The Royal Norwegian Embassy in Juba

Norske utenriksstasjoner hadde ikke det beste rykte blant norske bistandsarbeidere tilbake på 80- og 90-tallet.  Utestasjonerte nordmenn, for ikke å snakke om turister, fikk klare seg så godt de kunne på egen hånd. Ambassadene hadde tross alt viktigere oppgaver enn å surre med nordmenn og deres ofte selvforskyldte problemer. Er det ikke en sjømannskirke her? 

Jeg vet ikke om Juba er unntaket – egentlige tror jeg holdningene hos ambassadene også er endret de siste 25 år. I Juba er i alle fall ambassaden eller egentlig ambassadørens residens et viktig møtepunkt for skandinaver. En eller annen norsk konsul (før selvstendigheten og før ambassadestatus) bygde et svømmebasseng i residensen. Du skal være ganske unorsk i tilnærmingen når du prioriterer et svømmebasseng i en by som skriker etter alt – ikke minst vann. «Dette er beviset på at vi skal bli i Juba» argumenterte konsulen. Det er riktignok det vi pleier å si i velkomsttaler når vi har svidd av noen av felleskapets penger på biler eller bygninger, men det er jo temmelig devaluert verbal verdi. Alle vet jo at slike beslutninger omgjøres med et pennestrøk en sen nattetime i en stortingskomite. Men – og her kommer ovasjonene til denne spesielle utenriksstasjonen – hver søndag mellom to og fem på ettermiddagen er alle skandinaver eller skandinavisk talende invitert til lun samtale ved bassengkanten. Jeg glemmer gjerne konsulens mangel på realitetsorientering – poolbesøk er absolutt en av favorittaktivitetene i Juba. «Nå sliter hjelpeapparatet» sier jeg og velter meg ut i et herlig, forfriskende basseng. Og sannelig – selveste ambassadøren, Tone, kommer med nytraktet kaffe og hjemme bakst til store ovasjoner fra de fremmøtte- skandinavisk politi, forsvaret og NGO-ansatte. Uten å ha det minste empirisk belegg, tror jeg kanskje dette skiller oss fra engelske eller franske ambassader!

Den nye ambassadøren fortsatte den gode tradisjonen sist søndag. Det vanket kaffe og nydelig kringle, men denne gangen var det visse føringer på serveringen. En haug av flat-pakkede IKEA-møbler skrek aggressivt etter montering. Gunnar (ambassadøren) hadde forsøkt å få de lokalansatte til å forestå monteringsarbeidet, men her er det kanskje et skandinavisk gen som mangler hos afrikanerne. Det er riktignok et gen som er utviklet i smerte, raseri og frustrasjoner – gjennom lange weekender med kompliserte bruksanvisninger, manglende deler og gjerne en kritisk verbal partner som hadde alle løsningene. Men det er lenge siden og nå har IKEA-pakkene en tendens til å være komplette. Jeg fikk omsider skrudd opp en stol – definitivt ikke den første som var ferdig, men nå er det heller ikke IKEA-skruing som definerer min personlighet. 18 stoler, noen bord og to parasoller på en time. Ikke verst! Det er alltid hyggelig når forsvar og politi kan brukes til noe fornuftig!
 

Etter poolbesøket tilbringes gjerne resten av ettermiddagen på takterrassen til James hotell. Det høyeste bygget i nabolaget og med strålende 360gr utsikt over Juba. Det er en ganske utbredt teori at det finnes kun ett sentralkjøkken i Juba, som leverer samme mat til alle restaurantene. Ok - det er kanskje ikke de store kulinariske løftene og mye smaker av det samme, men når du sitter på takterrassen med en iskald Tusker, solen synker blodrød ned i Nilen og den svale brisen gjør tretti grader akkurat passe – da er det ganske så okey å være i Juba. J

Kamper i Juba

Fredag 8 Juli 2016. Vi har sendt hjem de ansatte tidlig denne fredagen. Dagen før ble flere soldater drept ved en kontrollpost på veien ut av Juba. Et par, tre kilometer vest for staff house. Situasjonen er spent og det kan være en fordel å komme hjem i god tid før det blir mørkt. Jeg har konferert med noen lokale, gitt melding til Anne (direktøren som er på ferie) og Oslo at vi gir oss tidligere. Vi lukker og slukker kl 15:00 og drar på Vamp for å proviantere. Vi skal uansett ikke ut av huset før etter uavhengighetsdagen. En ualminnelig klok beslutning skulle det vise seg. Hadde vi dratt hjem til vanlig tid hadde vi havnet midt i skuddlinjen foran State House. (rundt halv seks starter skytingen og vi forlater vanligvis kontoret 17:30 og State House er to kvartaler unna)

