End of mission

KALMA CAMP
On 25th August 2008, violent clashes erupted at the Internally Displaced Persons (IDPs) camp of Kalma, near Nyala, the capital city of South Darfur, between military and police units of the Government of Sudan (GoS) attempting to forcibly enter the camp for executing a search warrant for weapons and drugs allegedly in the camp, and its residents. UNAMID WEBSITE Aug 27^th 2008

Kalma camp ligger 25km utenfor Nyala. Den er en av de største IDP leirene i Darfur med omkring 90.000 innbyggere. Som mange andre leire er det flere stammer som er trengt sammen på små flater og den har vært en av de mest voldelige i Sudan. Plasseringen nær Nyala flyplass har gjort myndighetene særdeles nervøse for at det skulle være rebellgrupper og våpen inne i leirene. Bakke til luft raketter har vært brukt av JEM (en av de store opprørsgruppene) nær grensen mot Chad og da et UN helikopter gikk i bakken for et par uker siden, var myndighetene kjapt ute og anklagde rebellgrupper i campen for å ha skutt det ned. Det var nok neppe sannheten, men heller et ledd i mediekampen om Kalma. Denne mandags morgenen rullet 60 militære kjøretøyer opp foran leiren og politi og sikkerhetsstyrker gikk inn for å lete etter våpen. Det oppstod tumulter og minst 31 mennesker ble drept deriblant syv barn og 10 kvinner (UN). Mine kilder sier 47 og flere enn 100 sårede. Skuddvekslingen varte i to timer og en rekke sårede ble brakt til hospitalet i Nyala. Flyktningene nektet å bringe de døde ut av leiren og det tok mange dager før de kom i jorden.  Flykapringen av et Sun Air fly to dager senere ble sett på som et forsøk på å vri mediefokuseringen over på noe annet. Statsråden for landbruk i South Darfur gikk av i protest over massakren i Kalma leir og en rekke myndighets-personer trakk seg fra stillingene sine. Statsråden ble forøvrig utsatt for et attentat for bare et par uker siden og sjåføren hans ble drept. (han kjørte selv og sjåføren satt ved siden av)

Majoriteten i leiren er fra Fur-folket og det hersker en innbitt skepsis mot politi og miltæret. De er heller ikke stasjonert i leiren eller i umiddelbar nærhet som det er vanlig i Darfur, men holder seg normalt på betryggende avstand. UNAMID har en politistyrke inne i leiren og det er fortsatt NGO'er som jobber her inne. Norsk Flyktningehjelp drev Camp Management i Kalma og det er en balansegang mellom flyktningenes behov og myndighetene skepsis som er vanskelig eller umulig å kombinere. De ble da også kastet ut av Kalma og Darfur for et par år siden.  Det er alltid mye uroligheter når myndighetene går inn i leirene  på jakt etter medlemmer av rebellgrupper og våpen. Dette skjer i alle campene og det er kanskje ikke rart at mistenksomheten mot myndigheter og politi er  uten grenser. Flyktningene har tross alt mistet en rekke familiemedlemmer og alt de eide på grunn av Khartoum-regjeringens politikk i Darfur. (slik de ser det.)

Vi har fått besøk. En representant fra UD og en fra den norske ambassade i Khartoum. De ønsker å besøke Kalma camp og vi sitter inne hos lederen for HAC Nyala for å få underskrift på reisedokumenter. Det er en politikontroll på veien til Kalma og ingen slipper forbi uten denne tillatelsen fra HAC. Direktøren er synlig irrititert over at alle skal til Kalma. Denne leiren er ikke akkurat noe vindu til IDP- leire som myndighetene ønsker skal presenteres for verden. Og siden Kalma camp er den mest mediefokuserte av alle, er han lite samarbeidsvillig. Jeg skjønner etterhvert at det var et stort feilgrep å engasjere seg i dette. UD og ambassaden kan vise tenner og har en helt annen forbindelse inn i FN-systemet. NGO'er som NCA bør helst holde kjeft og ikke assosieres for tett opp til det offisielle Norge. Det er absurd, men en del av virkeligheten i Darfur. Vi får til slutt tillatelsene, men vi får tak i en bil fra UNAMID i stedet for NCA til å frakte damene inn. Jeg velger å holde meg i Nyala og får heller drive litt skade kontroll hos HAC i neste uke.

DONASJONER
Vi har 33 feite Landcruisere – kjøpt inn i starten av en nødhjelpsoperasjon hvor pengene sitter løst i foret. Utstyrt med to sambandsradioer og en enorm antenne. Riktignok er antallet på vei nedover etter rebellgruppers stadige jakt på biler og cash. Men praktisk talt alle de resterende står nå på bukker uten hjul pga ransfaren og vi kjører rundt i slitne, lokale ris-kokere av typen Toyota Hiace. Til glede for lokale bileiere som plutselig har fått en ny inntektskilde.  Det er i slike tider at økonomisjefen finner ut at vi egentlig ikke trenger særlig mange biler. Egen bil til direktøren (!) – hallo , dette er ikke akkurat Statoil/Hydro. Under normale forhold ville man jo lagt de ut for salg og fått tilbake noen kroner. Men i dette finurlige systemet som handler om fritak for import-toll, HAC og lokale og sentrale myndigheter, er det desverre ikke slik at vi råder fritt over bilene. HAC har den egentlige råderetten over alla aktiva den dagen vi drar herfra eller prøver å finne andre som kan ha glede av bilene.  Vi har hatt et meget godt forhold til Helseministeriet i South Darfur og donerte en ambulanse til Kubum hospital for tre måneder siden. I går  skulle jeg overlevere en ny ambulanse, men det ble problemer med godkjennelsen i HAC. Så det ble utsatt, så da får jeg heller fortelle fra forrige gang vi hadde overlevering.

Jeg pusser skoene og tar på meg blaseren. Du aner ikke hvem som dukker opp ved slike anledninger og det er ikke helt min stil å komme i det obligatoriske hjelpearbeiderantrekket – Olabukser og T-skjorte. I Afrika kan nok kleskoden være ganske avslappet, men ikke blant offisielle representanter for myndigheter og øvrighet. Dress og slips, selv i 40gr, er antrekket. En anselig mengde mennesker har benket seg inne på kontoret til helsedirektøren. Sheiker og lokale koryfeer fra Kubum er kommet til byen og de hilser hjertelig på meg. Jeg later som jeg har hilst på guttene før og det har jeg muligens også, men de er jo kav like alle sammen J. Dette er jo en greie som min bror behersker til det fullkomne. Håper jeg har plukket opp noen triks da det er min tur til å hilse forsamlingen. En par arabiske setninger i starten og stemningen er med en gang litt mer gemyttlig. En fyr med TV-kamera zoomer inn på undertegnede og jeg er på lokal-TV om kvelden. Min første TV-opptreden ever skjer i Nyala på arabisk TV og det kommenteres flittig av de ansatte dagen etter. De lokale komitemedlemmene fra Kubum uttrykker en slik takknemlighet at man nesten føler seg pinlig berørt. Vi går ut og tar bilen i øyesyn og hospitalsdirektøren får nøklene høytidelig overleveret. Jeg blir et øyeblikk nervøs for at dieseltanken er støvsugd for drivstoff, men takk og pris går pekern til FULL, da direktøren fyrer opp vidunderet. Den obligatoriske reklamen er selvfølgelig malt i store, røde bokstaver: "Donated by NCA ACT/Caritas". Direktøren er sporty og prøver feltsengen akterut. Mannen har en formidabel grosserermave, men klarer overraskende greit å buksere seg ned på senga. Jeg holder pusten for at feltsenga skal tåle belastningen. Litt kjedelig hvis direktøren blir bilens første pasient! Han får riktignok problemer med å komme opp, men utstyret holdt. Takk og pris!

Det er slike evenementer som er en deilig avveksling fra tallknusingen på kontoret. Litt kjedelig at jeg tre måneder senere får følgende epost fra sikkerhetssjefen vår:

It was reported by one of NCA staff member (previously working in Kubum) during the Sunday office meeting on 12/10/08 that he received information that the NCA Mobile clinic donated to Ministry of Health South Darfur State and allocated to Kubum Administrative Unit was hijacked by unknown armed group of people on Thursday (9/10/08, time unknown) in f Um Labassa area.

Det er ikke lett å drive hjelpearbeid I konfliktsoner!

END OF MISSION
Det ble ingen flere reisebrev, selv om jeg har nok av materiale. De siste månedene har jeg måttet fylle fire stillinger i tillegg til å være direktør gjennom lengre perioder. Det har gitt litt pustebesvær og amputert alle fritidssysler. Når jeg nå avslutter min Darfur-karriere etter en hektisk uke med styremøter, donormøter og krisemøter i London, har jeg egentlig lyst til å sove i 14 dager. Men imorgen tidlig er jeg på tur til Etiopia, deretter favorittstedet Lamu i Kenya og til slutt jul og nyttår på Pinewood Village sør for Mombasa med ungene og Leifs familie. Det skal faktisk bli veldig godt med den lengste, sammenhengende ferien jeg noensinne har hatt.

Det har vært en utrolig opplevelse å være 21 måneder i Darfur. Og dere har vært med på mye av reisen. Takk for alle gode tilbakemedlinger. I perioder var det en svært viktig terapi for meg å skrive reisebrev. Livet i Nyala er ganske spesielt for å si det slik og brevene ga meg mulighet til å reise helt andre steder.

Livet for menneskene i Darfur er neppe blitt lettere i den tiden jeg har vært her. De fortjener så mye bedre enn å bo i overfylte camper og leve i redsel for vold og overgrep. Så mens jeg skal prøve å få et liv igjen, er det millioner i Darfur som ikke har samme sjansen.

Ha en god og fredelig jul og takk for reisen! 

