Ventetid i Khartoum

NON GRATA

Jeg sitter i Khartoum og kommer ikke videre. All behandling av visa- og reisetillatelser til Darfur for DERO-ansatte er på hold etter denne HAC-komitteens undersøkelse i Nyala, som jeg fortalte om før jul. Rapporten skulle være ferdig etter 14 dager, men nå, etter nærmere 60 dager, er det fortsatt taust fra komiteen. Historien har mange ingredienser det kunne vært skrevet bok om – en mannlig Sudanesisk lege som ikke kan samarbeide med vår kvinnelig sjef og som får sparken; en kvinnelig sekretær som ikke gjør noe annet enn å hisse opp personalet etter direktørens avgang og som også får sparken. Som har annonsert søksmål mot DERO på USD 300.000,-. Legen er forøvrig svoger til øverste sjef i HAC og sekretæren er kusine med formannen i undersøkelseskomiten. Et litt uheldig scenario, som dere skjønner. En hevngjerrig, avskjediget direktør, som gjør alt han kan for å svartmale oss hos HAC og en komite som kjenner maktens sødme og som elsker å vise hvem som bestemmer. Ryktene sier at komiteen ikke fant stort å sette fingern på, men realiteter betyr jo mindre i denne maktkampen. En eller annen må sannsynligvis ta kostnaden til slutt og vi får se hvem som blir persona non-grata i vår organisasjon. Det er gjerne slik det skjer for å få en "verdig" avslutning. Kommer jeg til Oslo før jeg kommer til Nyala, skjønner dere tegningen.

 

MITT DAGLIGE SURR

 

 

Jeg har kjøpt vekkerklokke. På flyplassen i Amsterdam. En deilig liten sak i børstet rotting som viser dag og måned og temperatur både i Celsius og

Ghadafi-finansiert 5-stjerners hotell

Fahrenheit. Og selvfølgelig klokken - med deilige store tall til glede for alle middelaldrende herrer. En av åttitallets gaver til menneskeheten er jo denne snooze-funksjonen på vekkerklokken. Du slår av alarmen, det blir stille i fem eller ti minutter og så er det på'n igjen. Du må sette på alarmen en halv time tidligere enn du ellers ville ha gjort og så kjemper du din daglige kamp med klokken i et kvarter eller en time, før du taper og må stå opp. Dagens første nederlag. Hver dag. Problemet med den nye klokken var ikke denne funksjonen – det virket som forventet; men det stod med store  bokstaver "RadioControlled". Fint – da sjekker den vel at klokken går riktig da. Problemet var bare at det radiosignalet som den sjekket mot hver natt kl 02:00, var en litt annen tidssone enn mitt armbåndsur. Klokken syv var blitt klokken fem. Hver natt. Så nå må jeg sette vekking på fem og da rekker jeg frokost til halv åtte. Den ingeniørstanden finnes det ingen milde straffer for.....

 

The blue Nile

I dag er det fredag og fridag. For en gangs skyld tok jeg helt fri. Siste episode av  "24" på laptopen med morgenkaffe på senga. Kyrre til Ellen har generøst sendt med deilig DVD-materiale med drivende action. Kanskje ikke den store realismen, men hvem gidder å se det på TV. Politifilm om "Saken henlagt pga bevisets stilling" – er neppe stor underholdning. Så har jeg lest meg opp på Sudans historie på 18-tallet, avsluttet en roman av Ngozi Adichie "Half of a Yellow Sun" fra Nigeria på sekstitallet og gått en totimers tur i Khartoums gater og sett på byggeboomen. Inkludert en kaffe ved Nilens bredder. Alt i alt føler jeg meg litt klokere enn da jeg la meg i går. Men det synes jo ikke utenpå.  Eller får jeg mange kommentarer av typen: Det ser virkelig ut som du kan mye om Sudans historie på 18-tallet og borgerkrigen i Nigeria. Det kler deg. Neppe. Vår Etiopiske kokke har

fri idag, så hennes to timer lange middagsforberedelse med de deiligste retter var fraværende.Så det ble middag

på noe som hadde preg av veikro. Både mat og interiør. Her kan man ikke trøste seg med god vin heller siden Mohammed aldri gjorde vann til vin. Her var jo Jesus en foregangsmann. Bryluppet i Kana må forøvrig ha vært litt av en rotbløyte. Det var jo ikke en sølle flaske som ble konvertert, men nærmere bestemt seks kar som rommet to til tre anker. Et anker er 38 liter så det tilsvarer ca 570 liter med vin. Og dette var etter at selskapet var godt drukket! "Han åpenbarte sin herlighet og disiplene trodde på ham" står det, og det ville sannelig jeg gjort også. "Jesus og disiplene dro ned til Kapernaum og ble der noen dager" – knappest noen overraskelse at de måtte roe nervene etter en slik fest.

 

SLAGET OM KHARTOUM

(Jeg skrøt på meg litt historiekunnskap i forrige avsnitt, så da har jeg få valg.)

 

Mohammed Ali Pasha var guvernør i Egypt. En albansk lykkejeger i tjeneste for det Ottomanske imperiet. Han er forøvrig regnet som det moderne Egypts far og dynastiet han grunnla skulle vare til revolusjonen i 1952. Ali var på jakt etter slaver i Sudan, men hadde også ambisjoner om gjøre Sudan moderne og fremgangsrikt. Skoler og hospitaler ble bygget, posttjeneste etablert (hvor ble det av den??), jernbane konstruert og båttrafikk på Nilen ble introdusert. Ting var neppe gratis på den tiden heller, så Sudan ble skattlagt grensende til konfiskasjon. Dette er en av årsakene til det Sudanesiske opprøret på 1880-tallet og slaget om Khartoum.