Jeg skyper med Karianne på hovedkontoret. Hun skal ha tak i noen rapporter på en fredags ettermiddag og jeg vet jo at alle behov som dukker opp i Oslo skulle helst vært levert dagen før. Plutselig begynner det å smelle rundt oss – en ganske intens skuddveksling som nok høres nærmere ut enn det faktisk er. Jeg skriver til Karianne at det er litt vanskelig å holde konsentrasjonen siden det skytes ganske heftig i nabolaget. Hun er ikke sen med å ringe meg. Derved blir hun også min kontaktperson de nærmeste dagene. Karianne – som ikke har en bråte løsninger der det egentlig ikke finnes noen - som ikke tar deg gjennom hundre checklister for å minne deg på alt hva du skulle ha gjort, og som er akkurat passe strukturert, medfølende og redd til å hjelpe deg igjennom situasjonen. Som dropper feriestarten for å være min kontakt til Oslo. Og ikke minst – hun kjenner Sør-Sudan, staff house og de ansatte etter mange besøk her.

Det har vært spent i flere uker. Vår ryktebørs nummer en er Restaurant Bedouin. Her er piloter, forretningsfolk, expats og noen få lokale. Og den katolske presten Dan Eiffe som ledet Norsk Folkehjelps operasjoner i Sør-Sudan på nittitallet. Her er det litt som i TV-serien Cheers – «everybody knows your name» I alle fall kollega Snorres navn – han er noe mer frempå enn undertegnede og konverserer ivrig med alle. Men serveringsdamen kjenner meg i alle fall (!) og Rita kommer umiddelbart med en iskald White Bull når jeg entrer barkrakken. Dan har nære kontakter til presidenten og har aldri vært mer nervøs for sikkerhetssituasjonen. Det er ikke helt lett å tolke det konkrete budskapet, men det stemmer ganske godt med hva andre kilder forteller oss.

Skytingen ved State House (J1) varer i nærmere halvannen time denne fredags ettermiddagen. Salva Kiir og Riek Machar har et krisemøte inne i bygningen for å unngå at situasjonen etter skytingen ved kontrollposten dagen før skal eskalere til noe mer. Det er i alle fall den offisielle versjonen. Noe tyder på at kampene startet ved en tilfeldighet og Maren Sæbø fortalte meg denne versjonen: Livvaktene til Riek Machar og presidentens livgarde krangler om parkeringsplasser inne på området. En offiser fra SPLA-iG fiker til en kvinnelig soldat fra SPLA-iO. Kollegaen til kvinnen skyter umiddelbart offiseren som slo. Derved er blodbadet i gang og kampene inne i forgården sprer seg til veien utenfor (Ministry Road) hvor en rekke soldater fra de to fløyene er plassert. Forsterkninger fra Riek Machars styrker ankommer etter hvert i pick-up’er med sine mitraljøser, men da er mye tungt artilleri hos regjeringshæren kommet på plass. Det finnes ingen dekning og likhaugen bare vokser. De seneste tallene anslår at nærmere 300 døde i skuddvekslingen.

Uavhengighetsdagen forløper helt rolig med bare litt spredt skyting. Min kollega Diana er klar på at hun gjerne skulle ut fortest mulig og jeg bestiller en flybillett til henne til Nairobi neste dag. Det flyet kom aldri til Juba. På søndag snakker jeg tidlig med Gunnar på ambassaden. De har flyttet over til amerikanernes leir. De er klare på at situasjonen er uoversiktlig og usikker og vil evakuere så snart situasjonen tillater det. Men siden gårsdagen forløp rolig har vi jo et håp om at det er over for denne gang. Det var det ikke. Bare minutter etter telefonsamtalen med Gunnar hører vi tunge granatnedslag oppe ved Jebel området hvor Riek Machar og hans styrker holder hus. Kampene der oppe fortsetter hele søndagen og mandagen og de sprer seg til området hvor vi bor (Tompiny) – ned mot flyplassen og rundt FN-leiren. Gunnar sier militsen er blitt bevæpnet og det er særdeles dårlig nytt. Disse gutta skyter på alt og alle og de går ofte fra hus til hus for å rane, drepe og voldta.

