Den innviklete utviklingen

Tittelen henspeiler seg til en glimrende liten bok av Oddvar Smukkestad, som jeg leste med stor iver på slutten av nittitallet. Jeg var på stadige jobbintervjuer hos bistandsorganisasjoner og tenkte at litt økonomisk teori måtte kompensere for manglende erfaring i felten. Det gjorde ikke det.

Vi hører jo stadig om mislykkede bistandsprosjekter og mange kritiske røster til vår hjelp til Afrika. Men det har samtidig vært en lang og kronglete vei for økonomene for å finne ut hvordan dette nå egentlig henger sammen. Suksessraten er kanskje vanskelig å få øye på. Det startet etter krigen. Optimismen var stor og vekstmodeller regjerte i dette helt nye fagfeltet som handlet om utviklingsøkonomi. Overføring av arbeidskraft fra jorbruk til industri var nøkkelen og ved framvekst av en moderne sektor ville veksten skyte fart. Helt til det ble mangel på arbeidskraft i jordbruket og så ville også den sektoren skyte fart, i denne deilige positive spiralen, som vi økonomer er flinke til konstruere.

Slik gikk det ikke og på sekstitallet var det endel som stilte spørsmålstegn ved den vestlige vekstteori, og mente den ikke passet så bra for Afrika eller den tredje verden. Teoriene fra sent sekstitall var sentrale da jeg i studietiden med stor iver leste Marxistisk økonomi og statsteori som et av mine hovedfag. På handelshøyskolen! (Hvordan havnet jeg egentlig som bokholder?) Nuvel, Samir Amins svenske oversettelse "Den globale kapitalackumulationen" var tunge saker, men den sitter fortsatt klistret i hjernebarken. Det globale kapitalistiske systemet er delt i en senter- og en periferikapitalisme. Det skjer en verdioverføring fra en statisk periferi til et dynamisk sentrum via eksport av billige råvarer og sementering av lønnsnivå og etterspørsel i periferien. Dette er avhengihetsskolen med fokusering på de eksterne forhold i utviklingsøkonomiene og løsningen for u-landene er et totalt brudd med senterkapitalismen. Dette var ny-marxisme, ideologiene stod i sentrum, kald krig mellom øst og vest og alle måtte velge side – for eller mot den globale, kapitalistiske utbytting.

 På sytti- og åttitallet kan man litt enkelt si at de to skolene nærmet hverandre. Strukturalisme tror jeg begrepet var og Gunnar Myrdal var sentral. Tiden for de endimensjonale løsningene var over – ja, verdenshandelen er urettferdig, ja, det er mulig å få utvikling innenfor et kapitalistisk system. Men kanskje det viktigste er erkjennelsen av at samspillet mellom økonomiske, sosiale og politiske forhold er viktige i utviklingsprosessene. Og la meg legge til - utvikling er en vanskelig affære. Dette høres selvfølgelig banalt ut og jeg er litt summarisk i mine refleksjoner, men det krevde noen kubikkmeter papir for å komme dit.

