Fashoda syndrome

Denne merkelige historien leste jeg om i The River War av Winston Churchill. Sikkert bedre kjent i fransk bevissthet enn i den norske. Vi er tilbake i slutten av det nittende århundre. Etter Berlin-konferansen i 1885 var det en kamp mellom de europeiske kolonimakter å sikre seg resterende land som ennå ikke var kontrollert av en kolonimakt. Dette er tiden som gjerne kalles the Scramble of Africa.

Franskmennenes fremstøt inn mot Afrikas bakland skjedde fra Vest-kysten av Afrika (Senegal). De ønsket kontroll med all handel gjennom Sahel-beltet og ville ha en fransk øst-vest korridor via Nilen til Fransk Somalialand (Djibouti) på Øst-kysten. Britene på den andre siden ønsket en forbindelse fra Cairo til Cape Town for å sikre sitt imperium. Cecil Rhodes utsagn ble nok delt av mange briter: "I contend that we are the finest race in the world and that the more of the world we inhabit the better it is for the human race.” En litt annen tid og en litt annen ordbruk! Tegner man britiske nord-sør streker på kartet og tilsvarende franske vest-øst linjer, møtes man ikke langt fra  Fashoda i Sør-Sudan (i dag Kodok).  

12 franske offiserer og 120 soldater la ut fra Brazzaville under ledelse av Major Marchand. På elver, gjennom jungel, kratt og ørken ankom de Fashoda etter 14 måneders marsj – den 10. juli 1898. Det franske flagg ble plantet ved elvebredden og Paris var over seg av begeistring. Det skulle komme en styrke fra Djibouti for å støtte Major Marchand, men de dukket aldri opp. I stedet var de til stadighet angrepet av lokale styrker og da General Kitchener og britene ankom med en overlegen styrke i september 1898, var de ganske så isolert og uten kommunikasjon og forsyningslinjer. Franskmennene var overlykkelig over at det var briter som kom og ikke «savages» som Churchill kaller de lokale. Britene la seg på andre siden av Nilen, heiste det britiske flagg og så overlot man til London og Paris å finne ut hvem som skulle gi seg.  

Slik beskriver Churchill stemningen: “Major Marchand, with a guard of honour, came to meet the General. They shook hands warmly. 'I congratulate you,' said the Sirdar, 'on all you have accomplished.' 'No,' replied the Frenchman, pointing to his troops; 'it is not I, but these soldiers who have done it.' And Kitchener, telling the story afterwards, remarked, 'Then I knew he was a gentleman.'”

11. desember senket franskmennene tricoloren og trakk seg tilbake fra Fashoda. En veldig nederlag for fransk utenrikspolitikk. De Gaulle nevner i sine memoarer eksempler på ydmykende nederlag for den franske Grandeur – øverst på listen er tilbaketrekkingen fra Fashoda.   

Tiden

Hvis du ikke har vært på disse breddegrader tidligere, kan du fort velge feil buss. Hva jeg mener? Vi europeere velger jo gjerne den bussen som har mest plass – en matatu med allerede 20 svette passasjerer (Toyota Hi-Ace) er i utgangspunktet ikke veldig fristende. Men når du har satt deg inn i den tomme bussen og spør: «Når går bussen?» stirrer sjåføren uforstående på deg. «Hva mener du – når bussen går? Bussen går når den er full!».

Europeere og afrikanere har en grunnleggende forskjellig oppfatning av begrepet tid. For oss er tiden objektiv og eksisterer utenfor oss selv. Vi er slaver av våre avtalebøker, tidsfrister og deadlines. For oss er dette rammen vi lever i – kampen mellom frihet og deadline ender svært ofte i nederlag. Dette er ikke noe mennesker kan endre, men objektive rammer vi lever i.

Afrikanere oppfatter tiden annerledes.  Mennesket kan påvirke tiden fordi tiden ikke eksisterer uten hendelser. Og hvis hendelsene ikke inntreffer, så kommer ikke tiden. Og da har mennesket kontroll med tiden. Hvis jeg ikke kjører inn i porten hjemme, så skjer faktisk ikke kollisjonen. Og da vil ikke tiden ha blitt en realitet. Tiden er ikke-eksisterende hvis noe ikke skjer og den er avhengig og underordnet av mennesket for at den skal komme. Så totalt forskjellig fra vår egen oppfatning.