Kule på badet

Mandag kveld annonseres våpenhvile og vi puster lettet ut. Helt til det starter en kakafoni av skudd fra automatvåpen. Det er rett utenfor porten vår og i området rundt og vi dukker ned på gulvet og kryper inn på badet. Jeg ser på NGO-skypen at noen tror det er feiring av våpenhvilen og de skyter i lufta! Gi nå disse gutta noe champagne i stedet tenker jeg. Det smeller inne på badet og en kule har kommet gjennom taket og truffet en flis. Rosie er nær ved å bli truffet. Etter hvert gir det seg, men det er ikke helt den beste sovemedisinen.

Skal vi evakuere eller bli? Det er jo ikke noen god følelse å stikke av når problemene tårner seg opp. Det er denne skamfølelsen jeg alltid kjenner på når jeg sitter på flyet fra Juba til Nairobi – vi kan alltid reise fra problemene og komme tilbake til et trygt Norge. Ja, verden er urettferdig, men jeg kjenner denne følelsen sterkere i dag. Det virker som våpenhvilen kan holde og vi føler oss ganske trygge innenfor murene. Men samtidig er dette den farlige perioden. Det finnes ikke lenger forsyninger i Juba – alle butikker og markeder er tømt for varer og nå er soldater og mobben på jakt etter mat og verdisaker. Da er våre boliger et ettertraktet bytte. Samtidig vet vi ikke helt hvem som styrer denne byen lenger og hvem, om noen, som har kontroll med Juba. Jeg ringer Nina i DCA og vi bestiller evakueringsflyet fra Planes of Africa. (Etter forrige krise i 2013 har vi og noen andre NGO’er et evakueringsfly i beredskap)

Jeg ser på Skype-forumet at du bør helst være forhandlingsekspert for å tråkle seg gjennom aggressive og ganske brutale kontrollposter. Men hva er trikset ? – resitere Koranen på arabisk fungerer ikke her,  men jo - jeg må lære meg noen fraser på Dinka. Språk kan være en veldig konfliktdemper og jeg ringer Dhieu og ber han komme opp i hovedhuset (han bor i nabohuset og er Dinka) En times pugging, notering og trening og jeg har lært meg noen både viktige og uviktige setninger.  «Vi har problemer med forgasseren» kan jo være greit å kunne på Dinka(!) Jeg prøvde meg på sikkerhetsvakten vår og det fungerte på han. Han lo så han ristet. Det var egentlige den eneste praksisen jeg fikk. Alle kontrollposter var borte fra veien til flyplassen. 

Juba International Airport - en av de mest kaotiske flyplasser i verden, er denne morgenen forvandlet til disiplinerte køer som sluses gjennom flyplassen ganske så effektivt. Riktignok må jeg putte 550 Sør-Sudanske pund (ca 100 kr) i en enorm svart plastsekk full av penger, men jeg tror jeg kan leve med det. Vi tar av 09:45 i en Fokker 50 på vei til Nairobi.

35 000 er flyktet fra hjemmene sine under kampene om Juba. De har søkt tilflukt hos familie, kirker og i FN sine leirer. Og det er en stri strøm av flyktninger til Uganda. Når mange samler seg på små flater bryter det gjerne ut kolera. Også i dette tilfellet. Husk at Juba har ingen sentral vannforsyning eller kloakksystem. Vannet hentes stort sett fra Nilen og hvis du som nordmann prøver å drikke det vannet kan jeg garantere noen smertefulle dager. Kirkens Nødhjelp har boret og rehabilitert brønnhull i Juba den siste måneden. Og vi har levert tepper, utstyr og hygieneartikler. Nå handler det om å tilrettelegge for at de kan dra tilbake til hjemmene sine.

Mange sivile har mistet livet i kampene, men dette er tall som aldri vil bli offentliggjort. Brutaliteten kan være hinsides det du orker å tenke på. Det så vi fra AU-rapporten om kampene i nord, vi hørte om det nylig etter kampene i Wau og det kommer langsomt frem i fortellingen om Juba også. Det er noen lidelser for dette folket som det er vanskelig eller umulig å sette seg inn i eller bli en del av. Gjennom tiår har det vært en kamp for å overleve – frykten for vold og krig, kampen for mat til familien, de mange sykdommene.  Og så er det vel også slik at vi ikke fatter hvordan de fortsatt har håp, kan gå videre, le og ha glede i livene sine.

Mange kriser kjemper om oppmerksomhet i opinionen. Nå er ikke tiden for å glemme Sør –Sudan.

