Hjemkomst
Som alle utenlandsnordmenn skal også jeg ha en mening om hva som rører seg i mødrelandet når jeg kommer hjem. Det er slike historier som NRK-korrespondentene med lang sommerferie lirer av seg på radioen. Riktignok har jeg ikke vært borte i årevis, men selv etter etter en liten utenlandsferie får man denne trangen til å betrakte alt utenifra. Hvor smått og provinseaktig det hele virker. Hvor selvsentrert og navlebeskuende. Sannsynligvis er det slik i alle land. Og hva opptok folkedypet egentlig? Prinsessen med engleskole. Englene daler jo ned i sky og synger i all evighet sin pris til Guds ære. Erkeengler og serafer og kjeruber så jeg vidt jeg minnes fra religionstimene. Hun er jo ikke helt alene om å tro på grensesprengende greier, men du skal være ganske god, både språklig og verbalt, for å komme unna med det. Tror ikke Ari Behn gir mange gode impulser i så henseende. En dame hadde vunnet utrolige 26 mill. i Lotto. Siden det krever begrenset med hjernetrim for å kjøpe en fem-ukers lottokupong, så slipper man naturlig nok unna skatt på gevinsten også. Det gjør neppe Reiten & Co.- til gjengjeld kommer dette evinnelige våset med at de er på jobb 24 timer i døgnet. At de fortjener det. Det er visst skrevet nok om de sakene, men det er i alle fall mye spaltemetre på hvordan skaffe seg enda mer av det eneste vi har altfor mye av. Et godt sitat husker jeg likevel fra sommerens avislesning– om hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju. Det kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive, intervjuer et menneske som ikke kan snakke, for et publikum som ikke kan lese. Trolig oppskriften på en del publikasjoner i gamlelandet.
Jeg hadde egentlig bare et mål denne første dagen. Men først måtte jeg skaffe meg noe pencillin til en lei betennelse jeg hadde pådratt meg. Ikke bland det med melkeprodukter, sa damen på apoteket. Greit nok for meg, akkurat den yoghurten skal jeg klare meg uten. Så lenge jeg kan drikke min vin i fred. Noen fortalte meg senere at alle vet at alkohol og pencillin ikke går sammen. Jeg har alltid sett på det som den siste moralske pekefinger fra legestanden. Men det er mulig de er inne på noe. Etter 20 dager med pencillin og alkohol, må jeg bare konstatere at alkoholen holdt hva den lovet, mens pencillinen var helt uten virkning. Etter fire dager i Nyala er betennelsen ved å forsvinne. Pokker at de hadde rett! Men mitt egentlige mål denne dagen er en duggfrisk halvliter på en uterestaurant. Det haster, det haster, roper Tom til servitøren. Første øl på tre måneder! For en gangs skyld reagerte servitøren på Gabler. De pleier ellers å ha en utrolig evne til å leke gjemsel med gjestene og jeg vet av erfaring at de er uslåelige i det gamet. Men denne gangen fikk jeg mitt deilige kornprodukt på rekordtid og kunne lene meg tilfreds tilbake og nyte tanken om tre uker med ferie.
Ferie
Langsom fart i Sonsbukta med ferske reker og iskaldt øl. Flatt hav som blinker og glitrer i sommersolen. Vakker kvinne sittende i baugen av min nyinnkjøpte 14 fots smykke av en båt. Mine venner er fortsatt på denne tofotsgaleien som fordrer stadig større båter. Med store motorer fyker de over havet til glede for bensinprodusentene og båtselgerne. Det gir muligheter for oss andre som ikke skal reise så langt. Jeg har "arvet" en vennebåt for en særdeles rimelig penge. Og uansett størrelse får også jeg en dag på sjøen. Avstanden til havet fra Nyala er 1600 km. Det er sand og støv og endeløse, brunsvidde sletter. Det setter seg etterhvert godt i hjernebarken. Jeg forstår plutselig suget etter blått hav i Darfur, hvordan man drømmer og lengter etter sjøsprøyten, vinden, bølgene, svømmetakene - hvordan tiden plutselig beveger seg i helt andre rytmer. Det er ikke sant at tiden er lineær, går fra venstre mot høyre, fra fortid til fremtid, rettlinjet, absolutt. Nå tenker jeg ikke så mye på Einstein- om at tiden er avhengig av den fart betrakteren har. Heller på den plass tiden tilkjemper seg i bevisstheten min. Kanskje var dagen omme før den var begynt. Men nå, fra Darfur, er 5 min i Sonsbukta med reker og kaldt øl, blitt til en uke. En dag var et helt liv.