Jeg er invitert til bursdagsselskap til ettåringen til Stella. Stella jobber på regnskap og jeg tenker at dette må jeg stille opp på. På invitasjonen står det lørdag kl 14:00, men når skal jeg egentlig komme? Vi spøker gjerne med "European time" når vi vil understreke at et møte begynner presis. Men dette er African time og å komme klokken to er tross alt utelukket - så lenge har jeg vært i Afrika. Samtidig hater jeg å komme for sent og jeg har ikke nerver til å komme senere enn kl tre. Jeg kunne ventet til fem. Halv seks begynte utdeling av gaver og seks kom kaker og brus.

I Darfur ble jeg invitert til en skole for å se og snakke med lærere og elever. «Når begynner det?» spurte jeg og forstod senere at spørsmålet ga ingen mening. Det begynner når jeg kommer. (800 hundre elever satt på rekke og rad fra kl 08:00 og hadde sikkert sittet hele dagen, hvis jeg ikke hadde dukket opp kl 09:00)


Det skal ikke være lett for fotgjengere i Juba. Dette er en god grunn for ikke
 å bevege seg ute i mørket!





 

 

Sør-Sudan i oktober

Fra en FN-leir i Bentiu

Fredsplanen er ment å være inne i en implementeringsfase. Men oktober har ikke gitt mange tegn på ny optimisme i Sør-Sudan. Det begynte med Presidentens overraskende utspill om 28 nye stater (opp fra ni) En såkalt Presidential Order – det levnet ikke debatt og deltakelse store muligheter. Noe av poenget i fredsavtalen var at mer makt skulle ut til lokale ledd. I stedet gjør presidenten det motsatte og sentraliserer mer makt hos seg selv. Bl a ved å få fullmakt til å utnevne de statlige guvernører selv. Det er likevel slik at mange ønsker en mer føderal stat – også opposisjonen. Men klimaet for samtaler er ikke helt til stede når det samtidig foregår harde kamper i Unity State.   Jeg har sett på statistikken over antallet «armed incidents and armed conflicts» fordelt pr stat. Riktignok var det en gledelig nedgang i september etter at fredsavtalen ble underskrevet. Men nå er vi tilbake i en deprimerende spiral av vold og konflikter, som også har spredd seg til nabostaten Western Equatoria. (Juba er i Central Equatoria) Og det er stadige generaler som vil heller drive eget sololøp og det gjør det ikke lettere å få sentral kontroll med kampene. 

Denne uka ble også AU-rapporten offentliggjort. En del av innholdet har riktignok være kjent en stund, men det er noen ganske brutale detaljer om voldtekt og drap som gir overskrifter i pressen. Og det er overgrep fra begge sider i denne tragiske konflikten. AU-rapporten konkluderer med at det ikke forelå noen kupp-planer fra Rich Machar sin side før opptøyene den 15 desember 2013 og at volden i Juba ikke var helt så improvisert som regjeringen har gitt inntrykk av. Salva Kiir har allerede tatt avstand fra rapporten.

Fra en FN-leir i Bentiu

Den økonomiske krisen går fra vondt til verre. Prisen på bensin har tidoblet seg den siste tiden (opp fra 8 pund til 80 pund eller 40 kr litern) og det merkes på trafikken. Og det lille som er av næringsliv får enda vanskeligere vilkår og mange må bare stenge virksomheten. Dollar er fortsatt en knapphetsgode og de ansatte bruker snart mer tid på køing i banken enn de gjør på jobben. Grunnen er at det rasjoneres med et visst antall dollar pr dag. Det er daglige eller egentlige nattlige innbrudd hos NGO’er hvor laptoper, mobiler og cash blir stjålet. Sannsynligheten for å bli vekket med en AK-47 mot panna er kraftig stigende. Vi fant vakten vår bundet til en stol en morgen og han påstod at det hadde vært en gjeng der om natta. Men vi hørte ingen ting så det var en litt merkelig historie. Nå er vi alle utrustet med trygghetsalarm – et trykk og du får en skikkelig ilter sirene og oppkall til vaktselskapet. Lyd er sannsynligvis det mest effektive våpen mot uvelkomne gjester.

Det kan se ut som det ingen ende er på tragediene i Sør Sudan. Det var slik en enorm optimisme før og etter uavhengigheten. Den skal man lete lenge etter nå. Stadig flere må flykte fra hjemmene sine og fire millioner lever på randen av sultkatastrofe. Reboot ville jeg sagt på dataspråket, men her er ingen quick-fix.