EID AL-FITR

Mubarak i finance har invitert meg hjem til stor lunsj. Naboer og venner kommer og går og borte i hjørnet surrer TVn kontinuerlig og viser engelske ligakamper. Dette er en stor del av festen etter Ramadan. Det er sosialt, det er god mat og gjestfriheten er nærmest uten grenser. Det er kristne (de to uten Jallabia), det er arabere og svarte afrikanere. Som eneste ikke-sudaneser går jeg glipp av samtalen på arabisk, men de hjertelige latterkulene og det høye støynivået setter også meg i god stemning. Innimellom slår de over på engelsk for å inkludere meg. Det er på det meste 15 mennesker i rommet eller rettere 15 menn. Her slipper ikke kvinnene til – de har tross alt en jobb å gjøre på kjøkkenet for å fremskaffe nye retter! I valget mellom å la kvinnene servere eller å holde seg skjult, er tradisjonen ganske klar virker det som. Mennene går selv og henter mat og bringer tallerkener tilbake til kjøkkenet. Når man forlater huset er det tid for å hilse på kona.

Eid al-Fitr markerer slutten på den hellige faste-måned Ramadan. Eid betyr festivitas og Fitr handler om å bryte fasten og det er litt julekveld og litt nyttår for muslimene her i Nyala. De dresser seg opp i nystrøkne Jallabiar, ungene får mye oppmerk-somhet og det er sosialt liv med venner og famile. Det slaktes og spises og inviteres til deilige måltider. Her en morgen på vei til jobben, stod sannelig naboen min og slaktet en geit rett utenfor porten min. Kanskje ikke helt i tråd med helseforskriftene der jeg kommer fra, men blodet forsvinner fort i sanden og dyret skal jo stekes. Det er i alle fall garantert ferskt.

Samira, Deputy Head of Programme, er vårt muslimske alibi. Hun er 2. generasjon pakistaner i USA, fra Queens av alle steder hvor jeg også bodde da jeg jobbet i New York. Svoren Obama-tilhenger, rystet over Sarah Palin -"det er ikke det at hun svarer galt, hun forstår åpenbart ikke spørsmålet" - og gift med en dansker. Hun inviterer expatene til stor lunsj med pakistanske og sudanesiske retter. Hun er for sikkerhets skyld vegetaranier, men har begått mord som hun sier, og skaffet oss kjøttetende barbarer to høner. Jeg får oppgaven med å grille. Lars fra Norge, som var her i tre måneder på beredskaps-kontrakt, har satt varige spor. Han fikk konstruert en grill og fått sveiset den nede på markedet. Den består av et halvt, avskåret oljefat og en sinnrik konstruksjon for å heve og senke grillristen. En kreativ lokal håndtverker og løselige skisser fra Lars kunne egentlig være en super forretningside. Den overgår nesten grillen min i Son og det liker jeg selvfølgelig litt dårlig. Men den sørget for et utmerket resultat. Samira har fastet trofast i 28 dager og har lagt sjelen i noen herlige retter. Hun har tatt med seg mye amerikansk managementstil og som ung kvinne og muslim går det særdeles dårlig hjem hos de lokale. Det er ca 50 år til de mannlige kollegaene vil ha et snev av forståelse for hennes kvinnesyn og ledelsesstil, så det er jevnlige krisemøter med Svendsen som megler. To lokale har fått sparken allerede så det flyter blod i kjølvannet. "Kvinner er ute av stand til å gjøre selv de enkleste innkjøp", betror Lemi meg, som er min mentor inn i den sudanesiske forståelsesramme. Han beskriver malende hvordan han en ukes tid resonnerer over hvordan innkjøpene skal planlegges der hvor hans kone ville styrte av gårde uten mål og mening til det lokale marked. Og vi snakker ikke om kapitalvarer her – nei det er litt kopper og kar for å erstatte knuste remedier! Dette kvinnesynet kan forståelig nok kollidere med holdningene til en ung og moderne amerikanerinne. Men det er noen kamper du må la ligge i denne delen av verden og jeg hadde egentlig ikke ambisjoner om å delta i en kulturrevolusjon i Nyala.  Jeg har vært med på kvinnekamp før en gang og det får holde i dette livet. Men hun er drivende dyktig på en rekke områder og expats er jo ikke akkurat overskuddsvare for tiden. Så foreløpig prøver jeg å slukke branner og holde teamet sånn nogenlunde samlet.

Mangelen på arktiske muslimer. Hvis du lurer på hvordan Ramadan fungerer under polarsirkelen er vi i samme båt. Når solen ikke går ned og du dermed må faste døgnet rundt , tar det i snitt en tre til fire dager før vi må ned i penalet. Når du stiller spørsmålet i Nyala  får du neppe så mange svar. Problemstillingen går rett og slett ikke inn. Dette er jo utfordringen til mange bokstavtro muslimer (og kristne). Profeten Mohammed hadde selvfølgelig ikke kjennskap til fenomenet og det har de fortsatt ikke her i min by. Jeg hadde nok likevel forventet at Gud/Allah hadde det siden Koranen er hans verk. Litt det samme, men med omvendt fortegn, er det med kvinnelige bilsjåfører. De er som kjent  bannlyst i Saud-Arabia. Hallo  – var det mange biler på 600-tallet? Men det var dette med arktiske muslimer og svaret får man som alltid på internet: "The earth is flat. The arctic circle is a myth promulgated by the west to divert you from islam."

FOTBALL
Fotball er i sannhet en global sport. Da jeg var i Kina i 98 var det ikke mange som hadde kjennskap til Norge. Kong Harald, Munch, Ibsen – who? Men Ole Gunnar Solskjær visste de godt hvem var! Engelske ligakamper, Champions Leauge eller Itialiensk serie A ruller  hvileløst over TV-skjermene i Nyala. Det er en kunnskap om europeisk fotball som er ganske overveldende. (ok da jenter - litt meningsløs også!) Rett utenfor huset mitt, er det en stor åpen plass. Her spilles det fotball sent og tidlig, fra små barn til det lokale juniorlag. Det er sand og grus, hullete og lite egnet for presisjonsfotball. Men innsats og glede, med eller uten sko, er ganske så påtagelig.  Vår amerikanske ex-direktør hadde ambisjoner om å forandre nærområdet til gresskledte baner og haller for innendørsport. Det er slike prosjekter som bør få alle de røde lamper til å blinke frenetisk. Hvem eier grunnen, hvem representer nabolaget, hvem ønsker forandring, hva sier myndighetene, hva ønsker ungene og mitt spørsmål – hvem skal betale for moroa?  Vår ex-direktør ville helst bare snakke med en av naboene slik at vi fikk fortgang i prosjektet. Heldigvis forsvant han ut før planene ble iverksatt. Mitt personlige bidrag til fotballens fremme kom litt impulsivt her om dagen. Fotballer havner ofte inne i gården min og de få gangene jeg er hjemme kaster jeg de over den høye muren og inn på banen igjen. Men her om dagen datt det en skikkelig pløse av en fotball ned og jeg hadde et par baller liggende og sparket en flunkende ny Adidas ball tilbake. Ok- billig triks, men jeg var kveldens helt. (ja, jeg hører spørsmålet, men jeg er sjelden hjemme når det er lyst, så det blir ikke noe da-capo hver dag)

Nyala stadium. Jeg er på Nyala stadium og ser  på lokal-derby i fotball. En av vaktene har tatt oss med på fotballkamp og det er fullt av folk og stor stemning. En av de lokale høvdingene får øye på oss tre hvite (Ståle, Cat og meg – dette er en stund tilbake) og vinker oss sporenstreks ned i VIP-området. Han viser seg å være presidenten i Nyala Football Association og er tydelig beæret  over å ha noen andre gjester for en gangs skyld. Cat er den eneste kvinnen på hele stadion, bortsett fra damen som bringer oss te under kampen. Baneforholdene og kvaliteten på kampen minner mye om Kjelsås' hjemmekamper på Grefsen stadion. Noe alternativ til Flammen og en kjølig halvliter etter kampen må jeg imidlertid se langt etter. Sokoor Al-Jediane
(Desert Hawks) kalles det sudanesiske landslaget. De vant African Cup i 1970 og da jeg minner presidenten om dette, blir det fart i samtalen. Det er litt som med norsk fotball – de store øyeblikkene er ikke mange, men de huskes og gjenfortelles igjen og igjen. Etterhvert fylles VIP-tribunen opp med de lokale koryfeer og presidenten må rett og slett rykke akterover. Vi blir sittende etter utallige oppfordringer.

Presidenten inviterer oss innstendig til ny kamp på Nyala stadion. Det må jeg sannelig prøve å få til før jeg nå forlater Sudan om ikke mange ukene.

Zalingei

 

Vi går ned i en bratt spiral-landing på flystripa i Zalingei. Et av helikopterne til FN ble beskutt fra bakken her om dagen og den typiske rett ned helikopter-landingen blir visst litt  for sårbar for pilotene. All transport av hjelpearbeidere i Darfur foregår via FNs helikoptertjeneste. Det har vært mangel på piloter (de får heller ikke visum J), men nå er de armenske gutta på plass igjen med sine russiske helikoptere. Finansieringen av denne tjenesten er imidlertid et stort problem. WFP (World Food programme som administrerer tjenesten) har midler til ut oktober og har satt opp prisene fra $ 40 til $100 og i oktober til $200 pr tur for å bøte på pengetørken. Det gjenstår å se om det hjelper.

Når man flyr de 200km fra Nyala til Zalingei er det et åpent og ganske så folketomt område. Det er et gjerrig landskap, sand og busker, men nå i regntiden ganske grønt og frodig. Det bor 6 mill. mennesker i Darfiur (tror man!) og størrelsen tilsvarer arealet til Spania. Det er mao god plass i denne delen av Sudan og det  er skjebnens ironi at 2 mill. mennesker  er stuet sammen i leire på bittesmå flater. Det er desverre ikke slik i denne verden at de mest åpenbare løsningene er villet eller mulige.