Åttitallet var også Milton Friedman, pengemengdeteorien og Reagan/Thatcher. Markedsliberalisme og kritikk av statlig styring stod i sentrum. Keynes er død (hele vår økonomiske politikk etter krigen er inspirert av Keynes, helt til inflasjonen på syttitallet ikke lenger kunne forklares i Keynes modeller) og det rettes en kraftig kritikk mot utviklingsøkonomer. En oppblåst offentlig sektor i u-landene, ensidig satsing på gigantiske prestisjeprosjekter og u-landenes rigide kontrollsystemer, som hindret fri handel og fritt marked. På mange måter representerer markedsøkonomene den samme svart-hvite tenkning som de revolusjonære fra sekstitallet. Verdensbanken var kjapp med å adoptere de nye ideene og vi fikk et sett med vilkår for å oppnå kreditter og lån. Nedskrivning av valuta, nedskjæring av offentlige budsjetter, deregulering av priser og privatisering av offentlig virksomhet. Russland er et godt eksempel på hvor galt det kan gå, når IMF og Verdensbanken sitter i førersetet. 1. januar 1992 er Russland plutselig blitt en fri markedsøkonomi. Strukturelle lån, sjokkterapi og det store sprang fremad, skulle friskmelde Russisk økonomi på noen få år og gi bedre levevilkår for folk flest. Åtte år senere kollapser den russiske økonomi og valuta, etter en inflasjon på tusenvis av prosent og en industrisektor som produserer om mulig ennå flere ubrukelige varer enn under kommunistperioden. Noen har beriket seg grovt i prosessen og scenariet er ikke ulikt det vi har sett i mange utviklingsland. Det pumpes inn penger som skal kanaliseres fra topp til bunn, man tror det frie markedet raskt vil bringe velstand for alle, og sjokket eller det "big push", skal gi deilige spiraleffekter for hele økonomien. Det virket ikke på femtitallet og det virker ikke nå heller.

En tredje utviklingsvei har dominert norsk teori på nittitallet. Innholdet i utviklingsprosessen er det viktige – mennesker skal settes i sentrum sammen med lokalsamfunnet og det sivile samfunnn. Behovsorientering, lokal bærekraft, økologisk balanse og selvbestemmelse er sentrale begreper. På mange måter et oppgjør med både den politiske makt, staten og den økonomiske makt, markedet. Utvikling må skapes fra bunnen, for og av de det gjelder.

 

Virker det ?

Ja, mye virker. Det er hopetall med vellykkede prosjekter i bistands-sammenheng som har gitt bedring av livsvilkår for mange. Nye muligheterog nytt håp. Men min agenda i dag er ikke småskalaprosjektene. Heller ikke nød- og katastrofehjelp. Men mine makroøkonomiske refleksjoner og den massive kritikken mot vår vestlige bistand. Det er UD og NORAD som setter premissene for norsk bistand og det er de store ambisjonene og de svulstige ordene, som blir problematiske. I tråd med FNs og politikeres utopiske visjoner. Da Jan Egeland skulle skulle overta som ny NUPI-sjef, uttalte han at at vi nå for første gang i historien har en generasjon som kan gjøre slutt på alle kriger og avskaffe verdens sult og fattigdom. Svulstigheter hentet fra hybrisens elitedivisjon.  Det er selvfølgelig  ingen ting i veien med målene – avskaffelse av ekstrem sult og fattigdom, jevnere fordeling av ressurer osv. Men det forutsetter jo at bistand på et nasjonalt nivå hjelper. Mye tyder på at det er svært vanskelig å finne en sammenheng,  og det er etterhvert ganske godt dokumentert. Effektiv bistand krever noen forutsetninger i mottakerlandet for at vekstimpulser skal ha effekt. Finnes ikke disse forutsetningene, virker ikke bistanden eller den gjør vondt verre. Er forutsetningene til stede, får man utvikling også uten bistand. Forutsetningene jeg snakker om handler bl a om et fungerende byråkrati, forutsigbare rettsregler, regimer som er ansvarlige overfor befolkningen, fravær av krig, et organisasjonsliv – mao alle disse elementene som utgjør grunnlaget for hva vi oppfatter som en velfungerende stat. Det er vel dokumentert at dette har vært en langvarig prosess hos oss og jeg tror vi må erkjenne, etter 50 år med bistand og tyve tusen milliarder kroner senere (NOK 20.000.000.000.000,-), at det er uhyre vanskelig å påvirke stater gjennom inngrep utenifra. I stedet har bistanden ofte fått negative konsekvenser – beriket landets eliter og byråkrati, redusert ansvar for egen utvikling og ødelagt lokale markeder.

