Aktiviteter

Trim
Av og til og egentlig svært ofte, føler man seg fanget i en eneste stor kjempebadstu. Kan det være nødvendig å fyre så intenst hele tiden? Give me a break – jeg trenger en utgangsdør, bitende sno og en iskald øl. Det er kanskje litt borderline å tenke på trim, svette og høy puls i en sådan stund, men uansett – vi har en spaser- og/eller joggegruppe som driver vår aktivitet på en av de lange, rette veistrekningen i utkanten av Nyala. Sikkerhetsklarert av vår britiske venn og et yrende folkeliv langs veien. Guttunger som spiller fotball og som roper "how are you?" og du svarer "I am fine" selv om blodsmaken tilsier noe helt annet. Vakre kvinner i sine fargerike gevanter, som ler hjertelig av denne gale, hvite mannen som har det så travelt. Og jeg prøver umiddelbart å få skjellettet i water og å løpe kattemykt og lett. Min forgjenger, som har litt mer bagasje enn undertegnede, foretrekker rolig gange, mens jeg er sikker på at 30-årsdagen ennå ikke er passert og følgelig gir jernet helt til biologien tar igjen hodet. Sam fra England er 29, uanstendig sprek og helt uten konkurrense i denne ligaen av litt forsiktige joggere / spaserere. Han har sjekket opp en dame i en søster NGO. Det er mulig kjærligheten skal tåle alt, men vår Herre kan umulig ha tenkt seg tanken på at man må henge med en sprek jogger i 7,2 km i brennende hete. Av ansiktsutrykket hennes tror jeg egentlig ikke hun burde ha tenkt tanken heller. Men alt tar en slutt – kanskje ikke forholdet, men i hvert fall min joggetur. Hjem til sparedusjen og lette, luftige draperier. (vi er skjermet mot muslimsk overvåking i heimen) I mangel av den kalde ølen, går det i vann og frukt (og så snakker vi ikke mer om den saken, som Jan Hugo ville sagt!)

Bistand og bistandsarbeidere
Det er nok mye skepsis blant sudanesere til bistandsarbeidere, som velger å reise til Darfur  når de kan bo behagelig i London eller Oslo. Kanskje lettere å forstå at de drar hjem, når situasjonen tilspisser seg og de verste problemene tårner seg opp. Det er sikkert mange forskjellige motiver for å reise ut på denne måten. Eventyrlyst, romantikk, penger, livskriser, frelse verden eller ganske enkelt en jobb – noen motiver blir sikkert dekket i fullt monn, mens andre blir en problematisk barriere basert på helt urealistiske forventninger. Kanskje må det ligge noe annet i bunn, og her står klichéene i kø på tastaturet. Men la meg i alle fall forsøke: Et flik av engasjement for andre, en tro på at vi må, (vi vet at vi ofte ikke får det til), en følelse av urettferdighet, en visshet om våre egne privilegier – kanskje ikke alt, kanskje ikke i for store porsjoner, kanskje også noe mer?  Eller er det slik at idealistene har fått dominere dette markedet i alt for mange år, at det nå er på tide med en helt annen innfallsvinkel? Er det blitt slik at Afrika har blitt en kjærkommen måte å rense samhvittigheten til bistandsarbeidere, rockemusikere og filantroper med Mor Teresa kompekser. Et kontinent hvor vestlige politikere kan score kjappe, moralske poeng og som gir liten, varig virkning på de grunnleggende, strukturelle problemene. Skaper vi en tiggermentalitet blant afrikanerne, som passifiserer dem til å sitte stille å vente på donorer og militær hjelp? Mange spørsmål, kjære leser, men jeg er ikke klar for å gi deg løsningene. De finnes ganske enkelt ikke i noen få og enkle setninger. Og neppe i en bok heller. Dette skulle jo helst ikke være som å finne opp kruttet – en tilfeldig og endeløs blanding av kjemikalier til man endelig går i luften. Likevel - (så lenge varte den tausheten!) man kan kanskje si at de hårete visjonene og de store megaprosjektene bør dempes noe. FN-resolusjoner fra f.eks 1977, satte 1990 som frist til å skaffe rent vann til alle. I 1990 sa FN at år 2000 var fristen for en universell folkeskole til alle. Under G8-møtet i 2005 var top agenda å få slutt på fattigdommen i Afrika. 2015 tror jeg var fristen denne gangen. Men etter 60 år med bistand og 2300 mia USD senere, er det fortsatt langt igjen til målet. 840 mill. mennesker har for lite mat, en milliard mennesker mangler tilgang til rent vann, en milliard er analfbeter osv osv.  Økonomene har fortsatt problemer med å påvise en klar sammenheng mellom bistand og makroøkonomisk vekst. Jeg kommer tilbake til temaet, men noen og enhver kan sikkert ta lærdom av følgende siat: It is alarming how wrong we were, and how sure we were that we were right. (Robert Chambers)