Jeg har som vanlig kofferten full av penger - $35.000, som er til september-lønningene i Zalingei. Det er Ramadan og snart Eid og det er svært velkomne penger for de lokale. Alle NGO'er har et problem med pengeflytting i Darfur. Det er riktignok en bank I Zalingei, men de nekter å akseptere en overførsel fra Nyala. Cash er mangelvare og det eneste vi kan bruke banken til er sjekker utstedt til de lokale myndigheter (skatter og avgifter). Resten må vi frakte i kofferten. Men dette krever tillatelse fra HAC og de har en kronisk frykt for at vi fyller opp de tomme kassene til en av de utallige rebell-gruppene. Vi har et stort program i Zalingei og må frakte $25' i uka for å holde kreditorene nogenlunde rolige. Så det er en konstant kamp og stor risiko med å fylle opp den litt raklete safen i Zalingei.  Samuel og Adam , mine to finansfolk her i Zalingei, står klar med den hvite Landcruiser'n på flystripa. Vi kjører i konvoi med UN tilbake til byen (ubevæpnet). Veien fra flyplassen er usannsynlig humpete og selvfølgelig en fristenede strekning for ransforsøk. Det hjelper at flere biler kjører sammen.

Chris er vår nye field coordinator i Zalingei. En ganske ung gutt fra Zimbabwe, som har fått mye ansvar på sine unge skuldre. Han ble ansatt i en helt annen stilling, men mangelen på expats i programmet  har gitt han et godt skyv på karriere-stigen. Han ser ut til å takle det. Jeg blir med han på Securuty briefing hos OCHA. (det er stripevis med disse forkortelsene. Som relativ fersk i denne bransjen, hadde/har jeg store problemer med å dechiffrere kodene, som mine kollegaer tydeligvis er vel fortrolige med. OCHA er et FN-organ -Office for coordination of humantarian affairs). Vi er 10 stykker rundt bordet fra lokale NGO'er og det er siste ukes hendelser som presenteres i nydelige farver og profesjonelt på PowerPoint. To trafikkulykker, to WFP lastebiler kapret av bevæpnede menn, innbrudd hos Dansk flyktningehjelp, en voldtekt og ett drap. Harde kamper i Jebel Marra og no-go area for NGO'ene.  Det siste er nytt for de av oss som har programmer i Jebel Marra, men dette var så langt unna kamphandlingene, så vår mann obersten modifiserte no-go til å gjelde vest i Jebel Marra (!) Virket ikke helt betryggende spør du meg. Voldtekt av kvinner som sanker ved er et stort problem i Darfur. Chris forteller meg at UNAMID (UN African Mission in Darfur) hadde lovet å følge og beskytte kvinnene på et tidligere møte. Så han spør obersten hvor langt UNAMID går inn i skogen. 13 km er svaret. Alle rundt bordet vet at det er løgn. UNAMID satte opp en bilkortesje på ikke mindre enn 16 kjøretøyer med pansret bil foran og bak som svar på henvendelsen om beskyttelse. Men det må være svært lenge siden det var ved å finne langs veien og kortesjen til UNAMID våger seg ikke utenfor veien. Så da fortsetter voldtektene som før. Dette er jo primært ikke voldtektsmenn som vi kjenner fra Norge. Voldtekt er ledd i krigføringen, en ultimat ydmykelse av mennene i kvinnens klan/stamme og også et ledd i arabiseringen av Darfur. Eventuelle barn er å anse som arabere.

Lederen for Dansk Flyktningehjelp forteller at hans laptop ble stjålet under et innbrudd i gjestehuset. Av alle godsaker som penger, kameraer og utstyr var datamaskinen tydeligvis det eneste de var interessert i. Politiet ventet i 45 min. før de kom. Dansker er uønsket i Sudan (Mohammed-tegningene) så de har en leder fra England. Det var neppe mye tvil blant de tilstedeværende om at National Security stod bak innbruddet.

Senere på dagen er vi på besøk i en flyktningeleir. Vi besøker en klinikk som vi driver, et ernærings-senter og en av våre mange brønner. Vi jobber i fire flyktingeleire i Zalingei og den største har 50.000 innbyggere. En liten pjokk på tre bryter ut i krampegråt da han ser meg. En aldri så liten brist i troen på mitt eget barnetekke, men hvite herrer er ikke så vanlige her.  Det er selvfølgelig et liv preget av håpløshet  og dårlige fremtidsutsikter. Men mennesker har en utrolig evne til omstilling. Jeg vil tro at det blir vanskeligere og vanskeligere å flytte disse menneskene hvis det hadde vært mulig. I leirene får de mat, skoler og klinikker er rett rundt hjørnet, og det er rikelig tilgang på vann. Goder som de ikke alltid hadde der de kom fra. Det skal gis mye garantier, både når det gjelder beskyttelse og service, for at disse menneskene skal kunne dra andre steder. Folkeforflyttingen er  ved å bli permanent og 2 mill. mennesker er blitt helt avhengige av hjelp fra det internasjonale samfunn.

Chris og jeg sitter ute under stjernehimmelen om kvelden. Et kraftig regnskyll har gjort luften frisk og kjølig. En flokk med traner har slått seg ned i et tre på nabotomta og konkurrerer med den lokale minareten om oppmerksomhet. Vi har hatt to ganske så forskellige oppvekster og møtes til en ny virkelighet i et annet land. Det blir det mye god og lun samtale av , mens den mørke Afrikanatten  kryper tettere omkring oss.

Tilbake i Nyala

Innenriksterminalen i Khartoum. Det er like kaotisk som vanlig – selv kl 05:00 om morgenen. Synet av den enorme menneskemengden foran inngangsdøra kan ta motet fra de fleste. Paller med enorme bæreposer og kofferter. Du aner timer i kø. På de fleste flyplasser er det kø foran check-in skranken eller foran en sikkerhetskontroll. Her er det i tillegg kø foran en inngangsdør hvor den ene halvdelen er stengt og i den andre står fire uniformerte herrer. Heldigvis kommer det ingen ut av døren  på denne tiden av døgnet. Jeg finner en bærer  som bringer meg inn i løpet av to minutter. Glem vestlig køkultur – alle tar det helt naturlig at noen trenger seg foran og forbi. Sannsynligvis alle untatt meg, som er pinlig berørt og betaler stor avlat til min redningsmann portøren.
Jeg geleides som vanlig inn på den lokale kontoret til National Security. Det var enklere før, uten denne nye kontrollen, men nå er du prisgitt humøret til den lokale sikkerhetsoffiseren. Jeg har et ID-kort fra HAC (Humanitarian Aid Commision)  og det er egentlig det vi trenger. Passet oppbevares i Khartoum og extra reisetillatelse er ikke nødvendig så lenge du skal reise til den føderale hovedstaden. Men det er i teorien. Hvor er passet mitt, hvem jobber jeg for, hvor er reisetillatelsen, har jeg kopier osv. Av og til nektes man rett og slett å reise og må prøve igjen neste morgen med en forhåpentligvis annen tjenestemann. Man bør i alle fall ikke ta den eplekjekke tonen uansett hvor urimelig det hele her. Jeg slipper nå greit igjennom denne gangen – kanskje fordi jeg alltid har ekstra kopier av dokumentene så vår mann slipper å skrive så mye. Da jeg sjekker inn bagasjen har mannen foran meg 139kg på vekta! En lokal kjøpmann fra Nyala som provianterer i Khartoum. Det er mange av dem, men jeg har sluttet å tenke på om flyet kan løfte det hele. Litt fatalistisk blir man i Afrika. Det russiske Illyusjon-flyet (fraktefly) som crashet i Khartoum 1. juli var faktisk for tungt. Men først og fremst hadde de lastet alt på en side, så flyet skar ut og ned til venstre rett etter take-off. Mye dårlig statistikk her i Sudan.  Jeg kjøper en kopp kaffe og et kakestykke og tar opp Coetzee's "Age of Iron". Om en kreftsyk kvinne, en alkoholisert mann og brutal vold i Sør-Afrika under apartheid-tiden. En så deprimerende historie at det meste fortoner seg rosenrødt i forhold. Tre timers venting i avgangshallen er kanskje ikke så ille? Det er ikke akkurat expressfart på denne flyplassen.

Vi skal helst bruke FN-fly (WFP) lokalt i Darfur. Det ble noen innskjerpinger etter at en fly fra Sun Air ble kapret. Sun Air tok forøvrig også ombord et helt fotballag i Nyala et par dager før denne kapringen, til tross for at flyet allerede var stappfullt. Litt rusten sikkerhetspraksis kanskje, når fotballaget står i midtgangen og prøver å holde seg fast ved avgang og landing. Men folk må jo skjønne at fotball tross alt er viktigere enn noen rigide sikkerhetsforskrifter! Jeg har fått billett på Mid Airways, riktignok et lokalt selskap det også, men de har noen Fokker 50 maskiner som jeg føler meg litt tryggere i. Kanskje fordi det står "Rednings-vester under setet" på klingende norsk. Tidligere SAS-fly som jeg kjenner igjen fra Nord-Norge.  

Vi er åtte internasjonale tilbake i programmet. For tre måneder siden var vi 26. Det blir fort litt ekstra på de som er igjen. Det er naturlig nok vanskelig å forstå for dere der hjemme hvorfor myndighetene ønsker å redusere og sabotere den humanitære innsatsen. Men diktarurer som Sudan og  Burma, trives dårlig med expats spredd over hele landskapet. De har øyne og ører, sikkerhets-rapporter og øyevitneskildringer blir kommunisert hjem til hoved-kontorer i Europa eller USA. Stater som i regjeringens øyne er fiendtlige og står bak anklagene i Haag mot president Al-Bashir. Og vi mistenkes for å stå i ledtog med rebellene. Når vi har store problemer med å få godkjent penge-transporter er det en uttalt frykt for at vi samarbeider med rebellene og at pengene havner hos dem. Norsk Flyktningehjelp ble kastet ut av Darfur og flere ledere i andre organisajoner er erklært uønskede og sendt hjem. For oss har det vært en utrolig seigpining hvor  myndighetene har nektet oss inn-og utreisevisum. Samtaler og møter over måneder. Man tror en løsning er rett rundt hjørnet, papirer flyttes til andre kontorer, men det skjer egentlig ingenting. Til slutt må man kaste håndkle og reise ut på såkalt final exit. Men da får du normalt innreise-forbud i seks måneder og så lang ferie får du tross alt ikke innvilget i dette programmet. Dette er en ønsket strategi for å redusere antall utlendinger i Darfur.  

