Kubum

Jeg er tilbake i Kubum. Kubum betyr  "I skyggen av trær". Store, akasielignende trær gir navnet mening. Dette er i hovedsak et arabisk område. Flyktningene kommer fra området omkring Mukjar litt lenger vest og de har blitt akseptert av de fastboende. Her har det vært fredelig siden konfliktene startet i 2003. Det er heller ikke tettpakket slik som i Zalingei. Her er 4852 IDPere og de vokser med ca 1 om dagen, iflg helsesøster på klinikken. Kubum er det fredeligste stedet du kan tenke deg. Når du kommer fra portforbud og kjøreforbud i

Nyala, er dette det nærmeste du kommer paradis i Darfur. Jeg setter meg ut under stjernehimmelen – finner Sirius, den sterkeste stjernen på himmelen, og litt bortenfor Orions belte med stjernene Rigel og Betelgeuse. Så Taurus og Pleiadene eller de syv søstre. Søstrene ble forfulgt av Orion og ropte på hjelp og Zevs forvandlet dem til duer og plasserte dem på himmelen. Her sitter jeg i 22 gr og nyter stjernehimmelen. Hjemme er det minus 20 når du har fine kvelder for stjernekikking. Det mangler en Iriany Moon, som jeg alltid fikk av Leif og Kirsten i Kenya, der vi også kunne skue nattehimmelen i behagelige temperaturer. Men litt te får gjøre nytten. De lokale sier det er vinter og kaldt her. Jeg må riktignok trekke et lite teppe over meg ved femtiden, da jeg våkner av en hane som konkurrerer med den monotone ropingen fra den lokale minareten. Men ordet kaldt har en litt annen betydning her nede.

 

Vi skal overlevere klinikken i IDP-campen til myndighetene eller Ministry of Health (MoH). DERO er primært et nødhjelpsprogram. Vårt mandat er bistand i akutte situasjoner, men også legge til rette for bæredyktige løsninger. Vi har vært her i 3,5 år og har vært eneste NGO på stedet. Oppført bygninger, bygget lokal kompetanse på helse og ernæring og  forsynt klinikkene med medisiner og utstyr. Men nå er mission complete – dette er ikke lenger nødhjelp og komiteene og MoH må selv ta stafettpinnen videre. Vi setter oss i en ring rundt bålplassen. 15 menn. Komiteen for flyktningene er møtt mannsterke frem, så er det en representant for MoH, en representant fra HAC, og Raymond og jeg.

 

Det er nok ikke så mye motor og drive i disse gutta, men taleføre er de som få. Presentasjon av alle, Sheik Abdullah er glad for at NCA direktøren har tatt bryet med å komme til Kubum, de hilser, er høflige og har sine ritualer. Dette er Afrika og man hilser tilbake, takker for gjestfriheten og gode 20 minutter går med før vi er klar for dagens forretninger. Komiteen nekter å overlevere klinikken til MoH. De stoler ikke på løftene deres og bemerker at de ikke har sendt noen representanter fra Nyala eller Khartoum. I denne kulturen er ikke skriftlige kontrakter det viktigste. Det viktigste er å gjøre avtaler ansikt til ansikt, avgi løfter og forpliktelser og avslutte med et håndtrykk. Når MoH ikke sender representanter som kan forplikte ministeriet, betyr det at ministeriet ikke er klar til å støtte dem. Et resonnement som nok er svært nær sannheten. Hvis ikke ministeriet er villig til å støtte dem, hvorfor skal klinikken overleveres til ministeriet?  Den stakkars unggutten fra

