Gumuruk

Piloten er litt usikker på landingsforholdene i Gumuruk. Det skal være høyt gress på rullebanen sier han. Når er den rapporten fra, spør Raphael rutinert. 2014… Som du forstår – det er ikke helt som å ta fly fra Oslo til Bergen. Det er ikke noe flytårn i Gumuruk – det er ikke noe fungerende mobilnett heller så info kan være av litt ymse kvalitet. Har det nylig regnet kan rullebanen være et gjørmehull. Vi ringer opp MSF (leger uten grenser) på satellitt telefonen  som de eneste med kontor i Gumuruk. Det regnet for tre dager siden så flystripa er tørr og fin. Det er nok for piloten.

Gumuruk ligger i tidligere Jonglei state – ikke langt fra Pibor.  Vi sier tidligere fordi presidenten med et pennestrøk utvidet antall stater. Først fra 10 til 28 – deretter ytterligere 4. Slike executive orders er jo sjelden helt billige å gjennomføre – guvernører jobber ikke gratis heller. I Norge har vi kanskje råd til en kommunestab på hvert nes, men dette landet flyter kke over av penger.

Gumuruk

Her bor Murle stammen. De har et litt slitsomt og dårlig rykte. I april 2015 angrep Murle stammen en rekke landsbyer over grensen til Etiopia, drepte mange og bortførte barn og tok kveg. Det er vel neppe noe mer avskylig i vår del av verden enn å stjele barn. Går du over grensen til et annet land gjør det neppe saken bedre. Styrker fra Etiopia var langt inne i Sør Sudan med tanks og tunge våpen og barna (de fleste?) ble etter hvert returnert tilbake til foreldrene. Riktignok kunne min kollega fra Etiopia se en rekke barn med tydelige Etiopiske trekk, men dette må ha vært fra et tidligere raid. Handel med mennesker har vært utbredt i Afrika helt opp til vår tid.

Mottakelsen er som alltid i Sudan/Sør-Sudan hjertelig og inkluderende. På en måte føler du deg hjemme og som en god venn. Men egentlig er du utrolig langt hjemmefra. I dette samfunnet er det helt andre historier enn demokrati og likestilling som skaper referanse og forståelse og enighet. Vi skaper alle et nettverk av historier som binder oss sammen og historiene til Murle-folket eller andre stammer i Sør-Sudan er svært langt unna mine egne referanser.  Skal du forstå historien må du også forstå hvordan dette nettverket av menneskeskapte historier kan få en slik makt. Historier om Gud(er), menneskerettigheter eller nabostammen for den slags skyld. Og hvordan de endrer seg. Vi har våre egne oppdiktede historier, men vi liker ikke å innrømme det. Vi ser det mer som universelle sannheter. Det er i så fall universelle sannheter som endrer seg fra tiår til tiår. Når ble aksept av kvinnelige prester og homofili en universell sannhet? Jeg har ingen ambisjoner om å  forandre Murle-folkets historier. Vi er her for å finne vann og det har vist seg å være vanskelig nok.

Raphael måler dybden på borehullet

Vi har boret en rekke brønner i Gumuruk, men vi har ikke fått stabilt tilsig av rent vann. Kanskje må vi bore dypere. Vi måler dybden til ca 100 m og de geofysiske undersøkelsene tilsier at det skal være vann her, men sannsynligvis nærmere 150 m. Jeg har møte med den lokale ordførern  Akkurat dette har jeg litt trening i. Ikke fordi det faller meg naturlig, men litt har jeg da plukket opp i Afrika.  Hilsing på arabisk –litt om Sør Sudan, Norge og Kirkens Nødhjelp. Om krig, konflikter, Gud og livet selv.  Det er ikke alltid man blir behandlet som velgjører og han gir ganske klart utrrykk for at han ikke er særlig fornøyd med innsatsen vår. Når jeg sier at det er vanskelig med friske penger, tror han meg naturligvis ikke. Han «vet» at det er ubegrensede midler der jeg kommer fra. At jeg er hvit, har grått hår og mann gjør jo samtalen enklere. Min kollega fra Kenya har ingen finansiell troverdighet i denne sammenheng.  Jeg driver litt reklame for Kirkens Nødhjelp og Norge og så får vi håpe vi finner vann når vi skal bore ennå dypere.

Vi har vært her før....