Vi sier ofte "aldri igjen", etter at verdenssamfunnet har fått et blikk inn i de mest bestialske grusomheter – Rwanda, DR Kongo, Darfur. Når hundretusenvis blir myrdet og drept er det få som er motstandere av en kort og brutal militær intervensjon som kan stoppe uhyrlighetene. Men det blir så altfor fort et åpent og langdrygt engasjement med å

administrere en voldelig og splittet region – vi blir en del av problemet i stedet for en del av løsningen. Dette er store og kompliserte konflikter og så lenge myndighetene og opprørsgrupper ønsker å fortsette krigen, er det  faktisk lite vi kan gjøre med det. En suksessrik militær intervensjon i dette enorme landet, er så lite sannsynlig at man knappest bør true med det. FN er nok i stand til å administrere en fredsavtale, men vi har fortsatt til gode å se forsiden til en slik avtale.
De afrikanske soldatene i FN-styrken er her primært for å skaffe hard valuta og  mat til de der hjemme. Vi snakket med en fra Zimbabwe og han hadde i egne øyne gjort den store lykken. Når prisen på restaurantmåltidet i Harare stiger mens du spiser, er utenlansk valuta gull. Disse soldatene er i alle fall ikke kommer hit for å dø. Det er en dårlig, bevart hemmelighet at det å beskytte kvinner som henter ved mot voldtekt, er en altfor stor risiko for FN-soldatene. Det eneste som har vært vellykket i Darfur er den humanitære innsatsen. Vi holder liv i et par millioner mennesker og helsetilstanden for barna har på enkelte områder bedret seg i forhold til før krigen. Vi vet bare så altfor godt hva som vil skje hvis det blir en åpen konfrontasjon med Khartoum-regimet. De humanitære organisasjoner vil bli kastet ut og tusenvis vil dø før fred, en gang i det fjerne, vil komme til denne regionen.

RAMADAN
Jeg kan like godt innrømme det – min kunnskap om muslimene hellige fastemåned var svært begrenset før jeg havnet i Sudan. Min erfaring på området faste er  mer i retning av fastelavensboller, men det er vel festen før faste. Vi protestanter nøyer oss med det.

Ramadan er i september i år. De følger månefasen, 28 dager, så det endrer seg fra år til år. Fastetiden er en tid for øvelse, - skjerpe sansene, lydhørheten, få øye på eget liv, menneskene rundt deg, og på Gud/Allah.  Jesus fastet 40 dager i ørkenen og det er en tradisjon man kjenner i mange religioner og filosofier - også i hinduismen. De ansatte har en time kortere arbeidsdag og det er svært begrenset hva som gjøres etter lunsj. Dvs min lunsj, siden de ikke spiser, drikker, røyker eller har sex. Det sistnevnte er kanskje ikke det store problemet i arbeidstiden, men uten vann i dette klimaet, blir det fort slutt på energien. I tillegg blir det lite søvn, fordi man gjerne har noen store nattmåltider- siste frist er ved femtiden om morgenen og tretthet sammen med sult og tørste, fører vanskelig til høynet produktivitet.

Sudanesere er utrolig gjestfrie.  Utenfor inngangen vår sitter gjerne noen vakter og sjåfører og da jeg for noen dager siden tar en tidlig kveld (halv åtte) er de klare for å bryte fasten. De inviterer meg sporenstreks til det store måltidet og jeg takker for en gangs skyld ja. De spiser av en eller flere felles blikktallerkener og i starten kan dette være en ganske krevende øvelse. Alle hendene som grafser i matfatet, slurpingen og smattingen, er ikke sånn umiddelbart innbydende. Men jeg har mage til dette nå. Ofte er det stuede bønner (ful) og kokt lammekjøtt. Blandet med ost og/eller egg. Den siviliserte måten er å bruke brødet til å skuffe mat på, men skal du henge med her, må fingrene tas til hjelp. Jeg har hatt med meg røkelaks fra Norge og tenker at dette må jo være et glimrende bidrag til måltidet og den generelle kulturforståelse. Det var ikke det. De trodde nok på meg når jeg sa det var en delikatesse i min del av verden, men jeg kan forsikre Eksportrådet at det ikke umiddelbart er marked for dette produktet i Nyala. De prøvde ikke å være høflige heller, men gren på nesen og lo godt av Mr Magne som spiste rå fisk.

Det er stor stemning når fasten brytes – det er latter og smilende mennesker overalt i nabolaget og kvelden og natten brukes til samvær i storfamilien. En ganske annerledes og spennende tradisjon.

En dag på jobben

Søndag er første arbeidsdag i den nye uka. Jeg venner meg ikke helt til det – hodet er fortsatt i gammeldags frimodus selv om lyden av vekkerklokka bringer meg kjapt tilbake til muslimsk kalender. Det er bursdagen til Ellen også, 1. juni og jeg må huske å ringe. 31 år – snart voksen (?)  Jeg rusler de 50 meterne bort til brødbutikken og kjøper de fire, runde brødene som jeg alltid pleier å kjøpe. Den unge gutten i brødbutikken kjenner ritualene. Han er glødende opptatt av å lære engelsk og sier alltid "four bread Mr Mana today?" Og jeg svarer bekreftende på engelsk og rekker han en sliten ett-pund seddel. Nice day, Mr Mana og jeg ønsker han en god dag også. Det vil nok ta litt tid før han kommer til en noe mer elevert konversasjon på engelsk, men hans strålende smil får meg til å glemme at jeg egentlig kunne tenke meg sengen et par timer til. Jeg er helt alene i Orange House. Cat har reist til England på en etterlengtet ferie og jeg kan surre rundt på kjøkkenet som jeg vil. Egentlig har de fleste reist – vi er kun fire internasjonale tilbake (av 25) og jeg har tatt på meg direktørhatten igjen for n'te gang. I motsetning til Khartoum hvor den intense heten holder seg hele natten igjennom, er morgenen i Nyala kjølig i forhold. En 27-28 grader tørr varme er egentlig helt perfekt og det varme brødet, en kopp espressokaffe  og litt langsom tid gir meg en helt riktig start på dagen. Jeg slipper å haste av gårde til trikk eller buss. Kontoret ligger vegg i vegg. Mye bygningsmasse, men det hele virker litt tilfeldig plassert. Riktignok er muren omkring husene rett og grei nok, men innenfor virker det som en femåring med legoklosser har fått fritt spillerom. De kasselignende kontorene er spredt tilfeldig utover og det er mengder med hjørner og kroker og dødplass. Malingen på muren flasser av i store flak, hønsenettingen og gitterne foran vinduene er rustet og Charles Dickens hadde sikkert skrevet 20 sider for å beskrive husene, støvet og forfallet. Rundt området, som kan være en 100 x 75 meter, er en ganske høy mur. Ikke høy nok, mente Asbjørn, vår norske sikkerhetssjef. Han forklarte meg inngående om hvor høy muren måtte være for å hindre vanlige kulebaner og hvor lett det var ved et angrep å stå på en bil og hoppe over muren. Kan de ikke bare gå inn porten, sa jeg i min naivitet. Det er jo ikke akkurat en avskrekkende sikkerhetstyrke vi har, sier jeg og peker på våre eldre, halvsovende og ubevæpnede vakter, der de ligger eller sitter under trærne og drikker sin te. Men sikkerhet i dette utsatte miljøet er hevet over det meste, også fornuften tenker jeg. Så muren ble litt høyere.

Innerst i leiren ligger Finance dep. Et knøttlite kontor med safe på venstre side av inngangen og så det store kontoret med plass til fire. Deretter mitt gamle kontor.  Mubarak er allerede kommet og vi hilser hjertelig. Han er en viktig brikke i avdelingen og holder styr på det meste av de daglige gjøremål. Han får god hjelp av Ståle som overvåker, underviser og løfter kompetansen til de andre ansatte. På et tidspunkt trengte vi et kontor til, så jeg har flyttet helt innerst i et lite avlukke. A/Cn i mitt gamle, store kontor våknet plutselig til liv dagen etter jeg hadde flyttet, som en siste hevn over alle mine forbannelser for at den aldri virket. Så jeg må fortsatt nøye meg med en takvifte som min eneste redning når heten kan få egg til å steke på hodet ditt. Egentlig er disse husene bygget for å tåle sterk varme – store, tykke murer og et kaldt, kjølig murgulv. Alt var bra helt til de kom til taket, men da forsvant all tradisjonell lærdom og den enkle og billige bølgeblikken gjorde sitt inntog. Resultatet ble som man kan forvente – et inferno av dirrende hete stort sett året rundt. I regntiden fant vi for sikkerhets skyld ut at skjøtene var lagt feil vei så vannet fosser inn uansett. Akkompagnert av en kakafoni av støy når kaskader av vann treffer blikktaket.

Søndag er det Staff møte kl 08:30. Vanligvis kun en sikkerhetsoppdatering. Hva har skjedd den siste uka av uroligheter, hvilke veier kan vi bruke og hvilke camper er no-go area. Det handler om en stri strøm av carjacking, innbrudd hos NGOer og skyting i campene. Denne uka har jeg regien, så jeg informerer om at vi kan komme til å miste 10-12 internasjonale stillinger. Jeg får egentlig ikke den reaksjonen jeg forventer. I mitt hode betyr dette nedskjæringer, redusert program og færre ansatte. Men grasrota i staben ser overhodet ikke dette som noe problem. Vi kan jo bare erstatte de internasjonale med nasjonale. Jeg bekrefter jo at dette er målet, men vi er ikke helt der ennå. En overraskende samstemmighet blant de nasjonale og jeg tenker at her har vi litt internkommunikasjon å gjøre. Nå er det jo slik at svært mye av jobben vår går med til å skrive rapporter til nettverket og donorer – man kan sikkert diskutere ressursbruken med tanke på de problemer som Darfurianerne står overfor, men sannheten er i alle fall at dette er nødvendig for å få penger til programmet. Ingen rapporter - heller ingen penger. Kanskje skulle de skrive på arabisk og la noen hjemme oversette. Vi trenger noen kreative løsninger hvis 50 % av expatene forsvinner.