KN
De forventer nok at jeg kommer innom. Kirkens Nødhjelp mener jeg. Det er slike kontorer hvor uteansatte føler seg skikkelig velkommen. "Kan du skrive deg inn"? Selvfølgelig – navnet kan man jo alltid dunke inn på datamaskinen. Men hva er man egentlig? Konsulent, selger, besøkende? Men hva med utekontorer? Jeg trodde et naivt øyeblikk at det var det KN eksisterte for. Eller er det mye nødhjelp i Norge? Men det var i alle fall ikke noe alternativ på innloggingssystemet. Jeg klistrer på besøkslappen og venter på føringsoffiseren. Egentlig hadde jeg tenkt å få en deilig, lang lunsj og suge inn den siste rest av frihet på Karl Johan. Men her fikk jeg såvidt kjøpt meg en sandwich i kantina, før møtekavalkaden var i gang. Det er min siste feriedag og jeg kjenner hvordan virkeligheten er ved å ta meg igjen. Donorrapporter, cash flow, revisjon, mellomregningskonti – på et eller annet tidspunkt i ferieperioden klarte jeg å slå av den brytern. Det var sannsynligvis samtidig med at jeg forstod at ferie og kriseaktige e-poster ikke hører sammen og at den kommunikasjonslinjen måtte brytes. Så viktig person er jeg nå heller ikke og det ligger utrolig mange uerstattelige på kirkegården. Men nå kommer det som en stormflod tilbake og jeg kjenner på de nervøse magetrekningene at det er mye som skulle vært gjort. Kanskje det blir godt å komme ned – sette meg ved pulten å begynne og løse oppgaver igjen.
Ma'a Salaama
Som alle utenlandsnordmenn skal også jeg ha en mening om hva som rører seg i mødrelandet når jeg kommer hjem. Det er slike historier som NRK-korrespondentene med lang sommerferie lirer av seg på radioen. Riktignok har jeg ikke vært borte i årevis, men selv etter etter en liten utenlandsferie får man denne trangen til å betrakte alt utenifra. Hvor smått og provinseaktig det hele virker. Hvor selvsentrert og navlebeskuende. Sannsynligvis er det slik i alle land. Og hva opptok folkedypet egentlig? Prinsessen med engleskole. Englene daler jo ned i sky og synger i all evighet sin pris til Guds ære. Erkeengler og serafer og kjeruber så jeg vidt jeg minnes fra religionstimene. Hun er jo ikke helt alene om å tro på grensesprengende greier, men du skal være ganske god, både språklig og verbalt, for å komme unna med det. Tror ikke Ari Behn gir mange gode impulser i så henseende. En dame hadde vunnet utrolige 26 mill. i Lotto. Siden det krever begrenset med hjernetrim for å kjøpe en fem-ukers lottokupong, så slipper man naturlig nok unna skatt på gevinsten også. Det gjør neppe Reiten & Co.- til gjengjeld kommer dette evinnelige våset med at de er på jobb 24 timer i døgnet. At de fortjener det. Det er visst skrevet nok om de sakene, men det er i alle fall mye spaltemetre på hvordan skaffe seg enda mer av det eneste vi har altfor mye av. Et godt sitat husker jeg likevel fra sommerens avislesning– om hvordan Frank Zappa definerte et rockeintervju. Det kjennetegnes ved at et menneske som ikke kan skrive, intervjuer et menneske som ikke kan snakke, for et publikum som ikke kan lese. Trolig oppskriften på en del publikasjoner i gamlelandet.