Uavhengighetsdagen

På lørdag er det fem år siden Sør-Sudan ble en selvstendig stat. Man skulle tro det var duket for en storstilt feiring, men all festivitas er avlyst. Statskassa er tom! Offentlige ansatte ligger langt etter med lønninger. Nå kunne regjeringen sikkert ha svidd av en bråte pund på en durabelig feiring, selv om visse statsansatte ikke får lønninger. Det er jo ikke helt uten tradisjon i en afrikansk virkelighet. Men en ting er jo at lærere og helsepersonell ikke får lønn – av en eller annen grunn gjør det meg litt mer engstelig når soldater og politi mangler noe i lønningsposen.

Det er mer enn vanlig spent i Juba om dagen. Forrige fredag ble en offiser drept på høylys dag angivelig av National Security. For sikkerhets skyld brukte attentatmennene mitraljøsen som gjerne er montert på planet på en Toyota pick up. En ganske voldsom henrettelse.  Offeret tilhørte SPLM-iO (opposisjonen) og kilder hevder han var det femte offeret i en serie drap på tidligere medlemmer av National Security. På onsdag (Eid Al-fitr) var det utallige check-points på vei hjem og i går kveld var det heftig og langvarig skyting som kunne høres over det meste av byen. I følge Sudan Tribune var det skuddveksling mellom soldater fra SPLA og SPLM-iO og minst fire skal være drept og flere sårede. Litt senere på kvelden ble en amerikanske ambassadebil beskutt med flere runder fra automatvåpen. Det var et pansret kjøretøy så ingen ble skadet. Den siste hendelsen var bare noen hundre meter fra gjestehuset vi bor. Jeg tror kanskje vi ligger litt lavt denne weekenden uten de store byturene!

Det økonomiske sammenbruddet kommer neppe som en bombe.

Her er det lite innenlandsk produksjon og oljeprisens fall og ødelagte oljebrønner har redusert statens inntekter til et minimum. Krig er jo heller ikke helt gratis. Da jeg kom hit i august 2014 fikk jeg fire pund for en US dollar. Den offisielle kursen var 3. Forrige lørdag fikk jeg 48 pund for en dollar og nå har den offisielle kursen steget til 41. Når landets realøkonomi nærmest er ikke-eksisterende og praktisk talt alle varer importeres, er sør-sudanske pund lite å satse penger på. Prisene stiger i takt med fallende pundkurs. Hvis lønnen din er utbetalt i pund som hos de offentlige ansatte (og militære), har du store problemer. Jeg tror vaktene fra vårt lokale vaktselskap har 800 pund i måneden. Det var 200 USD da jeg kom hit. Nå er det 17. Hvis du tror det er store økonomiske forskjeller i Norge – forestill deg 17 dollar i måneden med et prisnivå på basisvarer som overgår Norge.  Det er en situasjon det kan være vanskelig å sette seg inn i hvis du bor i Norge. De fleste NGO’er som oss har knyttet lønningen opp mot US dollar. Den nominelle lønnen i pund stiger i takt med pundets fall mot dollar og gledelig nok for Sør Sudan – i våre utregninger stiger skatteinngangen fra våre ansatte i takt med pundfallet. Noen ganske krevende øvelser for å beregne det hele og lønnssystemet er et excel-ark så sprengfullt av pivot-tabeller, valutakurser og intrikate formler at jeg får angst når jeg tenker på det. Heldigvis er det mange andre ting å tenke på.

Det er en jevn strøm av dårlige nyheter fra Sør-Sudan. Senest var det kamper i Wau , mange drepte og tusenvis som flyktet inn i bushen, til FN eller søkte tilflukt i kirker. Daglig kommer det meldinger om trefninger, kvegtyverier, ran, nye flyktninger. Noe er stammestrider, noe er militsgrupper, noe er banditter og unntaksvis er det trefninger mellom soldater - SPLA og SPLM-iO. Krig er jo sjelden mellom soldater lenger – det er soldater mot sivilbefolkning og ofte med grufulle konsekvenser.  Behovet for nødhjelp stiger i takt med en ny strøm av internt fordrevne flyktninger. For et år siden ble det et veldig oppsving i ran av kontorer og internasjonale gjestehus her i Juba. Våre venner i Danish Church Aid og Finn Church Aid har begge hatt besøk av nattlige banditter. Ingen udelt hyggelig opplevelse å bokstavelig talt bli vekket med en AK 47 mot hodet. Jeg trodde det var noen år til jeg måtte ha trygghetsalarm fra hjelpemiddelsentralen, men nå har jeg en ved siden av meg i senga. Den skrur på sirenen vår og gir signal hos vaktselskapet. Jeg gjør hver kveld mine forberedelser til nattlige besøk – en litt slitt nr 2 laptop på bordet (mens min nye gjemmes vekk), passelig mengde med kontanter inkludert dollar og mine to mobiltelefoner på nattbordet. Det er dette de er på jakt etter.

