Darfur, august 2007
Da opprørsledere og internasjonale utsendinger slukket lyset og dro fra Arusha, Tanzania tidligere i August, hadde verdenssamfunnet store forhåpninger til en fredeligere utvikling i Darfur. Men deltakerne visste nok alle at arbeidet knapt hadde begynt.
I Paris satt Adbul Wahid og nektet å delta slik han også nektet å undertegne fredsavtalen fra 2006. Han er leder av SLM eller den største fraksjonen i SLM. Tilhører Fur-folket og har stor folkelig appell hos ofrene for konflikten i Darfur. Det er ingenting i veien med selvtillit og ambisjoner: "I want to be the president of my country – and this is my right and the right of my people.". Er kjent for sin kaotiske lederstil og uberegnelige beslutninger.
Suleiman Jamous, en annen av opprørslederne, lå på et UN hospital i Kordofan, mens hans kollegaer prøvde å utforme en samlet politikk. Hans rolle i en ny fredsavtale, regnes å være sentral. Mia Farrow tilbød seg å være hans stedfortreder i forhandlingene, men jeg tror neppe hun har mottatt noe svar på henvendelsen.
De to store opprørsbevegelsene, SLM og JEM, er splittet i flere fraksjoner. I alt antas det å være flere enn 13 opprørsbevegelser og noen av disse militsbevegelsene har mer karakter av bandevirksomhet enn av politisk/militært opprør mot sentralregjeringen i Khartoum. Første steg på den lange veien er en felles plattform- mål og strategi som samler og som gir tyngde i forhandlinger med Khartoum. Men her finnes (foreløpig) ingen Garrang eller Mandela som kan ta styring og kontroll. I stedet er det makt- og fraksjonskamp mellom de forskjelllige politiske og militære gruppene, fravær av klare kommandolinjer innen hver gruppe og uvisshet om hvem som kontrollerer hvilke områder. Fredsavtalen fra 2006 skulle sikre samling blant opprørerne og få FN-styrker inn i Darfur. Det ble ingen samling og det ble ingen FN-styrker. I stedet kom en AU- (African Union) styrke på 7000 soldater. Den er dårlig utstyrt, dårlig motivert og har et uklart mandat. Det hender de får lønn, men ikke hele tiden. Det er jo en viss tradisjon for å slakte sivile på dette kontinentet, mens militære kvaliteter ofte er vanskeligere å få øye på. De har liten eller ingen tillit blant ofrene for konflikten og anses av mange for å være på parti med regjeringen i Khartoum.
I Chad sitter President Idriss Deby og anklager Sudan for å drive flyktninger fra Darfur inn i Chad. Han kjenner områdene i Vest Sudan. Det var denne veien han kom for å styrte Hissene Habre i 1990 med støtte av Libya og Sudan. Idriss Deby tilhører Bidayat-stammen – del av Zagawa-folket, som bor på begge sider av grensen. Han hadde lenge gode forbindelser til Khartoum, men det var før konflikten i Darfur drev Zagawaer over grensen til Chad. Deby anklager Sudan for å ville styrte hans regime og nå er det stadige kamper i grenseområdet. Det samme er tilfellet i grenseområdene mot CAR. (Central Afrikanske Republikk)
Antall angrep på landsbyer i Vest-Darfur i 2007 har sunket, men dette er sannsynligvis mer et uttrykk for at "jobben er gjort". Mathew i Zalingei fortalte meg i juni hvordan arabiske stammer fra Chad og CAR flyttet inn i områdene i Vest-Darfur. Vi snakker om et stort antall mennesker og historien ble bekreftet på BBC i sommer. De får Sudanesiske pass på rekordtid og bosetter seg i IDP`ernes landsbyer. Det er vel dette som kalles fakta på bakken og neppe gode bidrag til de kommende fredsforhandlinger.
Av hensyn til vestlig opinion prøver myndighetene å oppfordre IDPerne til å returnere til landsbyer nær de store byene. I følge min mann Mohammed i Zalingei foregikk dette slik at de som ønsket å dra, fikk varer og en neve kontanter. De dro ut til den gamle landsbyen og møtte lokale handelsmenn. Varene de hadde fått av myndighetene ble solgt på rot og flyktningene kunne dra tilbake med en god reserve på kistebunnen.
Vanskelighetene for de humanitære organisasjoner har økt i styrke gjennom hele året. Mens konfliktene tidligere var konsentrert om den regjeringsstøttede Janjaweed-bevegelsen og en relativt enhetlig opprørsbevegelse, er det nå alle mot alle med en flora av militser og væpnede bander. De trenger en jevn strøm av forsyninger og da blir NGOer med biler, mat og medisiner et lett og også fristende bytte. Bare i juli blev 12 biler stjålet, 15 lastebilkonvoier ble angrepet og plyndret og en rekke kontorer og hus til NGOer ble ranet. Også en av våre egne konvoier ble angrepet for et par uker siden, men ble reddet av en UN-konvoi, som kom like bak. Uten beskyttelse fra regjeringen, har mange av de humanitære organisasjonene måtte stenge og trekke seg ut av enkelte områder. Hva som skjer i disse områdene er det få eller ingen øyenvitner til. Vi vet at nærmere 200.000,- mennesker har flyttet inn i IDP-camper hittil i år. Disse er overfylte, syder av konflikter og mistenksomhet, og gir grobunn for vold og aggresjon. Regntiden med gjørme og søppel flytende overalt, forsterker håpløsheten og fortvilelsen.
En august-weekend i Arusha er en god start, men det er langt frem til freden får en sjanse.