MoH kan vanskelig tilbakevise denne åpenbare logikken. Han er stasjonert alene i Kubum og har selvfølgelig ingen fullmakter. Jeg sier at vår støtte er uansett slutt, vi har fullført oppdraget vårt og våre begrensede midler må brukes i andre, mer prekære områder i Darfur. Men vi vil beholde en ansatt for å følge opp avtalen vi har med MoH og som vil være våre øyne og øre i Kubum.  Sheik Abdullah takker NCA og roser oss så man blir nesten pinlig berørt. Deretter heves møtet – MoH og HAC representanten blir vist bort fra området (de ville rett og slett ikke se dem!) og jeg blir personlig vist rundt i leiren. Jeg tror jeg tidligere har snakket kritisk om bistand og makroøkonomisk vekst. Men når du rusler omkring i denne IDP-campen forstår du at bistand også gir resultater. Rent vann, primærhelsetjeneste, ernæring – og etterhvert skoler til ungene. Bedre livsvilkår, nye muligheter, håp. Og flyktningene deltar, får oppgaver og er klar for mer ansvar for sin nye hverdag.

 

Hospitalet er litt lettere, men sannelig ikke mye. Vi setter oss inn på et knøttlite kontor med komiteformannen, HAC, MoH og oss til stede. Denne komiteen har også samme skepsis, men her er MoH allerede inne og betaler lønninger til enkelte av de ansatte. Raymond, vår lege og field coordinator er svært lite fornøyd med opplegget. Han vil ikke ha noe møter i lukkede rom, er landsbyen invitert?, hvor er resten av komiteen? Derved lemper han hele forsamlingen ut på gårdsplassen og får arrangert stoler og bord og et spann med søtsaker. Så blir det taler og høytidelig underskrift av overleveringsdokument. De skjønner alle at NCA må trekke seg ut - Raymond har gjort et godt PR-arbeide og jeg sørger for de store ordene og hilsninger til folket.

 

Om kvelden er det stor fest for Raymond. Han har vært her i 13 måneder og skal fortsette med helsearbeid i Nyala. Det er ikke nødvendigvis noe enklere å komme fra et naboland i forhold til oss europeere. Snarere tvert i mot. De vet vi kommer med penger, mens

Kenyanere kommer med kunnskap som de egentlig føler de skulle ha hatt selv. Men du merker det ganske fort når du kommer til et av våre utekontorer – om folk trives og er trygge i sitt arbeidsmiljø. Raymond har vært en god sjef og veileder, og personalet overøser han med varme ord og sjenerøse gaver. Til tross for at 23 av dem må finne annet arbeid etter at vi legger ned det meste av helsesektoren vår. Han blir til slutt tullet inn i den lokale jallabiya, et ganske komisk syn som de ansatte ler hjertelig av, mens vi danser til lyden av en skranglete radio.

Direktør for et par,tre uker kan sannelig også være en hyggelig opplevelse. I møtet med flyktninger som har opplevd det utenkelige, møter du en varme og stolthet som gir deg ny energi. Og i møtet med engasjerte og blide medarbeidere, føler du deg utrolig priviligert.

 