Nulltoleranse for korrupsjon er et flittig, brukt begrep i denne bransjen. Korrupsjon er en samfunnsform og ikke bare en uskikk, var det en som uttalte. Det er i alle fall slik at forpliktelser overfor klan, slektninger og venner, er helt annerledes enn overfor fremmede, og svært forskjellig fra vår egen kultur. Dette gjelder uansett kontrakter og regelverk. Det er heller ikke lett å kontrollere regnskaper når du mangler en pålitelig revisjonsbransje. Det kan jeg snart skrive bok om fra Sudan. Jeg så på revisjonsberetning og årsregnskap til en av våre partnere. Beretningen var ren og pen, som vi sier, men det skurret litt at det var åpenbare summeringsfeil i årsregnskapet. Jeg hadde nettopp fått kontakt med en engelsk revisor (tror det er den eneste utenlandske revisoren i Sudan) og som tidligere har vært partner i Deloitte & Touche. Han fikk oppdraget med å se på Partnerens regnskap og kontrollprosedyrer. Den 40-siders rapporten fikk nakkehårene til å stritte etter halvannen side. Etter 25 sider angret jeg dypt og inderlig på at jeg hadde engasjert mannen – det luktet mye bråk og mye arbeid. Det er ikke nødvendigvis fordi det er korrupsjon eller juks, men systemene er rett og slett ikke reviderbare etter vår standard. Det utrolige er jo, at legger du frem et revidert regnskap kjøper alle det, overalt i verden inklusive Norge -  styrer, donorer og myndigheter. En revisjonsberetning uttrykker kun en mening, en oppfatning- den gir knapt nok en eneste garanti og her nede kan du like gjerne kjøpe den på nettet! Merkelig hvordan revisorbransjen, selv etter Enron-skandalen, har denne doktorale autoriteten.

Men, kjære leser, natten er her snart og jeg er neppe i stand til å redde verden verken med teorier eller mine små, praktiske erfaringer fra Darfur. Derimot er konsentrasjonen vendt mot en nært forestående Herre-tur til Egypt med Tom B., der jeg i alle fall kan redde en ulmende tørste.

 

Nyala, 21. oktober 2007

Arbeidsforhold

Finance department
Du lurer kanskje på hvem jeg jobber med? Vi er syv i Nyala som prøver å holde styr på 15 mill. dollar, fem utekontorer, tre partnerorganisasjoner og 360 ansatte. DERO yter bistand til titusenvis av flyktninger og også vi i Finance kan se at vi gjør en forskjell. Krav til dokumentasjon og signaturer er grenseløs inntil det komiske, og hvis du tror at donorpenger flyter fritt og uhemmet, kan jeg forsikre deg om det motsatte.  Vi rapporterer tilbake til et nettverk av verdens kristne organisasjoner. Finance er KN's ansvar – derfor er vi tre Skandinaver i denne avdelingen. Resten av den utenlandske staben er rekruttert fra London.

Ståle, Magne og Steen

Steen er vår danske venn, som tar seg av den danske folkekirkens ECHO (EU) prosjekt i Darfur. Bistand er jo ikke helt gratis, når prosjektene skal følges opp av egne finansfolk. Men EU stiller skrappe krav og i starten var det ganske kaotisk her. (Myndighetene gir gladelig gode doser med millioner til regimene i Afrika (bilateral støtte, heter dette) uten særlige føringer på pengebruk, men kanaliserer de en krone til NGOer er pendelen i det andre hjørnet) Nuvel, han er en del av teamet og har en menneskealder bak seg i denne industrien. Er en uvurdelig støtte i vår ganske komplekse virkelighet og har alt det temperamentet jeg mangler og som jeg av og til desperat ønsker. Han er et oppkomme av humør og gags og gir meg uttallige latterkuler i løpet av en dag. Han har begynt på sitt tredje liv med ung kone og barn i Albania. Sitter uhemmet på Skype i vårt åpne kontorlandskap  og sier "I love you" til den unge fruen og taler kosedansk med det lille barnet på fire. Det undrer meg fortsatt hvordan han overlever uten dansk øl og flæskesteg, men noe kan tyde på at han kanskje har fått sin porsjon!

