Morgenritualer Jeg har blitt glad i mine morgenritualer. Inn i dusjen. Jeg tenker at den varme dusjen i Grefsenkollveien er det første som forsvinner når vår sivilisasjon går under. Når romerne, eller hva de nå heter på den tiden, endelig har dratt og slukket lyset, og den nye middelalderen har begynt, er dette den første luksusartikkel som blir borte. De gamle vil stå krombøyd over torvbålene og fortelle vantro barnebarn om å stå naken midt på vinteren med kaskader av varmt, rent vann som pumpes ut, om parfymerte såper og okergule væsker som skal gjøre håret litt fyldigere enn det egentlig er, og om tykke, deilige håndklær, store som togaer, liggende pent på badehylla. Her hos meg i Orange House trenger jeg ikke å bekymre meg over at det varme vannet skulle bli borte. Her er det bare ett vannrør og en kran - uten blandebatteri. Det kalde vannet ikke bare vekker meg – det føles som stikkende iskrystaller som angriper meg. Tror egentlig det krever en litt annen kropps-konstruksjon enn den jeg har. Men det er deilig etterpå, sier du? Så kort hukommelse har jeg dog ikke. Når Ute begynner med tannpuss i vasken utenfor, forsvinner trykk og de få dråpene jeg har til å skylle av såpen. Det blir gjerne litt hoijing av slikt og det er de eneste gangene jeg snakker tysk til Ute. Det virker som hun tar poenget. Mitt håndkle i 100% kunstfiber, kjøpt på det lokale markedet i et anfall av den Svendsenske sparemani, (de deilige frottèhåndklene kostet en latterlig formue av 60 NOK) holder seg like tørt selv etter agressiv tørring. Til gjengjeld er hår og kropp like vått. Hvilken forferdelig barndom ligger bak produksjon av håndkle i vannavstøtende materiale?
Jeg skylder ut av sinkvasken, hvor støvet har samlet seg i et tykt lag i løpet av natten. Legger på gummiproppen. (en genial, flat gummimatte fra Stavanger Gummiindustrier) Av
en eller annen grunn er alle vasker syd for Alpene fri for propper. Hvilken syk samlemani har kommet over disse folkene? Jeg fyller i vann mens jeg lytter til B.B. King på iPoden. Fikk konvertert litt gammel vinyl til MP3 lyd." Woke Up This Morning". Blues. Så vidt jeg vet, består blues av tolv takter og tre akkorder. Godt gjort å fylle et liv med det. Verden i et sandkorn. Men når musikeren og lytteren kjenner veien så godt, ligger gleden i avsporingene, de uventede vendingene. Jeg tar min nyinnkjøpte barberkost av grevlinghår, høvelen med det azurblå skaftet med fixe buer. Å dra dette industrielle praktstykket over velkjent hud, skjerper tanken. Og minner meg om min onkel Magnus, som i alle år var frisør i St. Olavs gt. Hvordan jeg som åtteåring skrekkslagen så han trakterte den lange kniven med nyslipt Sheffield-stål på skjeggstubbene til en av kundene. Hvordan angsten spredte seg når det blågrå stålet nærmet seg strupehodet og i mine nattlige mareritt alltid endte med punktering av halspulsåren og en kaskade av blod. Kanskje er det derfor jeg lar de lange, enslige hårene på strupehodet i fred, helt til jeg en dag, i en kort og besluttsom bevegelse, kutter de helt ved roten med min Mac3Turbo.
Bakeriet
Rett rundt hjørnet ligger mitt lokale bakeri. Man bør kanskje være litt uoppmerksom mhp til hygieneforholdene. Katherine har desverre hektet seg opp i det noe udelikate inngangspartiet, en smal, litt rotete og mørk gang med do på venstre side der du kommer inn. Jeg er usikker på om den sildrende bekken jeg bekymringsløst skritter over, er vann eller urin, men jeg kjenner jo den sterke, gjenkjennelige lukten av bakgårdsdo. Men som jeg sier til Katherine – det varer jo kun noen få skritt, og så - plutselig, river deilig, nystekt bakverk i neseborene. I et ganske stort, åpent lokale jobber fire, fem unge gutter fra grytidlig morgen med å bake, steke og stable brødene. De forsyner en rekke av de små lokale butikkene i distriktet med brød. Innerst i lokalet er en kjempestor, murt, bakerovn hvor de små, runde brødene (som pita-brød) blir stekt. Det mangler ganske mye på de hvite, delikate frakkene du forbinder med bakeri, der de elter og knar med møkkete klær – ja, selv jeg får en sterk trang til å overrekke en boks med Biotex. Hadde det vært et bilverksted kunne du kanskje forstått det, men her i bakerbutikken skulle det ikke være så mye oljerester? Kanskje de mekker i den pausen de ikke har. Jeg satser på at bakerovnen har fjernet det som skulle finnes av ulumskheter, og dessuten– hvis du ikke tåler disse brødene som halve Nyala spiser, da må du bare reise et annet sted. Min gode venn Jafar er som alltid interessert i mitt ve og vel og lærer gjerne bort noen arabiske bakeuttrykk. Han henter mine fem varme brød for 100 dinarer (tre kroner) og de gangene jeg må veksle, har han alltid de mest slitte og møkkete sedlene jeg noensinne har vært borti. Står støtt på høykant! Jeg rusler tilbake til Orange House og når jeg setter meg ned med morgenkaffen og de ferske, varme brødene, får jeg denne Jan Erik Vold assosiasjonen, mens jeg river av det deiligste brødstoffet og innimellom legger på et tykt lag med søt marmelade.
SabaaH al-Kheyr
 |
| Bakeriet i Nyala |