Myndighetene

HAC
HAC. Humanitarian Aid Commission. Dette er myndighetenes arm inn mot bistansbransjen. Kontrollerer, setter regler, godkjenner alle ansettelser av Sudanesisk personale, kaster oss ut ved uvennlig (politisk) oppførsel og overtar selvfølgelig alle aktiva hvis vi må dra. Det er på en måte greit å slippe å bruke de deilige oljepengene til å støtte landets egen befolkning, slik at nye Røkke-palass kan finne sin naturlige plass i Khartoums byggeboom. Men samtidig kan disse utlendingene være svært brysomme med øyne og øre som til stadighet rapporterer hjem. Normalt samarbeider vi med HAC i Nyala, men denne gangen var det A-teamet fra Khartoum som hadde meldt sin ankomst. Såpass alvorlig av styret var informert. De ankom med fulle pontifikalier på mandag. Direktøren er på styremøtet i London, og Svendsen er på kontoret til en kollega, og det likte jo ikke komiteformannen noe særlig. Var ikke komitteen velkommen, ga direktøren blaffen i å møte dem, vet man ikke hvem som kommer(?) Hr Mutasim tar selskapet med seg, strener ut av kontoret og drar tilbake til det lokale HAC-kontor. Vi mannsterke like etter - jeg var tross alt ikke borte lenger enn fem minutter. Det blir selvfølgelig dette gamle øst-europeiske skuespillet - vi må sitte på gangen å vente og vente. Det er nok noen ganger jeg savner temperament, men ikke i disse situasjonene. I denne leken kan jeg alle regler og ingen statskomite klarer å bringe meg ut av fatning uansett hvor lenge vi må vente. Etter en time passer det komiteen og bringe meg inn på teppet. De andre i ledergruppa var helt uinterresante. Ja, det mest provoserende hadde vært at at Head of Operations hadde foreslått å starte møtet. Vi snakker for pokker ikke med staff heller, som formannen uttrykte det. Liten grunn til å nevne at han stort sett har vært active director når direktøren var på tur. Jeg lirer av meg alle frasene - hvor glad jeg er for å se dem, hvor beklagelig det var at jeg hadde vært opptatt med en kollega, vi burde selvfølgelig vært stand by på kontoret (vi hadde ventet i tre dager på komiteen), vi håpet den ærede komite med den høyverdige formann kunne akseptere våre uforbeholdne unnskyldninger osv. osv. Dette er jo deilig musikk for guttene og etter en halvtime med dette våset, som jeg i all beskjedenhet tror jeg er ganske god på, er formannen tilsynelatende smørblid, og de meddeler at de aksepter mine unnskyldninger og vil komme litt senere på dagen. De blir innstallert på direktørens kontor, jeg ønsker dem på nytt velkommen til Nyala og NCA ACT-Caritas, håper samarbeidet vil bære frukter og at all informasjon om vår virksomhet er til deres rådighet. Deretter lister formannen opp alt han ønsker. Undersøkelsen dreier seg om 2005, 2006 og 2007. Alt hva som er importert, lagerlister, biler, donorer, regnskap, budsjetter, ansatt lister, lønningslister, drivstoffforbruk, godkjennelser, eiendelsregister, hvem hadde mottatt varene  - jeg noterer febrilsk i 45 minutter og formannen mener at to timer bør være tilstrekkelig for å fremskaffe dette. Jeg mener kanskje at det hadde vært lettere for komiteen hvis de hadde opplyst om dette i sitt brev (!), men vi har selvfølgelig alle opplysningene tilgjengelige (noe jeg egentlig ikke ante) og vil straks og med en gang sette i gang med å samle dokumentasjonen.

Vi hadde gitt et par medarbeidere sparken før de kom og dette hadde tydeligvis falt komiteen tungt for brystet. Den ene var lege fra Khartoum, som ikke fant seg i å jobbe under vår kvinnelig sectorleder uten doktorutdannelse.(jordmor)  Den andre var den direktørens sekretær. Begge foret HAC med all verdens opplysninger om hvor ille det stod til hos oss. Jeg hadde bedt sikkerhetssjefen om å sjekke at sekretæren ikke tok med seg PCn og mobiltelefonen vår, som legen hadde gjort noen dager før. Selvfølgelig skjedde dette samtidig med komiteens ankomst og det ble jo et voldomt rabalder. Hr Mutasim likte ikke vår behandling av Sudanesiske kvinner og jeg henviste til rutiner og sikkerhetssjefen (han er sudaneser og derfor vanskeligere å angripe). Så det var på alle måter en dårlig start. Men etter fire dager var vi på ganske god talefot – han takket sååå hjertelig for det gode samarbeidet (vi var på fornavn, mens komiteemedlemmene titulerte meg kun som Your Excellency) og jeg uttrykte takknemlighet for komiteens positive bidrag til å bistå flyktinger i Darfur. Ikke uten en viss ironi, men akkurat det går (heldigvis) hus forbi.

 

I tillegg til slike åpenbare utro tjenere er det alltid plassert folk fra den interne sikkerhetstjenesten i NGOene. Det er ofte mennesker som de har noe på, som de truer eller som ønsker å tjene en ekstra slant. Sikkerhetstjenesten er opplært av STASI på åttitallet og er Afrikas beste. Du kan bare glemme å forsøke tuske unna informasjon her. Formannen dro på et tidspunkt frem en e-mail, som var temmelig intern mellom vår direktør og et par andre. Vi får håpe at Gmail via satelitt til Sør-Afrika kanskje er nummeret for stort.