 

Retur Sudan

Ankomst II
På vei tilbake. Høyt over Middelhavet i en Airbus 330. Jeg sitter fastspent og føyelig foran brettet ved flymat og zapper mellom herlige og meningsløse actionfilmer. Alt er rolig, men man tenker tanken likevel. Det er tross alt bare tynne stålplater som skiller oss fra seksti kuldegrader og førti tusen fot til bakken. Man finner seg i galskapen fordi alle andre gjør det. Man er selv rolig fordi ens medpassasjerer er det. En skjør allianse av felles tro- så lenge nervene er under kontroll og det ikke er bomber og sabotører ombord, går det bra med alle. Antall døde passasjerer pr. km. er ubetydelig. Antall døde pr reise er kanskje ikke fullt så oppløftende. Når noe går galt er det sjelden noen mellomløsning. Etter at man så de usette fangene på vei til katastrofen 9/11, er det på en måte knyttet en ny assiosasjon til ethvert jetfly. Griske og fordømte der de farer over himmelen.

Nedstigning til Khartoum. Et virvar av lys, fasader, stillaser og skråtak. Byer sover aldri. Byer er på en måte en fantastisk suksess, en genial oppfinnelse – millioner som  myldrer på overflaten av århundrers lag av oppsamlede prestasjoner, der de sover, arbeider, elsker og prøver å få livene til å henge sammen. La Åslaug Haga drive med sine grisgrendte strøk, overadministrerte mikrokommuner og milliarder til meningsløse veiprosjekter for fire grendehus. Nei – gi meg pulserende storbyliv, fortauskafeene, souq`en i Damaskus, dampende asfalt på Manhatten, markedet i Kashgar, støvet i Khartoum, menneskene. Eller for å sitere Farmand fra syttitallet (svakt etter hukommelsen): Bak begeistringen for den folkelige og regionale sær-art, ligger ofte hatet til den urbane intelligens, skapt av det rikere miljø. Hehe- det var mye krutt på syttitallet! Nuvel – også denne gangen setter piloten oss trygt på bakken. Alle er lettet og tenker at heldigvis gikk det bra denne gangen også. Men ansiktsuttrykkene røper ikke en flik av slike svake tanker. Vi er tross alt profesjonelle, flyene er vårt vante element og vi skal i hvert fall ikke assosieres med disse latterlige charterturistene som klapper i rus og begeistring ved landing.

Roar er der og venter på meg. Roar startet samtidig med meg og som i militæret blir det en felles allianse mellom oss ferskinger. Jeg har husket en kartong rød Prince og han har skaffet meg et moderne myggnett med spiler og glidelås. Det arrangementet jeg har i Orange House, har nemlig en tendens til klappe sammen i løpet av natten. Vikler meg inn i et virvar av netting, barduner og bambusspiler, som ikke er direkte søvnfremmende.
På kvelden drar Roar og jeg med en lokal Tuk-tuk til et indisk etablissement, og får dette unevnelige GT-eliksiret  Servert diskret som om det var et glass vann. Vi føler oss som guttunger på den første bytur, men det er nå likevel slik at som kristen (og jeg får mer og mer sans for den religionen) i et muslimsk land er det tillatt å drikke alkohol. Problemet er at alle mulige måter å skaffe det på er forbudt. Roar har plukket opp litt arabisk fra sitt opphold i Libanon, men det bringer oss likevel ikke helt hjem. Vi er fortapt i en bakgate med rødt støv og søppel, en stadig mer irritert Tuk-tuk sjåfør og undertegnede som ser hjelpeløst på kompasset. Hvilken redning er ikke mobiltelefonen – kontakt med vår venn Faisal som bringer taxigutten på riktig spor og samtidig pruter prisen ned til latterlige åtte kroner.