Vi har innredet et rom for våre kvinnelige ansatte hvor de kan spise lunsj og be. Jeg skal ikke ta æren for dette initiativet - vi har fått en ganske så verbal jentejunta med expats, som har noen helt klare prioriteringer på hvordan ting skal henge sammen. Riktignok forsvant arkivrommet mitt i denne prosessen, men jeg forstår jo problemstillingen. Jentene kan ikke spise sammen med menn, kan ikke sette seg ut under trærne og kan heller ikke be sammen med menn. Jeg har et litt større problem med å overbevise de mannlige, lokale sjefene. Første halvtimen går med til å forklare at de trenger et bord og seks stoler. Vår tradisjon er å spise på gulvet, sier Lemi. De har forstått at ordet tradisjon er vanskelig materie for utlendinger. Noe som har vært her i generasjoner og som ikke må endres. Vår tradisjon i NCA er å spise rundt et bord, sier jeg og de må gi meg rett i at dette faktisk har vært praksisen blant de mannlige ansatte. Alle disse ønskene vil aldri ta slutt, sier Lemi, neste gang er det aircondition, store, myke stoler, de sitter i timesvis og sludrer der inne, de mannlige ansatte har begynt å klage, kvinner er tross alt bare kvinner – det er en endeløs rekke av det vi oppfatter som meningsløse, men akk så engasjerte innvendinger fra Lemi. Jeg forklarer og argumenterer så godt jeg kan. Ikke uten en viss forståelse, men heller ikke uten å glemme hva vi egentlig snakker om.  Men mitt ultimate våpen er alder og kjønn. Jeg har fått tilnavnet "bestefar" og i denne kulturen gir det all den autoritet du kan drømme om. Når jeg avslutter dialogen med min konklusjon – "Her er min løsning...."  da vet Lemo og Abdul Moneim at den gamle har talt og de må gjøre som jeg sier. Ingen roping eller skriking eller heving av røsten – en lang og viktig meningsutveksling og deretter  " Her er min løsning ..".   Jeg kjenner at jeg på en litt nifs måte føler stor tilfredshet med denne kulturelle autoriteten. Som skreddersydd til mitt eget lynne.

Jeg ser utover mitt lille skrivebord. Papirmengden blir jo alltid tilpasset den flaten du har til rådighet, men det er uansett nok av saker å gripe fatt i. Jeg kan bare drømme om en tilsvarende kontorplass som den lokale leder av det statlige arbeidskontoret har. Jeg var nede hos han igår sammen med Abdul Moneim, vår lokale personalsjef. En ansatt har fått sparken og vi må ha godkjenning av det lokale labour office. Mannen troner bak et enormt skrivebord i mørkt tre av solide dimensjoner. Det er ikke størrelsen eller kvaliteten som gjør inntrykk, men hva han har på bordet. En gammeldags bjelle som du av og til finner i en hotellresepsjon. Du slår på den og den gir et behagelig pling. Som backup, hvis lyden av bjella blir for sped, har han en god, gammeldags speiderfløyte. Det er faktisk det han har på bordet. Ingen PC, ingen papirer, ingen telefon – det er INGENTING. Han tar høflig imot oss, blir overrakt papirer som han leser igjennom, stiller et par spørsmål og underskriver dokumentet. Et pling på bjella og en kvinnelig sekretær er lynsnart på pletten og henter dokumentet for arkivering. Da er han ferdig med den saken. Herregud – det må jo være den ultimate måten å jobbe på. Ingen sprengfulle mailbokser, ingen tunge rapporter, ingen glemte saker – alt avgjøres der og da med en underskrift og arkivering. Stressrelaterte sykdommer må jo være fullstendig fraværende – et nytt slag på bjella og han bestiller tre glass med te. Så sludrer vi litt om livets viderverdigheter og mannen er klar for lunsj.

Det er en kontinuerlig strøm av mennesker som skal inn og ut av kontoret mitt. Stort sett for å få underskrift på all verdens papirer. Skal man leie en truck er det det bunke papirer som skal underskrives i ikke mindre en tre omganger. Jeg er litt usikker om dette egentlig betyr bedre kontroll, men det er noen kamper man må la ligge. Annan skal reise til El Geneina (like ved Chad-grensen) og trenger underskrift på sikkerhetsklareringen. Hvorfor, spør jeg. Jo, han må til El Geneina for å reparere noen PCr vi har donert til HAC. Da husker jeg det. Det lokale HAC-kontor ønsket seg PCr. En type tjeneste som vi vanligvis betegner som korrupsjon på våre breddegrader og som egentlig er helt unødvendig. Jeg husker jeg var skikkelig oppgitt under ledermøtet og fikk min dissens protokollert. De gamle PCene var selvfølgelig helt ubrukelige og nå er de fly forbannet og vil ha rettet på forholdene. Hva har du tenkt å gjøre, sier jeg. Jo, han vil mekke og skru for å få PCene opp og kjøre. Jeg aner katastrofene står i kø. Selv om han får fyrt opp de PCene en stakket stund er vi langt hjemmefra og de kommer til å ringe oss ned i de neste seks månedene. Nå er det ikke lenger snakk om donasjoner, men om akutt skadekontroll! Få tak i en ny PC, sier jeg, sett den i benken og test den i to dager. Deretter drar du til El Geneina med et personlig brev fra meg. Hvilken budsjettpost, spør han helt riktig om. Og jeg gir han budsjettkoden til han som fant på dette tøvet.

Det skjedde mye denne søndagen. Men resten får komme  i et annet brev.

Dagligliv

SHOPPING
Over gata ligger min lokale butikk. Her går det i hermetikk, vann og tørrvarer. Fodor har liten tiltro til lapper og kalkulatorer. Han putter alle mine varer i to bæreposer og sier 2100 dinarer. Kjapt og selvsikkert. Ingen forsøk på å memorere etterhvert som varene gikk ned posen –ser han egentlig på varene? Hallo – denne mannen er jo et unikum i hoderegning. Det samme gjentar seg hver gang jeg er innom og jeg er jo ikke bokholder for ingenting. Så en dag tar jeg alle varene opp igjen og forsøker å få en pris på hver vare. Jeg antar at som hvit Mzee (den gamle) er det tillatt å krysse noen kulturgrenser og uansett - disse gutta bygget pyramider og drev med handel lenge før Norge var påtenkt. Jeg putter varene langsomt tilbake i posen mens jeg får pris på hver 

Dream on... (Khartoum-Hilton)

vare og forsøker å få strøm til regnedelen av min slitne hjerne. Til slutt får man jo forklaringen. Den siste varen må unngjelde for å få regnestykket til å gå opp. Jeg tror ikke jeg tar denne sier jeg og smiler. Da blir det 1200 dinarer. Fint- da begynner vi å bli enige. Men ikke tro du kan vinne. Kanskje er det litt billigere et par dager, men så er vi tilbake til tallknusingen med herlige påslag. Det skal sies at han er like blid hele tiden og det er jeg også. Så Fodor og jeg har denne forståelsen at av og til må han gi meg litt "rabatt".

Utenfor står Ali på 15 år. Han selger aviser som koster 50 dinarer. I hvert fall er det prisen som er trykket på avisen. Da jeg gir han 500 får jeg avisen, men ikke noe mer. Skulle ikke jeg noen dinarer tilbake? Han står like rolig og trekker ikke på en mine. Jeg gjør en diskret bevegelse med hånden og opp kommer 100 dinarer (3 kroner). Det gjentar seg fire ganger. Ok- 50 dinarer xtra for å skaffe meg litt nyheter er sikkert en grei fortjeneste. Jeg nikker ok, han smiler bredt og vi er begge godt fornøyde. Dette lille skuespillet gjentar seg stadig og vi er blitt fine kompiser.  

FRISØR
Håret mitt begynner unektelig å få preg av sent sekstitall. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg prøver finne meg sjæl, men angsten for de lokale maskingutta (det er lite saksebruk på herrehodene her) har foreløpig satt meg litt ut. Egentlig kunne det godt passe med litt hestehale og hippistil. Det er jo så lenge siden, selv om blomsterveien til hippiene nå er overstrødd med våpen, hasjdrømmene deres er blitt mafiakarteller og den seksuelle friheten er hemmet av en dødelig sykdom; på en mer redselsfull måte enn konvensjonelle tabuer noen gang kunne forestille seg. Men så er det noe med dette inuitthåret mitt, som lever sitt eget, strie liv. Det må være mye urbefolkning i disse genene fra Svendsen. Ungene begynte til og med å klage på farsarven i sommer og mente at hårgenene var reklamasjonsgrunn. Her kan jeg ikke kaste ballen til barnas mor heller, uansett hvor gjerne jeg ville. Egentlig er jo sudanesisk look helt etter min stil. Så slipper jeg rett og slett å tenke på hvor de hårtustene ligger.