En annen grunn var forbudet mot slavehandel i 1877. Britene satte inn den første europeiske guvernør i Sudan, en engelskmann ved navn Charles George Gordon, til å håndheve forbudet. For Sudaneserne var slavehandel en del av deres tradisjonelle liv. Det var ikke forbudt i Islam og ingen andre enn Gordon og muligens slavene, hadde noen interesse i å stoppe denne handelen. Tvertimot – det ble et hardt slag for den Sudanesiske økonomi og parret med en tung bør av skatter, var det "tverrpolitisk" motstand blant de fleste stammer og klaner i Sudan.

Med dette bakteppet dukker Mohammed Ahmad opp – senere bare Mohammed al-Mahdi. Mahdi står for veileder/profet og er en Messiasfigur i islamsk tradisjon. Han var en direkte etterkommer av Profeten og Fatima, skulle revitalisere islam og var tegnet på at dommedag nærmet seg. For Mohammed Ahmad hadde islam blitt ledet av frafalne, representert ved Sultanen (kalifatet) i Konstantinopel, og hans skjebne var å føre folket tilbake til den autentiske islam. Mahdi var inspirert av de tidlige muslimer. Problemet med alle bokstavtro muslimer eller kristne, er jo at det har skjedd et par greier etter skriftenes tilblivelse. Våpen f.eks., men det er jo ikke autentisk, så hans første kamper I Nuba-fjellene var uten moderne våpen som børser og kanoner. Det var imidlertid Baggara-folket som senere skulle utgjøre hovedtyngden i Mahdis hær.  

Baggari-folket er grupper av stammer som er etterkommere etter arabiske bedouiner som reiste i karavaneruter gjennom Afrika i middelalderen. De slo seg ned i området mellom Lake Chad og Nilen og giftet seg med afrikanske kvinner. Afrikanske av utseende, men arabiske i språk og kultur. De hadde erstattet kameler med hester og kveg og det svarte teltet med gresshytter, og hadde tilpasset seg livet på steppene. (Baggara= kvegfolket). De er berømte for sine rideferdigheter og jaktet elefant og sjiraff fra hesteryggen med spyd. En sjiraff har som dere vet ganske lange ben og løper utrolig kjapt hvis den føler deg truet. For å legge ned en sjiraff måtte man ri helt opp i ryggen på den og sette spydet i høyre bakben. Helst ikke så nærme at rekylen av benet treffer deg. Det var disse folkene fra Darfur og Kordofan (bl a stammene Rizeigat, Ta'isha, Habbaniya), som skulle utgjøre bærebjelken i Mahdis hær.

Bagarra horseman

  Etter den anglo-egyptiske krig i 1882, var Egypt de facto et Britisk protektorat. Riktignok var Egypt fortsatt en del av det Ottomanske riket, men britene hadde kontroll med Suez-kanalen, som var deres hovedinteresse. Sudan ble av britene betraktet som et internt Egyptisk anliggende og det var Turkisk-Egyptiske tropper som hadde kontroll med den sørlige nabo. Da Mahdis styrker drev egypterne på flukt ved El Obeid i 1883 og senere erobret store deler av Darfur og Kordofan, tok britene affære. Gladstone ønsket ikke å bli involvert i et felttog i Sudan og etter mye press sendte han Charles Gordon for andre gang til Khartoum. Oppdraget var å evakuere Egyptiske styrker og komme seg ut av Sudan. General Gordon, en helt fra krigene i Kina, var av en helt annen oppfatning enn Gladstone. Mahdi måtte bekjempes og beseires, slik at ikke de muslimske land falt som brikker i et dominospill. (ref Vietnam, så teorien er ikke av helt ny dato) Charles Gordon var en eksentrisk herre, kristen evangelist og mente djevelen bodde på Pitcairn Island i Stillehavet.  Neppe fordi han hadde personlige erfaringer fra et opphold der, men fordi det ligger nøyaktig på den motsatte side av jordkloden i forhold til  Jerusalem, hvor Guds trone angivelig skulle være.

 

 

I april 1884 kuttet Mahdi forbindelseslinjene til Egypt ved å stanse all trafikk på Nilen. Beleiringen av Khartoum hadde begynt og den skulle vare i ni måneder. Gordon rekvirerte styrker til Sudan, men Gladstone og den engelske regjering var lenge fast besluttet på å la Sudan og Gordon klare selv.

Gen Gordons død

Da de etter sterkt press fra opinionen, endelig sendte en unnsetningsstyrke var det for sent. I januar 1885 stormet Mahdis styrke på 50.000 mann inn i Khartoum og tilintetgjorde den 7000 store egyptiske styrken samt mesteparten av byens 4000 innbyggere. Gordon ble drept, hans hode satt på en stake og brakt til Mahdi i triumf. Etter seieren i Khartoum ble Mohammed al-Mahdi hersker over store deler av det moderne Sudan. Første og eneste gang at en kolonimakt i Afrika ble kastet ut av landet med makt (?) En streng sharialovgivning ble innført, men Mahdi døde kort tid senere. Hans statsdannelse levde likevel videre.

I England ble Gordon betraktet som martyr og helt og det skulle inspirere britene i deres neste felttog i Sudan, som ble ledet av Horatio Kitchener. Men det er en annen historie.