The African Eve
Det moderne mennesket, Homo Sapiens Sapiens,  eksisterte i Afrika frem til for ca 100.000 år siden. Deretter var det noen som forlot kontinentet og befolket verden. Kort fortalt. La meg litt nølende bringe dere en flik av utviklingshistorien- nølende fordi min kunnskap ligger noen år tilbake og her er det mye nytt som skjer hele tiden. (jeg satser på at det ikke er så mange av dere som kan korrigere meg – unntatt Tom B., som har stor kunnskap om emnet)  Det er studiet av mitochondrial DNA, (mtDNA), som har  levert kvantesprang i kunnskapen om hvor vi kommer fra. Mitochondria er selve energikilden i cellene og denne sentrale funksjonen har gitt den stabile strukturer. mtDNA er identisk for alle kroppens celler og den reproduseres ved kloning (ikke befruktning). Den arves kun fra den kvinnelige foreldre og beholdes relativt stabilt fra generasjon til generasjon. Den største variansen er funnet mellom mennesker i Afrika – faktum er at mtDNA i en nordmann har mer til felles med en kannibal på Ny Guinea, enn mellom to Sudanesere. (se dêt Carl I!) Genetikerne konkluderer med at vårt mtDNA stammer fra èn afrikansk kvinne- our common Mother eller the African Eve som hun fort ble kalt. Det betyr ikke at hun var alene eller at Bibelen så plutselig ble troverdig, men at hennes mtDNA ble dominant. Hun levde for ca 140.000 år siden. Konklusjonen er at en liten gruppe afrikanere, kanskje ikke mer enn 50 og uansett ikke flere enn 500, forlot Afrika for 100.000 år siden og ble stamfedre (mødre som Kirsten ville ha sagt) til alla andre ikke-afrikanere. Spøk? Nei, men det er ganske fascinerende. Omkring for 40.000 år siden nådde de Europa og på et eller annet senere tidspunkt var det noen som mistet retningssansen og havnet i Norge. Disse 100 vokste til 300 mill frem til 1500 AD. Til sammenligning var det ca 1 mill i Afrika for 100.000 år siden og de vokste til 47 mill i samme tidsrom. Sykdom og klima er en viktig faktor her, men det sprengstoffet skal jeg fortelle mer om i et annet kapitel. Uansett er det denne kunnskapen som så brutalt henviste Thor Heyerdahls teorier til den vitenskapelige gravplass. Hvem hadde trodd at villmennnene fra Micronesia kunne seile mot vinden, når det var grensesprengende nok at indianerne i Sør-Amerika hadde latt seg drive med.  

Direktøren
A er irsk, 46 år og med praktisk talt hele sin arbeidserfaring fra Afrika. I ledergruppa har hun programsjef, logistikksjef, administrasjonssjef, økonomisjef og helsesjef. Hun har pulsen på alle områdene, kjapp i hodet, stiller krav, lytter. Nå har jeg de seneste årene vært borti tre kvinner med glimrende lederegenskaper (to som sjef og den siste kjenner jeg ganske godt og har gode grunner for å tro at hun er i samme liga). Hva er det med disse kvinnene? Eller katteslekta, som min nevø Håkon så respektløst ville ha sagt. Jeg som hater alle menn/kvinner sterotypene! Det sier seg selv at de har stor menneskekunnskap som valgte meg(!). Men i en verden av albuer og overvurdert ego, er det inspirerende å jobbe for slike ledere. Desverre skal A slutte og ny sjef kommer om noen dager. Så får vi se hva manneslekta kan by på.