Ståle er norsk (fra distriktene et eller annet sted, men det går nogenlunde greit uten tolk(!)) og har jobbet et år for DERO i Khartoum. Jeg var nok ganske skeptisk da jeg hørte han hadde fått denne jobben – riktignok økonom, men helt uten regnskapserfaring. Men han er et skikkelig arbeidsjern, nysjerrig, vitebegjærlig og er blitt en uunnværlig høyre hånd for meg. Et helt uproblematisk lynne og tilpasser seg alle forhold. Han følger opp våre lokale medarbeidere og driver kompetanseoverføring i praksis. I tillegg har han ansvaret for avstemming av et utall mellomregningskonti – den mest kjedelige og utakknemlige oppgaven du kan få i en regnskapsavdeling. Men han overtar stadig nye oppgaver så jeg håper jeg snart er arbeidsledig.

Alec er dinka. Godt fyllt opp med gull, mascara og tung parfyme. Er fra sør og kristen, som dere sikkert kan se av måten å kle seg på. Det var perioder, ganske ofte også,  hvor jeg mente klesavdelingen på H&M hadde vært et noe bedre jobbvalg enn Finance. En litt sporadisk interesse for arbeidet, forkjærlighet  for laange mobilsamtaler og innimellom hodet på pulten for å sove. Men det er på bedringens vei. Kjapp i replikken og klar i hodet. Hun er ganske åpen på at hun ble verdsatt til 120 kuer da hun giftet seg. Tilsvarer 12.000 dollar. Dinkakvinner verdsettes bl. a. etter høyde og utdanning – og selv om hun scoret topp på utdanning er hun for lav (1,75) etter deres standard. Hun ler hjertelig over at ektemannen er neddynget i gjeld og har fått 10 års avdragsbetingelser.  Hun spurte meg en dag hvor gammel jeg var og jeg repliserte med å spørre hva hun trodde. Midten av syttiårene svarte hun uten å blunke. Vanligvis er det neppe en særlig lønnsfremmende uttalelse, men jeg velger å tro at i denne kulturen er det et stort kompliment. Her verdsettes modenhet og klokskap, som bare de aller eldste har tilegnet seg! J

Mubarak er den tiltenkte kronprins i avdelingen. Han er arbeidssom og dyktig og helt

uunnværlig for meg som bindeledd til organisasjonens historie og kontakten med de lokale. Har begynt å få denne grosserermaven  som Sudanesiske menn med god stilling gjerne har. (Hvis du har lurt på hvorfor mange afrikanske ledere er kjempestore og fete, er magens størrelse et symbol på evnen til å fø ditt folk.) Driver litt kremmervirksomhet på si (noe jeg har stor sans for) og eier en tuk-tuk drosje og skal kjøpe noe land nordvest for byen. Husk alltid å ansette dine fiender (i.e. arabere) sier han til meg, så unngår du masse konflikter med den gruppen. Gutten har mao fått med seg mye livsvisdom allerede. Styrer alle lønningene og betalinger og mye av det daglige arbeide. Han gir meg dessuten uvurdelige tips på pengenes uransakelige veier i Sudan.

Fatima er avdelingens skjønnhet. Godt humør, rolig og med et tempo som ville fått min lett

(!), utålmodige datter til gå fra konseptene etter svært kort tid. Hvis jeg får tilbakemeldinger på oppgaver jeg har gitt henne, har jeg i mellomtiden garantert glemt hva det dreiet seg om. Men hun puncher tålmodig ivei på våre mange bilag. Hun er nygift med en sudanesisk kollega i DERO og venter barn i februar. Som Darfur'er slipper han unna den store medgiften – han mente 50 pund var en grei pris for kona (!?) De unge og utdannede sudaneserne har sjelden eller aldri mer enn en kone.