Jeg har aldri forstått disse moderne frisørsalongene hvor man sitter på utstilling for alle kjøpesenterets kunder. Jeg har alltid følt meg ganske uvel mens frisøren angriper hodehåret mitt – hvordan det vannes og gres de merkeligste veier mens du hele tiden må følge med i et digert speil hvordan utseendet forandres i stadig skiftende former. Jeg har intet behov for å eksponere dette for kjøpesenterets kunder. Nei, da er det adskillig fredeligere hos Hamouda. Faktisk er det helt tomt i lokalet da jeg ankommer, men som troll av eske dukker han 

Kulinariske søndagsmiddager hos Peter

opp. Han er ikke helt stø i engelsk, så jeg peker ivrig på saksen og sier qalil, qalil.(lite). Han setter opp et strålende smil og sier no problem, no problem. Det kan egentlig bety det meste, men svært ofte det motsatte. Den slitte skinnstolen har preg av fordums, kolonial storhet. Det er mulig pedalen for å heve stolen har virket en gang, men nå er den i alle fall den død.Da han løfter opp et håndkle som er falt på gulvet hadde sannsynligvis de fleste av mine lesere forlatt lokalet. Det er så møkkete og stivt at det er vanskelig å legge det rundt halsen min. Pyttt, pytt, jeg kan jo dusje senere. En sterkt dunst av svette og Gillette hårvann begynner å rive i neseborene. Utstyrt med en koloss av en kinesisk hårmaskin, kaster han seg med liv og lyst over den venstre siden av hodet. Det begynner å bli en smule sent å angre -  her skrelles hårene av i store schwung med maskinen og etterlater den venstre halvdel som en skjærende kontrast til den høyre. Det store speilet kan være en utfordring – heldigvis er det store sprekker tvers over og det gjør det enklere å konse på andre ting. Barberblad er tydeligvis greia for å trimme og fikse. Hamouda har foreløpig vært konsentrert om arbeidet, men det endrer seg litt da en ny kunde setter seg i nabostolen. Det er mulig de snakker om sitt daglige sladder fra nabolaget, men måten min nabo gliser og blunker til meg, kan tyde på at jeg er sentrum for noen voldsomme latterkuler. Hånden som holder barberbladet er plutselig ikke så stø lenger og gir meg et saftig risp i nakkeregionen. Mon tro om håndkle mitt går i vaskemaskinen av den grunn tenker jeg, mens blodet pipler friskt nedover nakken. Men Hamouda er stolt og fornøyd over resultatet og synes nok jeg burde være det samme. Han avslutter med en halv liter hårvann som masseres deilig inn i hodebunnen. Hadde det ikke vært for lukten var det faktisk svært behagelig. Prisen er litt som hos Freddy på Platå – du betaler etter evne og det er uansett for sent å prutte. Og som hos Freddy virker ikke regnskapsplikten å være særlig tyngende – mine to 10-pund sedler forsvinner lynsnart ned i lomma og Hamouda ønsker meg fortsatt god dag. Hvis jeg hadde trodd alle ville stoppe og glo på meg på gaten kan jeg ta det helt med ro. Dette er Sudanese, khawaja (hvit mann) look og i denne varmen egentlig ganske behagelig. Direktøren lurer riktignok på hvilken IDP camp jeg kommer fra, men han må nok snart erfare det samme selv.

FOOTSTEPS
En dag i 1976 er de tur, Andrew Hill og David Western. De befinner seg i et utgravningsområdet kalt Laetoli (Rift Valley, Tanzania). Rester av Australophitecus afarensis er funnet, men det som virket lovende i starten er blitt lite annet enn noen tann- og beinrester. Ved ved inkurie oppdager Andrew Hill en fullstendig annerledes fossil formasjon. Det viser seg bl.a. å være avtrykk av tre hominider (Australophitecus afarensis) ruslende ned mot de gresskledte slettene. 3,6 mill. år gamle. Det oppsikts-vekkende ved denne oppdagelsen er at de går på to.

Det hadde lenge vært en diskusjon om hvordan og hvorfor vi reiste oss opp på to. Egentlig er det mange gode grunner til at vi fortsatt skulle gå på fire – bevegelsesmessig er vi  jo blitt noen utrolige sinker i forhold til dyrene på fire, som uten særlige problemer løper fra oss. Darwin satte som vanlig opp premissene for denne debatten: "Man could not have attained his present dominant position in the world without the use of hands, which are so admirably adapted to act in obedience with his will". I følge Darwin er det at vi går på to selve karakteristikken av det å tilhøre den menneskelige stamtavle, og dette hadde utviklet seg lenge før mennesket utviklet et annet særtrekk – den store hjernen. Ikke alle delte Darwins syn på dette. I mellomkrigstiden utviklet det seg en annen teori, kanskje inspirert av den første verdenskrigs grusomheter. Mennesket hadde jo vist en formidabel evne til å ta livet av hverandre. Våpen hadde vært verktøyet som hadde bestemt menneskets utvikling og teorien om the Killer-Ape fikk utvikle seg. Dette var bestialske saker og beskrivelsen av våre forfedre var en orgie i blod, kannibalisme og vold. Faktisk er åpningsscenen i A Space Odyssey, inspirert av Killer-Ape teoremet. Dart, som var en av talsmennene for denne teorien, mente hjerne, våpen og to ben hadde utviklet seg i en spiral av årsak og virkning – frigjøring av hendene ved å stå oppreist skapte bedre verktøy, produksjon av verktøy krevde intelligens, som igjen førte til større hjerne osv osv. Det var jo ganske deprimerende for mange at voldelig konkurrense og ikke samarbeid var grunnlaget for den menneskelige stamtave. Men det var likevel en logisk argumentasjon, som ikke uten videre kunne tilbakevises. Funnet i Laetoli beviste at dette ikke kunne være riktig. Hjernen til vår venn Australophitecus afarensis var på størrelse med en hønsehjerne, så disse gutta var neppe de skarpeste knivene i skuffen. Så det å gå på to ben, utvikling av verktøy og hjernens størrelse var tre uavhengige utviklingstrekk og det kan til og med tidfestes. Det skulle gå 1,2 mill. år før steinredskap ble utviklet og ytterligere 700.000 år før det ble noe særlig vekst i hjernens størrelse. Så hvorfor egentlig skulle vi opp å gå på to?

Det å bevege samme kroppsmasse på to ben kontra fire, krever vesentlig mer energi. Vi beveger oss også langsommere enn våre firbente venner. Selv om apene har 60% av vekten på bakbena, er det jo fortsatt store konstruksjonsarbeider for å få oss opp på to. Først og fremst av skjellettmessig karakter. Bare tenk på nakkemusklene for å holde hodet oppe når du går på fire. Og denne omformingen må ha gått ganske hurtig, siden kombinasjonen av to og fire er ganske problematisk. Hvorfor alt dette pes med å komme opp på to? Hvilken nisje kan vi tenke oss som gjør dette fornuftig? (og det spennende nå kjære leser,er at vi beveger vi oss fra såkalte fakta (i denne vitenskapen endrer fakta seg ganske hurtig)  til teori)

Sylskarpe hjørnetenner er viktig redskap for aper og sjimpanser. Ja, det er faktisk det eneste våpen de har for å sloss eller skremme andre dyr. Våre tobente forfedre manglet de skarpe hjørne-tennene og de måtte derfor ha utviklet andre våpen og teknikker. Sannsynligvis en evne til å kaste stein og sloss med stokker– en evne som aper på fire ikke kan utvikle i særlig grad, fordi balansen er for dårlig når de reiser seg på to.

En skur av steiner er sjelden dødelige for et dyr i bevegelse. Men evnen til å skremme dyr på avstand, er en formidabel evne som skiller oss fra alle andre dyr. Natur og temperatur på den Afrikanske savanne, er neppe endret i vesentlig grad på disse 3-4 mill. årene. Våre forfedre kunne følge den store dyremigrasjonen over slettene og utnytte evnen til å skremme dyr og beskytte familen på avstand. De var neppe jegere i vår forstand – til det er våpnene for primitive. Men de kunne operere som åtselsdyr og skremme vekk løver og andre dyr fra deres bytte eller rett og slett utnytte alle de døde dyrene som følger med migrasjonen. Disse gutta overlevde i 2 mill. år, så de har funnet en nisje som de med stor suksess har utnyttet.

også et bilde av Paul Jeffrey

 

Tilbake i Nyala

Darfur i Februar 2008
Endelig i Nyala. Sett fra Oslo er det neppe så mange gode grunner til å ønske seg akkurat hit. Søppel og sand driver nedover gatene, strøm og internett er ustabilt som vanlig og den leskende fredagspilsen kan du se langt etter. Men jeg har nå liksom en jobb å gjøre og den løper ikke helt fra meg selv om jeg til tider kunne ønske det. De lokale gir deg en hjertelig velkomst – det er Mr Maggne fra alle kanter og hvordan er det med deg, hvordan er familien og hvordan er helsa og hvordan var Khartoum. En hjertelighet og en uendelighet av langsom tid, som du ikke finner i vår del av verden.

Mohammed i vår PPP sektor (peacebuilding, psychosocial, protection) har kjøpt seg ny sykkel. Et vidunder av en kinesisk 125 cbm- glinsende sort med deilig krom og billig plast, som han strålende og stolt viser meg. Hvor fort går den, spør jeg nysgjerrig. Ett hundre og sytti, sier han stolt og viser meg speedometeret. Akkurat slik vi tolket fartsevnen på femtitallet. Og som på femtitallet fyker de rundt i T-skjorte og uten hjelm. Han innrømmer at han måtte låne noen kroner, men han stråler fornøyd over hele ansiktet. Men hva blir det til med brylluppet nå, spør jeg lettere bekymret. Jeg har nemlig hatt lange og tidvis svært humoristiske samtaler med Mohammed om kvinner og ekteskap og disse vanskelige valgene vi må ta. Som mange utdannede, unge Sudanesere vil han gjerne ha en utdannet og selvstendig kone. Men det er alltid en grense for hvor selvstendig – på et eller annet tidspunkt må mannen vise hvem som tross alt bestemmer. Hvor denne grensen går er naturligvis litt kulturelt bestemt, men også her i Sudan er roller i utvikling. Jeg burde jo ha litt å bidra med her med noen års erfaring i kvinners uransakelige psyke. Men når unge kvinner senest må være hjemme, hvordan finansiere 100 kuer for betaling til den kommende svigerfar og hvor mange koner er det fornuftig å ha, er jo ikke helt mitt erfaringsområde. Men det har jo aldri forhindret noen til å uttale seg i sakens anledning – heller ikke meg.  For tre måneder siden kunne han gledesstrålende fortelle at KVINNEN var funnet og at nå ble det ekteskap. Men nå - nei, han må nok innrømme at det var et vanskelig valg mellom bryllup og motorsykkel og kuer, men egentlig hadde han ønsket seg denne sykkeln i lang tid. Underforstått – da måtte alle andre hensyn vike og det brylluppet måtte bare vente litt. Du får god bruk for din trening i peacebuilding, sier jeg, når du nå må fortelle kjæresten om valgets kvaler. Mushkula, muskhula sier han bare (store problemer!) og er (heldigvis) tydelig bekymret over forestående samtale.