Rammeverket for fredsavtalen er temmelig skjør og grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Etter at overgangsregjeringen ble etablert er det skjedd bemerkelsesverdig lite. Mye tyder på at de gamle ministre tok med seg smitt og smule av møbler, data, biler osv – ja til om med ministerienes bankkonti ble støvsugd og tømt. En av mine kilder sier at hele regjeringsapparatet er preget av likegyldighet – «they don’t care any more» sier han til meg.

Drømmen fikk ingen sjanse i Sør-Sudan.

 

Mens vi venter på dr Riek....

Riek Machar var et av de tidligste medlemmene av Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLA/M) under ledelse av John Garang (1984). Men i 1991 forlot han SPLA/M i det som har fått betegnelsen « The split» og dannet SPLA-Nasir. Et langvarig samarbeid med Khartoum-regimet endte med forsoning og nytt samarbeid med John Garang og SPLA/M i 2002. Han ble visepresident etter uavhengigheten i 2011. Som John Garang er Riek en velutdannet mann med PhD i filosofi fra University of Bradford på midten av 80-tallet.

Machar giftet seg med Emma McCune, en britisk hjelpearbeider som døde i en bilulykke i Nairobi i 1993. Boken «Emma’s war» handler om hennes forhold til Riek Machar og om Sudans borgerkriger og er en god og lettlest introduksjon til Sudans komplekse virkelighet.

Fredsavtalen ble forhandlet frem i august 2015 og allerede ved undertegningen var det en ganske uttalt misnøye fra bl a Salva Kiir. Dette var jo heller ikke den første avtalen man fremforhandlet og Implementeringen har vært preget av forsinkelser, neglisjering og stillstand. Enhver tenkelig mulighet for å forsinke eller reversere prosessen har vært gjennomført med til dels stort hell. Vi har ventet i uker og måneder på at Dr Riek Machar skulle komme, slik at overgangsregjeringen kunne etableres. Men mange ting skulle være på plass og begge parter er eksperter på trenering. Tyngre militært utstyr skulle også være tilgjengelig for opposisjonen og raketter og tanks er selvfølgelig det Sør-Sudan trenger som aller mest akkurat nå!

Rammeverket for denne fredsavtalen er temmelig skjør og grensen for den praktiske gjennomføringen er allerede på bristepunktet. Det gjør at begge parter vurderer om de omfattende kompromisser som man må igjennom for å gå videre mot en usikker fremtid, egentlig tjener ens egne interesser. Hos begge parter er det hauker som ser sine egne posisjoner bli svekket hvis prosessen fortsetter. Og selv om kanskje Salva Kiir kunne være interessert i å levere stafettpinnen til andre, kan det virke som det viktigste er å sørge for at Riek Machar aldri blir president i Sør-Sudan!

Troikaen (USA, Storbritannia og Norge) og det internasjonale samfunn har presset på for å få løsninger. Den store guleroten er selvfølgelig noen friske dollar i andre enden, men verden har forandret seg de siste seks til ni månedene og tålmodigheten med Sør-Sudan er ved å forvitre. Fokus er flyttet til Syria og flyktninger i Europa og stabile grenser er nå høyt oppe på den utenrikspolitiske agenda. Mange kommentatorer har konkludert med at fredsprosessen har feilet og at den opprinnelig avtalen er irrelevant i dagens situasjon. Men samtidig er det gjort fremskritt og innrømmelser fra begge sider som man ikke trodde var realistisk. Og begge parter innser nok at krig ikke er løsningen for deres egne økonomiske interesser eller geopolitiske standing.

Vi sitter litt stille på Staff-house denne helgen. På fredag sendte ambassaden ut rundskrivet: «Beredskapsplan for nordmenn i Sør-Sudan» og da begynner man jo automatisk å sjekke evakueringsbagen.  Men det er mer et uttrykk for at situasjonen er uforutsigbar. Det er tusenvis av Nuere i FN’s leire i Juba og hatet hos mange til de regjerende dinkaer er intenst og voldsomt. Machar ønsket en stor offentlig velkomstseremoni og da kan jo alt skje. Men akkurat det har myndighetene satt en stopper for.

Og i morgen kommer Dr Riek Machar.