Swaka er på ferie og brullypsreise og koser seg i Khartoum av alle steder. Han har et lite kott av et kontor, uten vinduer og med en gigantisk safe

som fyller det meste av rommet. Han er cashier og er tidvis ansvarlig for en anseelig mengde kontanter. Som alle de andre lokale har han vært her nesten siden operasjonen begynte. Når utestasjonene begynner å få pustebesvær og kasseoppgjørene blir sene, er Swaka er en fleksibel mann å sende – i alle fall før han giftet seg.

Arbeidsforhold
Tenk deg at strømmen går på kontoret ditt. Det skjer kanskje en gang i halvåret, du har mistet det du jobbet med og halve byen er lammet. Aftenpostens aftennummer bringer intervjuer med de impliserte og det blir noen refleksjoner over hvor sårbare vi er. For ikke å snakke om hvis mobilnettet faller ut. Rasende abonnenter blandet med  noen populistiske stortingspolitikere, øser sin kritikk over udugelige Netcom eller Telenor. Tenk deg så at strømmen går 20 ganger pr  dag. Når strømmen er der, er spenningen tidvis for lav til å lade UPS-ene og fyre opp utstyret. Elektroniske komponenter som brenner opp pga strømsjokk. Sikringsbokser som tar fyr. Og jeg mener skikkelig fyr med flammer.  Et tynt sandlag som er over alt og som spiser seg inn i  laptopen din og som ganske ofte gir denne høyfrekvente lyden fra harddisken - diskcrash. Stakkars deg om backupen er gammel eller glemt. Du blir gledelig overrasket hvis du har kontakt på en av våre to mobiltelefoner. (vi har alle to abonnement) Du trenger kontanter til lønninger og har beviselig 1 mill. dollar på kontoen. Men banken har ikke penger og selv en beskjeden lommetyv ville gråte over synet av det t

Mubarak, Alec. Ayen (Fin mgr i Sudan Aid) og Magne

omme hvelvet. Tomt, nil, nothing! Bank of Khartoum, Nyala office! Du har svart på en lang og tung e-mail med fire røde utropstegn, bare for å oppdage at nettet er borte og mailen din kanskje blir sendt i morgen eller overimorgen eller i neste uke og Oslo blir forbannet over sendrektigheten til denne Head of Finance. En vifte i taket som blåser glovarm luft på ditt overopphetede hode, svetten som siler og du lurer på hvorfor Tylø har innredet en badstu i kontoret ditt. Det regner og du lurer egentlig på hvorfor taket er der. Det virker mer som et sprinkleranlegg og du vasser rundt med 5 cm vann på kontorgulvet, mens du febrilsk prøver å redde maskiner og papirer. Små frosker som spretter rundt i kontorlandskapet og musefamilien gnag-i-vei, som elsker USB-kabeln til printeren din. Et EU-organ i Brussel lurer på hvor i h.. et bilag fra 2004 er, hva er problemet and how hard can it be? Og du vet at du aldri kommer til å finne det, det er borte, ødelagt, full av sand eller vann og ønsker av hele ditt hjerte at den grå mannen på sitt feite Brussel-kontor med sin overvurderte gasje og ignorante e-mailer, kan tvangsplasseres på et kontor i Nyala og lete etter det dustete bilaget sjæl. Goin' down. Når du endelig kjenner fast grunn og sparker fra, er det for å finne ut at det var kvikksand i bånn.
 
Misunnelig? Hehe - det er jo ikke alt dette hver dag. Men tidsfrister, rapporteringsfrekvens og antall rapporter er som i et multinasjonalt, amerikansk konsern. Av og til gir jeg ganske enkelt opp, fyrer opp iPoden og går en tur i stedet. Uansett må du finne humoren i det. Ellers overlever du ikke.