Lokal HMS i Nyala. Hvem trenger egentlig en jekk....

Vente
Man venter på så mangt, men her i Nyala, blant de internasjonale, er det visum og oppholdstillatelser det handler om. Alle NGO'er i Sudan må fornye arbeidstillatelsen en gang i året (31. januar) og det blir fort litt opphopninger i det lokale byråkrati. Det er en endeløs rekke av dokumenter som skal avleveres – tekniske avtaler, lagerlister, ansattlister, hva har vi gjort og hva skal vi gjøre, for hvem og hvor. Hvem er donorene, hvor mye penger betaler de og hvor mye tjener de internasjonale. At vi informerer om dette månedlig, at vi har sendt dette ørten ganger før, er ikke noe argument. Formatet er helt avgjørende i disse rapportene – ikke tro du kan fyre av en word eller excel template som inneholder det de ber om. Nei, tall og tekst har sin bestemte plasser på disse dokumentene og det kreves et lite grunnfag i dokumentutfylling. Jeg var nede hos vårt lokale høvdingekontor og de likte dårlig at vi hadde folk med USD 30.000+ på lønningslisten. Han nevnte ikke meg spesielt, men hadde nok gjort hjemmeleksen sin. Du sier i alle fall ikke at det skal du gi f... i, selv om det ligger svært nær refleksen din. Det er på en måte ikke stedet å forklare kostnadsnivå, skattetrykk og de lokale polpriser i Norge. Egentlig er det ikke så mye å si som kan berolige den lokale embedsmann - at verden er urettferdig og vi kommer med 15 mill. er neppe noe som hjelper HAN. Fotball er ofte universalknepet (men only) og det gir nesten alltid et deilig smutthull. Når du kan navnet på et par, tre av spillerne på det Sudaneske landslaget, har sett et lokal-derby på Nyala stadium og er landsmann til Solskjærr på ManU– hvem gidder å bry seg om overbetalte expats da?

Khartoum-Nyala railway. Litt usikker passasje her, men jernbanen er i bruk.

Det er nok overveiende sannsynlig at vår organisasjon ikke topper hitlisten hos myndighetene i Khartoum for øyeblikket. Vi har ventet snart fire måneder, vi får ikke lov å reise omkring i Darfur og vi får heller ikke ut-inn reise visum. Den ultimate ironi er jo at når eller hvis du får utreise, må du betale dagsbøter fra 31. januar på 5 USD pr dag, siden vi ikke har hatt gyldig opphold i Sudan! Min kollega Ståle hadde planlagt bryllup i Bangkok den 15. mars. Det var duket til stor fest, men brudgommen satt fast i Nyala og kom ingen vei. Min standardkommentar om at kjærlighet gjør blind, men ekteskapet gir deg fort synet tilbake, passer nok bedre i andre sammenhenger. Så det ble ikke noe bryllup og man kan jo lure på om brudens familie egentlig kjøpte historien?

PDF (Popular Defense Force)
I juni 1989 ble Sudans valgte regjering veltet i et fredelig kupp av en gruppe militære (under)offiserer. Den sivile basis for dette kuppet, var Sudans godt organiserte islamske bevegelse under ledelse av Dr Hassan al-Turabi. Under slagordet Revolution of National Salvation ble det Sudanesiske samfunn radikalt endret. Statlige institusjoner og byråkrati ble overkjørt av nye parastatlige maktstrukturer loyale til partiet. Et av nøkkelelementene i denne nye maktbasen var opprettelsen av PDF (Popular Defense Force) med egne kommandolinjer utenfor landets miltære strukturer. Inspirert av den iranske revolusjonsgarde.

Opprettelsen av paramitære grupper og væpning av lokale stammer, kom etter angrepet på en landsby i Kordofan i 1985 hvor 60 mennesker ble drept. Landbyens innbyggere var arabiske Misseriyai, en semi-nomadisk del av Bagghara-folket med tette bånd til parti og regjering i Khartoum. Med en tyngende krig i syd var det ingen ressurser til å forsvare arabiske stammer i vest. I valget mellom å la stammen be om beskyttelse fra SPLA i syd, ble store mengder våpen og ammunisasjon gitt de lokale myndigheter. Dette dannet grunnlaget for opprettelsen av lokale militias i mange deler av  Kordofan og Darfur. Utbrytere fra disse lokale militiaer utviklet seg til en nasjonal, paramilitær hær av leiesoldater, støttet av myndighetene og med egne kommandolinjer uavhengig av det Sudanesiske miltæret. Dette var starten på PDF, Popular Defence Force.

PDF ble legalisert i 1989 gjennom den såkalte Popular Defence Force Act. Organisasjonen hadde militære såvel som politiske ambisjoner og skulle være spydspissen i den folkelige bevegelsen for å omforme det Sudaneske samfunn i en islamsk retning. Styrken skulle ledes av en militær brigadier, som igjen var direkte underlagt Bashir (presidenten). Under denne sentrale og direkte kommandolinjen, var imidlertid PDF et lappeteppe av sivile PDF-koordinatorer på nasjonalt, delstats-og lokalt nivå og førte til en svært uoversiktlig og desentral struktur. PDF-koordinatorer var ofte lokale stammeledere, som fikk full autonomi over de styrkene som ble rekruttert og som igjen hadde de samme rettigheter som profesjonelle soldater. Militære offensiver i Kordofan eller Bahr El Ghazal inkluderte ofte styrker fra det sudanesiske militæret, frivillige fra PDF og eksisterende militsgrupper. Generelle termer som mujahideen ble ofte betegnelsen på en blanding av styrker tilknyttet til styresmaktene. På samme måte som vi idag bruker Janjaweed som en beskrivelse på paramilitære og militære styrker som opererer i Darfur. Den manglende militære struktur og den institusjonelle kompleksiteten gjør det nærmest umulig å identifisere kontroll og kommandolinjer. Mens styresmaktene forsvarte bruken av paramilitære styrker på grunn av fiskale begrensninger og manglende militær kapasitet, argumenterer stammene med selvforsvar og nødverge. Retten flyttes fra sentralregjering til lokale styringsstrukturer.

Den sterke fokus på PDF's rolle som redskap i den nye sammfunnsorden, førte til en tilsvarende svekkelse av eksisterende institusjoner. Islamiseringen var knyttet til både sivile og militære strukturer. 30% av offiserene i det sudanesike miltære var innen 1993 erstattet av nyutdannede kadre; loyale til det nye regimet. Samtidig var det en massiv rekruttering og trening til PDF i et forsøk på å erstatte de militære styrkene med nye, loyale styrker. Inspirert av andre islamske revolusjoner i Midt-Østen gikk det oppfording fra universiteter, media og fra moskeene til å mobilisere studenter i stor skala. Treningsleire ble opprettet og en stripe av rådgivere og konsulenter ble hentet fra Iran. Det var nok imidlertid mer fokus på æren ved en martyrdød enn praktisk, militær trening til bruk i kamp. Store tapstall blant utrente studenter førte til sterk nedgang i rekrutteringen utover på nittitallet. Plyndring av landsbyer ble en mer vanlig geskjeft for desillusjonerte frivillige, i stedet for å gå inn i regulære kamper. Etter al-Turabi's fall fra maktens tinder i 2000, mistet PDF mye av sin legitimitet. Sterke ledere fra Misseriya og Rizeigat folkene, advarte ungdommen mot å la seg rekruttere til PDF. Martyrdød med etterfølgende himmelsk herlighet kunne ikke lenger garanteres. En skikk og tradisjon som forøvrig er helt ukjent i det tradisjonelle, religiøse liv blant Sudanesere.

Et viktig element for å forstå utviklingen i Sudanesiske samfunn etter 1989 og konfliktene i Darfur, er de uklare og etterhvert selvstendige maktstrukturer i det sivile og militære samfunn. Maktstrukturer som gjør det vanskelig å styre og lede landet i en ønsket politisk og sikkerhetsmessig retning. Selv om PDF er svekket etter år 2000, spiller de fortsatt en viktig rolle som et militært og politisk nettverk. De er aktive mange steder i Darfur

og bidar med våpen og styrker for å støtte opp under lokal misnøye i denne splitt og hersk politikken som preger Sudan. For det Sudanesiske forsvaret er det for risikabelt å operere fritt i Darfur og de har trukket seg tilbake til de store byene. (det samme gjelder forøvrig FN's UNAMIS eller nå UNAMID styrke) Trefninger i og omkring Nyala mellom milits og regjeringsstyrker, dreier seg ofte om manglende kontant oppgjør for leverte militære tjenester. En av mange viktige forutsetninger for å kunne starte en vei mot fred i Darfur, er demobilisering og avvæpning av PDF og lignende paramilitære styrker. En prosess som i liten grad er startet.

 

Dette er et bilde tatt av fotografen Paul Jeffrey, som besøkte oss i juli 2007. Bildene hans fra Darfur ble lagt ut på KN's og CARITAS's sine hjemmesider. Når virkeligheten i Darfur blir i tøffeste laget, kan du sette deg ned med dette bildet. Mer er det ikke å si...

 

 

Ventetid i Khartoum

NON GRATA

Jeg sitter i Khartoum og kommer ikke videre. All behandling av visa- og reisetillatelser til Darfur for DERO-ansatte er på hold etter denne HAC-komitteens undersøkelse i Nyala, som jeg fortalte om før jul. Rapporten skulle være ferdig etter 14 dager, men nå, etter nærmere 60 dager, er det fortsatt taust fra komiteen. Historien har mange ingredienser det kunne vært skrevet bok om – en mannlig Sudanesisk lege som ikke kan samarbeide med vår kvinnelig sjef og som får sparken; en kvinnelig sekretær som ikke gjør noe annet enn å hisse opp personalet etter direktørens avgang og som også får sparken. Som har annonsert søksmål mot DERO på USD 300.000,-. Legen er forøvrig svoger til øverste sjef i HAC og sekretæren er kusine med formannen i undersøkelseskomiten. Et litt uheldig scenario, som dere skjønner. En hevngjerrig, avskjediget direktør, som gjør alt han kan for å svartmale oss hos HAC og en komite som kjenner maktens sødme og som elsker å vise hvem som bestemmer. Ryktene sier at komiteen ikke fant stort å sette fingern på, men realiteter betyr jo mindre i denne maktkampen. En eller annen må sannsynligvis ta kostnaden til slutt og vi får se hvem som blir persona non-grata i vår organisasjon. Det er gjerne slik det skjer for å få en "verdig" avslutning. Kommer jeg til Oslo før jeg kommer til Nyala, skjønner dere tegningen.