Den daglige rytmen i en afrikansk landsby er ikke helt som Oslo eller Juba for den slags skyld. Det er noen begreper fra den hjemlige debatt som sjelden er med til Afrika. Produktivitet, vekst, økonomi, arbeidsplasser. Når du går rundt i denne tilsynelatende fredfylte idyllen, senker skuldrene seg og du stresser ned slapper av på en helt annen måte enn i Juba.  Da man gikk fra et samler- og jegersamfunn til et jordbrukssamfunn for en ca 10.000 år siden, var man i stand til å fø adskillig flere mennesker. Men samtidig måtte man jobbe mer. Og vår samfunnsmodell krever nok adskillig mer innsats fra mennene i Gumuruk enn det man kan observere. Selv min kollega Majdi er temmelig sjokkert over arbeidstempoet blant mennene her. Jeg tenker at vår modell kanskje har noen alvorlige mangler og helt uten mobilt nettverk eller internett eller andre distraherende kommunikasjonsverktøy, tar jeg en lang ettermiddagslur med god samvittighet!

Juba International Airport

Tilbake fra påskeferie. Vi kretser over Juba International Airport og venter på klarsignal til å lande. Det er neppe trafikken som er flaskehalsen – vi er ganske alene her vi svir av drivstoff oppe i høyden. Men de oppgraderer noe tekniske greier for flyvninger i dårlig vær og det kan de sikkert trenge. Juba Airport er kåret til verdens verste av Economist. Jeg har vært innom en del flyplasser og det er vel ikke helt urettferdig kåring. Det siste året har terminalen bestått av telt og provisorisk gulv. Fordelen med telt er at det tross alt er en liten lufting – i alle fall hvis du sitter helt fremme i åpningen. I terminalen som nå er revet, var det svimlende hett, en sterk eim av urin og ståplasser som på en trikk i rushtiden. Litt begrenset serveringstilbud, men det var riktignok en liten kiosk hvor du kunne få en flaske vann. Det kan du se langt etter i teltterminalen. Det var en sikkerhetskontroll, men operatøren var stort sett opptatt med telefoner og andre viktige gjøremål. Metalldetektoren pep frenetisk, men hvem gadd å sjekke det(!) Den eneste gangen jeg ble kroppsvisitert var under evakueringen i juli 2016 og da forsvant kontantene mine. Ethiophia Airlines driver en egen sikkerhetskontroll på vei til flyet, mens Kenya Airways satser på passasjerer fulle av livslyst uten umiddelbar trang til paradiset.

Jeg har med masse mat og tunge kofferter og allierer meg med en av de utallige hjelperne som nærmest kaster seg over deg når du ankommer. Å klarere ut koffertene er ikke for folk med klaustrofobi eller antydning til hjerteflimmer. Alt skal gjennomsøkes av tollerne. Et fullt fly, haugevis med bagger og kofferter på et område litt større enn stua mi hjemme. I 40 grader. Det blir litt svetting og knuffing av slikt. Heldigvis er ikke tollerne av de mest spørrelystne og de klarerer ganske greit ut bagasjen. Litt større utfordringer kan det være med immigrasjonsoffiserene. Det er alltid et nytt rundskriv eller en forskrift som du ikke har forholdt deg til. Har du dårlig tid og humøret er litt på nedadgående lirer du av deg 20 USD uten kvittering. Refusjon fra KN (les: undertegnede)  kan du bare drømme om!

22. desember ble en våpenhvileavtale undertegnet i Addis. Blekket var knapt tørt før rapporter om nye kamper tikket inn. Det har vært trefninger bare 10 km utenfor Juba – såpass nære at Oslo fyrte opp Skype-kanalen for å sjekke at alt var klart for en eventuell evakuering. Men det er få som venter noe angrep på Juba - til det er styrkeforholdet for ujevnt.

Sør Sudan er en stat i krise. Du tror eller håper at ting har blitt bedre når du kommer tilbake. Men det motsatte er tilfelle hver gang. Pundet har svekket seg mer, prisene fyker videre oppover og desperasjonen hos Jubas befolkning er på stigende. Det tikker inn meldinger om kamper, plyndringer og ufattelig brutalitet. Vi sender kirkerepresentanter til Addis for å få fyrt opp fredsprosessen igjen.

Men fred er ikke nært forestående.