 WILFRED

Wilfred har reist. Kloke og modige Wilfred. Orange House kollektivet har blitt et medlem fattigere. Med en oppvekst i Gulu i Nord-Uganda, blant LRA-militsen og barnesoldater, har han hatt en tøffere barndom enn de fleste. Vi sitter ute under stråtaket vårt i Orange House. Strømmen er

borte og jeg husker det kullsvarte, konsentrerte ansiktet som forteller om angrepet på en politistasjon i nabolaget. Han er 16 år, overraskes av en LRA-soldat, klarer å gjemme seg krattet, mens han observerer den intense beskytingen av politistasjonen. Huset til familien ligger mellom rebellene og stasjonen og han er overbevist om at hele familien er drept, da han endelig våger seg frem. Så har de klart seg mirakuløst, noen få skuddsår er det eneste. Du blir temmelig ydmyk over en priviligert oppvekst i fredelige omgivelser.

 

Wilfred og jeg kjempet for å få fjernet direktøren. Han var urokkelig og uredd og hadde en formidabel fremstillingsevne. Kompromissløs. Vi hadde lange runder på hva som er vesentlig og ødeleggende for programmet og hva som er sladder og som oppfattes som bakvaskelse. Med hans erfaring fra program og organisasjonsutvikling og min erfaring fra ledelse og finans var vi ikke noe dårlig team, tror jeg. Og ikke minst – vi hadde en oppegående ResRep for KN i Khartoum, som trodde på oss og hadde mot til å kjøre denne vanskelige saken i styret.  Det er ganske ubehagelig å leve i en slik kamp over måneder – vi hadde begge gitt opp etter styremøtet i september og Wilfred dro tilbake til Uganda. Fire uker senere kunne jeg gledestrålende meddele han via epost at vi og programmet hadde lykkes.

 

Mennesker du får et forhold til er plutselig borte, relasjoner som er viktige og betydningsfulle blir brutalt skåret over. Med 25-30 expats på ofte korte kontrakter, er dette en av de store utfordringene ved å jobbe i dette programmet. Noen orker ikke alle disse avskjedene og isolerer seg. Andre går inn i depresjoner når folk slutter og reiser hjem. Jeg drukner i jobbing og bøker og reisebrev. Men Wilfred kommer til Norge til sommern, så han slipper jeg ikke helt. Som jeg sa i mine avskjedsord til han – til tross for sin unge alder (32) hadde han opparbeidet en overraskende klokskap og modenhet som vanligvis er forbeholdt oss 50-åringer (!)  

Rest and recreation

Direktøren har fått sparken og organisasjonen har pustevansker. Budsjettprosessen er i full gang, mailboksen sveller over av røde mail og styret vil ha deg som reservedirektør mens vi venter på en annen reserve. Mye i deg roper at nå gjelder det, legg på et gir til, det er ikke lenge til jul, det går fint uten en såkalt Rest and Recreation. Men så kjenner du at det neppe er så lurt- verken for deg eller jobben. Jeg har ikke flere gir, jeg har jobbet syv dager i uka siden forrige RnR (13. august) - jeg trenger luft, natteliv og frihet. Så litt uventet og litt stolt hiver jeg meg likevel på nattflyet til Cairo og bestiller den aller største whiskyen som flyvertinnen noen gang har skjenket. Jeg sovner før hun er tilbake