 

MITT DAGLIGE SURR

 

 

Jeg har kjøpt vekkerklokke. På flyplassen i Amsterdam. En deilig liten sak i børstet rotting som viser dag og måned og temperatur både i Celsius og

Ghadafi-finansiert 5-stjerners hotell

Fahrenheit. Og selvfølgelig klokken - med deilige store tall til glede for alle middelaldrende herrer. En av åttitallets gaver til menneskeheten er jo denne snooze-funksjonen på vekkerklokken. Du slår av alarmen, det blir stille i fem eller ti minutter og så er det på'n igjen. Du må sette på alarmen en halv time tidligere enn du ellers ville ha gjort og så kjemper du din daglige kamp med klokken i et kvarter eller en time, før du taper og må stå opp. Dagens første nederlag. Hver dag. Problemet med den nye klokken var ikke denne funksjonen – det virket som forventet; men det stod med store  bokstaver "RadioControlled". Fint – da sjekker den vel at klokken går riktig da. Problemet var bare at det radiosignalet som den sjekket mot hver natt kl 02:00, var en litt annen tidssone enn mitt armbåndsur. Klokken syv var blitt klokken fem. Hver natt. Så nå må jeg sette vekking på fem og da rekker jeg frokost til halv åtte. Den ingeniørstanden finnes det ingen milde straffer for.....

 

The blue Nile

I dag er det fredag og fridag. For en gangs skyld tok jeg helt fri. Siste episode av  "24" på laptopen med morgenkaffe på senga. Kyrre til Ellen har generøst sendt med deilig DVD-materiale med drivende action. Kanskje ikke den store realismen, men hvem gidder å se det på TV. Politifilm om "Saken henlagt pga bevisets stilling" – er neppe stor underholdning. Så har jeg lest meg opp på Sudans historie på 18-tallet, avsluttet en roman av Ngozi Adichie "Half of a Yellow Sun" fra Nigeria på sekstitallet og gått en totimers tur i Khartoums gater og sett på byggeboomen. Inkludert en kaffe ved Nilens bredder. Alt i alt føler jeg meg litt klokere enn da jeg la meg i går. Men det synes jo ikke utenpå.  Eller får jeg mange kommentarer av typen: Det ser virkelig ut som du kan mye om Sudans historie på 18-tallet og borgerkrigen i Nigeria. Det kler deg. Neppe. Vår Etiopiske kokke har

fri idag, så hennes to timer lange middagsforberedelse med de deiligste retter var fraværende.Så det ble middag

på noe som hadde preg av veikro. Både mat og interiør. Her kan man ikke trøste seg med god vin heller siden Mohammed aldri gjorde vann til vin. Her var jo Jesus en foregangsmann. Bryluppet i Kana må forøvrig ha vært litt av en rotbløyte. Det var jo ikke en sølle flaske som ble konvertert, men nærmere bestemt seks kar som rommet to til tre anker. Et anker er 38 liter så det tilsvarer ca 570 liter med vin. Og dette var etter at selskapet var godt drukket! "Han åpenbarte sin herlighet og disiplene trodde på ham" står det, og det ville sannelig jeg gjort også. "Jesus og disiplene dro ned til Kapernaum og ble der noen dager" – knappest noen overraskelse at de måtte roe nervene etter en slik fest.

 

SLAGET OM KHARTOUM

(Jeg skrøt på meg litt historiekunnskap i forrige avsnitt, så da har jeg få valg.)

 

Mohammed Ali Pasha var guvernør i Egypt. En albansk lykkejeger i tjeneste for det Ottomanske imperiet. Han er forøvrig regnet som det moderne Egypts far og dynastiet han grunnla skulle vare til revolusjonen i 1952. Ali var på jakt etter slaver i Sudan, men hadde også ambisjoner om gjøre Sudan moderne og fremgangsrikt. Skoler og hospitaler ble bygget, posttjeneste etablert (hvor ble det av den??), jernbane konstruert og båttrafikk på Nilen ble introdusert. Ting var neppe gratis på den tiden heller, så Sudan ble skattlagt grensende til konfiskasjon. Dette er en av årsakene til det Sudanesiske opprøret på 1880-tallet og slaget om Khartoum.

En annen grunn var forbudet mot slavehandel i 1877. Britene satte inn den første europeiske guvernør i Sudan, en engelskmann ved navn Charles George Gordon, til å håndheve forbudet. For Sudaneserne var slavehandel en del av deres tradisjonelle liv. Det var ikke forbudt i Islam og ingen andre enn Gordon og muligens slavene, hadde noen interesse i å stoppe denne handelen. Tvertimot – det ble et hardt slag for den Sudanesiske økonomi og parret med en tung bør av skatter, var det "tverrpolitisk" motstand blant de fleste stammer og klaner i Sudan.

Med dette bakteppet dukker Mohammed Ahmad opp – senere bare Mohammed al-Mahdi. Mahdi står for veileder/profet og er en Messiasfigur i islamsk tradisjon. Han var en direkte etterkommer av Profeten og Fatima, skulle revitalisere islam og var tegnet på at dommedag nærmet seg. For Mohammed Ahmad hadde islam blitt ledet av frafalne, representert ved Sultanen (kalifatet) i Konstantinopel, og hans skjebne var å føre folket tilbake til den autentiske islam. Mahdi var inspirert av de tidlige muslimer. Problemet med alle bokstavtro muslimer eller kristne, er jo at det har skjedd et par greier etter skriftenes tilblivelse. Våpen f.eks., men det er jo ikke autentisk, så hans første kamper I Nuba-fjellene var uten moderne våpen som børser og kanoner. Det var imidlertid Baggara-folket som senere skulle utgjøre hovedtyngden i Mahdis hær.  

Baggari-folket er grupper av stammer som er etterkommere etter arabiske bedouiner som reiste i karavaneruter gjennom Afrika i middelalderen. De slo seg ned i området mellom Lake Chad og Nilen og giftet seg med afrikanske kvinner. Afrikanske av utseende, men arabiske i språk og kultur. De hadde erstattet kameler med hester og kveg og det svarte teltet med gresshytter, og hadde tilpasset seg livet på steppene. (Baggara= kvegfolket). De er berømte for sine rideferdigheter og jaktet elefant og sjiraff fra hesteryggen med spyd. En sjiraff har som dere vet ganske lange ben og løper utrolig kjapt hvis den føler deg truet. For å legge ned en sjiraff måtte man ri helt opp i ryggen på den og sette spydet i høyre bakben. Helst ikke så nærme at rekylen av benet treffer deg. Det var disse folkene fra Darfur og Kordofan (bl a stammene Rizeigat, Ta'isha, Habbaniya), som skulle utgjøre bærebjelken i Mahdis hær.

Bagarra horseman

  Etter den anglo-egyptiske krig i 1882, var Egypt de facto et Britisk protektorat. Riktignok var Egypt fortsatt en del av det Ottomanske riket, men britene hadde kontroll med Suez-kanalen, som var deres hovedinteresse. Sudan ble av britene betraktet som et internt Egyptisk anliggende og det var Turkisk-Egyptiske tropper som hadde kontroll med den sørlige nabo. Da Mahdis styrker drev egypterne på flukt ved El Obeid i 1883 og senere erobret store deler av Darfur og Kordofan, tok britene affære. Gladstone ønsket ikke å bli involvert i et felttog i Sudan og etter mye press sendte han Charles Gordon for andre gang til Khartoum. Oppdraget var å evakuere Egyptiske styrker og komme seg ut av Sudan. General Gordon, en helt fra krigene i Kina, var av en helt annen oppfatning enn Gladstone. Mahdi måtte bekjempes og beseires, slik at ikke de muslimske land falt som brikker i et dominospill. (ref Vietnam, så teorien er ikke av helt ny dato) Charles Gordon var en eksentrisk herre, kristen evangelist og mente djevelen bodde på Pitcairn Island i Stillehavet.  Neppe fordi han hadde personlige erfaringer fra et opphold der, men fordi det ligger nøyaktig på den motsatte side av jordkloden i forhold til  Jerusalem, hvor Guds trone angivelig skulle være.

 

 

I april 1884 kuttet Mahdi forbindelseslinjene til Egypt ved å stanse all trafikk på Nilen. Beleiringen av Khartoum hadde begynt og den skulle vare i ni måneder. Gordon rekvirerte styrker til Sudan, men Gladstone og den engelske regjering var lenge fast besluttet på å la Sudan og Gordon klare selv.

Gen Gordons død

Da de etter sterkt press fra opinionen, endelig sendte en unnsetningsstyrke var det for sent. I januar 1885 stormet Mahdis styrke på 50.000 mann inn i Khartoum og tilintetgjorde den 7000 store egyptiske styrken samt mesteparten av byens 4000 innbyggere. Gordon ble drept, hans hode satt på en stake og brakt til Mahdi i triumf. Etter seieren i Khartoum ble Mohammed al-Mahdi hersker over store deler av det moderne Sudan. Første og eneste gang at en kolonimakt i Afrika ble kastet ut av landet med makt (?) En streng sharialovgivning ble innført, men Mahdi døde kort tid senere. Hans statsdannelse levde likevel videre.

I England ble Gordon betraktet som martyr og helt og det skulle inspirere britene i deres neste felttog i Sudan, som ble ledet av Horatio Kitchener. Men det er en annen historie.