Jeg hadde egentlig bare et mål denne første dagen. Men først måtte jeg skaffe meg noe pencillin til en lei betennelse jeg hadde pådratt meg. Ikke bland det med melkeprodukter, sa damen på apoteket. Greit nok for meg, akkurat den yoghurten skal jeg klare meg uten. Så lenge jeg kan drikke min vin i fred. Noen fortalte meg senere at alle vet at alkohol og pencillin ikke går sammen. Jeg har alltid sett på det som den siste moralske pekefinger fra legestanden. Men det er mulig de er inne på noe. Etter 20 dager med pencillin og alkohol, må jeg bare konstatere at alkoholen holdt hva den lovet, mens pencillinen var helt uten virkning. Etter fire dager i Nyala er betennelsen ved å forsvinne. Pokker at de hadde rett! Men mitt egentlige mål denne dagen er en duggfrisk halvliter på en uterestaurant. Det haster, det haster, roper Tom til servitøren. Første øl på tre måneder! For en gangs skyld reagerte servitøren på Gabler. De pleier ellers å ha en utrolig evne til å leke gjemsel med gjestene og jeg vet av erfaring at de er uslåelige i det gamet. Men denne gangen fikk jeg mitt deilige kornprodukt på rekordtid og kunne lene meg tilfreds tilbake og nyte tanken om tre uker med ferie.
Ferie
Langsom fart i Sonsbukta med ferske reker og iskaldt øl. Flatt hav som blinker og glitrer i sommersolen. Vakker kvinne sittende i baugen av min nyinnkjøpte 14 fots smykke av en båt. Mine venner er fortsatt på denne tofotsgaleien som fordrer stadig større båter. Med store motorer fyker de over havet til glede for bensinprodusentene og båtselgerne. Det gir muligheter for oss andre som ikke skal reise så langt. Jeg har "arvet" en vennebåt for en særdeles rimelig penge. Og uansett størrelse får også jeg en dag på sjøen. Avstanden til havet fra Nyala er 1600 km. Det er sand og støv og endeløse, brunsvidde sletter. Det setter seg etterhvert godt i hjernebarken. Jeg forstår plutselig suget etter blått hav i Darfur, hvordan man drømmer og lengter etter sjøsprøyten, vinden, bølgene, svømmetakene - hvordan tiden plutselig beveger seg i helt andre rytmer. Det er ikke sant at tiden er lineær, går fra venstre mot høyre, fra fortid til fremtid, rettlinjet, absolutt. Nå tenker jeg ikke så mye på Einstein- om at tiden er avhengig av den fart betrakteren har. Heller på den plass tiden tilkjemper seg i bevisstheten min. Kanskje var dagen omme før den var begynt. Men nå, fra Darfur, er 5 min i Sonsbukta med reker og kaldt øl, blitt til en uke. En dag var et helt liv.
KN
De forventer nok at jeg kommer innom. Kirkens Nødhjelp mener jeg. Det er slike kontorer hvor uteansatte føler seg skikkelig velkommen. "Kan du skrive deg inn"? Selvfølgelig – navnet kan man jo alltid dunke inn på datamaskinen. Men hva er man egentlig? Konsulent, selger, besøkende? Men hva med utekontorer? Jeg trodde et naivt øyeblikk at det var det KN eksisterte for. Eller er det mye nødhjelp i Norge? Men det var i alle fall ikke noe alternativ på innloggingssystemet. Jeg klistrer på besøkslappen og venter på føringsoffiseren. Egentlig hadde jeg tenkt å få en deilig, lang lunsj og suge inn den siste rest av frihet på Karl Johan. Men her fikk jeg såvidt kjøpt meg en sandwich i kantina, før møtekavalkaden var i gang. Det er min siste feriedag og jeg kjenner hvordan virkeligheten er ved å ta meg igjen. Donorrapporter, cash flow, revisjon, mellomregningskonti – på et eller annet tidspunkt i ferieperioden klarte jeg å slå av den brytern. Det var sannsynligvis samtidig med at jeg forstod at ferie og kriseaktige e-poster ikke hører sammen og at den kommunikasjonslinjen måtte brytes. Så viktig person er jeg nå heller ikke og det ligger utrolig mange uerstattelige på kirkegården. Men nå kommer det som en stormflod tilbake og jeg kjenner på de nervøse magetrekningene at det er mye som skulle vært gjort. Kanskje det blir godt å komme ned – sette meg ved pulten å begynne og løse oppgaver igjen.
Ma'a Salaama
 |
| Fra Kubum (arabiske stammer) |