Da opprørsledere og internasjonale utsendinger slukket lyset og dro fra Arusha, Tanzania tidligere i August, hadde verdenssamfunnet store forhåpninger til en fredeligere utvikling i Darfur. Men deltakerne visste nok alle at arbeidet knapt hadde begynt.
I Paris satt Adbul Wahid og nektet å delta slik han også nektet å undertegne fredsavtalen fra 2006. Han er leder av SLM eller den største fraksjonen i SLM. Tilhører Fur-folket og har stor folkelig appell hos ofrene for konflikten i Darfur. Det er ingenting i veien med selvtillit og ambisjoner: "I want to be the president of my country – and this is my right and the right of my people.". Er kjent for sin kaotiske lederstil og uberegnelige beslutninger.
Suleiman Jamous, en annen av opprørslederne, lå på et UN hospital i Kordofan, mens hans kollegaer prøvde å utforme en samlet politikk. Hans rolle i en ny fredsavtale, regnes å være sentral. Mia Farrow tilbød seg å være hans stedfortreder i forhandlingene, men jeg tror neppe hun har mottatt noe svar på henvendelsen.
De to store opprørsbevegelsene, SLM og JEM, er splittet i flere fraksjoner. I alt antas det å være flere enn 13 opprørsbevegelser og noen av disse militsbevegelsene har mer karakter av bandevirksomhet enn av politisk/militært opprør mot sentralregjeringen i Khartoum. Første steg på den lange veien er en felles plattform- mål og strategi som samler og som gir tyngde i forhandlinger med Khartoum. Men her finnes (foreløpig) ingen Garrang eller Mandela som kan ta styring og kontroll. I stedet er det makt- og fraksjonskamp mellom de forskjelllige politiske og militære gruppene, fravær av klare kommandolinjer innen hver gruppe og uvisshet om hvem som kontrollerer hvilke områder. Fredsavtalen fra 2006 skulle sikre samling blant opprørerne og få FN-styrker inn i Darfur. Det ble ingen samling og det ble ingen FN-styrker. I stedet kom en AU- (African Union) styrke på 7000 soldater. Den er dårlig utstyrt, dårlig motivert og har et uklart mandat. Det hender de får lønn, men ikke hele tiden. Det er jo en viss tradisjon for å slakte sivile på dette kontinentet, mens militære kvaliteter ofte er vanskeligere å få øye på. De har liten eller ingen tillit blant ofrene for konflikten og anses av mange for å være på parti med regjeringen i Khartoum.
I Chad sitter President Idriss Deby og anklager Sudan for å drive flyktninger fra Darfur inn i Chad. Han kjenner områdene i Vest Sudan. Det var denne veien han kom for å styrte Hissene Habre i 1990 med støtte av Libya og Sudan. Idriss Deby tilhører Bidayat-stammen – del av Zagawa-folket, som bor på begge sider av grensen. Han hadde lenge gode forbindelser til Khartoum, men det var før konflikten i Darfur drev Zagawaer over grensen til Chad. Deby anklager Sudan for å ville styrte hans regime og nå er det stadige kamper i grenseområdet. Det samme er tilfellet i grenseområdene mot CAR. (Central Afrikanske Republikk)
Antall angrep på landsbyer i Vest-Darfur i 2007 har sunket, men dette er sannsynligvis mer et uttrykk for at "jobben er gjort". Mathew i Zalingei fortalte meg i juni hvordan arabiske stammer fra Chad og CAR flyttet inn i områdene i Vest-Darfur. Vi snakker om et stort antall mennesker og historien ble bekreftet på BBC i sommer. De får Sudanesiske pass på rekordtid og bosetter seg i IDP`ernes landsbyer. Det er vel dette som kalles fakta på bakken og neppe gode bidrag til de kommende fredsforhandlinger.
Av hensyn til vestlig opinion prøver myndighetene å oppfordre IDPerne til å returnere til landsbyer nær de store byene. I følge min mann Mohammed i Zalingei foregikk dette slik at de som ønsket å dra, fikk varer og en neve kontanter. De dro ut til den gamle landsbyen og møtte lokale handelsmenn. Varene de hadde fått av myndighetene ble solgt på rot og flyktningene kunne dra tilbake med en god reserve på kistebunnen.
Vanskelighetene for de humanitære organisasjoner har økt i styrke gjennom hele året. Mens konfliktene tidligere var konsentrert om den regjeringsstøttede Janjaweed-bevegelsen og en relativt enhetlig opprørsbevegelse, er det nå alle mot alle med en flora av militser og væpnede bander. De trenger en jevn strøm av forsyninger og da blir NGOer med biler, mat og medisiner et lett og også fristende bytte. Bare i juli blev 12 biler stjålet, 15 lastebilkonvoier ble angrepet og plyndret og en rekke kontorer og hus til NGOer ble ranet. Også en av våre egne konvoier ble angrepet for et par uker siden, men ble reddet av en UN-konvoi, som kom like bak. Uten beskyttelse fra regjeringen, har mange av de humanitære organisasjonene måtte stenge og trekke seg ut av enkelte områder. Hva som skjer i disse områdene er det få eller ingen øyenvitner til. Vi vet at nærmere 200.000,- mennesker har flyttet inn i IDP-camper hittil i år. Disse er overfylte, syder av konflikter og mistenksomhet, og gir grobunn for vold og aggresjon. Regntiden med gjørme og søppel flytende overalt, forsterker håpløsheten og fortvilelsen.
En august-weekend i Arusha er en god start, men det er langt frem til freden får en sjanse.
 |
| Regntid i Nyala |