Egypt
Jeg våkner i en deilig hotellseng. Riktignok med en Tom B. tungt pustende ved siden av meg og jeg har fantasi til å tenke meg andre alternativer. Men ut av vinduet ser jeg en enorm konstruksjon knapt 500m unna. Bygget for 4500 år siden. Pyramid of Khufu. En konstruksjon så utrolig at vi fortsatt har problemer  med å forklare hvordan og hvor lenge de konstruerte og bygget. Den konvensjonelle viten sier 20 år. 100.000 mann i arbeid. De fleste steinblokkene veier 2,5 tonn, de største 70. Temmelig krevende å flytte rundt på. Det er teorier på hvordan man har bundet krybbelignende konstruksjoner rundt steinene, slik at de kunne rulles. Dette er selvfølgelig prøvd og testet og da klarte 18 mann 18 meter i minuttet. Tom B. og undertegnede var ikke i nærheten av å være klare for slike strabaser. Vi hadde nok med å følge tempoet til vår private guide, men herrer i vår alder har heldigvis autoritet til å legge inn nødvendige pauser for lokale vannhull, slik at væsketapet blir betryggende kompensert. Pyramidene er jo primært et gravkammer og det er ikke småtterier hvilken energi mennesket har lagt ned for å komme i kontakt med livet etter døden. Det gjelder forøvrig ikke bare egypterne. Når du ser mumiene – 4500 år gamle, faller det egentlig ganske naturlig å tro at det var slutt for akkurat like lenge siden. Men pyramidene er ikke bare gravkammer (tror man)  – det er en sjakt fra gravkammeret og helt ut av pyramiden, som peker direkte på det området på nattehimmelen hvor egypterne trodde livet etterpå var. Orion. Så Faraoene hadde fri vei når den tid kom.

Toppen er det vanskelige. Det gjelder for mer enn pyramider. Visstnok prøvde noen japanske ingeniører å gjøre en liten replika, men måtte gi opp selv med moderne maskineri. Den almene teorien går ut på at de benyttet rampelignende systemer for det meste av konstruksjonen, som det dere ser over. Men du klarer ikke å fullføre toppen med denne metoden. En eller annen form for løftekonstruksjon måtte de ha hatt for å avslutte byggingen. Men her er det mange teorier, bl. a. hvordan den skulle vært bygd fra innsiden og ut. Det er kanskje det mest fascinerende med egyptologi – her er det fortsatt flere spørsmål enn svar.

Tidfestingen er heller ikke helt uproblematisk. Hvordan kunne kulturer som den sumeriske og egyptiske bygge de mest avanserte konstruksjoner nærmest fra "ingenting". Er det tidligere kulturer som har lagt grunnlaget for den egyptiske? Jeg leste en bok om tidfesting av Sfinxen –merker og spor i konstruksjonen kan utelukkende komme fra vann, var tesen Og vann i slike mengder har det ikke vært i Egypt på 10.000 år. Med andre ord – før den egyptiske var det andre kulturer (som vi foreløpig ikke kjenner) som la grunnlaget for den egyptiske kultur vi kjenner i dag. Tom og jeg var forøvrig i Sarajevo og så noe som hevdes å være Bosniske pyramider. Hvis det skulle vise seg å være riktig, kan historien på nytt bli omskrevet. Det er slikt tankespinn som er passelig samtaleemne for to eldre herrer  på båtdekket på en av de mange cruisebåtene på Nilen. Med G/T og solnedgang og Sfinxens uransakelig datering, er livet til å holde ut.
 

Akhenaton.The spirit of Aten. Kanskje den mest fascinerende av alle Faraoene. Døpt Amenhotep, men skiftet navn i sitt 5. regjeringsår til Akhenaton.(vi er i ca 1350 BC) Han byttet rett og slett religion

og kastet ut Amons presteskap fra templene og dyrket Aton i stedet. I starten en erstatning for førsteguden Amon i Egypts flora av guder, men senere ble han dyrket som den eneste gud.  The mother and father of all human kind. The sole Lord of the universe.  Av mange betegnet som den første monoteistiske religion. Før Zoroasterne og senere jødedommen. Selv Sigmund Freud har vært på banen her og hevdet at Moses var en prest for Aton, som måtte flykte landet da Akhenaton døde. Andre har hevdet at Josef var Akhenatons bestefar. Uansett - Akhenaton dyrket kunst på en helt annen måte enn tidligere sett i Egypt, involverte kvinner i styre og stell og hadde et syn på menneskeverd som også har gitt han betegnelsen den første individualist. Han var gift med Nefertiti, en av de vakreste kvinner i historien og du kan se den berømte bysten av henne på det egyptiske museet i Berlin. (museet kan varmt anbefales – av annet tjuegods kan du også se Ishtar gate of Babylon- en 15 m høy port med glasert og dekorert stein) Jeg leste denne fascinerende boka, Sinhue the Egyptian, for ikke lenge siden. Skrevet av en finne rett etter krigen og beskriver livet i Akhenatons Egypt. (romanform, men siteres av Egyptologer, så det er god research)  Akhenaton anla også en ny by for å dyrke Aton, men hans revolusjon fikk liten varig betydning. Etter hans død kom Amons prester igjen til makten, Akhenatons sønn TuTankAton skiftet navn til TuTankAmon og det finnes lite rester etter Akhenatons regjeringstid. Man har funnet gravkammeret, tomt som de fleste andre, mens templer og bygninger ble revet eller ombygget.

Khartoum domestic terminal
Tilbake til Nyala. Tilbake til min hverdag. Innenriksterminalen i Khartoum er noe helt for seg selv. Du kjenner sikkert disse gutta på flyplassene rundt forbi, som alltid skal bære kofferten din, alt haster noe forferderlig og du må ut med masse tips, som de uansett ikke er fornøyd med. I innenriksterminalen i Khartoum er disse gutta helt nødvendige. Det er en køkultur som er helt hinsides. Du står foran skranken, men etterhvert kommer du bare lenger og lenger bakover fordi alle tyter inn fra sidene, det er enorme mengder med pappesker og kofferter og hvis du endelig kommer fram til skranken, kan du være sikker på at det er feil flyselskap. Denne gangen var det kjokk fullt og jeg fant min mann, som kjente meg igjen fra forrige gang og som stråler og hilser som var du en barndomsvenn. Han tar bagasjen, får billetten og 20 pund, som er flyplassavgiften, og så kan du egentlig bare vente rolig i et hjørne og ha litt øyekontakt innimellom. Bare avbrutt av den sivile sikkerhetstjenesten, som smyger seg rundt og sjekker ID til alle hvite. Min mann strener først bort til avgiftsskranken og betaler mine 20 pund; deretter på et utrolig vis bakser seg lynraskt frem til riktig skranke og sjekker alt inn for deg. Denne gangen krabbet han opp på transportbåndet og snek seg inn bakveien for deretter å slenge ned all bagasjen min oppå noen kofferter som ble veid og sjekket inn. Når noen distraherer skrankepersonalet stopper de å arbeide med det de holder på med og fokus rettes mot sist ankomne. (det samme gjelder i butikker!)  Så utrolig nok ble koffertene til han som nesten hadde sjekket inn, lempet tilbake på gulvet og min mann fikk så sjekket inn mine greier. Hvordan det er mulig eller hva de sier vet jeg ikke, men det foregår overraskende rolig likevel. Så helt uten antydning til stress kan jeg motta mitt boardingkort på under fem minutter. Det er vel verdt sine 5 pund i tips (2,5 USD) Tips er forøvrig ikke så vanlig i Sudan, som andre steder, så derfor er de godt fornøyd. Et annet pre er at det stjeles knapt noe. Det er den eneste flyplassen hvor jeg rolig lar tingene mine ligge, mens jeg går og handler kaffe. Litt avskrekking i en avkappet hånd er det kanskje likevel?

Du har bare denne ene, ørlille angsten når du setter deg inn i den avdankede China Air's 737 til Nova Airlines – er det egentlig noen grenser hvor mye dette flyet kan løfte? Når selv ikke klappsetet akterut er ledig, hver passasjer har sjekket inn 50kg+ og alle har omtrent like mye med seg ombord - kan det rett og slett bli for tungt? Den dagen jeg får greie på det, blir de fleste spørsmål litt akademiske. Uansett - vi kom i lufta denne gangen også. Nyala calling.